Om man hadde erstattet Lous Mohrs himlingsmaleri ville det ikke vært første gang man gjorde noe så drastisk, skriver Öde S. Nerdrum.
Årets tilskudd til vedlikehold og restaurering av Norges kirker er blitt offentliggjort og ifølge NRK er hele 35 millioner kroner satt av til å restaurere den falleferdige utsmykningen i himlingen på Oslo domkirke. Tidligere byantikvar Janne Willberg hyller tiltaket på Facebook, men er den virkelig bevaringsverdig?
Hvorfor ikke heller engasjere en ny maler til å lave en enda vakrere utsmykning som både står til stil med resten av bygget og kan engasjere et tidløst publikum?
Historie og kvalitet
Hugo Lous Mohrs storverk, malt mellom 1935 og 1950, er utvilsomt en av de mest ambisiøse i hovedstaden. Utsmykningen dekker himlingen i alle kirkerommenes fire skip og viser skildringer av scener fra Bibelen, såvel som symbolske motiver og majestetiske komposisjoner. Med sine bleke, farvefulle og strekete teknikk plasserer Mohr seg solid innenfor den såkalte «vitalistiske» tradisjonen, som var en av de mest markante kunstretninger innenfor tidlig modernisme i Norge. Oppdraget ble gjort i anledning en stor oppussing i kirken forøvrig i forbindelse med 900-årsjubileet til Oslo.
Maleriet som nu forfaller er efter alle kriterier å dømme verneverdig: Det er stort, det er i et historisk viktig bygg, til og med anledningen for tilblivelsen var historisk. Efter alle vanlige konserverende tenkemåter er dette et kulturminne, punktum.
Men er historiske argumenter nok? Vi går nu inn i en ny periode, hvor ikke alt som er gammelt er vakkert lenger. Funkis-arkitekturen er allerede 100 år gammel og brutalismen snart 80.
Hvilken versjon?
De ansvarlige for oppussing i Oslo domkirke anledning 900-årsjubileet i 1950 hadde ikke en konserverende holdning overfor sin fortid. De siste restende av gotisk stil skulle fjernes og erstattes av barokke efterligninger. I tillegg til benker og prestestol var himlingen en sentral del av fornyelsen. Det gotiske uttrykket var riktignok ikke så gammelt, da den på sin side stammet fra 1850-tallet. Men det fordrer jo spørsmålet: når skal man stoppe? Og hvilken stil var den riktige? Den før 1850-tallet? Eller den efter? Eller nuværende versjon fra 1950?
Mange historikere er opptatt av sannhet, men i bygg med mange versjoner slik som denne så står man overfor et dilemma: Det er ikke én sannhet, og det opprinnelige uttrykket fra 1697 er både usikkert, men også sannsynligvis lite imponerende. Man sitter følgelig igjen med et spørsmål om kvalitet.
Et nytt sixtinsk kapell?
For moderne øyne er ikke Hugo Lous Mohrs storverk spesielt imponerende, utover størrelsen. Det er grellt, formsvakt og uttrykksmessig en tvilsom attribut til bygget. At malingen flasser så ekstremt er symptomatisk med 1900-tallet forøvrig, en tid hvor man ikke var spesielt opptatt av kvalitet. Men det er ikke bare teknikken som står for fall, mye av den modernistiske stilen oppleves ikke lenger som stil, men simpelthen som manglende evne (og vilje) til å skildre lys, form og farve.
Hugo Lous Mohr var en feiret mann i samtiden og hans utsmykningsoppdrag var mange. Jeg sier ikke at hele hans livsverk er blottet for kvalitet, overhodet ikke. Men hans talent står ikke i stil med bygget. Han kunne og burde valgt det bort og fokusert på mindre oppdrag. Men – mannen forstod nok ikke hvem han var og hva han kunne, og sannsynligvis ble han ytterligere bedratt av sin applauderende samtid i dette henseende.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Skal man virkelig bevare denne utsmykningen så dårlig forfatning som den er i, både teknikkmessig og uttrykksmessig? Undertegnede mener nei, og dessuten at vi skal vokte oss for å overdrive bevaringsfokuset og underdrive skaperfokuset.
Om man hadde erstattet Lous Mohrs himlingsmaleri ville det ikke vært første gang man gjorde noe så drastisk. Det feirede Sixtinske kapell i Vatikanstaten av Michellangelo Buonarotti erstattet på sin side flere malerier av Pietro Perugino, Domenico Ghirlandaio og Sandro Botticelli, samtlige som var ca. 50 år gamle da de ble pusset over. Resultatet ble en av verdenhistoriens største mesterverk.
Oslo behøver ikke være så drøye. Verket til Lous Mohr er malt på trepanel og kan flyttes, for eksempel til bymuseet.
Mitt forslag
Det kan være skummelt å lansere en ny kandidat til utsmykning når man risikerer å gjøre samme feilen en gang til. Hvilke fordommer bærer vår tid med oss? Dette til tross, jeg mener det er verdt å forsøke å forbedre noe, især når alternativet er å bruke titalls av millioner av kroner på å pusse opp et lite overbevisende eksisterende verk.
Undertegnede ønsker å lansere den norsk-chilenske maleren Sebastian Salvo som ny utsmykker til Oslo domkirke. Vedkommende er på høyden av sitt skapende virke og med sine overbevisende mytologiske skildringer vil han kunne gi Oslos domkirke den «pathosen» og tyngden den fortjener.
Kanskje det aller mest overbevisende med Salvos malerskap er hans evne til å arbeide i store formater – en sjelden egenskap. Og sist men ikke minst, må hans underholdende egenskaper som maler nevnes, han er i sannhet en eventyrlig blanding av Kittelsen og Rembrandt. Det er viktig at en offentlig utsmykning ikke bare bærer med seg faglige kvaliteter, men også er spennende og relevant for vanlige mennesker som ferdes i rommet.
