Minne – kapittel XII

Publisert 4. september 2019 av

Anders satte seg ved pulten sin. Nå hadde han alt han trengte for å svare Gunvor. Men heller enn å skrive de få ordene påkrevd av meldingen, ble han sittende og tenke på å skrive dem. Men han hadde ikke noe godt begrep om hva slags sted det var eller hvordan det egentlig så ut. Hun hadde beskrevet stedet som mørkt eller dempet, men uten å være brunt? Kunne det gi mening? spurte Anders seg selv og forsøkte å forestille seg barer som var brune uten å være det, men det han så var mørke trepaneler og tappekraner i messing eller kobber som man finner dem i irske og britiske puber, bare at de forsøkte å være lyse – og bildene løste seg opp i sine indre uoverensstemmelser. En brun pub var ikke nødvendigvis irsk eller britisk, tenkte Anders. Og selv om betegnelsen brun kanskje stammet fra interiøret i disse britiske eller irske vannhullene, var vel ordets bruk nå mest avhengig av hva slags klientell stedet hadde, og eventuelt også som en beskrivelse av skjenkestedets vertskap. – Brunt, tenkte Anders. Det hadde jo ingenting å si hvordan stedet så ut, hvis det var for ille, kunne de gå et annet sted, og Anders kunne ganske enkelt si at han ikke hadde vært der før, og derfor ikke kunne vite at det ikke var et videre trivelig sted. Denne tankevirksomheten, tenkte han, var uansett bare noe som tjente til å utsette det han kviet seg sånn for å gjøre, siden det å sende en melding ville innebære en ny venteperiode og muligens også en avvisning, om enn bare ved at Gunvor foreslo et annet sted eller tidspunkt.

Enkelte, tenkte Anders, virker overhodet ikke å være fanget opp i seg selv, helt frie for en slik selvbeskuende speiling. Men selv om Anders tenkte at det var fristende å tro at livet er lettere for dem som uten videre gjør ting, og som ikke er nødt til å holde ut denne bestandige selvoverveielsen, måtte han anta at slike mennesker har andre problemer, utfordringer som går på slikt som å snakke eller gjøre noe uten å tenke seg om, noe som ofte kunne få større konsekvenser enn slikt Anders med sin introspektivitet kom ut for. For om han hadde beholdt sin overdrevne hang til å dvele, var han likevel handledyktig. Som barn, og også som ungdom og voksen, hadde han vært sjenert og innadvendt i en slik grad at det holdt ham fra å virke, og Anders falt til å tenke på sine første romantiske opplevelser, hvordan de for det meste hadde bestått i at han selv – overveldet og fanget i hodet sitt, en tilskuer ikke bare til situasjonen men til seg selv – fremstod som en indre iakttaker avkoblet fra lemmer og legeme. Den tidligste situasjonen han kunne huske, var en gang de var på deres første overnattingstur med skolen, og han hadde havnet i teltet til noen jenter. Anders bodde i telt med et slikt vesen som bestod utelukkende av handling, for øvrig en trettenåring som var så muskuløs, tenkte Anders, at han godt kunne vært Gunnar Håmundarsons jevning, dersom de hadde vært født i samme mannsalder, samme verden. Og kanskje ville ikke Anders selv vært snauere enn at han kunne målt seg med Njål, selv om lovkyndighet nok var en av tingene det har gått mest inflasjon i og til tross for at Anders aldri hadde fått noen greie på runer eller annen trollkunst, kunnskap han formodet utdødd. Men som trollbundet hadde han i alle fall vært, tenkte Anders, av en jente, og i hennes telt var det at han etter hvert hadde havnet. Han kunne ikke nå huske hvordan det hadde gått til, men han husket hvordan han vandret rundt på teltområdet uti marka et sted og spradet rundt med sin nye lommekniv av sveitsisk type, hvordan han kastet den opp med knivbladet ute og fanget den igjen etter at den hadde rotert en hel runde, noen ganger to runder, og med denne sjongleringen vant han oppmerksomheten til en jente som delte telt med hun som han var forelsket i. Trolig, tenkte Anders, gav sjongleringen hans og de små kuttene han fikk på hendene når han ikke riktig klarte å fange kniven, denne venninnen en foranledning til å snakke til ham, for Anders tenkte at om han ikke hadde holdt noen interesse for henne, ville venninnen latt hans knivkasting gå ubemerket hen eller snarere himlet med øynene over hvor barnslig Anders oppførte seg der han paraderte rundt og prunket med kniven sin mer i luften enn i hånden. Gjennom denne venninnen, tenkte Anders, måtte det være at han på ett eller annet tidspunkt hadde blitt invitert med til teltet som huset hans utkårede. Der under teltduker og -stenger var hun gjenstand, tenkte Anders, for en skare av beundrere, aktive guttunger som stod i kontrast til hans passive selv, og han husket hvordan de andre hadde interagert med hverandre, mens han selv hadde et inntrykk av å være utenfor ikke bare situasjonen, men også seg selv. Likevel, teltet ble på ett eller annet vis tømt, Anders husket at han så henne zippe igjen lerretsduken, og at der, da de to endelig var alene under den grønne teltduken hvor skyggespillet fra blader og grener dannet en glødende mosaikk og lukten av skog og bål hang i alle klærne deres, hadde hun sagt ordene som Anders nå tenkte var så nær man som en trettenåring kan komme en ubetinget kjærlighetserklæring, – Du er veldig pen.

Del og lik
Downton Abbey (2019) strider mot
Som fjernsynsserie var Downton Abbey en suksess og det er
– La oss bygge vakkert
– Det er feil at alle nybygg må se ut
Fiennes’ Onegin (1999) overgår Pusjkins
For akkurat tyve år siden gikk det et nokså underkjent