Jeg tror vi trenger det uperfekte. Man blir glad når noen er sårbare – det er da man blir glad i et menneske. Sånn tror jeg det er med musikk også, sier stjernetrompetist og kunstnerisk leder for Risør kammermusikkfest Tine Thing Helseth.
Stjernetrompetist Tine Thing Helseth kommer smilende mot oss med signalrosa dongeribukser, og en haug med festival-merch under armene. Det har ikke vært så lett å få tak i Risør kammermusikkfests kunstneriske leder, men på fjerde festivaldag har hun endelig litt tid til overs.
At hun er populær er tydelig. Mens vi spaserer nedover mot torget rekker hun å hilse på rundt fire musikere, publikummere eller tilfeldige risøringer. Det virker som hun er på fornavn med de fleste i den lille byen. Vi setter oss på en benk ved kaien, der frivillige går frem og tilbake for å gjøre alt klart til utendørskonserten som begynner klokken 12 hver dag under festivalen.
Skattejakten
Årets program på Risør kammermusikkfest inneholder en del ny musikk, som mange nok ikke kjenner fra før.
Har dette vært et bevisst valg?
– God musikk er god musikk uansett når det er skrevet, men jeg synes det er viktig å spille musikk som er skrevet i vår tid. Jeg elsker å søke i for eksempel Spotify eller Apple Music, og finne musikk som er ukjent for mange, inkludert musikerne, sier Helseth og legger til:
– Når jeg forteller om hvorfor jeg har valgt noe, og setter musikken i kontekst, merker jeg at publikum er med, selv om det er ting de aldri har hørt før.
Så du leter litt aktivt etter nye skatter som du kan vise frem?
– Absolutt, jeg synes det er veldig spennende. Samtidig spør jeg også ofte musikerne om hva de vil spille, som de kanskje ikke har fått gjort noe annet sted. Det kan også være inspirerende for meg, ved at jeg kan finne tema til konserter ut ifra det.
Fra Dan Brown til Haydn
Temaet for festivalen i år er «opprinnelse». Hvorfor landet dere på dette temaet, og kan du utdype hva dere mener med det?
– Jeg var i Paris sammen med min mann i fjor sommer. Vi hadde planlagt å gjøre minst mulig, og jeg hadde med meg boken til Dan Brown, «Origin». Da gikk det opp for meg: Det er et fint ord som inneholder mange muligheter – det må være tema til neste års festival! Alle komponister komponerer i forhold til det som har skjedd før, enten det høres tydelig eller ei. Dette utforsker vi i årets festival, forteller Helseth og fortsetter:
– Og så har vi den delen av det som handler om folkemusikk og samisk musikk. Folkemusikeren Emilia Amper og samiske Kajsa Balto kommer for eksempel til festivalen i år.
Haydn er hovedkomponist på festivalen i år. Hans kobling til temaet «opprinnelse» er tydelig, med tanke på at han anses som strykekvartettens og symfoniens far og så videre. Hva er din personlige mening om Haydn som komponist?
– For oss trompetister er Haydn spesiell. For vanlige folk har han kanskje komponert den mest kjente trompetkonserten. Det har jeg hatt et forhold til siden jeg var liten, og var det første stykke jeg spilte med profesjonelt orkester – da jeg var 15 år – i Bergen, forteller Helseth og utdyper:
– Det er et sånt stykke som følger med som trompetist, som jeg må spille en del, selv om jeg gjør det mindre nå enn i starten av karrieren. Men jeg er veldig begeistret for ham. Jeg liker de små spøkene underveis, og at det er litt «less is more». Musikken er veldig åpen, og lett å bli begeistret av. Det som er herlig når karrieren går litt fremover, er at orkestrene begynner å ikke bare spørre: «Vil du komme og spille Haydn, for den skal vi ha», men heller sier: «Vi vil ha deg, hva vil du spille»?
Musikk med lave skuldre
På siden deres står det om kammermusikkens demokratiske aspekt. Kan du si litt om dette?
– Man kan si mye om definisjonen på kammermusikk, men for meg betyr det at det er få mennesker som spiller sammen, ofte på små scener, og at musikerne er likeverdige. Jeg og mange av de andre musikerne er solister til vanlig. Da drar du et sted og står foran et orkester. Selv om man reagerer på musikerne omkring seg og dirigenten, står solisten likevel i fokus, og er litt over i hierarkiet. Men her kommer solistene og møtes på samme nivå. Alle er like viktige, konstaterer Helseth.
– Det at man har så kort prøvetid gjør at alle må være på. Det er ingen som kan komme med divanykkene sine inn her. Man må være åpen for hvordan alle vil ha det, og så møtes man og har en god samtale gjennom musikken.
Vi merker at det er en veldig koselig stemning i konsertsalen, som kanskje ikke er så vanlig i klassisk musikk-sammenheng, hvor stemningen ofte er mer formell. I hvilken grad er det et bevisst valg?
– Det er absolutt et bevisst valg. Det har alltid vært en del av festivalen, men den utvikler seg jo også med tiden og med menneskene som er involvert, som at jeg er kunstnerisk leder nå. Det har nok litt med at jeg kommer fra korps. Mamma og pappa spilte i korps. Jeg og søsteren min, som også er her, er de første profesjonelle musikerne i familien, sier hun.
Helseth påpeker at den kostelige stemningen også handler om at festivalen finner sted i Risør.
– Å oppleve musikk her, i en sommerby med sjø, måkeskrik og fint vær – passer til en sånn stemning. Derfor introduserer jeg for eksempel artistene med fornavn. Publikum har programmet og kan lese hele navnet hvis de vil. Men jeg synes det er hyggelig at vi er likeverdige – at her kan verdensstjerner gå rundt og være seg selv. De kan snakke med publikum som sier: «Så fantastisk du spilte i går.»
– Det er lave skuldre for alle, men samtidig musikkprestasjoner på vilt høyt nivå. Kanskje det er derfor det blir sånn også. Jeg husker det var en musiker som sa det i fjor – at de spiller utrolig vanskelig musikk, og at hvis det hadde vært i Wigmore Hall i London eller Carnegie Hall i New York, så ville det vært veldig nervepirrende, men her er det ikke sånn.
Amerikanske tilstander
Betyr det at konsertene kan bli bedre her fordi musikerne slapper mer av, og det da blir lettere å fokusere på det man skal gjøre?
– Det kan være. Man tenker: «Dette er jo hyggelig. Her kan jeg bare spille uten å være så stresset.» Selvfølgelig passer ikke denne tilnærmingen overalt, men den passer her. Jeg er også generelt glad i å fortelle litt om musikken når jeg har solokonserter. Med en gang publikum hører stemmen til musikeren, blir det mindre avstand mellom musikeren og publikum, forklarer Helseth.
– Flere har fortalt meg at dette også gjør det lettere å snakke med andre publikummere. Litt amerikanske tilstander. I Norge er vi jo ofte litt reserverte. Vi setter oss gjerne litt unna hverandre. Men her opplever jeg at folk kommer i en sånn sosial stemning. Det synes jeg er veldig fint. Fellesskap er stikkordet!
– Vi skal ikke undervurdere de unge
Vi er en gjeng her nede som jobber i en organisasjon [PublikUng, red.anm.] som har som formål at flere unge skal gå på klassiske konserter. Jeg legger merke til at det er mange eldre i publikum …
– Og de skal fortsatt være der!
Ja, det skal de. Men jeg lurte på om du har noen teorier om hvorfor det alltid er sånn.
– Dette har vært diskutert i årevis. Folk sier: «Nå kommer klassisk musikk til å dø ut.» Men det gjør den jo ikke. Også spør folk hele tiden hva vi kan gjøre for å få unge mennesker til å komme. Jeg har en teori om dem som er mellom 30 og 50 år: I denne aldersgruppen har mange barn, dårlig tid og begrenset økonomi i hverdagen. Da blir konsertbesøk ofte nedprioritert.
Men de drar jo på Øyafestivalen?
– Ja, men det er litt annerledes. Jeg tror at mange opplever at man kanskje må kunne noe før man går på klassisk konsert. Det kan føles litt fremmed kanskje. Hvis du går på Øyafestivalen, møter du venner, tar en øl og prater. Det er en annen sosial setting, sier Helseth.
– Det er noen som tenker at man må endre på ting for å være tilgjengelige for de unge, for eksempel å spille i mindre fancy klær. Jeg er enig i at man skal prøve å ikke virke fremmedgjørende, men samtidig tror jeg ikke man skal være redd for å gjøre noe hvis det har høy kvalitet. Uavhengig av alder, forstår folk kvalitet, konstaterer hun og legger til:
– Det var en konsert jeg var på hvor det var en stor gruppe tjueåringer. Det de syntes var kulest, var overraskende nok ganske avansert samtidsmusikk, som de kicket på. Vi skal ikke undervurdere de unge. Vi trenger ikke tenke at «nå skal vi bare spille én sats», selv om det er mye snakk om at folk har dårligere konsentrasjonsevne i dag. Jeg vet mange av dem synes det er litt slitsomt med TikTok. Jeg tror ikke vi skal gjøre ting på det som vi tror er deres premisser.
Styrken i det uperfekte
I forbindelse med temaet «opprinnelse», ser jeg at dere har brukt en spiremetafor. At noen, for eksempel Haydn, planter et frø, og at dette frøet kan fortsette å spire. Hvor godt synes du den klassiske musikken spirer i dag?
– Jeg er helt sikker på at den klassiske musikken ikke kommer til å dø ut, svarer Helseth.
Hvorfor det?
– Det er en grunn til at vi fortsatt spiller Haydn så mange hundre år etter at musikken ble skrevet. Det er fortsatt noe i oss som gjør at det kjennes fint å høre på. I tillegg tror jeg at i en verden hvor alt går fort, og det er mange inntrykk hele tiden, trenger vi å samles og være stille sammen – og oppleve noe sammen, sier hun og fortsetter:
– Det snakkes om TV-serier som lages for at man skal kunne skrolle på mobilen samtidig som man ser på dem. Det synes jeg er helt vilt. Jeg tror det å oppleve noe i fellesskap uten distraksjoner er viktig. Jeg tror dessuten vi trenger det uperfekte – apropos vår tid og kunstig intelligens. Man blir glad når noen er sårbare – det er da man blir glad i et menneske. Sånn tror jeg det er med musikk også.
– Når jeg spiller inn en plate så sitter vi ofte og klipper – det skal ikke være noen halvsure toner. Men i en live-setting, hvor det er halvsure toner, kan nettopp disse tonene gjøre at opplevelsen blir god.
Jeg har det sånn. Hvis noe fremføres for perfekt kan det føles litt skremmende.
– Det er mange musikere som snakker om dette. At de menneskelige feilene som skjer live, er nettopp det som gjør at noe treffer. Det kan være vilt imponerende når noen spiller feilfritt, men det som virkelig rører oss er kanskje ikke det, sier Helseth.
Kanskje live-musikk-album blir mer populære i KI-tidsalderen?
– Kanskje det. Det som vi må huske på med kunstig intelligens er at det, i alle fall foreløpig, ikke kan lage noe nytt. Den lager bare ting på grunnlag av det den vet. Så det å være helt nyskapende er forbeholdt mennesket.
Men var det ikke dette du sa om opprinnelse også – at mennesker alltid komponerer på grunnlag av det de vet?
– Jo – men mennesket kan likevel skape noe nytt.
Spontan Bach og lavterskel kammermusikk
Det nærmer seg neste konsert på programmet, og plikten kaller både for den kunstneriske leder, og publikum. I mellomtiden har solen begynt å steke over torget, der flere og flere shortskledde mennesker spaserer bedagelig med softis og konsertprogram.
Hvor mange forventer dere kommer på festivalen i år?
– Jeg har ikke helt oversikt ennå, men i fjor hadde vi rundt 10 000 besøkende.
Hvem er det som kommer?
– Det er forskjellige folk. Det er mange som kommer til gratiskonsertene på torget hver dag, men som ikke drar på konsertene i kirken for eksempel. Det er viktig for oss å være synlige i byen, og gi folk en smakebit.
– I dag kommer for eksempel en av fiolinistene, Johan Dalene, innom torget for å spille et Bach-stykke litt spontant. Han er en internasjonalt anerkjent musiker som reiser verden rundt, og er en av de «hotteste» fiolinistene om dagen, og plutselig kan han stå der og spille gratis for folk. Slike øyeblikk betyr mye.
Hva vil du si til folk som synes terskelen er litt høy for å dra på klassisk konsert?
– Man trenger ikke vite noe. Akkurat som man ikke trenger å vite hvordan man lager film for å gå på kino. Man kan gå ut fra kinosalen og si at «dette var ikke noe for meg», og det er helt greit. Det er ofte jeg spør folk om hva de synes, også blir de redde for å svare fordi de føler de kan for lite om klassisk. Det er helt greit å si «dette synes jeg var skikkelig rart.» eller «dette likte jeg ikke.»
– Ingen som drar på Øya-festivalen tror de må kunne mye om musikk. Det er bare å sette seg ned og kjenne etter. Hvis det er litt kjedelig, kan man også sitte og tenke på andre ting. Alle liker ikke alt, men jeg tror at hvis man utfordrer seg selv litt, så kan man få uventede gode opplevelser.
