De gale kongers og biskopers tid er kanskje over, men skal vi likevel ha en kulturpolitikk, bør målet være ikke å dele ut mest mulig penger, men å legge til rette for at kjærlighetsbørnene som de store kulturproduktene er, kan få lov til å skapes igjen, skriver Öde S. Nerdrum.
Stor poesi skapes ikke i fjonge kontorlandskap av pertentlige herrer i dress, men av feilbarlige individer med et voldsomt engasjement. Denne sannhet burde vært innlysende; likevel later det til at dagens kulturbyråkrater tror at de kan produsere et yrende kulturliv med kun en fjærpenn og en blytung lommebok. Men kulturlivet er ikke som militæret, det kan ikke styres ovenfra og ned, da poesien springer ut fra en åndelig lengsel snarere enn en praktisk nødvendighet.
Alle forventninger om «korrekt oppførsel» fra skapende mennesker bør fordrives som pesten, det være politisk korrekthet, religiøs korrekthet eller moralsk korrekthet. Man velger ikke hvem man forelsker seg i, og man kan som samfunn heller ikke velge ut begavelser. Det er meget mulig at den neste Edvard Grieg er antisemitt, at den neste Wilhelm von Hanno er illeluktende og at den neste Harriet Backer er FrP-velger. Edvard Munch var forresten kvinnehater, men det visste vel de fleste kanskje allerede?
Kulturoppblomstring
En av tidenes største kulturoppblomstringer, nemlig renessansen i Italien, var en epoke preget av kjærlighet og vitalitet og tok et nødvendig oppgjør med middelalderens moralisme. Filippo Lippi var en av de viktigste bidragsyterne i malerkunsten, selv om hans liv var en eneste stor skandale. Født som han var i fattige og uklare omstendigheter ble han først adoptert av en fremmed kvinne og siden tatt hånd om av et kloster. Hans fattige bakgrunn til tross; før i tiden ble det nemlig sett ned på å være fattig, så ble hans talent for tegning tidlig oppdaget og oppfordret av klosteret. Men hans hang til horeri ble også tidlig lagt merke til og resten av livet hans var utsvevende, iblandet umettelig malerglede.
Medici-familien, Firenzes kulturlivs viktigste investor, brød seg ikke om at bastarden Filippo var en horebukk, av den enkle grunn av at hans malerier var så brukbare. Deres syn var at riktignok bør folk flest følge alminnelig god oppførsel, men noen individer utmerker seg i stå stor grad i ett fag at deres måte å tjene Gud på er i dette ene faget.
En avsporet debatt
Den vanlige kulturdebatten mellom høyre -og venstresiden i dag omhandler hvorvidt markedet eller staten skal ta størsteparten av investeringen i kulturen. Dette er en gal debatt og en fullstendig avsporing av poenget. De virkelig vellykkede prosjektene i kulturhistorien, store som små, har alltid vært drevet av et personlig engasjement og kjærlighet – og dette er det vesentlige. Pave Julius II representerte riktignok staten, men Michellangelos sixtinske kapell var en bestilling fra en mann som elsket den florentinske malerens menneskeskildringer; og Edvard Munchs første studietur til Paris var betalt av Fritz Thaulow, som var en privatperson men som allikevel ikke representerte markedsinteresser.
I dag har man fordrevet kjærligheten fra kulturlivet, i hvert fall deler av det. I dens sted er søkelyset blitt investering og profitt i det private næringsliv og formalisme og kunsthistorisk saklighet i det statlige.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Upersonlig avstand
Personlig engasjement i kulturpolitikken er ikke-eksisterende og kanskje med god grunn. Den moderne liberale staten har forsøkt å distansere seg fra det personlige engasjementet fordi staten som institusjon ikke skal forskjellsbehandle. Resultatet er politikken vi kjenner i dag, med armlengdes avstand og komitéer med fageksperter. Resultatet er dessverre også at man investerer i produkter ingen vil ha fordi vurderingen ikke gjøres med kjærlighet som beveggrunn.
Ingen ønsket seg munchmuseets utforming, som er en skamplett på Oslos ansikt, ej heller bunkersen de kaller Nasjonalmuseet. Listen over innkjøp fra Nasjonalmuseet er en trist sak og og de offentlige utsmykninger er en skam.
Fem mulige tiltak
De gale kongers og biskopers tid er kanskje over, men skal vi likevel ha en kulturpolitikk, bør målet være ikke å dele ut mest mulig penger, men å legge til rette for at kjærlighetsbørnene som de store kulturproduktene er, kan få lov til å skapes igjen. Her er noen forslag:
1. Mesénvirksomhet bør kunne skrives av på skatten med 150 prosent
2. Nasjonalmuseets innkjøp bør velges, ikke av en fagkomité, men av én tilfeldig utvalgt nordmann, som velges en gang i året
3. Utformingen av offentlige bygg bør invitere til åpen internasjonal konkurranse og vinneren velges av lokalbefolkningen
4. Stipender bør ikke bare deles ut til de som er flinke til å skrive søknader, men stipendiatkandidaten skal kunne presentere sitt prosjekt muntlig på sitt eget rotete atelie. Komitéen skal bestå av én tilfeldig nordmann
5. Skatt bør fjernes for alle selvstendig næringsdrivende som tjener under 500 000 og har omsetning under to millioner kroner
Høyresiden har for lengst forstått at de ikke kan fortsette å dure på med at «markedet er den eneste løsningen». I desperasjon efter å utvikle en egen, ufarlig, kulturpolitikk kommer slike påfunn som en «offentlig kanon». Dette forslaget er fullstendig meningsløst. Man har allerede en eksisterende kanon i museene. En slik liste vil kunne brukes til ingenting meningsfullt annet enn å irritere noen venstreradikale relativister. La oss heller bruke vår energi på å diskutere betingelsene for hvordan stor kultur kan skapes i fremtiden og gjenintrodusere kjærligheten til kulturen!
Denne teksten ble først opplest på 12-årsfeiringen av kulturavisen Subjekt.
