Frykt er en grunnleggende følelse, på linje med glede og sorg, og evolusjonært livsnødvendig. Det holder ikke å innse farer i omgivelsene, innsikten må ledsages av aktiverende frykt. Uten slik emosjonell intelligens ville den nakne apen, homo sapiens, ikke ha klart seg.
Man kan nok forestille seg et menneske som er ukjent med forelskelse og misunnelse, men den som ikke kjenner til frykt, må være et dataprogram – eller en skikkelse i et eventyr, nemlig det som finnes i Jacob og Wilhelm Grimms Kinder- und Hausmärchen: «Han som dro ut for å lære frykt å kjenne.» Der skildres en eventyrlig ferd fra fryktløshet til fryktløshet til en avsluttende læring så overraskende at ingen kan forutse hvordan det skal skje.
Grimms samling var inspirasjon og forbilde for Asbjørnsen og Moe. Både i Tyskland og Norge var interesse for folkediktning en nasjonalistisk side ved romantikken, men utgiverne visste meget vel at mange eventyr ikke er særegne for eget land. Jørgen Moe skriver mye om det internasjonale i den lærde og fyldige Indledning til Folkeeventyrene, publisert i 1852-utgaven, den siste han og Asbjørnsen var sammen om. Teksten regnes som det første bidrag til norsk folkeminnevitenskap (i dag en emnekrets i kulturhistorie).
Jørgen Moe om eventyrets egenart
Mot slutten av Indledning finnes et særlig innholdsrikt avsnitt, derMoe så kompakt som vel mulig får frem det karakteristiske ved eventyret. Han henviser til nevnte tekst hos Grimm. Ved å knytte an til sagaens stil (kalt «foredrag») gir han også et tidstypisk bidrag til nasjonal selvbevissthet. Teksten gir et innblikk i datidens skriftspråk, forståelig men fremmedartet:
«Vi gjenfinde saaledes overalt den sagamæssig ligefremme og hensynsløse Betegnelse af enhver Gjenstand, en Udtrykksmaade, som har sit Udspring ikke af Raahed, men af Naivitet og Enfoldighed; vi gjenfinde den samme uforfærdede, storartede Humor, der – ligesom Helten i et tydsk Eventyr – synes at være ‘dragen ud for at lære Frygt at kjende;’ vi gjenfinde overhoved hint ren-episke Foredrag, hvis Maal alene er Beskuelsens Glæde, som derfor med lige Deltagelse dvæler ved det sørgelige og fryktelige som ved det lyse og muntre, men som sjælden eller aldrig forraader Beretterens Stemning ved Begivenhedernes Gang. Vore Eventyr kan altid sige som Gutten, der sad og græd: ‘Jeg er lige glad’, sagde han.» (Moes kursiveringer)
Det som binder alt dette sammen, er den «rent-episke» stil. Den meddeler at slik er det. Ingen evaluering, ingen moralisering, ingen emosjonell betoning fra fortellerperspektivet. Det tilspisses når Moe påstår at eventyrene, ved selve sin fortellerstil, alltid uttrykker «like gladhet». Nå er det et spørsmål hva man i 1852 la i dette uttrykket, antakelig ikke det samme som «å gi faen», men en variant at likegyldighet må det være.
I likhet med den eldre Goethe mislikte han romantikkens subjektivisme; der det følende, og spesielt det lidende jeg-et står i sentrum. «Virkelighedens objective Poesi» er det han søker og finner i eventyrene. Han mislikte det selvsentrerte fordi han selv var så plaget av det. «Jeg er til min inderste Kjærne gjennomreflecteret» skriver han til sin gode venn, den robuste Asbjørnsen, «jeg ved ofte hverken ud eller ind». Det later til å handle om lammende selvopptatthet. Den overreflekterte lengter naturlig nok etter det spontane og umiddelbare, som kalles det likefremme og hensynsløse, idealisert til «sagamessig» saklighet. I likhet med flere andre senromantikere fant Moe noe forløsende ved det folkelige. Moe var også dikter, hans plass i norsk litteraturhistorie skyldes ikke minst fortellinger for barn. Disse tekstene sies å være de første som ikke er preget av belæring og formaning.
Beskuelsens glede gjelder altså stilen ved folkets fortellinger. Det må ha vært terapeutisk for den selvopptatte Moe å konsentrere seg om språket, søke de rette uttrykk i gjenfortelling av eventyrene. Det var jo ikke bare å sitere informantene, dialektene ville knapt bli forstått av lesende byfolk. Det måtte bearbeides, men slik at en folkelig tone ble bevart. Med litterær teft for nettopp det bidro Moe og Asbjørnsen vesentlig til et nytt norsk skriftspråk, langt fra så akademisk kronglete som språket i Indledningen.
Folkelighet og litterært arbeid var ingen varig løsning. Den kristne tro ble den endelige frigjøring fra indre uro. Jørgen Moe ble prest og biskop. Hans fineste dikt, «Ungbirken», er en kristen allegori fylt av tanker om den sanne ydmykhet. Refleksjon er ikke lenger noe pinefullt.
Eventyrhelt I: den fryktløse
Vi vender tilbake til eventyrhelten hos brødrene Grimm (ikke hos Moe og Asbjørnsen), gutten som dro ut for å lære frykten å kjenne. Rett som det er hører han folk si de er redde, men han fatter ikke hva de snakker om. Det må være noe han går glipp av … slik ble guttens nysgjerrighet og lærelyst vekket. Når faren oppfordrer ham til å lære noe, slik at han kan tjene til livets opphold, da er det intet annet enn frykt han ønsker å lære. Frykt lærer du fort nok å kjenne, mener faren, men det kan du ikke leve av. Begge påstander viser seg å være feil.
Når folket setter seg fore å fortelle om frykt, kunne all verdens erfaringer trekkes inn, krig og nød, sult og sykdom, de mektiges maktmisbruk og utbytting. Det fortelles ofte om en fattig familie, ellers kan man ikke forvente realisme i eventyr. I denne historien skal de døde være fryktens læremestre, og det burleske og groteske får utfolde seg. Vel av gårde på landeveien henter gutten et par lik ned fra galgen, det er blitt natt og kjølig så han setter dem ved siden av seg ved bålet. Der sitter de urørlige og reagerer ikke når det tar fyr i fillene deres, noe han finner så irriterende at han henger dem opp igjen. Den fryktløse har ingen anelse om hva døden er. Slik fortsetter det, ingen skrekkelig skikkelse er i stand til å fremkalle frykt, alltid bare resolutt handling. Stikk i strid med farens advarsel skaper sønnen seg en eventyrlig lykke på sin fryktløshet, et slott befris for ånder og prinsessen og halve kongeriket er hans.
Guttens uvitenhet var grenseløs. Mennesker han møter på veien, vil vite hvem han er og hvor han kommer fra. Det vet han ikke. Faren har forbudt ham å oppgi familienavnet. Noe annet navn har han ikke, og får det heller ikke undervis. Så poengtert identitetsløs er ingen norsk eventyrskikkelse. Ingen identitet, ingen død – der er det en klar sammenheng. I slik fryktløshet, kan ingen bli stående. Læringen skjer i en bisarr avslutning. Prinsessen er hans, men ennå klager han over uvitenhet om frykt.! Kvinnfolkene, prinsessen og kammerpiken, vet råd. Helten har gått til sengs og sover søtt, da river de dynen av ham og heller kaldt vann med slimete småfisk på den nakne kroppen og da, endelig, vet han hva frykt er.
Man kan spekulere på symbolikken i dette og bli fristet til psykoanalyse. Det ville fort bryte med eventyrets ånd, som sier at slik er det. Viktig er at målet er oppnådd, gutten uten identitet har fått kjennskap til kroppens sårbarhet og er dermed inkarnert som et dødelig menneske. Det er lett å forstå at Moe henviser til dette eventyrets «uforfærdede, storartede» humor.
Eventyrhelt II: den likegyldige med det gode hjertet
Askeladden er den norske eventyrhelten fremfor noen. Han har en del til felles med den fryktløse, også Askeladden er uinteressert i det som betyr mye for andre. Begge er utsatt for mobbing i familien, ikke bare de beryktede brødrene, også mor og far har mistet all tro på Askeladden. De foraktfulle står for normaliteten, det er avvikeren som står i brennpunktet for det eventyrlige i tilværelsen. Slik er det i utallige eventyr, Askeladden har slektninger over hele kloden. Helten møter umulige oppgaver og fryktelige motstandere. Sterke krefter står på hans side, men ikke umotivert.
Ofte har Askeladden først vist sitt gode hjertelag ved å hjelpe merkverdige gestalter i nød, f.eks. en gammel kone med nesa fastklemt i en stubbe, hun har stått der i hundre år. Som takk for hjelpen får han en tryllefløyte som gjør det mulig å gjete kongens harer, noe som ellers er en håpløs oppgave. Det hender at det rekker med samletrang, som da han målbandt prinsessen som ingen kunne målbinde. Askeladden er en velsignet skikkelse. Først velsignet med et godt hjerte, hvorpå hans godhet aktiverer uunnværlige hjelpere som rår over magi og hemmelig viten.
Begge eventyr forteller at avvikere har de beste muligheter for å oppnå lykke, men et nytt og bedre samfunn er det ikke tale om. Å få prinsessen og halve kongeriket er i høyeste grad å være vellykket innenfor rammen av det bestående. Eventyret skildrer en formidabel klassereise, fra verdensfremmed outsider til lykkelig verdensborger. Om prinsessen også er lykkelig, er en annen sak. Ingen forventer at eventyret tar opp spørsmålet om ekteskapet mellom helten og prinsessen blir vellykket. Det bestående samfunn bekreftes også av et moralsk hierarki. Taperne går det ille. Brødrene som bare lo av kjerringa med den fastklemte nesa, fikk tre røde remmer skåret av ryggen og deretter «kastet i ormegården» til en pinefull død. De som ikke klarte å målbinde prinsessen, slapp unna med å bli svimerket på ørene med kongens store svijern. Kongen var så lei rennet av gutter som ville prøve seg.
Det er mye vold og grusomhet i folkeeventyrene. Det hender en sjelden gang at øvrighetens forferdelige strafferegime kritiseres, f eks i «Følgesvennen», og den som forbarmer seg over den dømte, får også her en belønning som ikke er av denne verden. Ingen dyd verdsettes høyere enn medlidenhet. Når den krever et stort offer, settes himmelske krefter i bevegelse.
Opprinnelige utgaver er ikke lektyre for barn, noe Moe og Asbjørnsen var klar over. Moe er kompromissløs. Ingen forskjønnelse. Om den grusomme humoren i Store-Per og Vesle-Per skriver han at ethvert forsøk på å mildne eller motivere handlingen ville gjør den utålelig. Det skal være uforferdet. Men det grove sexpratet som folket moret seg med, var for sterkt. Det ble delvis omskrevet, delvis lagt bort. Erotiske folkeeventyr ble publisert i 1977.
I Moes artikkel om Tidemands maleri Eventyrfortællersken finnes følgende observasjon: «De gamle Kvinder – thi gamle maa de oftest være, skal de due noget – har jeg lagt Mærke til, gjerne holde sig til Eventyr af et dybt, hemmelighedsfuldt eller gruvækkende Indhold. De gamle Gubber holde mest af og fortælle bedst overgivne, djærvt-humoristiske Eventyr.» Jeg vet ikke om senere tiders kjønnsforskere har tatt stilling til denne eller lignende rapporter.
Jeg er like glad, sa gutten.
Agnar Mykle kalte en novellesamling (1952) Jeg er like glad, sa gutten. Hundre år tidligere hadde Moe tilføyd at denne gutten sitter og gråter, et tillegg som Mykle sikkert har vært fortrolig med, det hører med til det personlige interiør i hans fortellinger. Men paradokset består. Gråte og samtidig være like-glad? For Moe handler det som nevnt om et stilistisk ideal – fortell hva som har skjedd, ikke la tårene flomme i teksten. Men dette er mer enn et stilideal.
I forhold til andre mennesker kan jeg ikke være likeglad. Aldri, så lenge det er tale om et forhold. Altså skal jeg heller ikke være likeglad i forhold til meg selv. Det er i sentrum av meg selv jeg er likeglad, i det forholdsløse «jeg ER», en visshet som ikke bryr seg om hvem, hva, hvor. Det er dette sentrum Moe viser til når han skriver at Askeladden er «en Ligegyldighed, der har antaget en følesløs Taabeligheds Udseende, men som hviler paa en dyb Erkjendelse af egen Kraft.»
Hvis eventyret uttrykker noe slikt som en livsfilosofi, må det vel være dette: Du kan stille deg likegyldig til det de andre mener om deg, men bare de andre kan oppfatte likegyldigheten som svakhet. Selv må du vite at den uttrykker en kraft som gjør at du lykkes der de andre kommer til kort. Folkeeventyret fremhever individet. Til gjengjeld har en rekke individuelle diktere, tenkere og politikere fremhevet folket.
Det eldste eventyrmotivet
Eventyrenes alder vært diskutert siden de første bokutgivelsene. Grimmene antok en eldgammel opprinnelse i det indoeuropeiske, og Jørgen Moe var enig. Bare ved å anta «Folkenes Urfællesskab» kan man forklare slående likheter mellom indiske, europeiske og arabiske eventyr. Nyere forskning er tilbøyelig til å gi dem rett. De eldste antas å ha bak seg rundt 6000 år. De er blitt fortalt på språk som er ukjente i dag, rimeligvis er også innholdet forandret gjennom tidene. Ur-motivet antas å være det smarte mennesket som lurer en fiendtlig makt.
Teknologi er ikke visdom, men smart må den være. I bronsealderen var evnen til å bearbeide metaller den avanserte teknologien. I religionene blir det fiendtlige konsentrert i djevelen. Disse to elementene virker sammen i eventyret som nå hevdes å være det eldste, nemlig Smeden og djevelen. Djevelen blir lurt. Det er ur-motivet. Også Faust-motivet er foregrepet, for smeden klarer å vri seg unna kontrakten. Det smarte knepet er å friste djevelen til å imponere med sine overnaturlige evner, spesielt evnen til å gjøre seg liten. Da kan han pryles helseløs, og for å slippe unna må han gi avkall på smedens sjel.
Dette er en forkortet versjon. Slik eventyret foreligger hos Grimm kan det umulig være tusenvis av år gammelt. Vi leser at smeden må skrive navnet sitt i djevelens bok. Når lærte smeder å skrive? Det er også tale om å korsfeste et par smådjevler, et dristig innfall som skal gi en komisk effekt. Akkurat det taler for en viss alder, siden regelen er at jo mer grotesk, desto eldre. Ur-motivet er åpenbart blitt bearbeidet, nye elementer er tilføyd. I århundrer da de ugudeliges pine i helvete ble forkynt av kirken, har folket moret seg med fortellinger om en djevel dum som et troll. Men da det viste seg at Grimm ble lest for barn, ble denne teksten tatt ut i noen utgaver.
Hos Moe og Asbjørnsen finnes motivet i to tekster: «Smeden som de ikke torde slippe inn i helvete», som inneholder mye komikk, og kortversjonen «Gutten og fanden». Også der har djevelen gjort seg bitte liten og krøpet inn i en nøtt. Gutten av sted til smeden, som mente det ville være en smal sak å knuse en nøtt, men ingen hammer var kraftig nok. Smeden måtte bruke storslegga, og da endelig gikk nøtten i knas, så halve smietaket fløy av og det braket som om smia skulle ramle sammen.
«Jeg mener fanden var i nøtta jeg!» sa smeden.
«Ja, han var så», sa gutten.
Ferdig. Slik er den saklige stilen i norske folkeeventyr. Det finnes grusomhet i dem, men når djevelen i egen person dukker opp, er det humor som gjelder. Hvis Moe har rett i sin kjønnsteori, er dette utpreget gubbeaktige historier.
