– Klassisk maleri kan være en stille form for opprør | Intervju med Melisa Calabria

For Melisa Calabria er skjønnhet ikke bare et estetisk ideal, men også en måte å bevare menneskeligheten på. 

---

I en kulturverden som ofte hyller det flyktige og konseptuelle, står den argentinske malerinnen Melisa Calabria som en kompromissløs forsvarer av det tidløse. Fra en barndom preget av klassiske inspirasjoner i Buenos Aires, via moderne kunstakademier, til læretiden hos Odd Nerdrum, har Calabria utviklet en fyrig pensel og dyp filosofiske innsikt. 

Omsorg, ansvar og håp

Calabria gir penselen en sjelden pause i et par timer når hun setter seg ned i sitt atelier for å prate med Sivilisasjonens utsendte. Hun er omgitt av vakre malerier – noen ferdigstilte, og mange under utarbeidelse – hvorav en god del er selvportretter. Som Ofelia i vannet, som løvetemmer, som månetilbeder, som fredsfyrsterinne. Felles for dem alle er en medrivende skjønnhet. 

Malerinnen mener at skjønnheten inviterer oss til å finne fred i en verden full av uro, samt til å verne om gode verdier vi risikerer å miste. 

– Klassisk maleri kan være en stille form for opprør, sier Melisa Calabria, med en rolig, men bestemt stemme. – Det er en måte å bevare menneskeligheten på.

Ordene speiles i et av hennes mest talende verk, Vern om flammen. På lerretet sitter en kvinne bøyd over en liten, skjør flamme, omgitt av mørklagte, ansiktsløse skikkelser som synes å ha glemt hvem de er. Motivet er stille, men like fullt av en underliggende uro: Hva skjer med alt vi har arvet, om ingen lenger tar vare på det?

Calabria ga seg hen til penselen i ung alder, og har siden viet sitt liv til å utforske disse spørsmålene.

– Jeg ønsket å male håpet, forklarer den argentinske malerinnen, mens hun gestikulerer mot bildet. 

– Flammen representerer alt vi risikerer å miste – respekt, fellesskap, omsorg – men også det som kan bevares, så lenge noen våger å hegne om disse verdiene.

For den sydlige farvepoeten er Vern om flammen et bilde på omsorg, ansvar og håp. Hun ønsker at betrakterne skal kjenne en dyp ømhet når de ser bildet. 

– Vi er alle sårbare, og vi trenger hverandre. Jeg håper maleriene mine kan føles som en omfavnelse, et nærvær som inviterer til forbindelse, sier hun.

I et speil, i et maleri

Melisa Calabria bærer med seg sterke røtter fra sin oppvekst i Buenos Aires. Hennes mor var selv malerinne, og kultur var en naturlig del av hverdagen. 

– Et av mine aller første minner er at jeg sitter ved siden av henne og leker med akvareller på papirbiter hun ikke lenger trenger, forteller hun, og et smil brer seg over ansiktet. Det var en barndom preget av farger og kreativitet, hvor penselen var et like naturlig leketøy som dukker.

Hos besteforeldrene hang en kopi av et Bartolomé Esteban Murillo-maleri over sengen: Madonna med barnet. Dette bildet gjorde et uutslettelig inntrykk på den unge Melisa. 

– Jeg var dypt fascinert. Som barn var jeg helt sikker på at Jesusbarnet var meg, og at jomfruen var min mor. Jeg pleide til og med å undre på når maleriet hadde blitt laget, siden jeg ikke kunne huske å ha posert for det! sier hun, og ler lavt. 

Denne tidlige erfaringen – å se seg selv speilet i et maleri, å føle en så dyp forbindelse til et klassisk verk – ble stående som et stille kall, en forutanelse om veien hun skulle velge.

Da hun senere satte bena innenfor døren på kunstakademiet i Buenos Aires, oppdaget hun imidlertid raskt at undervisningen var sterkt preget av modernismen. 

– Det jeg søkte – håndverket, tradisjonen, skjønnheten – var fraværende. Jeg fant ikke det jeg lette etter der, sier hun med en antydning av skuffelse i stemmen. Akademiet, som skulle være porten til hennes kunstneriske drømmer, viste seg å være en blindvei for hennes klassiske lengsel.

Jakten på håndverket og mentorene

Savnet etter et solid håndverksmessig fundament ledet henne til et møte med realismemaleren Ricardo Celma, som skulle bli hennes første mentor. 

– Årene hos Ricardo var grunnleggende for min utvikling, forteller Calabria. 

– Han introduserte meg for filosofi og historie, og åpnet dørene til en rekke teknikker jeg aldri hadde lært på akademiet. Han ga meg en solid grunnmur. 

I tolv år arbeidet hun som hans assistent, en periode hun beskriver som en intens læretid hvor hun tok til seg kunnskap om alt fra materialer til komposisjon.

Veien var imidlertid ikke uten nederlag. Hun hadde meldt seg på et klassisk malerstudie på universitetet – et sjeldent tilbud – som ble avlyst én måned før oppstart av en ny rektor med modernistisk orientering. 

– Jeg var knust, forteller hun, og rister lett på hodet ved minnet om den dype skuffelsen.

Doktorgraden

Det var i kjølvannet av denne skuffelsen at hun hørte at Odd Nerdrum hadde en skole. 

– Jeg kjente arbeidet hans, men visste ikke at han underviste. Det forandret alt, sier hun med en glød i øynene. 

Møtet med Nerdrum skulle bli et vendepunkt.

– Å studere med Ricardo var som å ta bacheloren min. Å studere med Odd var som å fullføre doktorgraden, sier hun.

Å arbeide ved Odd Nerdrums side beskriver hun som transformerende. I atelieret hans oppdaget hun betydningen av å ha et formål – en klar grunn til å male. 

– Jeg forstod plutselig at mye av kunstverdenen i dag drives av én bestemt tankeretning, og denne innsikten gjorde at alle mine tidligere frustrasjoner falt på plass, forklarer hun. 

Calabria forklarer at Nerdrum lærte henne at maleri ikke bare er mekanikk eller intellekt, men også følsomhet og etikk. 

– Jeg innså at denne veien – altså, det å male klassiske – er dypt forbundet med kjærlighet til menneskeheten og med å sette oss selv i dens tjeneste. Den innsikten hjalp meg ikke bare til å vokse som maler, men også som menneske, sier hun med overbevisning.

Klassisk kultur som motstand

Calabria er tydelig på hva det betyr for henne å arbeide innenfor en figurativ og klassisk tradisjon i dagens kunstverden, som ofte vektlegger konsept og idé fremfor håndverk. 

– For meg betyr det motstand. Det betyr også å være tro mot meg selv og handle i samsvar med de prinsippene jeg anser som viktige. Den klassiske tradisjonen gir mening og skjønnhet, og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva resten av verden verdsetter – vi må beskytte den og holde den levende, konstaterer hun. 

For Calabria er klassisk maleri også videreføring av en arv. 

– Det er en måte å hedre menneskehetens opparbeidede kunnskap og utviklingen av håndverket på. Når man lærer et håndverk, får man en dyp kjærlighet til selve arbeidet. Hvis man bare fokuserer på ideer uten å utvikle den tekniske evnen, mister man muligheten til å oppleve denne kjærligheten, mener hun.

Tidløse mestere

Som enhver klassisk maler med respekt for seg selv, har Calabria noen mestere hun anser som sine tidløse læremestere og inspirasjonskilder – som taler til henne på tvers av tid og påvirker hennes eget formspråk. 

– Leonardo da Vinci og Rembrandt er to mestere jeg alltid vender tilbake til. Når jeg føler meg fastlåst eller stiv, vender jeg meg ofte til Eugène Carrière. Jeg henter også inspirasjon fra prerafaelittene, Bastien-Lepage, samt Ilja Repin og Valentin Serov. Jeg lærer forskjellige ting fra hver av dem, og forsøker å inkorporere aspekter av deres arbeid i mine egne malerier, forteller hun, og ramser opp navnene med en nesten andektig respekt.

På spørsmål om et mesterverk over alle mesterverk, nøler hun. 

– Jeg står mellom to veldig ulike mesterverk: Jomfruen, Jesusbarnet og St. Anna av Leonardo da Vinci, og Ivan den Grusomme og hans sønn Ivan av Ilja Repin. Jeg klarer virkelig ikke å velge.

Da Vinci representerer for henne ømhet, uskyld, omsorg og øyeblikkets skjønnhet – bestemoren, moren og barnet – alt gjengitt med et håndverk som er så perfekt at det nesten er urørlig.

– Det er et fullkomment maleri; det er vakkert, og det får deg til å ønske at du selv var en del av scenen, sier hun drømmende.

Repins maleri, derimot, mener hun bærer et utrolig sterkt budskap.

– Øyeblikket han valgte å skildre er tragisk, og farens ansikt – å, herregud! – jeg har aldri sett noe lignende. Han gjør morderen til en person du nesten vil omfavne og si til: «Alt kommer til å gå bra.» Den motsetningen blåser meg rett og slett av banen, sier hun.

Blant nålevende malere beundrer hun spesielt Odd Nerdrums Drifting. 

– Det er et verk som får meg til å reflektere over livet og alt det forgjengelige. Hvis du ser på figurene, møtes de akkurat i et øyeblikk, men langs hver sin vei er de på vei i motsatte retninger. Selv om de beveger seg raskt, er uttrykkene deres bemerkelsesverdig fredelige. Tiden går, og jeg innser at alt er slik – øyeblikkene passerer, og disse skikkelsene viser oss på et vis at det ikke er noe vi kan gjøre med det. Teksturen Odd oppnådde, hudens stofflighet og fargenes rikdom er rett og slett storslått, beskriver hun med dyp beundring.

En global palett

Melisa Calabria lever et omflakkende liv, og reiser stadig på tvers av kontinenter for å være instruktør og kursholder. Sammen med flere andre unge, klassiske malere holder hun blant annet malekurs i Toscana om sommeren, og kurset opplever stadig økt popularitet. Hun har bodd og arbeidet i Sør-Amerika, Europa og Vest-Russland, og har opplevd hvor ulikt klassisk maleri blir vurdert.

– Det er sant at oppfatningen av klassisk kunst varierer mye fra land til land, sier hun tankefullt. 

– I Russland er respekten for klassisk maleri veldig stor, ettersom undervisningen ved akademiene der fortsatt omfatter barokkmaleri, den russiske akademiske tradisjonen i Repins ånd, ikonografi og til og med monumentalmaleri. Klassisk maleri har også en sterk sosial legitimitet i Russland, siden undervisningen støttes av staten – noe som skiller seg mye fra situasjonen i Vesten, hvor de fleste akademier er private og ofte uten offentlig støtte.

En periode bodde hun i Nederland, og da befant hun seg i et miljø som lignet mer på det figurative miljøet ved malerskolen Florence Academy i Italia, men i den bredere kulturen opplevde hun at klassisk kunst ikke ble verdsatt like høyt. 

Hun forklarer at mens hun studerte under Nerdrum i Norge var hun alltid omgitt av kjære kolleger og opplevde aldri selv avvisning, selv om hun hørte om det fra andre. 

– Det jeg derimot merket i Norge, var en genuin åpenhet og nysgjerrighet for klassisk maleri. Selv om det klassiske har en liten plass i det kulturelle landskapet – som generelt er mer orientert mot det moderne – finnes det likevel rom for det, observerer hun.

I Mexico, hvor hun også har bodd, ble hun overrasket over å oppdage at det i Querétaro vokser frem en sterk klassisk bevegelse. 

– Flere klassiske skoler åpner, og et levende fellesskap er i ferd med å ta form der, noe som er svært spennende for den latinamerikanske scenen. I Buenos Aires opplever jeg også at det klassiske miljøet er i vekst. Som et folk med røtter i europeisk innvandring føles det nesten naturlig for oss å reise og studere utenlands. Mange av oss har gjort det, og nå vender kunnskapen tilbake og beriker den lokale kulturen. Resultatet er en blanding av fantasier og ideer som gjør bevegelsen levende og unik, sier hun med et smil.

Disse kulturelle forskjellene har lært henne at mottakelsen av klassisk maleri varierer enormt. Likevel har hun overalt møtt nysgjerrighet, respekt og vilje til dialog. 

– Det har gitt meg en trygghet: Klassisk kultur har fortsatt kraften til å berøre mennesker på tvers av kulturer, konkluderer hun.

Hun er optimistisk med tanke på fremtiden. 

– Jeg er optimistisk, og ja, jeg tror det er i ferd med å skje en endring. Litt etter litt ser jeg at klassisk kultur får større oppmerksomhet. Fremveksten av akademiske skoler, sosiale medier og en viss tretthet over de åpenbare påstandene og poseringene i samtidskunsten gjør at håndverksbasert kultur fremstår stadig mer interessant for flere, sier hun.

Ansvarsfull rolle

[…]

Dette var en smakebit fra intervjuet med Melisa Calabria, som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 2/2025. Ønsker du å motta Magasinet Sivilisasjonen direkte i posten? Bli medlem i Sivilisasjonen i dag!