Mexicos enestående naturalskatt for malere, skulptører og fotografer | – Flere er blitt velstående

Det finnes et land hvor billedkunstnere kan sies å være nokså fornøyde med sin skattesituasjon. I Mexico kan man nemlig velge å betale skatt i form av malerier eller skulpturer istedenfor penger, men ikke nok med det: de skattede verkene blir inkludert i de offentlige samlingene og potensielt vist frem på årlige utstillinger arrangert av det meksikanske Finansdepartementet.

Denne ordningen kalles for Naturalytelsesprogrammet (Pago en especie) og selv om det har eksistert en forløper til programmet siden 70-tallet, ble loven formelt vedtatt av den meksikanske kongressen i 1994.

Sivilisasjonen har snakket med den meksikanske maleren Antonio Mañón, som arbeidet på hovedkontoret til Naturalytelsesprogrammet mot slutten av 90-tallet. Han forteller at ordningen er en stor suksess. 

– Jeg har ikke de faktiske tallene, men nesten alle meksikanske og utenlandske malere, skulptører og gravører som lever av å selge arbeidet sitt, betaler skatt gjennom dette programmet.

Mañóns ansvar var å ta hånd om verkene skattevesenet mottok, samt å bistå håndverkerne juridisk.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

– Jeg fikk anledning til å møte nesten alle de skattebetalende billedkunstnerne fra disse årene, og de var alle fornøyde med systemet. Mange av dem oppmuntret meg til å satse på malerkarrieren min, så jeg sluttet i år 2000. 

Et par år senere var han etablert nok til å selv ta del i programmet. Siden har Mañón betalt den årlige naturalskatten, og mener at det regnskapsmessig har gjort ting adskillig lettere. Samtidig påpeker han at ordningen kun er til for billedkunstnere som lever av å selge arbeidet sitt: 

– De som tjener til livets opphold på andre måter, må betale skatt som alle andre.

Også den neo-barokke maleren Raul Campos er fornøyd med naturalskatten, som han mener har sørget for at billedkunstnere kan føre mer anstendige liv.

 – Selv om du selger tusen malerier på ett år, trenger du fortsatt bare å bidra med seks stykker. Det er flere malere her som har blitt velstående på grunn av dette.

Er Naturalytselsesprogrammet diskriminerende når det gjelder stilarter?

– Nei, det er ikke begrenset til en bestemt stil, det er en blanding av alle slag, noe som kan føles litt urettferdig siden figurative og abstrakte malere bidrar med like mange verker.

På hvilken måte er det urettferdig?

– Det kan ta en klassisk figurativ maler måneder å fullføre et maleri, mens en abstrakt kunstner gjerne fullfører et tilsvarende verk på dagen. Hvis begge selger over tyve bilder i året, må de på lik linje gi fra seg seks malerier til skattemyndighetene. Den figurative billedkunstneren kan finne dette spesielt urettferdig, eftersom arbeidene hans tar betydelig lengre tid å produsere. Jeg mener at vanskelighetsgraden bør tas med i regnestykket. Jo mer komplekst eller tidkrevende arbeidet er, desto færre malerier bør en billedkunstner være pålagt å betale i skatt, sier Campos.

Bevarer og styrker en levende kultur

I 1994 åpnet Finansdepartementet i Mexico by den permanente museumsutstillingen Naturytelse og kulturarv i et ærverdig palass med aner fra 1500-tallet. Når et ekspertpanel har vurdert alle bildene som er innbetalt i skatt, er det i dette palasset de «viktigste» arbeidene havner. Museet er naturligvis i vekst og har den største samlingen av malerier, trykk, skulpturer, fotografier, installasjoner og digital billedkunst i landet. Årlig blir et utvalg av disse sendt til utlandet for å være med på internasjonale utstillinger og på den måten blir skattebetalerne oppmuntret til å donere sine beste verker.

– Museet laver en nydelig trykket katalog, forteller Mañón og legger til at et utvalg også blir lånt ut til Den meksikanske ambassaden for å vise de skattede bildene til resten av verden.

De øvrige verkene som myndighetene får i skatt fordeles gjennom en utlodning til administrasjonsbygg og lokale museer i Mexicos toogtredve delstater. En god del av disse bildene blir naturligvis liggende i kjellere og lagerbygninger. Det er uklart hvorvidt disse verkene blir bevart på en forsvarlig måte, og Forbundets overordnede revisor (ASF) har rapportert om verker som er blitt skadet under transport. Men det uttalte målet er å preservere og fremme den meksikanske kulturarven, noe som ikke bare er tomme løfter.

Da maleren Rafael Coronel døde for tre år siden hadde han donert bilder gjennom programmet i så godt som alle år siden 1978. For å hedre hans minne, arrangerte Finansdepartementets museum en utstilling med høydepunkter fra hans lange liv og virke.

– Har gjort det vanskeligere å bli en del av programmet

Ifølge en UNESCO-rapport i 2020 har over 1500 mennesker deltatt i Naturytelsesprogrammet. I en forløper til programmet fra 1975 kunne billedkunstneren selv bestemme hvilke verk som skulle beskattes til staten. Med den formelle lovgivningen i 1994 ble reglene skjerpet og en komité som bestod av historikere, kuratorer, og representanter for kulturinstitusjoner ble innstilt for å vurdere søknadene.

Med små justeringer underveis på 2000-tallet var grunnlaget for programmet det samme, inntil myndighetene for to år siden erstattet den gamle komitéen med sertifiserte takstmenn. I 2021 mottok skattemyndighetene 1467 verker, ifølge en rapport fra Forbundets overordnede revisor (ASF). 36 av disse endte opp i den nasjonale samlingen for Mexicos kulturarv.

Én av de som har fått erfare konsekvensene av endringene i Naturalytelsesprogrammet, er den klassisk figurative maleren Carlos Perucini. Han bor i Querétaro og har levet av å selge bildene sine de siste årene. 

– I løpet av de tre årene jeg har søkt, har jeg bare fått et simpelt Nei uten noen detaljert forklaring, forteller Perucini til Sivilisasjonen, og utdyper: 

– Jeg antar at prosessen er ganske streng, og at jeg ikke oppfyller alle kriteriene. Efter hva jeg forstår, er et av hovedkravene å ha en etablert merittliste på kunstscenen, men kanskje det hadde hjulpet å ha en mer overbevisende regnskapsfører.

Han trekker på smilebåndet og bemerker at det har vært en del debatt om hvor nøyaktig myndighetene vurderer verdien av både verkene og billedkunstnerne.

– For seks-syv år siden var det mye lettere å bli antatt. Noe endret seg i administrasjonen som har gjort det vanskeligere å bli en del av programmet. Men jeg har fortsatt til hensikt å søke om å bli antatt i januar, når regjeringen åpner døren på gløtt for å bytte skatteprogram.

Perucinis kollega, Raul Campos, mener han var heldig som ble akseptert på første forsøk. Han har vært med i programmet siden 2019, men forstår frustrasjonen til andre malere.

– Jeg har flere kolleger som har prøvd i årevis, men som ikke har klart å komme inn. 

Han sier at mange føler at regjeringen ikke fullt ut støtter skattebetalingsalternativet og at dette kommer til syne på flere måter.

– Det er svært få steder hvor verkene kan leveres som betaling. Jeg må anbringe maleriene mine til en annen delstat fordi Naturalytelsesprogrammet ikke har kontor der jeg bor. Selv om de ikke kan eliminere programmet, eftersom det ble etablert ved et presidentdekret, kan de begrense antall deltakere. Jeg er ikke sikker på om de aktivt gjør det, men jeg vet at det har blitt stadig vanskeligere å bli akseptert.

Slik fungerer Naturalytelsesprogrammet i Mexico:

Naturalytelsesprogrammet er rettet mot meksikanere og utenlendinger bosatt i landet som arbeider innen de plastiske kunster (maleri, skulptur, fotografi og lignende).

Med et årsresultat på én til fem solgte verk, skattlegges man med ett verk til staten. Mellom seks og åtte solgte verk beskatter man to verk, og så videre. Maksimalgrensen for antall bilder man kan beskattes for er seks stykker.

Når billedkunstneren selger et verk, må vedkommende opprette en faktura til kjøperen med spesifikasjoner om størrelse, teknikk og produksjonsår. Fakturaen laves via skatteverkets offisielle nettside. På den måten har myndighetene oversikt og kan innkreve verker som er representative for skattebetalerens virke; det vil si at de må være like i størrelse og teknikk som de som er solgt de siste tre årene; De må være signert, datert, innrammet, boltet og kablet, og i noen tilfeller må de ha et serienummer.

Formålet med lovgivningen er tredelt:

Støtte til billedkunstnere: Spesielt de som jobber med tradisjonell billedkunst, kan ofte ha vanskeligheter med å selge verkene sine. Ved å tillate skattebetaling med billedkunst, får de mulighet til å konvertere sine fantasifulle evner til økonomisk verdi.

Fremming av kultur: Ved å oppmuntre til kjøp og bruk av billedkunst i skattebetaling, bidrar regjeringen til å styrke den kulturelle identiteten i Mexico. Dette kan også være en måte å bevare tradisjonell billedkunst og håndverk.

Økte skatteinntekter: Ved å inkludere billedkunst i skattesystemet kan regjeringen diversifisere inntektskildene. Dette kan også føre til økt registrering av billedkunstnere i skattesystemet, eftersom de ser en direkte fordel ved å være registrert.


Har billedkunstneren en annen form for inntekt i tillegg til å selge bildene sine, for eksempel  en lærervirksomhet, rapporteres dette adskilt inn til myndighetene og behandles som ordinær beskatning. (Kilde: Det meksikanske finansdepartementet)

En beskatning til inspirasjon?

Skatteinsentiver for kulturlivet finnes i flere land. Både i USA og Storbritannia får man fradrag for å donere kulturskatter, henholdsvis til ideelle organisasjoner og offentlige myndigheter. I Irland har det siden 1960-tallet vært skattefritak for forfattere, komponister, malere og skulptører, selv om inntektsgrensen ble senket betydelig efter finanskrisen i 2008.

Mexicos naturalskatt er derimot enestående i verden. Tross noe kritikk har ordningen blitt godt mottatt av befolkningen og sett med skattemyndighetenes øyne kan den ha ført til positive holdningsendringer i landet.

– Sannheten er at før betalte de fleste billedkunstnere rett og slett ikke skatt, uttalte skatteadvokaten Antonio Sandoval López til Atlantic for en del år siden, og mente den gang at programmet hadde vært en oppfinnsom måte å få billedkunstnere til å delta i systemet.