![](https://sivilisasjonen.no/wp-content/uploads/2025/06/banner-2025-nytt-magasin.jpg")
I anledning Norges nasjonaldag kan det være passende å trekke frem den mest særegent norske stilarten fra kunsthistorien, dragestilen. På tross av unionen med Sverige var det utover 1800-tallet en gryende nasjonal stolthet i et halvveis selvstendig land som aldri glemte maidagene i 1814, noe som vokste seg sterkere innen de fleste kunstartene rundt midten av århundret.
Den norske nasjonalromantikken satte inn med full kraft i de fleste kunstarter, gjennom blant annet Ole Bulls Sætergjentens Søndag fra 1849, samlinger og bearbeidelser av folketoner av Halfdan Kierulf utover 1860-tallet, og etter hvert Edvard Griegs mest nasjonalt orienterte periode i samme og neste tiår. Asbjørnsen og Moe ga ut sine innsamlede Folkeeeventyr i 1851 og Sophus Bugge Gamle Folkeviser i 1858, mens Bjørnsons Synnøve Solbakken fra 1857 og etterfølgende bondefortellinger blir omfavnet som høydepunkter i den kulturelle nasjonsbyggingen. Maleriet får noen av sine nasjonalromantiske enere i form av Fearnleys Slindrebirken fra 1839, Tiedemann og Gudes Brudeferd i Hardanger fra 1848, og J. C. Dahls Bjerk i storm fra 1849.
Arkitekturen er en notorisk treg kunstart, men tilløp til det nasjonale finnes relativt tidlig også her. Den moderne dragestilens røtter skriver seg nemlig fra 1830-tallets interesse for de norske stavkirkene, med Johannes Flintoes tegninger av stavkirker i Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie, og J. C. Dahls verk om oldtidens avanserte trebygninger, kalt Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens.
Fra 1840-sniker deretter dragemotivet seg sakte, men sikkert inn som et arkitektonisk innslag i sammenhenger hvor nasjonal egenart skal fremheves. I et av de mest særegne rommene på Slottet i Oslo, Fugleværelset fra 1841, fikk kjente norske utkikkspunkter i fantasiversjon selskap av en illusjonsmalt dragefrise i en stil hentet fra Urnes stavkirke, oppunder taket.
Samme år ble Vang stavkirke demontert på tross av flere bevaringsforsøk, men materialene ble skipet til dagens Karpacz i Polen og brukt til en mer eller mindre fantasifull rekonstruksjon som ennå står på stedet. Det skal imidlertid gå ennå en generasjon før tidens interesse for å finne forbilder i stadig fjernere historiske perioder får sitt fulle utslag i et ekte barn av 1840-årene: Arkitekt Holm Hansen Munthe (1848-1898).
Da denne unge mannen med det usedvanlige fornavnet steg av båten fra Tyskland etter endt arkitektstudium i 1878 gikk altså startskuddet for en eksplosjon av bygninger som kombinerte tidens fascinasjon for arkeologi og vikingtid med behovet for å dyrke frem en nasjonal identitet. Dragestilen hentet sitt navn fra dragemotivene som prydet utsiden av middelalderens stavkirker, men som også var typiske hos vikingene og hadde røtter helt tilbake i folkevandringstiden. Dermed trakk denne arkitekturen paralleller til flere storhetsperioder i norsk i historie, og fungerte som fullskala-bevis på at Norge ikke bare var en flyktig idé fra gamle dager, men et reelt og verdig kulturelt område med en stolt historie og evne til å styre både sin egen og andre nasjoners utvikling i nye retninger.
Den såkalte sveitserstilen, vel så fransk og gotisk som sveitsisk, begynte såvidt å slå gjennom med oppføringen av de små trebygningene i Slottsparken som skulle bli til kunstnerboligen Grotten og Gardens vaktstue, begge på 1840-tallet. Stilen bredte seg raskt til villaarkitektur og gårdshus, jernbanestasjoner og hoteller, og etablerte en varig popularitet i Norges befolkning.
Da Munthe kom tilbake fra studiene med nasjonalromantiske stjerner i øynene, ble det derfor naturlig for ham å kombinere solid og ærlig konstruksjon slik de praktiserte det i Tyskland, med de overskuddspregede detaljene i den kosmopolittiske trearkitekturen til sveitserstilen. Sirlig panel ble dermed forvandlet til solide laftevegger, hvit og rosa linoljemaling ble byttet med brunsvart tjære, takene fikk norsk skifer, toetasjes verandaer ble byttet ut med overhengende andreetasjer basert på forbilder fra gamle stabbur, og kontinentale løvsagdetaljer ble byttet ut med solide utskjæringer fra nesten tusen år gamle gjenopplivede stiler.
Ikke at disse nygamle husene var mørke og dystre – de hadde tvert imot ofte store vinduer med fin oppdeling, generøse takhøyder som gav gjennomlys og luftighet, var gjerne dekorert med fargerike veggmalerier og billedtepper, og i hovedrommene glødet det gjerne fra høye peiser laget i middelalderfavoritten kleberstein. Selve fordelingen av rommene hjalp også, for dragestilens hus gjeninnførte ofte den mytiske romtypen hallen, inspirert av både sagalitteraturen og engelske forbilder fra blant annet arts and crafts. En hall av denne typen hadde gjerne dobbel takhøyde, og kunne fungere som alt fra velkomstrom til spisesal og dansegulv, med høye vinduer i harmoniske proporsjoner.
La oss nevne noen hovedverk fra stilen: Larvik bad ble bygget allerede i 1881, Frognerseteren restaurant i 1890, Dalen hotel i 1894, Holmenkollen kapell opprinnelig i 1913 og gjenoppbygget etter brann i 1996 og Hasselbakken restaurant på St. Hanshaugen 1891, samt utstillingsbygninger til Kunst-og industriutstillingen på Tullinløkka i 1883, verdensutstillingen i Paris i 1889 og verdensutstillingen i Chicago i 1893. En rekke store villaer og andre bruksbygninger kommer i tillegg, men utvalget viser hvordan dragestilens bygninger også var særdeles godt egnet for å bygge opp om nordmenns identitet som et naturelskende folk med sans for skjønnheten i det solide og organiske.
Ennå lever dragestilens idealer videre, både i form av nye bygninger i stilen, gjennom planer for gjenoppbygging av steder som Hasselbakken og som et minne i bakhodet på alle arkitekter som tegner en trebygning ute i norsk natur. Det er en arkitektur som forteller oss at vi lever liv med verdighet og dype røtter her i utkanten av kontinentet og verden, at vi har en egenart det er verdt å ta vare på, og at verdens magiske vesener ennå ikke helt har forlatt oss.
