![](https://sivilisasjonen.no/wp-content/uploads/2025/06/banner-2025-nytt-magasin.jpg")
Det er en glede å kunne meddele at «Poetenes kall» av Aleksander J. Roscins er kåret til vinner av Sivilisasjonens essaykonkurranse 2025.
Essaykonkurransen har vært ledet av Sivilisasjonens debattredaktør Henrik Høeg, som også har vært med i den interne juryen i lag med Carl Korsnes, Öde S. Nerdrum og Adara Ryum Høeg. Juryen anser at «Poetenes kall» kombinerer filosofisk refleksjon med litterær stil, og formidler et tankevekkende forsvar for klassisk kultur i fortid, nåtid og fremtid.
Førsteplassen blir publisert i neste trykte utgave av Magasinet Sivilisasjonen og forfatteren mottar også en sum på kr. 5000.
Temaet for konkurransen var: Hva er klassisk kultur og hvorfor angår den oss i dag?
Poetenes kall
Av Aleksander J. Roscins
Netter i Attika, skrevet av den nu godt forglemte Aulus Gellius, beretter om et skille som han gjør mellom forfattere av høyere og lavere kvalitet. Gellius døpte den førstnevnte typen som scriptor classicus, efter classici – altså borgere i den øverste økonomiske klassen – for å betegne forfattere av ypperste kvalitet, rang og dannelse. Den sistnevnte typen blev kalt for scriptor proletarius – et navn brukt om proletare, ordinære, og kanskje vulgære forfattere, som ikke benyttet seg av korrekt latin. Til tross for at den opprinnelige distinksjonen angikk litteratur, kan dette begrepet ikke bare benyttes i litteraturverden, men også i hele kultursfæren. Spørsmålet om hva som gjør et litteraturverk, maleri eller musikkstykke ypperlig, er nu mere relevant enn før, i en verden med disgurativt maleri, fremmedgjørende litteratur, og atonal musikk. Derav oppstår også spørsmålet om hva ypperlig eller klassisk kultur betyr.
Før vi skal snakke om hva som gjør kulturen ypperlig eller middelmådig, må vi se på selve begrepet kultur. Som mange gode begrep, har cultura sin opprinnelse i latinsk jordbruk. Denne betydningen forblir i det norske sprog den dag i dag, for vi snakker om å kultivere marken, altså å dyrke den. Efterhvert fikk ordet en overført betydning, til å gjelde åndelig og intellektuell dyrkelse. En kunne ta meisel og marmor, og kultivere det til en statue, eller kultivere en vegg om til et kunstverk, ved hjelp av en pensel og nogen pigmenter. Dyrkelsen gjaldt ikke bare det jordiske, men også det hellige. For mennesker dyrket ikke bare marken, men også markens guder. Det må være et element av kultivering, et element av det intellektuelle, og et element av det hellige med i spillet, før noe kan kalles ekte kultur; den bør omfatte skjønnhet, orden og transcendens. De store verkene omfatter disse tre, slik som i Rafaels Skolen i Athen. Dets estetiske harmoni, dets strukturerte orden, dets frempek mot det guddommelige – alt dette demonstrerer verkets ypperlighet, at det er et stykke ypperlig kultur.
Kulturens tre elementer – skjønnhet, orden og transcendens – er dypt forankret i menneskets natur, hvilket er synlig allerede i de første tilfeller av menneskelig eksistens. Selv om moderne antropologi ofte reduserer mennesket til en forfinet sjimpanse, er det å skape det mest menneskelige vi gjør. Hulemenneskene, som mange feilaktig betrakter som primitive barbarer, var kunstnere på jakt efter det skjønne – også de var kultiverte. Deres huler var pyntet med kunstverk, og siden de levde uten det moderne menneskets distraksjoner, kunne de høre regndråpenes rytme, og observere naturens musikk. Deres liv var mere enn bare natur. Eftersom de hadde sjamaner, hadde de også poesi. De så det mystiske ved stjernehimmelens bevegelser, og navngav stjernene – disse fikk sine egne historier – myter blev til. Mennesker kultiverte alt rundt seg, de brukte sin fornuft for å se, høre, leke og skape, for å danne noe ut av intet, slik deres guddommer gjorde. Hulemennesker levde ut en poetisk livsstil – det greske ποιεω betyr «å skape» – og det de skapte, var vakkert. Helt fra tidenes morgen har mennesker dyrket kultur, og kanskje bør vi kalle enhver som dyrker kultur for en poet, for i skaperakten gjør vi det mest menneskelige.
Hulemenneskene skapte autentisk kunst ut fra sine observasjoner av verden, men dagens poeter har flere utfordringer. Den første er distraksjoner, som kan overvinnes med litt stillhet og oppmerksomhet. Den andre er maskiner, som imiterer uten å forstå. Kunstig intelligens kan produsere et dikt i stil med Dass, Wessel eller Holberg, lage malerier eller komponere musikk, men det er ren imitasjon – uten ekte innsikt. Hvorhen fører dette dem som ønsker å leve ut en poetisk livsstil? Teknikk er viktig, men ikke nok. Ekte skapelse krever en aktiv intelligens: evnen til å se, analysere og beskrive verden med klarhet og dybde, en evne maskiner mangler. Dostojevskij, samt andre store forfattere, kan illustrere dette. I Brødrene Karamasov blir Dmitrijs blikk beskrevet som følger:
hans øyne var blodskudte, og det var som om en vild, ukontrolleret lidenskab brændte i dem, men samtidig lå der en dyb, nesten barnlig fortvilelse i deres dybde (fritt oversatt)
Denne beskrivelsen er preget av virkelig observasjon. Få, om nogen, har kombinert så brutale og likevel sårbare detaljer, ved å beskrive et blikk. Dette krevde mer enn teknikk. Fornuft blev brukt, og det som tilsynelatende begynte som dagligdagse observasjoner, har blitt til kunst. Ei heller er fornuften alene tilstrekkelig; for å kultivere noe virkelig ypperlig, må poeten også komme i kontakt med det hellige.
Enhver som vil skape noe av verdi – om det er kunst, litteratur eller musikk –, må komme i kontakt med det transcendente, være det seg noe guddommelig, eller naturens skjønnhet. Nutidens tenkere fremstiller ofte skaperen som en revolusjonær, men en slik tankegang bærer preg av selvdyrkelse. Det bringer tankene hen til den bibelske myten om Babels tårn. Den hovmodige opprøreren tror at han bygger et tårn til himmelen, men ender opp med å bygge sin egen undergang. Den ekte poet er ikke slik, han er prestens bror, en ydmyk tjener, som forsøker å skimte det guddommelige og skape skjønnhet ut av intet, noe som forbigår tiden. Det er slående hvordan nogen verk fra det første århundret før Kristus, kan oppleves som om det ingen forskjell var mellom dem og oss. Like slående er det å se på samtidskunst, og føle seg fremmed, som om en selv var fra en annen tid. Det fremmedgjørende er ikke ypperlig. Det er ikke klassisk. Det mangler forbindelse til det skjønne. Det er bare støv som spres i vinden: ordinær, proletar kultur. Det vakre som forbigår tiden – og inviterer enhver til å delta i noe som er større enn livet selv–, er klassisk kultur. Den ekte poeten, som prestens bror, spiller en avgjørende rolle i å bevare og videreføre den klassiske kulturen, som er en levende tradisjon.
Gjør dette klassisk kultur til dødemaning? Er det noe tilbakeskuende, som ikke tar hensyn til nutiden? Isåfall er den ikke særlig bedre enn kunstig intelligens. Tvert imot, tror jeg klassisk kultur er virkelig klassisk, virkelig ypperlig, når den er del av en levende tradisjon, som skuer tilbake for inspirasjon, og samtidig går videre, mot strømmen. Kun slik kultur kan kalles virkelig demokratisk og inkluderende, for den ivaretar også de dødes stemmer, og ikke bare de levendes. Kun slik kultur kan kalles poetisk, for den er ikke kun teknisk, men også intellektuell, dyrkende, transcendent. Jeg vil påstå at den poetiske livsstil ligger til grunn for at klassisk kultur skal kunne dannes, en livsstil som mennesker har kjent helt siden hulemennesketiden. Mennesket bør komme i hu sin arv, kjenne til de ypperlige verkene, for å bli inspirert og for å skape.
Klassisk kultur er ingen dødemaning, men en levende tradisjon som forener skjønnhet, orden og transcendens i en poetisk livsstil. Det er en levende arv, som krever at vi lever som poeter i ordets dypeste forstand. I en tid preget av fremmedgjøring og flyktighet, beveger klassisk kultur seg motstrøms. En død ting kan kun flyte med strømmen, men en levende ting kan bevege seg mer mot kilden enn mot havet. Denne levende arv krever at vi, som poeter, dyrker verden med fornuft, ydmykhet og blikk rettet mot det transcendente – ikke som imiterende maskiner, men som skapende mennesker. Den krever at vi kjenner til vår fortid, og ikke oppgir prinsipper som gjorde fortidens verk ypperlige, men heller kultiverer videre det våre forfedre påbegynte.
