Delt andreplass i Sivilisasjonens essaykonkurranse 2025: «Klassisk kultur – som i antikvert eller som i forbilledlig?» av Rudy Wolff

Det er en glede å kunne meddele at «Klassisk kultur – som i antikvert eller som i forbilledlig?» av Rudy Wolff ble tildelt en delt andreplass i Sivilisasjonens essaykonkurranse 2025.

Essaykonkurransen har vært ledet av Sivilisasjonens debattredaktør Henrik Høeg, som også har vært med i den interne juryen i lag med Carl Korsnes, Öde S. Nerdrum og Adara Ryum Høeg. Delt andreplass blir publisert på nett, og førsteplassen blir publisert i neste trykte utgave av Magasinet Sivilisasjonen og mottar også en sum på kr. 5000.

Temaet for årets essaykonkurranse var: Hva er klassisk kultur og hvorfor angår den oss i dag?

---

Klassisk kultur – som i antikvert eller som i forbilledlig?

Av Rudy Wolff

Når man tenker på klassisk kultur, er det lett å assosiere den med konserter arrangert på scener som Musikverein, Den norske Opera eller ymse filharmonier rundt omkring i verden. Med kammermusikk. Med diktopplesninger med noe dempet pianoklempring i bakgrunnen. Nasjonalgallerier med voldsomme slagscener og lange rekker av uttrykksløse sosietetsportretter. Eldre arkitektur i hovedsteder som Wien, Paris og Roma, enten det dreier seg om triumfbuer, byslott eller stilfulle handlemagasiner fra slutten av det 19. århundret. Gresk og latin. Byster av antikkens tenkere. Av store menn. Og en og annen kvinne. Litterære klassikere fra 1800-tallet. En generell glede over kunstnerisk og intellektuell kvalitet fra tidligere århundrer. Men er så klassisk kultur noe musealt vi bare kan etterape, eller er det noe levende? Og ikke minst: Er den viktig?

Klassisk kultur formidles av kanaler som ARTE og NRK Klassisk. YouTube har millioner av relevante videoer med høykulturelt innhold, enten man ønsker et dypdykk eller bare surfe litt på overflaten. Karakterer som den talentfulle herr Ripley, Hannibal Lecter og Berlin i Money Heist-serien minner oss på at også antihelter kan holde det ypperste kulturelle nivå. Kultivasjon kan dras i det ytterste, samtidig som det hyperkulturelle fascinerer oss.

For noen år tilbake dukket hashtaggen #darkacademia opp. Da skulle unge late som de hadde vokst opp på britiske kostskoler og deretter studert ved Cambridge eller Oxford, ikledd tweed, foldeskjørt og slips blant alt høstløvet. Bøker ble et naturlig accessoar, og knapt mer enn dét. I dag har #darkacademia 2,8 millioner treff bare på Instagram; med beslektede tags snakker vi godt over tre millioner.

Nå plages våre mer eller mindre sosiale medier av begrepet Old Money, som egentlig bare er New Money i litt kjedeligere forkledning: Litt beige, litt marine og noen franske striper, så er man innenfor, liksom. Samtidig dukker det opp tips for hvordan spesielt kvinner skal bli elegante, som om ikke dette er noe medfødt. For hva dannelse og stil er, er noe uhåndgripelig som krever litt … kultur. Et par overprisede ferskvannsperler kan neppe besørge dét. Heller ikke KI-videoer med smellvakre kvinner som sitter på café og later som om de leser bøker, siden det har blitt trendy og dette skal tiltrekke high value men.

Den mer dyptgående klassisk europeiske kulturen har naturligvis sine røtter i det antikke Hellas, hvorfra ettertiden har plukket ut litt, og utelatt noe annet. Tallrike statuer og elegante søylebygg forblir hvite, selv om de opprinnelig var malt i alskens sterke farger, og tanken om slaveri som noe naturlig, unggutter som leketøy for voksne menn, og kvinnen som noe som hørte enten hjemmet eller bordellet til, har vi heldigvis forlatt. Deretter plusser vi på med litt retorikk og enda flere søyler fra Romerriket, trekker fra en del av menneskesynet også her, tar med oss latinen og hopper ellers elegant bukk over den litt kaotiske middelalderen.

Dermed er vi inne i renessansen, som la mye av grunnlaget for hvordan det kultiverte mennesket så på seg selv, som kunnskapsrike multitalenter med én fot i det filosofiske og en annen i den jordiske verden, med Palladios villaer, menneskeskikkelser avbildet i en form for estetisert realisme og avanserte versemål i hvert fall britiske skoleelever opplæres i den dag i dag. Tror jeg; essayet skal jo bare utprøve, det stadfester absolutt ingenting.

Barokken bød på en plumphet og en hang til overdrivelser som nok ble litt for mye for senere tiders borgerskap – selve kulturlivets smakspoliti, men den franske, klassisistiske barokkarkitekturen, klassisistiske skuespill og barokkmusikken har fått bli med videre i den kulturelle kanon. Denne ble supplert på 1700-tallet, en slags ny renessanse, bare med en mer pudret og jålete stil. Mens rokokkoen har forblitt noe kitschy for moderniteten, lever nyklassisismens idealer innenfor kunst, interiør og arkitektur videre for i hvert fall en del av oss. Opplysningstiden har forblitt et plussord, med overklassens dyrking av vitenskap, logikk og diskurs, inntil Rousseau kom og ødela mye med sitt rop om en tilbakevending til det naturlige, altså det motsatte av det vi kan definere som sivilisasjon. Wienerklassisismen fikk også være med på ferden, med deler av Beethovens niende symfoni som selve Europahymnen. Legg for øvrig merke til at flere av begrepene som er nevnt hittil inneholder «klassistisk» og «klassisisme», altså noe med antikke forbilder og samtidig like ideelt som Platons idéverden.

Mye av vår tids oppfatning av klassisk kultur stammer imidlertid fra 1800-tallet, da borgerskapet var både økonomisk og kulturelt ambisiøst og måtte heve seg over den vulgære arbeiderklassen i håp om å bli godkjent av det instagrammere og tiktokere kategoriserer som #oldmoney. Samtidig knivet både Storbritannia, Frankrike og det etterhvert samlede Tyskland om å være ledende innenfor det europeiske kulturlivet. Også USA hadde sin golden age på slutten av det 19. århundret, men kom først inn på den europeiske banehalvdelen kulturelt etter første verdenskrig. Selv mer avsidesliggende Russland bidro med sitt, til tross for at bondebefolkningen eksempelvis korsfestet folk for utroskap så sent som innpå 1900-tallet. Her avlivet for øvrig adelsmannen Felix Yusupov den rabiate, analfabetiske munken Grigorij Rasputin i 1916, hvilket illustrerer motsetningene mellom det ypperste fra bykulturen og det absolutt verste fra landsbygda i dette enorme riket. Den russiske eliten var nemlig eliten av alle eliter; en tradisjon som har levd videre gjennom kommunismen og langt inn i vår tid.

For la oss konsentrere oss om den høykulturelle siden av 1800-tallet. Kombinasjonen av en slags andre medierevolusjon og den nasjonale rivaliseringen på nær sagt alle områder, resulterte i rekordstor produksjon av fremtidige litterære klassikere. Og enda mer praktarkitektur, med blant annet Paris, Wien og Berlin som forbilder for oss andre litt mer provinsielle. Romantikkens musikkverker har også blitt stående som klassisk for mange ulike samfunnsgrupper. Med mindre en kultursnobb utsettes for en viss Donau-vals på turistkonsert i Schönbrunn, vel å merke. Dét har undertegnede selv fått teste ut.

Spesielt epoken 1870–1914 er interessant når vi snakker om Europa og vår kulturelle selvbevissthet. Til tross for tidens utbredte reaksjonære holdninger, var den en støpeskje for det moderne samfunnet. Byer ble utvidet i det tifoldige, avenyer anlagt som eksisterer den dag i dag, stykker vi fremdeles lytter til komponert, flere av romantikkens litterære utskeielser erstattet med realisme som fremdeles leses og oppføres på teaterscener verden over. Mens naturalismens samfunnskritikk og kloakkstengte miljøskildringer kanskje kunne bli for mye for ettertidens mer følsomme kulturmennesker, kan man i hvert fall late som man har lest hele Marcel Proust På sporet av den tapte tid (1913–1927) eller nyte Thomas Manns utmerkede kortroman Døden i Venedig (1912), som er vel så vakker på filmen fra 1971. Begge har blitt stående som vitnesbyrd om en liksom evig tapt tid som døde ved utbruddet av 1. verdenskrig. Samtidig bygget arkitektene bokstavelig talt på fortiden: Belle époques praktbygninger var ofte inspirert av gotikken, barokken og andre stilarter som en modernist vil rynke på nesen av.

Le Courbosiers byprosjekter har derimot blitt stående som et symbol på menneskeforakt – i hvert fall hos Arkitekturopprøret og oss andre reaksjonære særinger. Menneskeforakten er nettopp én av grunnene til at mange ser på fascismen som kulturløs, og det er ikke uten grunn at sitatet «Når jeg hører ordet kultur, spenner jeg hanen på min revolver» er blitt tillagt Herman Göring, en herremann som heller ikke var kjent for noen diskret kulturell smak. Hans senere nedbombede Karinhall forbindes derimot med det plumpe og vulgære. For makt korrumperer tydeligvis, også smaksmessig. Fullstendig kulturfri var nazismen i og for seg ikke; den bare foraktet modernismen og alt som var skapt av mennesker som ikke fylte de rigide forestillingene om rasemessig og seksuell «renhet», for øvrig uavhengig av kvaliteten. Dermed ble Thomas Manns bøker til kulturelt søppel man kunne brenne på bålet, mens Arno Brekers nesten groteskt maskuline statuer ble til germansk høykultur omgitt av en form for sjelløs, brutal klassisisme. Denne formen for klassisisme fikk av naturlige årsaker ikke inngå i kanon, selv om blant annet Berlins Olympiastadion og Tempelhof har sine arkitektoniske kvaliteter. Men det er neppe salonfähig å hevde noe slikt, selv den dag i dag. 

For modernismen har sin egen politikk, sitt eget snobberi, sin egen elitisme, sin egen kulturøkonomi og ikke minst; sine egne sosiale koder for hva man skal like og ikke. Bryr du deg ikke om materialet på utsmykningen av en gammel bygård er av sten eller gips, er du ut, i henhold til fokuset på arkitektonisk ærlighet. Altså det motsatte av 1600- og 1700-tallets påmalte marmor. Men det er barokkirkene turistene besøker i dag, ikke brutalistiske arbeidskirker i grå betong. Fordi mange sannsynligvis dras mot det estetisk vakre, og ikke det som knuger dem. 

Mens både arkitektur og billedkunst ble ødelagt av modernistenes ornamentstripping, abstrakte ekspresjonisme og andre utskeielser, har mye av den klassiske musikken fra 1900-tallet fått leve videre. Ikke bare som reproduksjoner av tidligere tiders komposisjoner inntil det repetitive, men også det nykomponerte. Og selv om Stravinsky strengt talt tilhørte den blant mange avskydde modernismen, regnes han så absolutt som en del av den klassiske kulturen også blant mer modernismekritiske individer i dag. Ingen vil heller bestride at Dimitri Shostakovich, Benjamin Britten, Vaughan Williams eller Philip Glass tilhører det klassiske. «Moderne klassisk» og «klassisk samtidsmusikk» kaller vi det, for å skille det hele fra modernismen ellers og samtidig datere de nye mesterverkene til vår egen tid. 

Og så får man debattere om arkitekter som Francis Lloyd Wright og den abstrakte minimalisten Yves Klein egentlig tilhører den klassiske kulturen, kulturen uten «klassisk» foran, eller rett og slett bare moderne sivilisasjon. At folk flest ikke har hørt om dem, tyder egentlig på begge deler. Og kanskje blir nettopp det ypperste av 1900-tallets kulturuttrykk tatt opp i forestillinger om den klassiske kulturen, bare vi får det tidsmessig litt på avstand?

En del kulturprodukter nominerer seg mer av seg selv til en fremtidig kanon fordi de omhandler miljøet rundt kjente eller oppdiktede begavelser innenfor klassisk musikk, som Kate Blanchetts kompromissløse Tár (2022), Leonard Bernstein-biografien Maestro (2023) og Maria (2024), med operadivaen Callas spilt av vakre Angelina Jolie. Hennes elegante, 1700-tallsinspirerte leilighet i Paris bare understreker det sistnevnte kandidaturet, med nye penger godt kamuflert som gamle. 

Når vi skal fremheve noe som beundringsverdig og av høy kvalitet, må vi samtidig også ta avstand fra noe. Noe godt kan ikke eksistere uten noe ondt eller simpelthen dårlig. Vi kan forferdes over fortidens holdninger og vil gjerne cherry picke det vi ønsker å ha med oss videre, altså slik mange leser Bibelen: Hellas og Roma er tross alt greit med unntak av menneskesynet, renessansen er fantastisk hvis vi trekker fra alle menneskebålene, giftmordene og halshuggingene, 1700-tallet er egentlig utrolig flott med fradrag av de bunnløse klasseskillene. Og så videre, og så videre.

Det som blir stående igjen, blir gjerne opptatt i den kulturell kanon. Og når noe liksom blir musealt, stivner det på samme tid. Nytolkninger provoserer oss nærmest automatisk, som kontroversen rundt den nyeste spillefilmutgaven av eventyret om Snehvit. Kulturarven skal tross alt ikke tukles med. Noen tar kanon så for gitt at ingen heller kan stille spørsmål ved eller kritisere noe på listen. Som å si at Peer Gynt fra 1867 egentlig er et tåpelig stykke som knapt nok er representativt for norsk litteratur i det 19. århundret. 

Derimot er det lov til å fnyse litt dersom noen setter på Vivaldis De fire årstider, i og for seg et mesterverk fra det tidlige 1700-tallet. For forskjellen mellom kunst og kitsch kan iblant være urettferdig tynn. Hva som er akseptabelt eller ikke, skyldes ikke nødvendigvis verkets egentlige kvalitet, men hvilke mennesker som omfavner det. Hva den simple allmuen liker, frastøtes ofte mer finkulturelle derfor av. Og dermed er det over og ut for både Beethovens Måneskinnssonaten (1801), Bachs Toccata og fuge i D-dur og Rossinis Overture fra William Tell (1829), for bare å nevne noe.

Dermed kommer vi til kultureliten, kulturlivets kakser, om så rikdommen blir bokstavelig eller metaforisk. Hvem består så denne av, bortsett fra mennesker som uttaler kultur med påfallende lange u-er? Vi kan tenke oss forfattere, kunstnere, dirigenter, ballettdansere, operasangere og skuespillere som er offentlig anerkjente og samtidig lever av lidenskapen sin. Bare det å dele etternavn med en slik størrelse gir automatisk en viss sosial status, altså dannes det en form for familiemedlemsskap. Tilføy saksbehandlere i de kulturelle støtteordningene og ikke minst nepotismen rundt disse. Og deretter en krets av mer eller mindre avanserte hangarounds, det være seg abonnenter ved de klassiske konsertscenene, kunstsamlere eller bare vestkantalkoholikere som utgjør en del av det faste inventaret på hovedstadens vernissager.

Men også innenfor denne lukkede gruppen kan det å mene noe «feil» være sosialt ødeleggende. Hånlatter er en relativt utbredt hersketeknikk, og man må vite om man tilhører de konservative eller modernistene og tilpasse sin egen smak (eller liksom-smak) deretter. Andre posisjonerer seg ved å kritisere hva normale mennesker oppfatter som perfekt, som en uhørlig feil under en ouvertyre på Den norske Opera som ikke ble gjort under en fremføring av samme stykke på Metropolitan i New York i 1976. – Å, var du ikke der? Du har kanskje ikke hørt om dirigenten heller? Ikke han som dirigerer i kveld heller, nei? #talendetaushet.

For kultureliten skiller seg definitivt fra den alminnelige kulturkonsument. Denne leser gjerne bøker fra biblioteket, fortrinnsvis krim og lettlest samtidslitteratur, bryr seg ikke om tungleste klassikere og går bare  på konserter med mest kjente klassiske verkene. Musikaler er også interessante her, til nød en operette om man befinner seg i den mer avanserte delen av gruppen. I dette segmentet blir Eduard Manet og Auguste Renoir et slags ideal for malerkunsten, å lytte til Mozarts Eine kleine Nachtmusik fra 1787 nesten som å være invitert på slottsball og Claude Debussy rent avansert og utilgjengelig.

Under dette gjennomsnittslaget finner man lavkulturen, med sine amerikaniserte musketérfilmer, dels usannferdige populærhistoriske magasiner, sine kioskromaner, brytekamper og strippeklubber, men dem vedkommer ikke dette essayet, siden tidsskrifter ikke akkurat henvender seg til målgruppen.

For å vite hva noe er, kan det hjelpe å vite hva det ikke er. Ribbet for gjennomsnittsmenneskets kulturelle smak og mer vulgære lavkulturelle elementer, blir den klassiske kulturen ofte stående igjen som noe stuerent og forutsigbart, nesten sterilt, eksemplifisert ved utallige oppsetninger av Tsjajkovskij-balletten Svanesjøen. Filmen Black Swan fra 2010 problematiserte det nevrotiske jaget etter kunstnerisk perfeksjon og minnet oss på at også demoniske kaoskrefter bidrar med sitt i den kreative prosessen, enten denne er individuell eller foregår på kollektivt nivå. 

For det klassiske behøver ikke nødvendigvis å være kjedelig; det kan også ha et mørke i seg. Det kan være et djevelsk innslag, noe rebelsk og også noe grenseoverskridende. På et høyere nivå enn en viss type samtidskunstnere som onanerer på scenen, i den tro at sjokk er ensbetydende med «banebrytende», som visstnok betyr kunstnerisk relevans for enkelte.

Idag anerkjenner borgerskapet kunstnerskap de ellers ville ha fnyst av. Hverken Edvard Munch eller Christian Krogh provoserer nåtidens kultiverte borgere, til tross for at de sannsynligvis ville ha foraktet den bohemske livsstilen deres og til og med skrevet brev til politikerne, med krav om forbud og bøter. Men etter hvert faller et tilgivelsens skjær over fortiden; folk anser Roman Polanskis filmer som mesterverker, til tross for at han skal ha vært en drittsekk på fritiden. Det samme gjelder flere av dem vi regner som store: Pederaster, kvinneforførere, rusmisbrukere, eller hva det skal være.

Dette kan bli fjernt for et kulturinteressert hverdagsmenneske. De fleste av oss tilhører hverken noen kulturelite eller en gruppe kunstnere, forfattere og komponister som vil nevnes i fremtidige historiebøker; vi kan ikke engang spille piano med to hender. Så hvorfor angår klassisk kultur oss? Fordi det dreier seg om identiteten vår, i en tid der denne kritiseres på repeat. Fordi både sjelløs kommersialisering, selvforaktende woke-retorikk og en stadig økende mengde KI-forfalskninger av selv berømte kunstnerskap forvitrer den fra hver sin kant.

Samtidig bruker mange mennesker abstrakte begreper når de snakker om vår identitet. Men demokrati, sekularisme, toleranse og likestilling er hverken utelukkende europeisk eller ikke-europeisk. Mye av dette er i praksis bare hundre år eller få tiår gammelt. Det vil derfor være mer nærliggende å karakterisere vår kultur gjennom det mer taktile; bosetninger og næringsveier, samlivsformer og familiekonstellasjoner, klær og hårmoter, arkitektur og møbelstiler, litteratur og underholdning.

Så kan vi trekke ut noe fra denne enorme samlingen av folklore, stilarter og kulturprodukter gjennom tidene og oppheve dem til noe felleseuropeisk vi kan anse som forbilledlig og verdt å ta vare på? Vi taler om selve det europeiske prosjekt, en anerkjennelse av hverandres forskjeller og kreativt samarbeid over landegrensene. En omfavnelse av fortiden, samtidig som vi videreutvikler oss som sivilisasjon.

Denne felleseuropeiske kulturen har vært i langsom utvikling, fra å forlate Kirken som rettesnoren for sannhet, via både slavers og kvinners likestilling, frem til dagens anerkjennelse av at det har eksistert ulike legninger og kjønnsidentiteter siden tidenes morgen. Det siste kan være en ubehagelig sannhet for dem som forveksler reaksjonære holdninger med Europas kultur, hva nå enn dette måtte være for noe: Forleden dag så jeg en meme der en soldat i utstyr fra Sparta sitter sammen med kone og barn, illustrert med det ahistoriske «bare mor, far og barn er familie. Punktum». Men uten kunnskaper om det man forsøksvis dyrker, forblir den misforståtte patriot stakkarslig kulturløs. Reaksjonære dyrker nemlig en fortid som aldri var der; historien er langt mindre sjablongmessig og sort-hvitt enn det mange skulle ønske.

Klassisk kultur kan altså forbindes med det de kulturkonsumerende klasser anser som høykultur og passende kulturelle aktiviteter. Men å være klassisk betyr ikke nødvendigvis at noe tilhører antikken og derfor historien, altså et tilbakelagt stadium, eller at det bare er ettertidige pastisjer av den, slik modernistene karakteriserer spesielt arkitektoniske forsøk på å videreføre tradisjonen. Det kan også bety noe forbilledlig.

PS: En av de siste trendene blant den mystiske, men toneangivende gruppen som omtales som « de unge» er å droppe dating-apper og heller møtes i settinger der det faktisk leses bøker. Med gamle eller nye penger til å finansiere disse fritidsaktivitetene, med eller uten utdannelse fra Oxbridge, er det kanskje håp for fremtiden likevel?