Før og etter Trumps valgseier har det haglet med anklager om hvordan han vil misbruke systemet. Ironien er at absolutt alt demokratene anklager Trump for, er de selv skyldige i.
Trumps fornektelse av valgresultatet i 2020
For først å felle elefanten i rommet: Da Donald Trump fremmet påstander om at det amerikanske presidentvalget i 2020 ble stjålet, var det fordi han selv aktet å stjele det.
I dette formål presset han sin daværende visepresident, Mike Pence, til å tilbakeføre valgresultater til delstatene under maktoverføringen 6. januar 2021. Pence nektet, ettersom USAs grunnlov er tydelig på at det er delstatene som sertifiserer valgresultatene.
For å rekapitulere debatten om systematisk valgjuks i 2020, kan anklagene fra Trump-leiren inndeles i tre hovedkategorier:
Den første kategorien er at 2020-valget ble stjålet ved hjelp av Dominion-tellemaskiner.
Vi sitter med et knock down-argument mot denne teorien. Flere av vippestatene der systemet ble brukt (Georgia, Wisconsin, Arizona og Pennsylvania) foretok fysiske omtellinger, dvs. helt uten maskinell tabulering av stemmene. Her foreligger med andre ord et perfekt vitenskapelig eksperiment: Fjern Dominion fra ligningen, og hva blir da resultatet? Akkurat det samme.
Siden Fox News underholdt teorien i en rekke innslag, saksøkte Dominion dem for æreskrenkelser. Under rettssaken erkjente Fox News Network å ha manglet belegg for påstandene, og inngikk et forlik der de betalte Dominion 787 millioner dollar i oppreisning.
Den andre kategorien av anklager, er at det forekom massiv fusk med poststemmene.
På 2020-valgnatten reagerte mange på at Trump ledet i flere vippestater, inntil Joe Biden kom som en rakett på slutten med poststemmene. Det har derimot sin helt naturlige forklaring: Mens Trump oppmuntret sine velgere til ikke å stemme per post, gjorde demokratene det motsatte grunnet pandemien. Pew Research Center bekrefter også et polarisert stemmemønster. Republikanerne hadde dessuten selv utformet lovverk som bestemte at brevstemmene skulle telles til sist.
Det ble selvsagt lett etter irregulariteter ved disse stemmene. I vippestaten Arizona fikk eksempelvis den republikanske organisasjonen Cyber Ninjas granske 2,1 millioner stemmesedler. Organisasjonen var overbevist om at demokratene hadde jukset med brevstemmene, men selv deres gjennomgang økte Bidens forsprang med 360 stemmer. Biden vant for ordens skyld delstaten med 45,109 stemmer.
Til og med Trumps eget Justisdepartement avviste at de hadde sett juks som kunne svinge valget.
Et par år senere ble den valgkritiske dokumentarfilmen 2000 Mules (2022) av høyreaktivisten Dinesh D’Souza populær. Den skulle ha det til at to tusen «muldvarper» ble betalt for å dumpe falske stemmer i postbokser.
Teorien ble forsøkt underbygget med geolokasjonsdata, som skulle vise at to tusen amerikanere hadde beveget seg forbi flere postbokser i løpet av oktober 2020. Det kunne imidlertid like så godt indikere eksistensen av drosjesjåfører og matleverandører.
Filmskaperne hevdet å ha gjennomgått «4 millioner minutter» med overvåkningsmateriale. Det gjør i så fall videoene som ble trukket frem enda mer patetiske:
– En kvinne med ansiktsmaske og hansker putter én stemmeseddel i en postboks. (Merk deg at dette var på høyden av pandemien.)
– Noen menn tar selfier av at de legger stemmesedler i postbokser, som tolkes som bevis på at de dokumenterte skittenarbeidet for å få betalt for det. (Eller kanskje tok de bare selfier av at de stemte?)
– En mann mister to stemmesedler på bakken før han postlegger dem. Det gjøres et nummer ut av at dette skjer på nattestid. (Virkelig?)
Det skal sies at det er utfordrende å tilbakevise filmen. Det er fordi det ikke er særlig av substans å tilbakevise.
Den tredje kategorien av argumenter, er sammenligning av publikumsstørrelse ved valgmøtene. Mens Trump fylte hele arenaer, tiltrakk Biden kun et dusin mennesker. Hvordan i alle dager kunne da Biden vinne?
Om man først skal gjøre et slikt poeng, er en kritisk opplysning at Bidens valgmøter var stengt for publikum av smittevernhensyn.
Om entusiasme ved valgmøter virkelig var det avgjørende, ville den grønne populisten Ralph Nader og libertarianeren Ron Paul hatt reelle vinnersjanser i hhv. 2000 og 2012. I stedet sanket begge rundt 3 prosent av stemmene.
Om man ikke har fått med seg at Trump vekker vel så mye antipati som sympati, befinner man seg muligens i et ekkokammer. 2020-presidentvalget handlet først og fremst ikke om Biden, men hvorvidt man var for eller imot Trump.
Demokratenes fornektelse av valgresultatet
At Donald Trump nektet å erkjenne valgnederlaget i 2020, skulle under normale omstendigheter ha drept alle hans utsikter for politisk makt.
For en majoritet av amerikanske velgere i 2024-presidentvalget, var det rett og slett ikke et fellende argument. Det er fordi udokumenterte anklager om valgfusk – som det så fint heter i Trumps tilfelle – har vært normen for Det demokratiske parti i samtlige presidentvalg de har tapt i det 21. århundre.
Etter at George W. Bush slo Al Gore i presidentvalget i 2000, mente demokratene at valget ble frastjålet dem i den uhyre jevne delstaten Florida. Dette etter at det amerikanske høyesterett midtveis stanset den manuelle omtellingen. Det til tross for at opptellingen, den automatiske omtellingen, og all manuell omtelling utført innen den lovbestemte fristen, alle viste at Bush vant. Utfallet ble også bekreftet av senere studier.
Demokratene fortsatte i samme spor etter at deres kandidat John Kerry tapte for Bush i 2004. De fyrte straks opp under konspirasjonsteorier om at republikanerne jukset i vippestaten Ohio. Demokrater i Kongressen stemte for å åpne en full etterforskning. Det ble hevdet at massevis av «skyggevelgere» stemte i delstaten, mens demokratenes organisatoriske leder, Howard Dean, spredte den fullstendig grunnløse teorien om at tellemaskinene var blitt utviklet for å manipulere valgresultatet. Kerry støttet personlig valgfornekterne.
Om man betrakter republikanernes påstander om valgfusk i 2020, var disse mer eller mindre en blåkopi av demokratenes anklager i 2004.
Etter at Donald Trump vant valget i 2016, fremmet demokratene igjen udokumenterte påstander om avgjørende valgfusk. Denne gangen lød det at valget var blitt stjålet av russiske hackere.
Russland har siden 2004 bedrevet valginnblanding i 27 land i Europa og Nord-Amerika. De russiske cyberangrepene under 2016-valget fikk i lys av dette uforholdsmessig mye oppmerksomhet, især sammenlignet med kinesiske og iranske cyberangrep mot republikanerne i senere år. Kina har blandet seg inn på demokratenes side både i 2018, 2020, 2022 og 2024, uten at det har fått en brøkdel av pressedekningen som Russlands innblanding fikk i 2016.
En rapport fremlagt av Senatets etterretningskomite i 2018 fant ikke bevis for at de russiske cyberangrepene i 2016 klarte å endre én eneste stemme eller manipulere tellemaskinene. En 2022-studie fant heller ingen bevis for at russisk aktivitet i sosiale medier nevneverdig påvirket valget.
Demokratene rettet samtidig søkelys på analyseselskapet Cambridge Analytica, som de mente hadde avgjort valgresultatet ved å koordinere med russerne og misbruke data til millioner av velgere. Teorien sådde tvil om to demokratiske prosesser venstresiden ønsket å sabotere tilliten til på tidspunktet: Brexit-folkeavstemmingen i 2015 og det amerikanske presidentvalget i 2016. Den ble derfor viet enorm oppmerksomhet i en endeløs strøm av artikler, nyhetsinnslag og dokumentarer.
The U.K. Information Commissioner’s Office (ICO) åpnet i mai 2017 en etterforskning av Cambridge Analytica. Etter å ha brukt tre år på å snu hver mosegrodde sten, ble britenes rapport ferdigstilt i 2020. Den slo fast at det verken fantes et fnugg av bevis for at Cambridge Analytica hadde tilknytning til Russland eller at de misbrukte data i politisk øyemed. Rapporten ble forbigått i stillhet av den norske rikspressen.
Demokratene og massemedia fremmet selvsagt også den helt spinnville konspirasjonsteorien om at Trump-kampanjen i all hemmelighet samarbeidet med russerne for å stjele 2016-valget.
Demokratenes absurde historie om Trump som den mandsjuriske kandidat var basert på et stykke opposisjonsetterforskning smurt sammen av dem selv – den fabrikkerte Steele-rapporten. På dette falske grunnlaget satte de ham under etterforskning, i håp om å få ham avsatt og feilaktig dømt som en landsforræder. Slik skulle hele 63 millioner stemmesedler makuleres.
Etter en to års omfattende etterforskning – som kostet amerikanske skattebetalere 32 millioner dollar – ble Mueller-rapporten publisert i mars 2019. Den konkluderte at det ikke fantes en tøddel av bevis for et ulovlig samrøre mellom Donald Trumps kampanje og russerne.
Selv om «Russia collusion»-kuppforsøket imploderte med Mueller-rapporten, oppgav ikke demokratene det falske narrativet. Hillary Clinton insisterte fremdeles at Trump var en «illegitim president» som hadde stjålet 2016-valget. Mueller-etterforskningens funn om at seksten medlemmer av Trump-kampanjen hadde vært i kontakt med russere, ble gjentatt ad nauseam av både Det demokratiske parti og medlemmer av pressen.
Den generelle opplysningen ble brukt som et røykteppe for å opprettholde illusjonen om at Trump kanskje var en russisk operativ likevel. Det til tross for at Mueller-rapporten presiserte at ingen av tilfellene av kontakt underbygget en slik konspirasjon.
Unntaket var den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Michael Flynn, som diskuterte sanksjoner med Russlands ambassadør, og etterpå holdt tilbake informasjon om samtalen til visepresident Mike Pence. For dette fikk han sparken etter 23 dager i jobben.
Går man inn i den konkrete materien, vil en ellers lese om håndhilsning på den russiske ambassadøren under en offentlig tilstelning. En vil lære at en popstjerne gratulerte Trump med valgseieren i sosiale medier i november 2016. Man vil finne at Trump-assosierte over årene har korrespondert med russiske statsborgere i forbindelse med byggingen av et Trump Tower i Moskva.
En vil oppdage at Rex Tillerson, Trumps første utenriksminister, var styreformann i oljeselskapet ExxonMobil, og i denne stillingen naturlig nok forholdt seg til russere. En vil se at et medlem av Trumps kampanje, Michael Caputo, arbeidet for Gazprom på nittitallet, og at Roger Stone avviste en tilnærming fra russerne. En vil få med seg at Trumps overgangsteam satte opp møter med flere utenlandske regjeringer – inklusivt Kreml – i tråd med helt ordinær diplomatisk kutyme.
Demokratene forberedte nå riksrettssak mot USAs lovlig valgte president. Denne gangen skulle de ha det til at han «obstruerte» etterforskningen av den oppdiktede forbrytelsen han aldri begikk. Trump ble til slutt frikjent for tiltalen.
Etter å ha spredt det 21. århundrets største konspirasjonsteori 24/7 i over to år, har massemedia i ettertid forsøkt å tone ned dette bekmørke historiske kapittelet og deres delaktighet i det. Det til tross for at det antidemokratiske kuppforsøket satte presedens for Trumps valgfornektelse i 2020.
Undergravelse av valgsikkerheten
Før 2024-valget engang var skikkelig i gang, fortalte norske medier atter falske historier om systematisk valgfusk fra republikansk hold.
I episoden «Kampen om demokratiet» i NRK-dokumentarserien UXA – Thomas Seltzers Amerika, fremlegger Thomas Seltzer påstander om storstilt republikansk velgerundertrykkelse i vippestaten Georgia. Bevisføringen er utfordringen av stemmeretten til 38 000 velgere. Hva seerne beleilig nok holdes i mørket om, er at nesten ingen av disse stemmene faktisk ble påvirket, og at dem som ble det i hovedsak befant seg i republikanske distrikter:
Programmet fremsetter også en populær klage blant demokratene, nemlig at republikanerne har innført lovgivning i Georgia som forbyr utdeling av vann utenfor valglokalene. Selv om dette egentlig er oppblåsingen av et trivielt spørsmål, har samtlige amerikanske delstater begrensninger mot kampanjevirksomhet i og rundt valglokalene. Også en delstat som New York, som er kontrollert av demokratene, forbyr utdeling av mat og vann. Uten at det selvsagt problematiseres.
Vi ser hos europeiske medier tendenser til hva George Orwell myntet «doublethink». Mens de formidler demokratenes propaganda om valgsikkerhet som «velgerundertrykkelse» i USA-dekningen, har de ingen vansker med den samme valgsikkerheten i innenriksdekningen.
For eksempel er brevstemmer forbudt i det store flertall av europeiske land, som skyldes historisk negative erfaringer. Det er også nedlagt forbud mot slik stemmegivning i Norge, der valgmedarbeidere heller kommer hjem til deg om du ikke er i stand til å besøke valglokalet. Selv i europeiske land hvor poststemmer benyttes – slik som i Storbritannia eller Tyskland – sendes disse først ut etter en begrunnet forespørsel med grundige sikkerhetsrutiner. Demokratene sender i motsetning ut poststemmer en masse – uten noen som helst forespørsel.
Demokratene har dessuten fjernet registreringskrav som er normen i så godt som samtlige utviklede demokratier.
De gjør attpåtil unna med krav til legitimasjon ved valgene. Nylig innførte de lovgivning i California hvor det ikke engang er lov til å spørre om dette. Også alt dette står åpenlyst i grell kontrast til europeiske stater, hvor legitimasjon ved valg er en selvfølge. For ikke å snakke om at dette er hinsides selv bananrepublikker.
Hvorfor i alle dager ønsker demokratene på død og liv å motarbeide helt grunnleggende valgsikkerhet?
Forut for 2024-valget stablet Elon Musk videre opp fire premisser, som samlet peker mot at demokratene muligens bedriver masseimport av illegale migranter for å omdanne USA til en ettpartistat:
1) Det er 6 vippestater i USA – hvor partiene gjerne skilles av bare noen titusener velgere.
2) Demokratene har importert 11 millioner illegale innvandrere på kun fire år.
3) Demokratene vet at disse for det meste ville ha stemt på dem.
4) Demokratene ønsker å gi oppholdstillatelse til alle de illegale innvandrerne – og helst så raskt som mulig.
På den ene siden stempler venstresiden dette som en konspirasjonsteori (selv om alle de fire premissene er ubestridelige). På den andre siden har de i tyve år skrytt åpent av at demografiske endringer vil desimere republikanernes fremtidige vinnersjanser.
Også media virker forvirrede på dette punktet. For å ta et ferskt eksempel: Ti dager etter at BBC «faktasjekket» at demokratene ønsker demografiske endringer for å vinne politisk – med den grove løgnen om at demokratene aldri har ønsket å masselegalisere de illegale innvandrerne – bekreftet de dette selv i en annen artikkel:
Demokratenes holdning kan i det hele tatt minne om den dystopiske uttalelsen til den tyske dramatikeren og kommunisten Bertolt Brecht (1898-1956):«Når folket ikke velger Partiet, må Partiet velge et nytt folk.»
Nå som også det nye folket vender dem ryggen, må de tilbake til tegnebrettet. Det viser seg at å appellere til verdikonservative katolikker med woke-ideologi ikke fungerer særlig godt.
Rigging av nominasjonsprosessene
Demokratene har ikke bare demontert valgsikkerheten i USA, men også suksessfullt bygget ned de demokratiske valgprosessene innad i eget parti.
Mens Donald Trump vant den republikanske nominasjonen i 2016 på forskriftsmessig vis, ble nominasjonsvalget på demokratenes side rigget av The Democratic National Committee (DNC). Det for å hindre at den populære Bernie Sanders skulle vinne deres kandidatur.
I kulissene ble Hillary Clinton overrukket kontroll over partiorganisasjonen og deres finanser – lenge før hun faktisk vant nominasjonen. I all hemmelighet forsynte DNC til og med Clinton spørsmål til nominasjonsdebattene på forhånd, som gav henne et urettferdig fortrinn overfor Sanders.
I 2020 ble Kamala Harris installert som demokratenes presidentkandidat, uten å ha fått én eneste stemme. Det til tross for at hun trakk seg før 10 kandidater under nominasjonsvalget i 2020, med en oppslutning på 3,5 prosent. Som visepresident var Harris historisk upopulær. Under 2024-valgkampen klarte hun ikke engang å gi sammenhengende svar på tamme spørsmål fra vennligsinnede journalister.
På bakrommet ble Biden presset ut av sterke krefter innad i Det demokratiske partiet. Sammen med media hadde partieliten i en årrekke skjult hans tydelige svekkede kognitive tilstand, blant annet med dekkhistorien om at han stammet (som aldri var et problem tidligere). Bidens demens ble derimot umulig å legge lokk på etter togkrasjet av en presidentdebatt 28. juni 2024.
Om Biden ikke fatter de viktige avgjørelsene i eget parti, er mentalt ute av stand til å drive en valgkamp, og ikke engang vet hvor han befinner seg til enhver tid, reiser dette naturligvis spørsmålet hvem som egentlig styrer verdens viktigste demokrati. Det er i hvert fall ikke noen som har fått et demokratisk mandat.
Fremfor å stille spørsmålstegn ved hvorfor demokratene plasserer upopulære og uvalgte marionetter fremfor velgerne, bortforklarer media tapet til Harris med fordommer mot hennes kjønn og etnisitet. Det kan med enkelthet tilbakevises: Hillary Clinton fikk på landsbasis tre millioner flere stemmer enn Trump i 2016, mens Barack Obama ble løftet inn i Det hvite hus to ganger av velgere som siden har blitt Trump-velgere.
Det er formodentligvis få velgere som går inn i stemmelokalet med den irrasjonelle holdningen: «Jeg er mest enig med Harris, men på grunn av hennes kjønn og hudfarge stemmer jeg heller på Trump!» Det finnes på den annen side nok av lavinformasjonsvelgere som går inn i valglokalet med holdningen: «Ville det ikke være flott med en kvinnelig president?»
Politisk vold
Overfor motkandidaten har demokratene tydd til mer direkte virkemidler. Under 2016-valget oppildnet, legitimerte og nektet de å fordømme de tusener av sine velgere som stormet Trumps valgmøter. Her følger bare noen av Trumps valgmøter som ble angrepet i første halvdel av 2016 – av demonstranter som hadde blitt fortalt om «den oransje Hitler»:
På sistnevnte møte forsøkte Michael Steven Sandford å ta livet av Donald Trump, som fikk minimal pressedekning på tiden. Etter at Thomas DiMassimo forsøkte å storme podiet til Trump, gav CNN ham like så godt et mikrofonstativ.
Demokratenes valgmøter ble i kontrast ikke angrepet ved én eneste anledning. Om MAGA-mobber hisset opp av Trump skulle ha holdt på slik, ville referanser til svartskjortene sannsynligvis ha sittet løst hos den fjerde statsmakt. Når rollene er reversert, gjelder det tydeligvis å gaslighte dem som angripes i stedet.
Etter at opptøyer tvang Trump til å avlyse et valgmøte i Chicago, kunne Hillary Clinton klandre Trumps «splittende retorikk». Hun la triumferende til at «den som leker med fyrstikker vil starte en ild de ikke kan kontrollere.» Pressen stilte seg unisont bak hennes antidemokratiske etos. De lot seg heller ikke affisere av at mobbene stadig gikk løs på politiet.
De hadde på den annen side ingen bekvemmeligheter med å fordømme Trumps skruppelløse utsagn «I’d like to punch him in the face!» om en av demonstrantene. Trumps uansvarlige språkbruk ble brukt som forklaring på alle voldshendelser ved møtene hans – og til å implisere at de fysiske angrepene på han og hans tilhengere var selvforskyldt.
Demokratenes rettferdiggjørelse av opptøyer, vold og intimidering for å sabotere den demokratiske prosessen under presidentvalget i 2016, kan meget godt ha sikret Trump seieren. Frastøtte moderate velgere flyttet seg i det stille vekk fra dem i dette tidsrommet.
Etter at Trump ble innsatt som president, pisket demokratene i opposisjon opp revolusjonære tilstander i amerikanske storbyer. Selv om de samfunnsvitenskapelige studiene viste at afroamerikanerne ikke drepes uforholdsmessig mye av politiet, brukte demokratene og massemedia George Floyd-drapet til å utløse det komplette kaos.
Den venstreekstreme voldsbølgen lignet mer på en voldstsunami: Svimlende 1-2 milliarder ble utbetalt i forsikringsskader (som var verre enn alle tidligere opprør i USAs moderne historie), mer enn 2000 politifolk skadet bare i løpet av de første ukene, over 1000 bygninger brent ned i Minneapolis alene (inklusivt politistasjonen), over 2100 forretninger plyndret kun i Chicago, utallige statuer vandalisert (selv av slavefrigjøreren Abraham Lincoln), 14 000 demonstranter arrestert, og minst 25 personer drept.
Om det var høyreekstreme mobber hisset opp av Trump som stod bak slike opprørstilstander, ville vi neppe ha hørt enden på det. Da ville det vært bekreftet en gang for alle at Trump var den nye Hitler, og han hadde trolig blitt stilt for riksrett enda en gang. Om det tilsvarende var høyremilitser som opprettet autonome soner midt i amerikanske storbyer, hvor tenåringer ble skutt og drept, ville vinklingen neppe ha vært «summer of love», men «homegrown terrorism».
Det toppet seg da CNNs stjerneanker, Chris Cuomo, i beste sendetid spurte: «Hvor står det egentlig at demonstrasjoner må være høflige og fredelige?» (Han kunne kanskje ha sjekket det første grunnlovstillegget.) Demokratene leflet endog med mobbens ytterliggående forslag om «definansiering» av politiet (også Kamala Harris støttet dette).
Da en voldsmobb angrep Det hvite hus, og i prosessen skadet over 60 Secret Service-agenter, ble Trump fremstilt som svak i media for å ha «flyktet til bunkeren». Morgenen etter kritiserte media Trump som autoritær for å stå med bibelen i hånden utenfor St. John’s Church, men hadde ikke så mye vondt å si om de «fredelige» demonstrantene som hadde tagget ned og satt fyr på bygningen bare timer i forveien.
Under innsettelsen av den konservative høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh – som demokratene på tradisjonsrikt vis forsøkte å sverte som en voldtektsmann – presset hundrevis av aggressive demonstrasjoner seg forbi politiet og inn i høyesterettsbygningen for å forstyrre prosessen. Heller ikke denne gangen så demokratene noen som helst grunn til å fordømme voldsatferden til grasroten sin. Hillary Clinton fordømte på den annen side innsettelsesseremonien til Kavanaugh i Det hvite hus som upassende.
Media ville nok aldri ha latt deg glemme om en høyreekstrem åpnet ild mot basketballkampen til demokratenes kongressmedlemmer. Siden det var republikanske politikere som ble angrepet, har det aldri blitt nevnt siden.
Demokratene vet utmerket hva de driver med. Like etter de to attentatforsøkene mot Trump under 2024-valgkampen, skrudde de opp temperaturen ytterligere ved å kalle ham en «fascist» og «Hitler-hyller», og valgmøtet hans i Madison Square Garden for en «naziforsamling».
Om fortellingen din er at nazister er i ferd med å overta historiens største krigsapparat, signaliserer du at voldelig motstand mot dem er helt legitimt. Hvem ville vel ikke ha skutt Adolf Hitler i 1933 om de fikk sjansen? Er det ikke enda mer presserende å hindre nazistene fra å få tilgang til 5000 atomstridshoder?
Rettsforfølgelse av politiske motstandere
Demokratene har sammenhengende forsøkt å bure motkandidaten inne.
La det synke inn.
Da Trump kom med one-lineren «you’d be in jail» i debatt med Hillary Clinton i 2016, var vinklingen at Trump var en fascist. Når det faktisk er demokratene og ikke Trump som arbeider for å kaste motkandidaten og hans medarbeidere i fengsel, er vinklingen at Trump er en kriminell. Det er hva slags hykleri man får med en presse motivert av aktivisme fremfor sannhet.
«Lawfare»-strategien til demokratene kjenner vi igjen fra Russland og Kina: Om noen blir for politisk brysom, settes vedkommende straks på tiltalebenken for en rekke forbrytelser (gjerne for økonomisk kriminalitet, dokumentforfalskning eller seksualforbrytelser). Når den ånden først har blitt sluppet ut av flasken også i Vesten, skal det vise seg svært vanskelig å putte den tilbake igjen.
Ifølge en CNN-oversikt er det tatt ut 34 tiltaler mot Trump for dokumentforfalskning i New York, 40 tiltaler for håndtering av hemmeligstemplede dokumenter i Florida, 4 tiltaler i Columbia for forsøk på statskupp, og 8 tiltaler for å ha prøvd å endre valgutfallet i Georgia. De har også gått etter ham med flere voldtektssaker (Summer Zervos, Alva Johnson, E. Jean Carroll). De to første kvinnene droppet tiltalene, mens Carroll tilsynelatende ventet i 22 år til Trump ble en politisk trussel. På toppen av dette kommer riksrettssakene.
Så langt har de klart å ta Trump for «hysjpengesaken» med pornoskuespillerinnen Stormy Daniels. Media liker å nevne at han har blitt dømt for 34 forbrytelser, men i praksis har han blitt funnet skyldig i én forbrytelse, som er dokumentforfalskning for å skjule hysjpengene. Transaksjonen ble skjult i 34 forskjellige dokumenter. Men det har kanskje ikke den samme klangen, om målet er å stille ham i verst mulig lys?
Selve forbrytelsen er ikke det avgjørende her. Hva man må forstå, er at saken er hundre prosent politisk motivert. Distriktsadvokaten bak tiltalen, Alvin Bragg, ble utnevnt av demokratene, og er personlig en demokratisk aktivist som har gått juridisk etter Trump flere ganger tidligere. Om rollene var reversert – og det var Trump som mottok 130,000 dollar i hysjpenger – ville de selvsagt bare ha tiltalt ham for utpressing i stedet. Som den diabolske sjefen for det sovjetiske sikkerhetspolitiet, Laventiy Beria, sa til Josef Stalin: «Gi meg mannen, og jeg vil vise deg forbrytelsen.»
Hovedbeviset mot Trump i Georgia-tiltalen, var for eksempel at han i en telefonsamtale sa: «Jeg vil bare finne 11,780 stemmer.» Løsrevet fra kontekst lyder dette som om Trump ønsket å produsere falske stemmer til seg selv fra tynn luft – som også er hvordan media konsekvent fremstiller det. Leser man korrespondansen i kontekst, er det hevet over enhver tvil at Trump faktisk snakket om å avdekke 11,780 falske poststemmer avgitt til Biden – som han var overbevist om eksisterte:
Altså lyver media helt bevisst enda en gang. Allikevel skal disse patologiske løgnerne lektere oss andre om post-sannhet, alternative fakta og desinformasjon?
Stormingen av Kongressen
Vi har allerede sett hvordan luften gikk ut av demokratenes Russland-konspirasjoner og riksrettssaken om «obstruksjonen» av Mueller-etterforskningen. I den andre riksrettssaken anklages Trump for å ha oppildnet sine tilhengere til å storme Kongressen 6. januar 2021.
Trump bærer helt klart et moralsk ansvar for stormingen av Kongressen, siden han med sin valgfornektelse skapte klimaet der dette kunne skje. Det i seg selv er grovalvorlig. At han beordret mobben til å storme Kongressen, finnes det derimot ingen som helst beviser for.
Vi har alle sett «fight like hell!»-kommentaren til Trump den dagen, etterfulgt av bilder der MAGA-mobben stormer Kongressen. Det er nemlig hvordan media bestandig kryssklipper hendelsesforløpet.
Leser man kommentaren i kontekst, var den åpenlyst ikke en direkte oppfordring om å gå løs på Capitol-bygningen, men om å kjempe videre. Trump talte at det nå var opp til republikanerne i Kongressen å gjøre «the right thing», og at tilhengerne skulle marsjere «peacefully and patriotically» for å heie på dem:
Today we will see whether Republicans stand strong for integrity of our elections
Norske journalister har hatt berøringsangst overfor «peacefully and patriotically»-lydbiten. Da den for én gangs skyld ble nevnt i en NTB-artikkel, oversatte de den like så godt til «ivrig og patriotisk». Er de så dårlige i engelsk?
Norske medier oversetter stadig også «fight like hell» til «slåss som faen», som gir feil konnotasjoner. Den mer presise oversettelsen ville være «kjempe som faen» (som i å kjempe for en sak).
Trump sa for eksempel også «fight like hell» da han oppfordret sine tilhengere til å stemme i 2018-midtvalget. Samme år talte han at han ville «fight like hell» for å få gjennom lovgivning til støtte for krigsveteraner. Mens i 2016 sa at han ville «fight like hell» for å betale mindre i skatt. Uten at det var noen lovnad om å slå ned noen fra skattemyndighetene.
Etter at Kongressen ble angrepet, publiserte Trump oppfordringer til sine tilhengere på Twitter om å respektere politiet og avslutte voldshandlingene. De lekkede meldingene til stabssjef Mark Meadows avslører også at Trumps indre sirkel var forferdet over voldsscenene som utspilte seg.
Mobben som stormet Kongressen tok heller ikke med seg skytevåpen. Er ikke den hardeste kjernen av MAGA-republikanere, som elsker det andre grunnlovstillegget om retten til å bære våpen, våpeneiere? Vi har alle vært dårlig forberedt i livet, men på dagen man skal styrte verdens mektigste statsapparat i et voldelig kupp?
«Never bring a knife to a gun fight», råder ordtaket. Det kan nå kanskje omskrives til: «Never bring a MAGA flag to a coup d’état against a global superpower.»
Det blir enda mer uforklarlig: Donald Trump ønsket på forhånd 10 000 soldater fra nasjonalgarden, fordi han var bekymret for sikkerheten ved arrangementet. Det har blant annet blitt bekreftet av forsvarsminister Christopher Miller, rådgiver Kash Patel, Secret Service-agent Anthony Ornato, og rådgiver Max Miller. (Hva som riktignok ikke er sant, er at Trump angivelig signerte en ordre om utplassering av disse troppene som ble avvist av demokraten Nancy Pelosi.)
Heller ikke dette gir åpenlyst noe som helst mening, om planen til Trump virkelig var å gjennomføre et voldelig statskupp 6. januar 2021. Derfor bare utelater norske medier opplysningen fullstendig.
Demokratene har advart velgerne om at en hevngjerrig Trump i Det ovale kontor kan misbruke domstolene til å rettsforfølge sine politiske motstandere. Men hvorfor i alle dager skulle velgerne ta en slik advarsel på alvor, når demokratene selv ikke har gjort annet i åtte år? På godt norsk kalles det projisering.
Absolutt alt demokratene anklager Trump for, er de selv skyldige i.
Demokratiets fremtid
Like etter at valgdagsmålingene stod klare 5. november 2024, var det en oppstemt atmosfære i valgstudioene til de store amerikanske nyhetskanalene. Velgerne hadde oppgitt «demokratiet» som den viktigste saken. Analytikerne hos CNN, MSNBC og NBC mente at det kunne peke mot storeslem for Kamala Harris og demokratene.
I stedet vant Trump alle vippestatene med klar margin, fikk tre millioner flere stemmer nasjonalt enn Harris, mens republikanerne fikk flertall i begge kamrene av Kongressen. Dette på toppen av et allerede konservativt flertall på 6-3 i Høyesterett.
Det viste seg at millioner av amerikanere strømmet til valgurnene for å redde demokratiets fremtid – ved å sparke Det demokratiske parti ut av styre og stell.
Et parti som har rigget sine egne demokratiske nominasjonsprosesser, bedrevet systematisk valgfornektelse i over to tiår, spredt spinnville konspirasjonsteorier om at motkandidaten var en utenlandsk agent, opprettet falske riksrettssaker, pisket opp politisk vold mot motkandidatens valgmøter og i amerikanske storbyer, demontert valgsikkerheten på tvers av USA, importert 11 millioner ulovlige innvandrere, og misbrukt rettsvesenet til å gå etter sine politiske motstandere. Absolutt alt, skremmende nok, med helhjertet støtte fra en stadig mer aktivistisk presse.
Og dette er bare toppen av isfjellet.
I artikkelseriens tredje del vil vi se på hvordan demokratene (og venstresiden i Europa) har satt ytringsfriheten under knugende press med en kampanje av statlig sensur. Dette som en reaksjon på Donald Trumps valgseier i 2016.
