Det er paradoksalt at et museum som roper høyest om representasjon, er de som utøver den mest rigide ekskluderingen. Mangfold handler ikke bare om hvem som holder penselen, men om hvilke estetiske uttrykk som får plass i det offentlige rommet. , skriver Mazyar Keshvari.
Det finnes et hull i veggene i vårt nye Nasjonalmuseum. Det er ikke et fysisk hull i den dyre skiferen, men et intellektuelt og estetisk tomrom som blir mer påfallende for hver dag som går. Mens museet smykker seg med ambisjoner om inkludering og mangfold, fortsetter de sin systematiske neglisjering av vår tids mest betydningsfulle figurative maler, Odd Nerdrum. Dette handler ikke lenger om smak; det handler om institusjonell arroganse og et historisk havari.
Odd Nerdrum er ikke bare en maler; han er et fenomen som har definert en motkultur i over et halvt århundre. Han har utdannet generasjoner av malere gjennom sitt virke og sitt akademi, og han nyter en internasjonal anerkjennelse som få nålevende norske kunstnere kan matche. Likevel behandles han av Nasjonalmuseets kuratorer som en pinlig onkel man helst vil gjemme bort på kottet.
Faglig sett er Nasjonalmuseets håndtering av Nerdrum umulig å forsvare. Et museum med nasjonalt ansvar har en forpliktelse til å dokumentere de viktigste strømningene i sin samtid. Man kan mene hva man vil om Nerdrums kitch-filosofi eller hans person, men man kan ikke benekte hans objektive posisjon i norsk kunsthistorie. Ved å marginalisere hans verker i den faste utstillingen, driver museet med aktiv historieskriving gjennom utelatelse. De forsøker å redigere virkeligheten slik at den passer med deres egne modernistiske og konseptuelle preferanser.
Dette er symptomatisk for en dypere krise i den norske kunsteliten: Den lukkede kretsens diktatur. Det eksisterer en nærmest religiøs overbevisning om at det figurative og håndverksmessige maleriet er «ferdigspilt» eller reaksjonært. Kuratormakten har i tiår vært besatt av det diskursive og det teoretiske, der kunsten først og fremst skal være en illustrasjon til en sosiologisk tekst. I denne modellen blir Nerdrums insistering på den tidløse, menneskelige anatomien og det klassiske håndverket en provokasjon de ikke evner å håndtere.
Det er paradoksalt at et museum som roper høyest om representasjon, er de som utøver den mest rigide ekskluderingen. Mangfold handler ikke bare om hvem som holder penselen, men om hvilke estetiske uttrykk som får plass i det offentlige rommet. Når Nasjonalmuseet velger å ignorere den enorme publikumsinteressen for Nerdrums arbeid, snur de ryggen til det folket de er satt til å tjene. De opptrer ikke som forvaltere av vår felles arv, men som portvoktere for en snever smakskonvensjon.
Vi ser nå et gryende opprør mot denne institusjonelle ensrettingen. Folk søker etter skjønnhet, håndverk og menneskelig gjenkjennelse – verdier Nerdrum har forvaltet motstrøms i femti år. Nasjonalmuseets vegring mot å gi Nerdrum den plassen han fortjener, fremstår i dag som en barnslig vendetta som vil bli stående som en skamplett i vår tids museumshistorie.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Det er på tide at Nasjonalmuseet legger fra seg sitt Nerdrum-kompleks. De må slutte å styre etter ideologiske skylapper og begynne å styre etter faglig relevans. Et nasjonalmuseum uten en verdig presentasjon av Odd Nerdrum er ikke et fullstendig museum – det er en amputert institusjon som har mistet kontakten med både historien og sitt publikum. Sviket mot Nerdrum er et svik mot vår felles kulturforståelse, og det er en unnlatelsessynd ettertiden ikke vil tilgi.
