Underveis i andresatsen tar jeg et dypt åndedrag og føler det kile i magen. Av Haydn! Det er ikke til å tro, skriver Lisa Schiøth Wang i sitt reisebrev fra Risør kammermusikkfest.
Tirsdag 23. juni ankommer jeg Risør med buss for tog, for å rapportere fra Sørlandets store årlige klassiske begivenhet: Risør Kammermusikkfest. Den oppmerksomme leser vil kanskje legge merke til at det heter kammermusikkfest og ikke kammermusikkfestival. Hva dette betyr, skal vi komme tilbake til.
Festivalen ble startet i 1991, og har siden gjestet musikere som Gidon Kremer og Leif Ove Andsnes – sistnevnte har også vært festivalsjef. I dag er festivalsjefen ingen ringere enn Tine Thing Helseth. Årets festivaltema er «Opprinnelse», og hovedkomponisten er Joseph Haydn.
En sommerskole for musikere
Jeg blir innkvartert i et hvitt hus litt ovenfor sentrum, der jeg skal bo med en fotograf fra Visit Sørlandet. Hun forteller meg at på Sørlandet kan man ta det med ro. Ting går litt saktere her. Hun sier: «Noen ganger sitter jeg på stenen og tenker, andre ganger bare sitter jeg der».
Utenfor Risør kirke kommer jeg i snakk med frivillige på festivalen. De forteller at musikerne, som kommer fra alle verdenshjørner, ofte får repertoaret av festivalen, og er nødt til å øve det inn på rekordtid, noen ganger samme dag som konserten, sammen med musikere de aldri før har spilt med. Mange er i Risør hele uken, bor i hus i byen, og blir venner: Som en sommerskole for musikere.
Hvor husvarmt det kan bli får jeg kjenne på under åpningskonserten. Idet de første musikerne, som blir introdusert med fornavn, entrer scenen, viser det seg at cellisten mangler – han ligger et eller annet sted og sover.
Mens vi venter på at noen skal finne ham, spør festivalsjefen om noen fra publikum også var her året før. Jeg forventer noen hender i været blant seteradene, men i stedet begynner hele kirken å le. Komisk! Selvfølgelig var de her i fjor – de var her alle sammen! Noen åpner en Pepsi ved siden av meg.
Det er nå jeg tenker – er dette en kammermusikk-hjemmefest? Kan det faktisk hende at det er en kammermusikk-hjemme-alene-fest?
Fra fotballsamspill til nachspiel
For meg er det to høydepunkter under åpningskonserten. Det første er Pianotrio nr. 43 av Haydn, ved Johan Dalene (fiolin), Victor Julien-Lafferière (cello) og Håvard Gimse (piano). Når den forsvunne musiker omsider dukker opp og trioen begynner å spille, vandrer tankene mine til alt mine kollegaer har sagt den siste uken om det rørende samspillet på herrelandslaget. Pianisten skyter temaet ut i kirken, fiolinisten og cellisten tar imot, og kaster det rundt så snertent, energisk og presist at det er utrolig at de ikke har spilt sammen før.
Det andre er Lament for to bratsjer av Frank Bridge, spilt av Lilli Maijala og Eivind Ringstad. Den blir introdusert av festivalsjefen som en «menneskelig fortrolig samtale», og ganske visst, idet buen treffer strengene, stiger en dyp stemme ut i rommet, snart besvart av en like dyp, melankolsk røst. Kirken, som er overfylt og glohet, er plutselig kald. Festen har blitt til nach.
Engler over Risør torg
Etter konserten føres vi ned til bryggen av et ungt blåseorkester som spiller en lystig og jazzy brudemarsj. I et av butikkvinduene på veien reklamerer de for «Festivalskjørt». Jeg ser utover forsamlingen, og skjønner at de yngre i flokken er musikere, mens de eldre er publikum. Vel fremme stiller jeg meg bak radene av grå hoder, og føler meg veldig ung. Men her må det også sies, at musikken som spilles er eldre enn alle sammen.
Utekonserten starter med sanger av Grieg, deretter utdrag fra Sonate for fiolin og cello i a-moll av Ravel. Det slår meg at det er en grunn til at kammermusikken er skrevet for kammer. Måker, biler, sykler og småprat i de små sidegatene blander seg med Ravels gnissende toner, og jeg ser irriterte hoder snu seg ved avbrytelsene. Denne musikken, som krever oppmerksomhet om detaljer, egner seg kanskje ikke så godt midt på et torg. Noen ganger føles det som å vandre rundt på et kjøpesenter med musikk på øretelefoner som konstant faller ut av ørene. Men publikum lener seg inn og lytter likevel.
Jeg får assosiasjoner til Wim Wenders film «Wings of Desire», som jeg så for halvannen uke siden. Den handler om en tankelesende usynlig engel som flyr over Berlin og lytter til menneskers bekymringer. Engelen går fra person til person, og vi hører menneskestemmer som snakker halvveis i munnen på hverandre, akkompagnert av dissonerende musikk.
Fra torgscenen foran meg strømmer Ravels klagesang. Den blander seg med dempede menneskestemmer fra publikum og dem som går forbi. De snakker om at pølsene de kjøpte ikke var gjennomstekte, om været nå på kvelden, om hvordan de skal komme seg hjem. Jeg står på bryggen som journalist, men også som en slags engel fra Oslo som har kommet for å observere Risør by og dets besøkende …
Vel hjemme idet hvite huset, blir jeg slått av hvor stille det er. Jeg, som alltid må bruke ørepropper av silikon for å sovne, legger esken tilbake på nattbordet.
Tett på tangentene i stuen
Tidlig neste dag er kammermusikken tilbake i rette omgivelser. Konserten, som starter elleve, finner sted «Hjemme hos Brita & Jan Egil». I dette ekteparets stue sitter jeg så nærme pianisten at jeg kan lese hver note på nettbrettet foran ham. Jeg ser på de dansende fingrene og føler at den fysiske nærheten gjør at jeg hører mer. Jeg tenker på at de fleste musikkopplevelser i dag kanskje skjer gjennom hodetelefoner, og at avstanden det innebærer til musikkilden gjør det vanskeligere å lytte.
Det er Trio Leikínn, med Olga M. Larsson (fiolin), Amalie Helseth (cello), og Sebastian Egebakken (piano) som spiller. De spiller blant annet det andre Haydn-stykket jeg blir utsatt for under festivalen, hans Pianotrio nr. 40.
I likhet med mange har jeg et reservert forhold til Haydn. Hvis noen spiller et stykke, og dette stykket er kjedelig, da vet jeg, at dette stykket ganske sikkert er skrevet av Joseph Haydn. Der Mozarts dur er dyp, er Haydns grunn. Der Mozarts moll taler direkte til sjelen, er Haydns sjablongaktig.
Eller kan jeg ha tatt feil? For når stykket begynner, og jeg vil her minne leseren om at jeg nesten sitter på pianokrakken, beveger jeg meg umerkelig til kanten av stolen, og følger spent med på hvilken vei temaet går. Underveis i andresatsen tar jeg et dypt åndedrag og føler det kile i magen. Av Haydn! Det er ikke til å tro.
Etter konserten serverer ekteparet kaffe og kake på verandaen. Det er nå ingen tvil – kammermusikkfest er hjemmefest.
Kvinnene som reddet kirken
Hovedkonsertene under festivalen spilles i Risør kirke. På alle konsertene står for meg ukjente komponisters navn på programmet. Mange av dem er kvinner. Da jeg kom fikk jeg vite at kirken, som er fra 1647, ble reddet fra bybrannen i 1861 av kvinnene i byen. «De slo ring om den», var formuleringen.
Historien er som følger: Bak kirken hadde det vært et seilmakerverksted, og et tjern. Mens mennene var på sjøen, begynte det å brenne nede på torget, og etter hvert brant hele sentrum. Kvinnene og barna løp opp til seilmakerverkstedet og kastet seil over kirken. Så stod de i rekker med bøtter fra tjernet og kastet vann på seilene.
Dette tenker jeg over mens jeg sitter langs midtgangen, i sidegangene, i galleriet, og lytter til verk av Lera Auerbach, Errollyn Wallen, Dobrinka Tabakova, Anne-Marie Ørbeck, Nadia og Lili Boulanger, Teresa Carreño og Cara Schumann, for å nevne noen.
Her får jeg også flere gode konsertopplevelser. Når den britiske barytonen Roderick Williams synger An die Ferne Geliebte, op. 98 av Beethoven, lyser hele byen opp. Vi får høre og se noen ekstreme fremføringer av den tyske fiolinisten Arabella Steinbacher, som spiller med en intensitet som sikkert faktisk kunne brent ned kirken. Den tyske Schumann-kvartetten (ikke oppkalt etter Robert, men etter de tre brødrene Schumann som utgjør kvartettens kjerne), fremfører med bravur det som har blitt mitt favorittverk av Haydn i løpet av festivalen, nemlig strykekvartett i d-dur opus 20. Og i rådhuset mot slutten av festivalen spiller den britiske pianisten Isata Kanneh-Mason Waldstein-sonaten på en så perfekt og fengende måte at det virker overjordisk. Er dette mulig, tenker jeg, er hun et menneske?
Fra tigerøye til rosenkvarts
I Risør sentrum ligger en butikk som selger krystaller. Jeg er her hver dag. Det viser seg at øredobbene jeg har båret daglig de siste årene er av «tigerøye», en krystall som symboliserer sannhet og integritet. Jeg grøsser, og drar dem ut av ørene mine. I stedet kjøper jeg et stort hjerte av rosenkvarts som jeg fester om halsen. «Gudommelig kjærlighet og tilgivelse» står det på skiltet over stenen.
I tigerøyets ånd må jeg innrømme at ikke alle stykkene festivalen har programmert faller i smak, selv om musikerne vier dem sin fulle musikalske konsentrasjon. Noen ganger lurer jeg på om verdien av det ukjente har veiet tyngre enn det musikalske i utvelgelsen. Men etter noen dager i Risør spør jeg meg selv: Er det så farlig? Kanskje det til og med kan være en god verdi?
Ofte ter musikerne seg formelt i starten av festivalen, får jeg vite av en av produsentene. Men i slutten av uken ender de opp med å spille i t-skjorte. Det er visst dette som skjer her nede, og jeg er ikke immun. Etter musikkopplevelser i alle hjørner av byen, bading og softis, har også jeg overgitt meg til festen.
Rosenkvartshjertet banker nå i takt med både avantgarde og Haydn, og jeg føler at jeg, i likhet med engelen til Wim Wenders, ikke er her for å dømme, men for å lytte.
