Minne – kapittel XIV

Publisert 18. september 2019 av

Anders stanset og lente seg på skrivebordet, men ermet hans hektet seg fast i bindersbeholderen, og de små kobberbindersene veltet utover bordflaten. Han trakk stolen inntil og så på dem der de lå hulter til bulter på skrivebordet, en form for uorden. Kanskje det ikke lenger var mulig å si at folk – sånn i alminnelighet – trodde på skjebnen. I det minste ikke som før. En og annen, tenkte han, ville vel naturligvis bekjenne seg til en form for skjebnetro, og han tenkte at hvis bare man formulerte seg på det rette viset, så kunne man vel si at alt falt på plass, ikke på noen spesiell måte, eller med noen hensikt, bare at de falt på plass. Men et samfunn med mantraer som at man var garantert lykke dersom man bare gjorde de rette tingene, tenkte Anders, ville ikke vite av noe skjebnebegrep. At man skulle ha like muligheter og være sin egen lykkes smed fikk man innpodet fra barnsben av. Likevel kunne han ikke fri seg fra å tenke at alt som hadde hendt ham var totalt betinget av alle de andre tingene som hadde truffet ham, men samtidig uten grunn eller mønster.

Anders begynte å samle bindersene med hendene og helle dem tilbake i den lille plastbeholderen sin. Også Gunvor, tenkte Anders, hadde hendt med ham. Hun var noe som hadde inntruffet. Søsteren hans hadde satt dem i kontakt, og Anders tenkte at hun hadde gjort det ut ifra en tanke om at det ville gjøre ham godt, at det å møte noen ville være en god avveksling for ham, siden hun mente at han bare gikk og sturet. Han visste ikke om han kjente seg igjen i beskrivelsene hennes, men hun kunne vel ha rett likevel, tenkte han. Så han hadde sagt ja. Søsteren hans, tenkte Anders, ville ikke satt ham i kontakt med Gunvor med mindre alt tidligere hadde hendt. Det var et enkelt faktum. Hun mente at det han trengte var noen å dele alle livets hverdagsligheter med, slike som på grunn av deres ubetydelighet sjelden kunne deles med familie og venner, men som med den rette kunne gå fra å være livets såkalte små gleder til å bli noe større. Og uansett, tenkte han, han kunne umulig vite om det overhodet kom til å bli noe videre med dette. Men, tenkte han, det fantes da ingen grunner til at det ikke skulle utvikle seg i det lengste? De hadde jo pratet så hyggelig sammen i går, tenkte han, så det var langt lettere å forestille seg at alt kom til å utvikle seg helt riktig, – at med akkurat denne tingen, tenkte han, kom alt til å ende som det skulle, ikke som det allerede hadde. 

Anders ristet litt på bindersene i plastbeholderen. Lyden var ikke helt ulik gamle ørestykker som klirret mot hverandre, tenkte han. De gnisset mot hverandre og falt inn i hverandre. Hva godt kunne det gjøre, tenkte han, om han så seg nødt til å si at alt skulle vært annerledes, at ingen av disse tingene skulle ha skjedd, men at alt, tenkte han, alt, alt skulle vært helt forskjellig, på helt andre måter, han kunne ikke si at det måtte eller burde være slik det ble, det var umulig. Med bruddet, tenkte han, – la gå – det var slikt man kunne klare – men – Fra et brudd, tenkte Anders, kunne man komme seg videre. Men fra dette, tenkte han, var det ikke noe videre, når en slik skjebne hadde forblitt uutspilt –, han pliktet å holde det i live, å holde minnet hennes i hevd, og det gikk ikke, tenkte han, det gikk ikke å tenke at tapet var nødvendig! Han grep hardt om armlenene. Utspilt, tenkte han, det var nettopp ordet. Utspilt. Det hadde spilt seg til ende. Anders reiste seg opp. Han stod og duvet litt frem og tilbake. Så styrtet han gjennom kontorlandskapet mot toalettet. Han hastet inn på herretoalettet, låste seg inn i en toalettbås og satte seg på lokket. Han lente seg mot veggen hvor cisternen var gjemt og lot hodet falle bakover. De høye hvite panelveggene hvelvet seg over ham, de buet og buktet seg i uklare avgrensninger mot den hvite skumplatehimlingen. Anders lukket øynene. Åndedrettene tvang han til å bli jevne og rolige, brystet hans hevet og senket seg med stadig mer regulære intervaller. Han senket skuldrene og begynte å puste uanstrengt. I noe slikt, tenkte han, var det vel den bestod, denne såkalte forandringens lov, et av mange uttrykk for hvordan verden stadig ramler videre og finner nye former. Dersom han mot alt dette, tenkte han, alle disse tingene som trengte seg på ham, skulle dyrke hennes minne – så ville han være nødt til å pleie det og gi det næring. Noe han allerede lenge, tenkte han, hadde gjort. Han husket samlivsterapeutens ord, hvordan de hadde blitt fortalt at også fra slikt som dette måtte man på ett eller annet vis komme seg videre, hver på sin måte. Det fantes ingen fasitsvar, hadde samlivsterapeuten formanet dem, når det kom til slike sorgprosesser som denne. Slikt, tenkte Anders, hadde han og Sofie ukentlig fått høre der hos terapeuten. Fra hverandre hadde de vel på sett og vis gått videre, tenkte Anders, men de hadde begge et minne som for alltid ville binde dem sammen og som i hvert fall for hans del ofte tvang Sofie innom tankene hans.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
Ayn Rand om kunst og
I Bork S. Nerdrums interessante artikkel om Ayn Rands kunst-
– Mitt oppdrag er å
Ifølge Eline Dragesund, den fremadstormende norske designeren i Oslo, er
Sorgfulle streker
I streken og i sorgen møtes to av det forrige