Minne – kapittel XIII

Publisert 11. september 2019 av

– Takk, hadde han svart. Det var alt han hadde klart å stotre til svar, og han husket tydelig hvordan han hadde sittet der overveldet og ute av stand til å handle. Til tross for at hun stod for ham som den skjønneste fremtoning han kunne tenke seg, presterte han ikke å ytre mer enn dette takket. Evnen til å trekke grunnleggende slutninger hadde forlatt ham da hun snakket til ham, slik at denne bekjennelsen om at hun syntes han var pen ikke utløste noen forståelse av hva hun egentlig tilstod ham. I det hele tatt, tenkte Anders, hadde han ingen erindring av aktivt å ha gjort noe som helst der i teltet. Hun hadde vært fornuftig, aktiv og direkte – hun hadde åpnet hele sekvensen med at hun hadde noe å si ham – og sagt det – mens han selv ikke hadde maktet mer enn dette stakkarslige takket. Og likevel hadde han brukt resten av turen på å lengte etter å være tilbake i teltet. Anders kunne også huske at han faktisk hadde lurt på hva som gikk galt og hvorfor hun ikke kalte ham tilbake til teltet sitt. Hun ville naturligvis ha tenkt at når det ikke var mer å få ut av ham enn som så, kunne han heller ikke være synderlig interessert i henne. De vekslet noen blikk resten av turen, men i uken som fulgte hjemkomsten, var det ingen kontakt mellom dem. Noen måneder senere fikk hun seg en kjæreste, og en tid etter det sluttet Anders å lengte etter henne, og uten at han husket hvorfor, tenkte han at noen andre trolig hadde begynt å gjøre krav på oppmerksomheten hans.

Nå, tenkte Anders, var han sunket ned i et tilsvarende handlingsløst tomrom, en slags våken drømmetilstand hvor det ikke var noe selv å støte på, hvor pulten og dataskjermen og taket med alle sine lamper, støyen fra kollegaene, fra datamaskinviftene og fra ventilasjonsanlegget alle ble statiske eksternaliteter som ikke angikk ham der han et sted langt inne i hodet sitt satt ubevegelig, langt bak øyne og ører og nese, langt vekk fra alt kroppen hans rørte ved, klærne hans og stolen som han satt på, armbåndsuret på det venstre håndleddet og litt hår som kilte ham i panna, øynene hans som blunket. Han var avsondret fra alle disse inntrykkene og dermed også fra seg selv, fra det som til vanlig ville bli oppfattet som ham – hva dette selvet nå kunne sies å være – for der han svevde et sted inne i hodet sitt, kunne han ikke si om det fantes noe han kunne kalle Anders. Denne følelsen forsøkte han å huke tak i, han ville ha tak i denne følelsen av at han var hinsides seg selv, han famlet som i et tomrom, men når han forsøkte å lukke neven om det han ikke kunne kjenne, smuldret kjenselen bort, avstanden mellom sanseinntrykk og følelsen av hans tilstedeværelse minket til et normalt nivå. Han tenkte på telefonen sin. Et redskap som muliggjør tekstutveksling nær sagt uavhengig av menneskelige begrep om avstand. 

Et sted i verden, tenkte Anders, gikk en person og ventet på ham. Han visste ikke hvor denne personen befant seg, men telefonen hans hadde en identifikator, et nummer, og mottakeren det samme. Ved hjelp av disse ville systemet, tenkte Anders, dette systemet vi stadig snakker om uten klare formeninger om hva det består i, finne hennes mobiltelefon og levere meldingen som han hadde sendt noen øyeblikk tidligere. Alt det krevde var et signal, et signal det stod til ham å gi. Anders tok telefonen sin frem og så på den, veide den litt i hånden. Gunvor, tenkte han, har en forventning om at jeg skal sende henne en melding, en forventning om at telefonen hennes skal gi henne et signal og at han skulle stå bak, samt at meldingen som forårsaket dette skal inneholde visse ting. På alle punkter er det mulig, tenkte Anders, å vike fra forventningene eller å oppfylle dem etter beste evne, og på alle punkter er det mulig, tenkte han også, å fortsette med slike meningsløse unnvikelser som disse tankene rent faktisk er. 

Han åpnet opp telefonen sin. Gjerne! skrev han først og stanset mens han så på meldingene de hadde vekslet tidligere. Anders skrev et par ord, men visket dem ut igjen. Han tenkte at på forhånd var det ikke mulig å vite hvilke ord som ville være de rette eller de beste, så det beste vel måtte være å komme med ord som var greie og dagligdagse, ord som hørte til i vante vendinger og som hadde hevd i folkespråket, dagligtalen. Hva med kl 18? skrev han og lot forkortelsen stå uten punktum, Hva med Mitwelt kafe? og utelot også den akutte aksenten egennavnet egentlig gjorde krav på. Han rørte ved skjermen der det stod send og så teksten forsvinne fra rubrikken hvor den var tilgjengelig for redigering og over til der de fortidige meldingene kunne leses. Denne berøringen gjorde ugjenkallelig det han hittil hadde tenkt og skrevet. Frem til han hadde trykket send, var tegnene hans til å endre og redigere. Nå, tenkte han, var alt overlatt til Gunvor, det stod til henne å gi ham et svar, et svar han regnet med ville være bekreftende, eller som i det minste ville komme med et nytt forslag, men som også kunne være totalt avvisende eller utebli. Han la telefonen tilbake i bukselomma og kjente at den lå der, en berøring man ikke alltid bemerket, men som gjorde inntrykk på huden selv om man ikke tenkte over det eller merket det, et inntrykk som under slike handlingslammelser som denne han nå hadde opplevd for første gang på lenge, sluttet å si ham noe, siden inntrykkene virket å være utenfor rekkevidde. Han var ikke sikker på hva han kunne gjøre med det, om det ville hindre ham i å handle når det var påkrevd, eller om han kunne få bukt med seg selv og være i stand gjennomføre de handlinger som verden kom til å avkreve ham.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
Hva sier ordene?
Ordene taler. Men man må lære seg å lytte til
Oasen i ørkenen
Reisebrev fra Marrakech: I de trange og kronglete gatene i
Dere er alle så overspente!
Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19.