Jeg Plystrer Vendettavinder På Fiender
Nattvind, kan kutte med daudemannens ljåegg.
I skarphoggete ville vendinger. Risse vegg
Med fartsstriper. Kappe klare tanker tvert av,
I hodeavkappete kast. Ned fra himler. Over hav.
Smekke vettet vekk: Blåse de beste inn på galehus.
På mine fiender plystrer jeg vendettavinders svirrsus.
Nattvindene responderer på en røst,
Som rå urett har lidd, og ikke hos folk finner trøst.
Gamle sjøfolk sa: Ikke plystr på havet, ombord
I båt, da vekker du vind som blir stormstor.
Ja før var det plystreforbud på seilskuter.
Jeg hevnplystrer hardt. Oppknyter røstens knuter.
Barføtt i nattskog, plystrer jeg gjennom regnsprut.
Inntil luftens hemmelige innside vrenges ut:
«Mennesker er bare snakkende gravstener.»
Sier nattvindene, i et risl av grønne løvgrener.
«Vi virveldansere vil sjelden velte gravstener.
Din hevn må være en hevn du virkelig mener.»
Sier nattvindene, i et rasl av røde løvgrener.
«Vis oss hevnvelde, og vi er hevnens tjener.»
Sier nattvindene, i et hvisl av gule løvgrener.
Jeg hevnplystrer hardere, luftrommet lystrer.
Nattvindene, over min hettegenserhettes blafr
Jagerflyr mot fienden med et pistolskudds plafr.
Regnspyttervind flyr i fleisen på fiendefjes.
I vindfyk på vindfyk hører fienden ormehves.
Angstkuling kommer med kald vind,
Dundrer på fiendens kraniedør og kuttes inn.
Jeg plystrer i natten, til min hevn er innkrevd.
Hør: De som aldri har fiender, har aldri levd.
