Vårens dans
Vinden står stille – den holder pusten,
alt som kan skjelnes er hverdagens sus,
Spaden som måker er falmet og rusten,
den varmer sin lakk i en solfylt rus.
Jeg ser deg i bilder, i minnearkivet
– du maner frem hingsten i meg som er vill.
Vinterens avtrykk er større enn livet.
Jeg bærer det med meg, men glipper til.
For ute blant snefnugg og ising i huden,
ser jeg deg danse i pollen og glans.
Du kaller deg «våren», og avbleker bruden
med skjønnhet og pryd og tangodans.
Du gjør piruetter blant speilskår av plikter
og morgener våkner med glitter i blikk.
Din dunvarme hilsen gjør meg om til dikter,
for plutselig mestrer jeg ryddig metrikk.
Du er ikke her, men med deg er jeg svanger,
hjertet gir ly og du venter på lur.
Du væter min pute med gråtkvalte sanger
plystrende, vrimlende, søt og i dur.
Vinden står stille, en ny gjest er buden.
Jeg holder pusten mens lyset trer frem.
Blåklokker vinker som engler til Guden,
og duften av nydugg besmykker dem.
Med våren kom sjelen min endelig hjem.
