Det klassiske plagget
Intet kan skinne så skjønt som et plagg,
der trådene vever små minner om oss.
De ser gjennom dyner av silke og ull,
og bygger et luftslott, kloss etter kloss.
Den lille sorte er bærer av kyss,
og evige klemmer i fullmånebrann.
Den kremhvite kragen forteller om reisen
jeg en gang tok til mitt naboland.
Det langstrakte skjørtet er fruktbarhetsstoffet
– da magen min bar på et ufullendt liv.
Da du sto og så på de korteste klærne
– de hang som små dråper på tørkestativ.
Så har vi kjolen som druknet min fortid
da jeg takket ja til å starte på ny
– med blonder som hegnet om fremtidens minner
– om vi-et som startet ved morgengry.
Slik snakker det til oss – plagget vi fyller
med lommer av liv som skal dekke et skap.
De skjuler små skatter om svundne tider
– om vennskapsbånd, om kjærlighetstap…
Ja, klærne tar minner som knuser og gir.
Kjoler som feirer, kjoler som svir…
Skjorten som vandret fra hus til hjem…
Klær med knapper, klær med rem.
– Klærne vi bruker igjen og igjen.
