Havnen, Hettegenseren, Herrespagaten, Himmelhvelvingen
Kraniets krumning imiterer himmelhvelvingens
Slik sannsigerstemmens dirr imiterer knyttneveskjelvingens.
Kveldens vekt presser luftrommet ned i herrespagaten
Over havhorisontens rette linje, sett fra bryggegaten:
Der sjøluften yrer av ungdom, står jeg i svart hettegenserhette.
Hettegenseren: Et mykt skjold mot harde øyekast, de nevetette.
De sorteste natthavner gnistrer gyllnere enn de vidåpneste solgater:
Så beskutt har jeg blitt av hagleharde blikk som hater.
At jeg trekker ned mot havnen. Sjøluft + Sjøstillhet, mikset
Med avslåtte lykter utover kaiene er det som gjør trikset.
Lent mot havnecontaineren: Sjøluften salter hjernen med sannhet.
Hettegenseren drikker av kveldens stadig stinnere svarthet.
Min far ble en gang slått og sparket i svime utenfor en bar.
Og funnet i snøen. I en tid som ikke var klar,
Hadde pappa sendt hete blikk til en hvit kvinne.
Svartingen skulle kverkes, bardjevlene svettet av sinne.
Når jeg i drømmer kjenner ekkoene av de spark og slag
Min far fikk. Våkner jeg og tøyer ut i herrespagaten, natt og dag.
Som om søvnvridninger lindres av benutsklidninger.
Jeg kaller herrespagaten mitt benvingespenn.
Mitt benvingespenn synger til måkene som flakser hen
Og jackson-pollock-peprer bryggene med sine hvitskvetter
Som såvidt blir selvlysende under sommernetter
Der kjettingfortøyde båter spiller kjettingsprengte danselåter.
Hettens krumning imiterer himmelhvelvingens
Slik spasmer i parringsakten imiterer jordskjelvingens.
Natten glidelåslukker skillet mellom himmel og hav.
Mens hettegenserglidelåsen, idet jeg tar hettegenseren av,
Zipp. Vibrerer langs glidelåsrillene. Jeg har
En hettegenser og en himmel. Til min himmelfløyne far
Sier jeg: Pappa. Om de angriper meg. Med beinknuserbrøl.
Slik de angrep deg. Vit. Jeg frykter ikke en blodpøl.
