Kulturelle røvertokter: Lord Elgin og Parthenonfrisen

Skrevet av Philippe Bohström | 26. januar 2025

På begynnelsen av 1800-tallet startet en av historiens mest kontroversielle kulturelle bortføringer, en handling som fremdeles vekker debatt. Hvem har rett til vår felles kulturarv?

I 1801 ble Thomas Bruce, den syvende jarlen av Elgin, utnevnt til britisk ambassadør ved det osmanske hoffet i Konstantinopel. Med en tillatelsesskrift fra pasjaen – et dokument med tvetydig språk som fortsatt diskuteres med nærmest talmudisk hengivenhet – startet Elgin plyndringen av Parthenon. Marmorfragmentene fra frisen, det antikke tempelet på Akropolis i Athen, ble løsnet og lastet om bord på hans skip Mentor. Men katastrofen lot ikke vente på seg.

Da skipet forliste utenfor kysten av Kythira, nølte ikke Elgin. Ved å tilkalle dykkere og hevde at lasten kun bestod av «steiner uten verdi, men av stor betydning for meg», beordret han en omfattende berging. Disse handlingene ble startskuddet for en debatt som i dag ikke bare berører eiendomsretten til Parthenonfrisen, men også alle de kulturgjenstander som er blitt flyttet til museer gjennom historien og som fortsetter å sette kulturell etikk i søkelyset.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Skipets forlis

Kontroversene startet allerede da lokale arbeidere pakket lasten i Pireus. En konflikt oppsto mellom kaptein William Eglen og Elgins sekretær, der Eglen hevdet at kassene med marmorfragmenter var for tunge for Mentor. Hans frykt ble snart bekreftet. Etter å ha møtt hardt vær ved øya Kythira mistet skipet sine ankre og ble drevet mot klippene før det sank til bunns på 23 meters dyp. Passasjerene og mannskapet ble reddet, men skatten ble liggende igjen på havets bunn.


Philippe Bohström er en svensk arkeolog og marinarkeolog, som har deltatt på utgravninger i Israel, Italia og Hellas. Han er utdannet historiker og arkeolog, har skrevet for bl.a. National Geographic, Haaretz og Jerusalem Post og har utgitt bøkene Troja – Myt eller Verkelighet (2022) og The Bible Decoded (2024). 

Elgin, som ikke lot seg avskrekke, organiserte en bergingsoperasjon med hjelp av svømmedykkere fra Kalymnos. Marmorfragmentene ble reddet og sendt videre til Malta, før de til slutt nådde Storbritannia.

I 1816, i mangel på penger, solgte Lord Elgin Parthenonmarmoren til den britiske regjeringen. Fra og med året etter, 1817, har skulpturene vært en del av den permanente samlingen ved British Museum. I dag, 200 år senere, raser fortsatt kontroversen om Elgin-marmoren, eller «Parthenonfrisen» som dem som mener britene bør tilbakeføre den, kaller den.

Arven fra Mentor: En skatt i to akter

Til tross for at vraket har vært utsatt for skattejegere i 200 år, har marinarkeologer fortsatt å finne uvurderlige gjenstander på stedet. Blant funnene er mynter fra arkaisk til romersk tid, rhodiske amforaer med stemplede håndtak og fossiler av fisk og planter fra Levantens kyst. Disse oppdagelsene fra skipsvraket illustrerer den dype fascinasjonen for oldtidens glitrende marmorbyer i ruiner som preget 1800-tallet. Alle ville eie en del av denne historien for å vise frem hjemme.

Dykkere oppdaget også gjenstander som tilhørte skipets passasjerer og mannskap og som kan knyttes til spesifikke personer. Et av de mest fascinerende funnene var basen til en teodolit, et instrument for å måle vinkler i horisontale og vertikale plan – tilsvarende en moderne totalstasjon, brukt for å kartlegge terreng. Om bord på skipet var William Leake, en kjent britisk topograf som hadde laget kart over den antikke militære flåtebasen Zea i Pireus, samt noen av tegningene av Parthenon. Dette var sannsynligvis hans instrument.

Ved vraket av Lord Elgins skip Mentor er det i senere tid blant annet funnet en teodolit, et instrument brukt for å måle vinkler i horisontale og vertikale plan, som sannsynligvis tilhørte den kjente britiske topografen William Leake. Foto: Det greske kulturdepartement

Andre oppdagelser inkluderte tre pistoler, et stort antall blyhagl, flintlåser og en kanonkule. Selve kanonen antas å ha blitt berget allerede i 1802. At skipet ikke bare transporterte tung last, men også våpen, speiler den politiske ustabiliteten i det østre Middelhavet på den tiden.

Et av de mest bemerkelsesverdige funnene var deler av en egyptisk statue og et fragment av en egyptisk inskripsjon. Disse ble oppdaget takket være en uvanlig praksis fra den tiden. I Egypt, spesielt i Alexandria, solgte man antikke steinstatuer av egyptiske faraoer som ble brukt som ballast på skip. Når de nådde havn, ble ballasten fjernet og statuene solgt til samlere.

Dette avslører ikke bare hvordan handelen med antikviteter fungerte på begynnelsen av 1800-tallet, men også hvordan etterspørselen etter gjenstander fra fortiden formet den globale handelen. Skattene fra Mentor er en påminnelse om hvordan fortiden brukes, forflyttes og noen ganger utnyttes for å tilfredsstille samtidens begjær etter historie.

Debatten om Parthenonfrisen

Lord Elgins handlinger har i ettertid skapt en av de mest langvarige kulturdebattene i historien. For grekerne er han en kulturell tyv som frarøvet den greske nasjonen dens arv og – og med det, også den kulturelle konteksten som disse marmorstykkene en gang tilhørte.

Elgins tilhengere ser på ham som en helt som i en tid da konflikt og forfall preget regionen, handlet i det han trodde var bevaringens interesse, en beskytter av en antikk arv som ellers kunne ha gått tapt for alltid. I Athen på den tiden bruktes marmorfragmenter fra Akropolis-tempelet som brensel til kalkovner og som byggemateriale i sine hjem.

Byggingen av det nye Akropolis-museet i Athen har intensivert debatten. De fleste marmorfrisene som vises der er avstøpninger av originalene – kopier som, om enn imponerende i sin egen rett, kan virke som bleke skygger av originalene som fremdeles befinne seg på British Museum i London (og Louvre i Paris)

Vestsiden av Parthenon-pedimentet, utstilt på British Museum i London. Foto: Solipsist

Parthenon: 2500 år med kontroverser

Den første kontroversen rundt Parthenon går langt tilbake, til innvielsen i år 438 f.Kr. Tempelet ble en viktig del av Perikles’ økonomiske politikk og ga arbeid til mange mennesker i en tid da Athen opplevde økonomisk krise. Midlene til byggearbeidet ble hentet fra Athens maritime forsvarsallianse, Det deliske sjøforbundet, som omfattet alle de joniske byene og øyene der Athen hadde politisk og militært lederskap. I praksis besto sjøforbundet av Athens skattepliktige lydstater som bare ventet på å gjenvinne sin frihet.

Parthenon ble bygget svært raskt: Det sto ferdig på bare ni år, noe som er ufattelig for enhver moderne turist som besøker den flate klippen som reiser seg over sentrale Athen. At dette hastverket har holdt seg godt ble bemerket allerede i antikken.

Byggingen av Parthenon møtte betydelig motstand. Noen mente, ikke uten grunn, at det var galt å bruke sjøforbundets penger til Athens kommunale formål. Perikles svarte at så lenge Athen oppfylte sine forsvarsplikter, hadde byen ingen regnskapsplikt for hvordan forbundets midler ble brukt.

Men kritikken stilnet ikke, og Perikles ble angrepet både av satirikere og i folkeforsamlingen. Til slutt appellerte han til folket: «Mener dere at for mye penger har blitt brukt på dette?» Folket svarte enstemmig at de mente det. «Da,» sa Perikles, «la kostnadene ikke stå for deres regning, men for min, og la mitt navn risses inn på bygningene.» En storm av debatt fulgte, men endte med tillitsvotum til Perikles.

Parthenon: Mer enn et tempel

Parthenon, som var tilegnet Athena Parthenos, var en hyllest til byens guddommelige beskytter, men også et signal til omverdenen om Athens kulturelle og militære overlegenhet.

Det var en arkitektonisk og kunstnerisk triumf, et religiøst sted og et propagandainstrument for Athens makt og storhet. De skulpturelle dekorasjonene som prydet dets metoper og tympanon forteller mytologiske historier om guder som beseirer kjemper, kentaurer og amazoner – allegorier for sivilisasjonens triumf over barbari. Hver skulptur, hver detalj, talte sitt eget språk om Athens makt, en makt som var like mye ideologisk som fysisk, og som strekker seg langt forbi det fysiske byggets betingelser.

Parthenon var, i sin reneste form, en politisk og religiøs scene. Hver prosessjon under Panathenaia-festivalen – byens største og mest storslåtte feiring – var en iscenesettelse av religiøs enhet og politisk stabilitet. I denne prosessen ble den praktfulle, broderte peplosen båret gjennom Athen før den til slutt ble drapert over Athenas statue i Parthenon, som en fysisk representasjon av byens styrke og enhet. Den ærefylte ruten som peplosen fulgte gjennom byen var et visuelt bevis på Athens hellige dominans og en feiring av dens militære seier.

– Byggingen av Parthenon møtte betydelig motstand. Noen mente, ikke uten grunn, at det var galt å bruke sjøforbundets penger til Athens kommunale formål. Perikles svarte at så lenge Athen oppfylte sine forsvarsplikter, hadde byen ingen regnskapsplikt for hvordan forbundets midler ble brukt, skriver Philippe Bohström. Byste av Perikles i Vatikanmuseet. Foto: PabloEscudero

Men Parthenon var også et uttrykk for en dyp kunstnerisk ambisjon. Den arkitektoniske elegansen, de utførlige skulpturene og den symbolske innholdet i tempelens utforming har overlevd tidens gang og står fortsatt som et monument til det ypperste av gresk kulturell visjon. Parthenon var et rom hvor Athens storhet ikke bare ble erklært, men også insistert på, i hvert eneste element – fra de majestetiske friser til de kolossale søylene.

Det er nesten som om tempelets betydning overskrider sin egen tid. I dag står Parthenon som et symbol på vår sivilisasjons evne til å skape og ødelegge, til å bygge monumenter som er ment å stå i evig tid, men som også bærer vitnesbyrd om vår egen kortvarighet. Det er en påminnelse om vår felles menneskelige arv og et ekko av vår moralske forpliktelse til å forvalte det vi har fått – enten vi ser på det som en uerstattelig kulturell skatt eller som et symbol på noe større, noe tidløst.

Det er ingen tilfeldighet at den ikoniske tempelfronten til Lincoln Memorial i Washington, D.C. ble inspirert av Parthenon. Det er som om dette majestetiske bygget har satt sin uutslettelige signatur på den vestlige verdens visjon om makt, kultur og historie. Parthenon, et symbol på athensk storhet, har blitt et varig symbol for den menneskelige sivilisasjons streben etter å forstå sin egen plass i tidens strøm.

Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!

Moderne paralleller

Diskusjonen om tilbakelevering av kulturarv strekker seg langt utover Parthenon-frisen. Den handler om en langvarig og uavklart tradisjon der antikke gjenstander ble fjernet fra sine opprinnelige kontekster og plassert i europeiske museer, en prosess som mange ser på som en kulturell bortføring. Dette vekker uunngåelig spørsmål om eierskap, ansvar og hvordan gjenstandene forholder seg til sin opprinnelse. Er det mulig å rettferdiggjøre tilbakelevering av disse artefaktene, eller er deres plass i museer et resultat av kulturell appropriasjon som vi fortsatt betaler for i dag? Og hva skjer med disse gjenstandene når de returneres til sine hjemland? Kan de fortsatt bære den universelle appellen de fikk som del av et globalt museumsprosjekt?

Thor Heyerdahls ekspedisjoner til Rapa Nui på midten av 1900-tallet er et slående eksempel på hvordan kulturarven til øyer som Påskeøya ble behandlet som gjenstander for vitenskapelig utforskning. Heyerdahl, som hadde et brennende ønske om å avdekke de gamle samfunnene på øya, fraktet mer enn 5 600 artefakter tilbake til Oslo. Hans arbeid var et forsøk på å gi verden en dypere forståelse av Påskeøyas historie, men det ble samtidig møtt med kritikk for at det fratok øya viktige deler av sin egen kulturelle identitet. Artefaktene ble sett på som bevis på et fjerntliggende samfunns styrke, men for mange på Rapa Nui ble de også et tap – et tap av eiendom, av sammenheng, og ikke minst, et tap av tradisjon.

I 2024, etter mange år med forhandlinger, ble en stor del av disse gjenstandene returnert til Rapa Nui. Dette ble sett på som et steg mot rettferdighet, en anerkjennelse av øyas rett til å eie sin egen historie. Men samtidig har dette åpnet for nye spørsmål om artefaktenes plass i verden. Når de ble brakt tilbake til sitt opprinnelige miljø, kan de fortsatt spille samme rolle som de gjorde i museet i Oslo, et sted der de ble sett som representasjoner av en helhet, et globalt symbol på menneskelig oppdagelse. Nå, tilbake på øya, har de fått et nytt liv, men forblir også bundet til fortidens politiske og kulturelle konflikter.

Polarhelter og arktiske samlinger

En lignende diskusjon har omringet de arktiske samlingene som ble tatt av oppdagelsesreisende som Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Disse samlingene, ofte innhentet med hjelp fra inuiter og Kalaallit-folk, har reist spørsmål om hva som egentlig ligger i begrepet «frivillighet». Hvordan kan vi vurdere graden av samtykke når de som samlet artefaktene var under press, både kulturelt og økonomisk? Var disse handlingene et resultat av nysgjerrighet og vitenskapelig interesse, eller var de et resultat av et imperialistisk prosjekt som utvilsomt satte vitenskap over etnisk og kulturell respekt?

I disse spørsmålene finnes det ingen enkle svar, men de rører ved et stadig mer presserende behov for å revidere måten vi forholder oss til fortidens artefakter. Skal vi betrakte dem som eiendeler som kan deles ut etter behov, eller skal de forstås som uerstattelige vitnesbyrd om de kulturene de ble stjålet fra?

– I dag står Parthenon som et symbol på vår sivilisasjons evne til å skape og ødelegge, til å bygge monumenter som er ment å stå i evig tid, men som også bærer vitnesbyrd om vår egen kortvarighet, skriver Philippe Bohström. Illustrasjon: «Akropolis» av Leo Von Klenze.

Hvem eier historien?

Den globale fordelingen av kulturarv i museer rundt om i verden har både sine fordeler og sine ulemper. Den gjør gjenstandene tilgjengelige for et bredt publikum og skaper en følelse av fellesskap på tvers av landegrenser. Samtidig reiser dette spørsmålet om eierforhold og ansvar. Skal kulturelle skatter som ble flyttet under kolonialisme eller politisk press tilbakeføres til sine opprinnelsesland? Eller har de en rolle å spille som felles menneskelig arv på tvers av tid og rom?

Parthenonfrisen retter søkelys på denne konflikten, og utfordrer oss til å tenke på hva som egentlig tilhører oss alle – og hvem som har rett til å beskytte, eie og dele historien.

Den amerikanske malerinnen Anne Herrero er et svært lovende talent. Et av hennes siste verk ...
En gang et livsnødvendig verktøy, senere et universitetsfag, og i dag regnet av mange som ...
Jeg sto ved enden av allé de la culture i Albi og studerte, helt på ...
Den fremadstormede mannen fra lille Bergen var femogtyve da han skrev dette verk for klaver ...
I det storslåtte verket Equinox, som kombinerer fortelling og musikk, inviterer Jostein Gaarder og Henning ...
Villons gris«En ce temps que j'ay dit devant, Sur le Noël, morte saison, Que les ...