Delt andreplass i Sivilisasjonens essaykonkurranse 2025: «Det antikke speilet» av Sara Tetzchner

Det er en glede å kunne meddele at «Det antikke speilet: Hva er klassisk kultur, og hvorfor angår den oss?» av Sara Tetzchner ble tildelt en delt andreplass i Sivilisasjonens essaykonkurranse 2025.

Essaykonkurransen har vært ledet av Sivilisasjonens debattredaktør Henrik Høeg, som også har vært med i den interne juryen i lag med Carl Korsnes, Öde S. Nerdrum og Adara Ryum Høeg. Delt andreplass blir publisert på nett, og førsteplassen blir publisert i neste trykte utgave av Magasinet Sivilisasjonen og mottar også en sum på kr. 5000.

Temaet for årets essaykonkurranse var: Hva er klassisk kultur og hvorfor angår den oss i dag?

Det antikke speilet: Hva er klassisk kultur, og hvorfor angår den oss?

Av Sara Tetzchner

Når vi spør hva klassisk kultur er, og hvorfor den angår oss, står vi overfor en kollektivt ubevisst struktur. Hva leter vi egentlig etter, i den klassiske kulturens vesen? Er det ikke nettopp i denne letingen, – i denne begjærsbevegelsen – at vi allerede er i gang med å utgrunne  vår egen  opprinnelse? Jeg vil her utforske hvordan klassisk kultur ikke bare er et spørsmål om historie eller tradisjon, men en struktur som er knyttet til selve bevissthetens konstitusjon, og som derfor alltid allerede angår oss på det mest intime nivå.

Det klassiske som speil – kulturens imaginære orden

Vi må begynne med å stille spørsmålet: Hvorfor søker vi det klassiske? Hvorfor henvender vi oss til det greske og det romerske, til Sofokles, Aristoteles og Vergil – som om disse tekstene rommer noe som ennå ikke er fullt ut forstått? Det er ikke bare en intellektuell nysgjerrighet, men en  et dypere begjær etter mening. 

Freud påpekte hvordan Oidipus-komplekset – og det greske dramaet som det er forankret i – ikke er en kulturell tilfeldighet, men en universell struktur i det underbevisste. Når Sofokles lar Oidipus skjære ut sine egne øyne etter å ha oppdaget sannheten om sin egen opprinnelse, viser det seg at det klassiske dramaet peker mot det vi i psykoanalysen kaller for kastrasjonen – tapet av det imaginære objektet, tapet av en helhet som aldri kan oppnås. 

Det klassiske er derfor ikke bare en historisk kategori, men en speiling av bevissthetens grunnleggende konstitusjon. Det greske dramaet, den romerske heroismen, Platons idéverden – alle disse er forsøk på å tematisere det tapte objektet, det Freud kalte «das Ding». Det klassiske er det vi speiler oss i, samtidig som vi aldri helt kan gripe det. Det er i denne avstanden, i dette tapet, at klassisk kultur blir levende for oss. 

Når vi i det moderne samfunnet vender oss mot klassisk kultur, er det som å vende tilbake til speilstadiet – det Lacan kaller le stade du miroir. Vi ser oss selv i det klassiske – i det perfekte tempelet, i den greske tragediens rene struktur –, blir grepet av en illusjon om helhet. Men nettopp i det øyeblikket vi tror at vi ser oss selv, oppdager vi også vår egen mangel. 

Klassisk kultur som symbolsk struktur

For at vi skal forstå hvorfor klassisk kultur angår oss, må vi gå forbi det imaginale og trenge inn i det symbolske. Det er nemlig gjennom det symbolske at den klassiske tradisjonen faktisk konstituerer selvets forhold til verden. 

Den klassiske filosofien, med Platons idéverden og Aristoteles’ logikk, utgjør i realiteten en tidlig kartlegging av det symbolske feltet. Platon forsøkte å identifisere en stabil orden bak det sanselige, en struktur som er uavhengig av den flyktige virkeligheten. Aristoteles, på sin side, utviklet logikkens regler – det symbolske apparatet som gjør det mulig å begripe verden gjennom språk. 

Det klassiske er altså ikke bare det vakre og det harmoniske – det er også et forsøk på å organisere kaoset gjennom språk og orden. Men slik psykoanalysen lærer oss, er det symbolske alltid utilstrekkelig. Det er alltid noe som unnslipper språket – «det reelle» – og det er nettopp i møtet med det klassiske at denne mangelen trer tydelig frem. 

Ta for eksempel Platons idé om det skjønne. For Platon var skjønnhet ikke noe som tilhører den sanselige verden, men en idé som eksisterer uavhengig av det materielle. Lacan, på sin side, knytter skjønnheten til begrepet  «jouissance» – en nytelse som er både tiltrekkende og farlig. Det er derfor ikke tilfeldig at det klassiske alltid er ledsaget av en underliggende uro. Når vi beundrer den greske statuen, er det ikke bare skjønnhetens harmoni vi ser – det er også en antydning av tap og savn som lurer under overflaten. 

Det klassiske er derfor et forsøk på å stabilisere det symbolske, men det avslører samtidig at det symbolske aldri er nok. Man streber mot det klassiske for å finne orden, men oppdager samtidig sin egen mangel. 

Vi kan ikke forstå det klassiske uten å forstå kastrasjonens rolle. I gresk mytologi møter vi gang på gang fortellinger om tap og avskjæring. Kronos kastrerer sin far Uranos. Oidipus blindes etter å ha oppdaget sannheten om sin opprinnelse. Orfeus mister Eurydike idet han vender seg mot henne. 

Dette er ikke bare dramatiske handlinger – det er symbolske uttrykk for det Lacan kaller «le manque» – mangelen som konstituerer selvet. Kastrasjonen er nødvendig for at selvet skal tre inn i det symbolske. Først når Orfeus mister Eurydike, blir han en fullverdig deltaker i den symbolske ordenen. Først når Oidipus har sett sannheten og deretter blinder seg selv, har han forstått sin egen plass i det symbolske feltet. 

Det klassiske dramaet er derfor en gjentagelse av selvets grunnstruktur. Selvet konstitueres gjennom tap – og det er nettopp denne erfaringen av tap som det klassiske speiler tilbake til oss. Derfor vender vi oss alltid mot det klassiske – fordi det peker mot den fundamentale sannheten om oss selv: at vi er mangelfulle vesener. 

Men hva med det reelle? Det reelle er det som unnslipper språket, det som ikke kan symboliseres. Klassisk kultur er også et møte med det reelle. Den greske tragedien gir oss et glimt av det reelle – det umulige. Når Medea dreper sine egne barn, eller når Antigone trosser Kreons lover for å begrave sin bror, er det ikke bare en moralsk eller politisk konflikt vi er vitne til – det er et møte med det reelle, med det som ikke kan løses gjennom språklig orden. 

Den klassiske kulturens styrke er at den våger å gå til kjernen av dette reelle. Den forsøker ikke å glatte over det med harmoni eller skjønnhet – den viser oss at det reelle alltid er nærværende, alltid på kanten av det symbolske. 

Hvorfor angår klassisk kultur oss? 

Hvorfor angår dette oss? Fordi vi er moderne mennesker som lever i en verden preget av tap og fragmentering. Freud beskrev det moderne menneskets «ubehag i kulturen» – vi er ikke lenger trygge i noen felles symbolsk orden. Vår kultur er preget av  «jouissance», en uorganisert nytelse som mangler symbolsk ramme. 

Når vi vender oss mot klassisk kultur, er det et forsøk på å finne en tapt helhet – men vi finner den aldri. I stedet finner vi det tapte objektet, det manglende leddet, kastrasjonen. Klassisk kultur er speilet som viser oss hvem vi er – ikke som komplette vesener, men som splittede selv i det symbolske. 

Vi vender oss mot det klassiske fordi vi vet – på et ubevisst nivå – at det er her vår egen struktur speiles tilbake til oss. Det klassiske er ikke et bilde av helhet – det er et bilde av vår egen mangel. 

Det er derfor klassisk kultur angår oss.