Vårsang i d-moll
Hør! Våren synges inn fra løvtung kvist,
med tonetrill som tiner hjertets tele
og stryker slik som på ei munter fele,
hver hjertestreng som tenner elskovs gnist.
Se, rosentreets knopper står til brist:
der stråler to forelskede så sæle,
lar ungdoms uerfarne lepper dvele,
før han og hun fordrister seg til sist.
Å, vår! Du løfter meg til livets lyst!
Dog, av din søte vingebårne sang
fortoner seg sågar en bitter klang —
et rosenblad, klemt ømt inntil mitt bryst:
mitt hjerte slår i d-moll kun for deg,
min kjære Josefin, som fløy din vei.
