Jeg spør alltid modellene hvordan de ønsker å bli portrettert. For selv om modellen skal objektiviseres, skal mennesket også frem, sier Myndin Nerdrum, som er aktuell med soloutstilling på Galleri Soon.
Den 5. april åpnet utstillingen «Du ønsket meg alt vel», der Myndin Nerdrum stiller ut sine malerier, tegning, og grafikk. Utstillingen finner sted på Galleri Soon, et lite stenkast fra Son brygge. Sivilisasjonens utsendte møtte Myndin på hennes atelier i Oslo, der vi fikk se henne i aksjon, og spurt henne om kunsten, håndverket og hennes eget fremvoksende uttrykk. I likhet med Nerdrum-elevene i Memorosa-gruppen, ønsker Myndin å se med barnets blikk, men gjengi med en voksen hånd. Hun ønsker å gjengi en drømmeverden, der følelser tas på alvor.
Utstillingen heter «Du ønsket meg alt vel». Hvem er dette du-et?
– Det handler om kynismen ved å være forbipasserende i hverandres liv. Det kan være en kjæreste, en mor, en far, en bestevenn. Det handler om å reise seg fra støvet av avvisning.
Ser du etter en sjelevenn?
– Ingen kan være en annens utstrekning. Jeg tror ikke på noen «sjelevenn». Alle har sin helt egne skjebne. Men alle mennesker har noe å tilby.
Hva ønsker du å tilby, på dette stadiet av ditt kunstnerskap?
– Følelsesmessig sett, arbeider jeg ut fra min egen ensomhet og avvisning. Jeg er trukket mot stoisisme som livsfilosofi – som i Epiktets Håndbok i livskunst –, men ekte stoiker tror jeg ikke man blir, før man har nådd bunnen.
Slik du vektlegger, har alle mennesker sin individuelle skjebne. Du maler portretter. Er det da en skjebne, du maler?
– Jeg maler en historie. Dessuten karikerer jeg de skjønne trekkene i ansiktet, fordi jeg vil fremstille det med et forelsket barns blikk, dets blikk på mor eller far, i tidlig alder. Kun et barn kan se med ubetinget kjærlighet. Jeg forsøker å se med et barns blikk, men gjengi med en voksen hånd, det jeg ser.
Et barns blikk og en voksen hånd; det er vel betegnende, for den tradisjonen du står i?
– Filosofisk sett, står jeg i samme tradisjon som min far, Odd. Det er en særegen måte å arbeide på, med visse regler og dogmer. Nylig prøvde jeg å male med blå pigment, men den feilen gjør jeg aldri igjen!
Du arbeider, med andre ord, i henhold til Memorosa-gruppens formkrav?
– Memorosa-gruppen etablerte noen viktige leveregler, som er nødvendige for å beholde barnets blikk. Man vil skildre en drømmeverden, eller følelsesverden, der følelser tas på alvor.
Hva kjennetegner Memorosa-gruppens arbeidsmetode, slik du forstår den?
– For å ta et eksempel, tegner jeg ikke etter fotografier. Dersom jeg tegner en modell i en times tid, er det mye som skjer i ansiktet underveis. Det er mange små uttrykk, små øyeblikk, som et kamera ikke kan fange, i motsetning til øyet og hånden.
Har du flere eksempler?
– Jeg spør alltid modellene hvordan de ønsker å bli portrettert. For selv om modellen skal objektiviseres, skal mennesket også frem.
Du sikter høyt?
– Hva het det igjen? Store ord, liten på jord!
Men gjelder det ikke å ha noen store idealer, eller forbilder, å strekke seg etter?
– Egentlig vil jeg fremheve det hverdagslige, eller trivielle. Jeg vil unngå det svulstige og dramatiske i bildene mine. Det er ikke slik jeg opplever livet.
Søker ikke kunstneren vekk fra hverdagen, og inn i det ukjente, tidvis mørke?
– Da Munch malte sine beste bilder, som Syk pike, var det neppe i alkoholrus. Det var nok en god periode i hans liv.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Men for å utvikle et slikt blikk, må man kanskje innom helvete?
– Motgang kan nok slipe talentet. Men motgang finnes det nok av, bare man er menneske.
Er dette en utbredt oppfatning blant kunstnere idag: at man må lide for å skape?
– Jeg tror de fleste kunstnere ønsker seg traumer. Man vil oppleve noe vondt, for å slipe ned talentet, og få et mer sårbart uttrykk. Men det er en skadelig tankegang.
Hva er alternativet?
– Nå tror jeg ikke lenger at en god poet, maler eller tegner, behøver traumer. Etter hvert som man blir eldre, gjelder det å få ens egne opplevelser mer på avstand, og betrakte dem utenfra, som en fortelling. Det er slik jeg forstår stoisisme.
Hvem er dine kunstneriske forbilder?
– Hva gjelder tegning, må jeg nevne Käthe Kollwitz. Først kan et Kollwitz-bilde fremstå som abstraksjon, som ren form. Men når man ser nærmere etter, dukker det opp en hånd eller et ansikt. Du kan si at det «flyter» mellom abstraksjon og figurasjon, og at abstraksjonen bidrar til uttrykket som helhet.
Men i hvilken grad kan det finnes «uttrykk», eller «ekspresjon», innen en klassisk billedtradisjon?
– Det vil alltid finnes et uttrykk, særegent for kunstneren. Men slik vi kan lære av Aristoteles’ Poetikk, må dette veies opp mot noe objektivt, det vil si, håndverket.
Det er vel den store forskjellen, mellom klassisk malertradisjon og modernisme.
– Absolutt. Modernisten velger uttrykk, på bekostning av håndverket. Mange modernister har håndverk i bunn, men beveger seg ut i et ganske annet billedunivers, for å si det slik.
Kan du beskrive ditt eget personlige uttrykk?
– Akkurat nå, utforsker jeg rotløshet, hjemløshet og individualitet.
Hvor tror du uttrykket ditt beveger seg hen i fremtiden?
– Hvis jeg ikke var så avhengig av å ha folk rundt meg, ville jeg nok malt flere landskap. Men jeg elsker naturen. Kanskje kommer det flere landskapsmotiver, etter hvert.
Hva elsker du ved naturen?
– Det skamløse og trolske. Skog, fjell og hav. Selv når jeg maler portretter, melder elementene seg. Det er dette Kollwitz behersker så godt.
Hvordan arbeider du, rent teknisk?
– Nå for tiden, maler jeg med kullstøv. Jeg bruker litt kullstift, og stryker over med tørr pensel. Kun det aller nødvendigste blir med. Noen savner mer hals, eller hår, i bildene mine, men jeg forsøker å slipe ned motivet, til noe som ligner et minne på netthinnen.
Apropos Kollwitz. Hva gjør henne til et forbilde for deg?
– Hun har et sårbart uttrykk, grotesk, lengtende – kjærlig, empatisk. Det er både feminint og maskulint. Når jeg ser på Kollwitz, føler jeg meg hjemme; sett og forstått.
Noen andre forbilder?
– Poussin – fargene hos Poussin! –, Rembrandt, og Anders Zorn.
Hvorfor Zorn?
– Man ser at Zorn elsker å male kropper. Det gjør ikke jeg, men det skinner igjennom hos Zorn. Da blir jeg inspirert, og tenker: Kanskje kan jeg selv også male kroppen, en dag, med samme interesse som Zorn. Men per nå interesserer nakne kropper meg ikke.
Skulle du kunne male et motiv «interesseløst»?
– Det måtte bli som en ren øvelse. Zorn har forøvrig dette samme strøket, som jeg nevnte, dette frie strøket. Det lyser av interesse for motivet. Det er så lite fordømmende.
I det siste har klassisk kultur, og særlig billedkunst, vært mye diskutert i offentligheten. Hva er ditt syn på denne debatten?
– Det skulle fantes en figurativ linje ved Kunsthøyskolen. Da jeg søkte meg inn der for et drøyt år siden, kom jeg ikke inn. Det var skuffende. Siden ble jeg fortalt, av noen tidligere studenter ved skolen, at dersom det står «Nerdrum» på søkerens CV, kommer man ikke inn.
Men hadde du ikke mistrivdes i et slikt miljø, som preges av modernistisk tankegang?
– Jeg søkte mest for å ha mennesker rundt meg, mens jeg arbeider. Men jeg ble skuffet, og særlig på vegne av mine klassiske kolleger. At jeg heter Nerdrum, gir meg også en positiv publisitet, og har bidratt til at jeg klarer meg bra. Men min far har mange dyktige elever, som fortjener anerkjennelse, og lider mer under en slik diskriminering, enn det jeg har gjort.
NB! Det gjøres oppmerksom på at flere redaksjonsmedlemmer i Sivilisasjonen er i familie med intervjuobjektet. Disse har følgelig ikke bidratt i utformingen av intervjuet.
