Et kjærlighetsbrev til høsten
Syng meg en sang om et frafallent tre,
der grenene bøyer seg ydmykt i tap.
De gråter og veksler ulykk’lige ord
om ungdom som dør i et fangenskap.
– Om vinden som smilte og hvilte i ro.
Om kyssende par og barna i sprang.
Nå stilner en verden mens vinden blir hard,
og bladene lokkes av okermørkt fang.
Ja, trærne, de jamrer, men jeg danser vals
salig og barføtt på iskald jord.
Morgenens mulm er mitt vakre portrett
et landskap der skjulte romanser bor.
– Et landskap der brennende lys er som hav
blant sletter og fjell i naturens dis.
De trenger hverandre, livet og døden,
og jeg trenger dem på samme vis.
Høst, høst – du er mer enn et ord,
men ryktet ditt bærer på mye forakt.
For meg er du sjelen på vandring i dugg,
det er du som er sommer i svartmalt drakt.
For dere kan mørket bli skremmende stort.
Ja, bygen kan stikke deg bittert og stygt.
Men kulden er tegn på forvandling i sving,
og da er det hjertet som tenner en lykt
og viser deg renselsens port.
Å, som jeg gledes når solen går bort!
