Mens han var på vei ut fra toalettet mot Gunvor og bordet med de to ølglassene, lurte Anders på hvordan han skulle gjenoppta samtalen. Han begynte å tenke at det kanskje ikke var så nøye hva han sa, men Gunvor så opp, og idet han kjente øynene hennes hvile på seg, fór det gjennom ham at kanskje skulle han gjøre det nå, gripe sjansen og fortelle. Men før han satt tanken ut i live, kom Gunvor ham i forkjøpet og begynte å snakke. Hun hadde kjøpt en pils og en pale ale, sa hun, og han kunne velge hvilken han ville.
– Det ble for stor avstand, tenkte Anders, mellom tankene hans og omgivelsene. – Hva vil du helst ha? spurte Anders og sa at for ham var det ikke så nøye, så hvis hun ønsket å ta pale alen, tok han gjerne pilsen. Gunvor tok pale alen og sa at hun elsket simpelthen bitterheten. Det skulle visst være litt uvanlig, fortsatte hun, siden kvinner visstnok var mer følsomme for bitterstoffer. Gift var ofte bittert, sa hun, så det skulle visst kunne føres tilbake til tidligere i historien, men hun visste ikke hvor stor lit man egentlig burde feste til slikt. Til syvende og sist kunne det jo knapt være annet enn spekulasjon, mente hun, og det var viktig å utvise en sunn mistro til det som virket intuitivt, siden hjernene våre var i overkant glade i å la ting falle på plass.
Anders syntes dette hørtes interessant ut, men da Gunvor nyanserte standpunktet og gav som eksempel at vi ville heller si at en jevn, kunstig fordeling av punkter var tilfeldig enn et sett punkter som faktisk var tilfeldig fordelt, begynte han igjen å miste litt grepet om tankene sine. De svevet rundt ham, og det var som han satt innenfor seg selv med et par isøyne som iakttok alt. Han hørte at hun snakket til ham, men det var ikke ham ordene rørte ved.
Musikken summet med rytmer som, til tross for sin variasjon, gled over i hverandre i svar og motsvar som Anders ikke helt klarte å bestemme. Mens samtalen inne på kaféen holdt et stødig nivå utover kvelden, ble tåken utenfor gradvis avløst av et tiltagende og snart omsluttende mørke, en svarthet som byens belysning forsterket ved å slette ut stjernehimmelen.
Først da Gunvor sa noe som i grunnen sjokkerte ham, kom Anders igjen til å kjenne seg noenlunde som herre over inntrykkene og tankene som svirret rundt i ham. Han hadde ikke umiddelbart tatt innover seg hva hun sa. Først da hun hadde sagt både to og tre ting, ble det tilstrekkelig klart for ham at han satt med et galt bilde; Gunvor hadde, uten at han husket hvordan de kom inn på det, nevnt at hun hadde hatt flere runder med skolen oppigjennom fordi sønnen hennes, mens de bodde et godt stykke utenfor byen, på barneskolen hadde hatt en kontaktlærer som stadig hadde singlet ham ut og stilt ham opp foran resten av klassen. Hun kontaktet inspektøren på skolen om atferden til denne lærerinnen, og selv om Gunvor mente at det i lys av ord som denne kontaktlæreren hadde brukt på elevsamtaler, ikke kunne være tvil om hvorfor det var hennes sønn – og ikke en av de andre, de vanlige norske elevene – som denne innskrumpede gamle læreren singlet ut med stadig økende intensitet, mente inspektøren hver gang at de manglet håndfast bevis. Inspektøren hevdet at de ikke hadde tilstrekkelig grunnlag til å si at det forelå skjellig grunn til å mistenke den gamle læreren for noe. Hun hadde i alle sine tjenesteår vist seg som en ivrig og pedagogisk dyktig underviser, noe som viste seg ikke minst ved at hennes klasser stadig gjorde det best på nasjonale prøver. Gunvor dirret av harme mens hun fortalte dette. Ettersom gutten hennes ble stadig mer nedbrutt og gråt seg oftere og oftere i søvn, og uten at inspektøren fant grunnlag for noen mistanke overhodet, så Gunvor seg til sist nødt til å flytte. Det ville være lettere, tenkte hun, å flytte til en annen skolekrets enn å forsøke å overbevise en inngrodd inspektør om at en fastgrodd gammel lærer diskriminerte. Gunvor begynte å fortelle om hvordan de flyttet til Oslo og etablerte seg der. Anders’ tanker kretset om hvor feil han hadde tatt, hvor forutinntatt han egentlig hadde vært, når han bare hadde gått ut ifra at Gunvors sønn naturligvis var som såkalt norske barn ellers. De spredte tankene som han hadde latt spille seg ut, hvor han skulle bli stefar for en gutt, viste seg på nytt som uten virkelighetsforankring. Og snarere enn noen ektefølt forferdelse og medlidenhet over tingene som Gunvor og sønnen hennes hadde gjennomgått, hang tankene hans seg opp i hvilke forestillinger han selv hadde dannet seg.
Svarene som han gav underveis i Gunvors beretning, forekom ham å være hule replikker, ribbet for den ektefølte oppriktigheten som slike alvorlige hendelser gjorde krav på. Anders tok seg i å tenke at han måtte være et elendig menneske som ikke i større grad klarte å mønstre følelsene sine til å føle det de burde, og det slo ham at han ikke var så annerledes enn menneskene som han stille hadde beskyldt for ikke å utvise noen ekte medfølelse for hans sorg.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
