Det er en glede å kunne meddele at «Engi millom oss» av Magnus Sundgot ble tildelt andreplassen i Sivilisasjonens diktkonkurranse 2026, i kategorien dramatisk dikt.
Diktene er blitt gjennomlest anonymt av juryen bestående av Jon Hjørnevik, Kristofer Hivju og Bork S. Nerdrum. Vi understreker at den endelige rangeringen er basert på et poengsystem, og ikke nødvendigvis er et resultat av en enighet i juryen. Foreslått tema for diktkonkurransen i 2026 var «dissonans».
I årets konkurranse ble det introdusert en ny struktur med to kategorier for innsending: lyrisk dikt og dramatisk dikt. Diktet «Engi millom oss» av Magnus Sundgot fikk andreplass i kategorien dramatisk dikt.
De tre øverste plasseringene vil bli publisert her på Sivilisasjonen.no og dikterne vil få tilsendt samtlige publiserte utgaver av Sivilisasjonen. Diktene blir dessuten publisert i Magasinet Sivilisasjonen 1/2026, som trykkes i disse dager.
Engi millom oss
Ein langsam veg so fin og god
der lufti andar sval
på enden finn du gardar tvo
so stilt i Fannedal.
Han Leivur er ein nabo snild
hans kona aatte jord
og no er engi høg og vill
me hev ei upgift stor.
Soli skin paa vaate panner
slaar med kvar vaar kvasse ljaa
engi hev me midt i millom
kvar vaare gard i høve smaae.
Skubbar til han lure Leivur
sler med ljaa so arg og rar
eg spyr kva naud i honom bur
kjæringi mi, han segjer snar.
Graset stend i lii bratt
staur til vers og traad er tvinna
Leivur skrik og segjer at
eg skynar inkje ord i kvinna.
Tvo karar sler i sumarvind
han leikar lett med ljaa
eg raudnar fin i baae kinn
på honom maa eg sjaa.
Me kastar blikk mot dalen kjekk
der soli søkk i ro
i naken eng, me ljaaen slepp
i takt er hjartor tvo.
Me spring so snøgt i hine dal
mot solis siste kast
me gøymer oss kring tre og kratt
og ligg i graset fast.
Du ligg so nær med kroppen varm
me vaagar inkje ord
tvo seler slepp, i hug er larm
for kleda av deg for
Dei ordi våre leppor teier
eg les i augo dine
Hender skjelv, men villskap leier
og fletter seg i mine.
Inga eng er oss i millom
leppor vaat og ville
hugnad som ei vare sjeldan
gjer kroppen ør og stille.
Or liti haud ei sevje renn
so kvit og fjelg er sats
det finst ei større glede enn
tvo staur til vers i natt.
Tvo friske skot i solnedgang
vaar løyndom søkk i jord
du og eg i vakker klang
me vaagar inkje ord.
No lyt me venda snuten ned
der ventar oss eit liv
der søv dei vakre born i fred
og kvar vaar vakre viv.
