Påsken står for døren. For mange nordmenn er påsken et avbrekk fra arbeid og skole, og en anledning til å fremme sin litterære dannelse. Men på vei opp på påskefjellet, kan det være så altfor lett å raske med seg blodig påskepornografi, i form av en nylig publisert krimroman. Men når kiosklitteraturen er fortært, og påskelammet likeså, hva skal man ta seg til, der foran peisen? Vi har spurt redaksjonen til råds, og fått servert seks litterære påsketips.
Henrik Høeg anbefaler: Mannen (1990) av Robert Bly
Hvis du er mann, må du lese Robert Blys Mannen. Og hvis du er kvinne, bør du også lese den. Bly utfører en mesterlig syntese av mytologiske og filosofiske betraktninger omkring mannens utfordringer i vår tid, og til alle tider. Hvem er Askeladden, den mytologiske Kongen, og Jernhans fra brødrene Grimm? Noen bedre demonstrasjon av jungiansk dybdepsykologi og det kollektivt ubevisste, kan neppe tenkes.
Fra side til side, setning til setning, demonstrerer Bly at folkediktningen alltid foregriper filosofi, rasjonalisme, og logikk – først i skumringen flyr Minervas ugle. Så, hva venter du på? Skaff deg et eksemplar av Mannen, og la deg opplyse av folkeeventyrenes eldgamle og evig aktuelle innsikter. Din forståelse av kjønnsrollene, foreldrerollen, barndommen, og livets mening, vil aldri bli den samme igjen!
Adara Høeg anbefaler: Rampejenta (2006) av Mario Vargas Llosa
Det er påske og tid for mysterier, og for svulstige og saftige fortellinger fra katolske land. Nylig avdøde nobelprisvinner Vargas Llosas fortelling om en særdeles rampete ung dame er intet mindre enn deilig, farverik, og ikke så lite filosofisk. For hva er egentlig en personlighet, og hvor mange liv kan et menneske leve?
Det er få bøker jeg har lest flere ganger enn Rampejenta. Men det er mange påsker siden sist. Ærlig talt, husker jeg ikke hvordan romanen ender. For meg var slutten uvesentlig. Bokens livlige inngripende beskrivelser av å vandre gatelangs blant vakre bygninger, menneskemøter i trappeoppganger og bakgårdskaféer, og ikke minst lidenskapen, er det som står igjen.
Søker man noe annet enn krim i påsken, men likevel foretrekker et godt forsvinningsnummer, er Vargas Llosas forførende chilenerjente et godt valg.
Bork Nerdrum anbefaler: Sagnet om Eros og Psyke, fra Metamorfosene (eller Det gyldne esel) av Lucius Apuleius
Den vakre landsbypiken Psyke skal ofres ved klippen fordi hun har fornærmet Afrodite med sin skjønnhet, men blir isteden løftet ned i en dal hvor et slott venter henne og en usynlig mann hun går til sengs med hver natt. Fortellingen om Psyke og Eros er en reise gjennom kjærlighetens stadier – om ungdommens skjønnhet, det blinde begjær, og sladrende venninner. Den handler om ventetiden og askeårene. Den nådeløse stemoren. Om eros’ død og psykens seier.
Her er mange slående likheter med folkesagn vi kjenner godt – Skjønnheten og Udyret, Askepott og Hvitebjørn Kong Valemon. Uvurderlig lesning for unge kvinner.
Olav Drange Moen anbefaler: Spionen som kom inn fra kulden (1963) av John le Carré
Påsken er en tid for krim, og hvorfor ikke en virkelighetstro spionthriller fra en av etterkrigstidens skarpeste britiske forfattere? Le Carrés virkelige navn var David Cornwell, som med pseudonym skjulte sin rolle som etterretningsoffiser i Vest-Tyskland. I denne sofistikerte debuten, løfter han sløret til en hemmelig verden bak den kalde krigens gråbetonte fasader.
En verden av spionasje og kontraspionasje, som holder leseren på tå hev. For hvem man kan egentlig stole på? Tankevekkende, politisk potent og vilt medrivende. Ian Flemming for voksne.
Aftur Nerdrum anbefaler: Mitt navn er Knoph (1914) av Olaf Bull
Dette er kanskje den mest dannede krimromanen Norge har å by på. Jeg tør påstå at det også kan være vårt lands svar på den av meg høyst elskede britiske romanen Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Louis Stevenson. Boken handler riktignok ikke om samme karakter som er splittet i to, men den er nok like obskur og hemmelig som Stevensons roman. Mitt navn er Knoph har en tittel som bærer hele romanens plott. Vi skal så klart finne ut av hvem denne herr Knoph utgir seg for å være.
Det høres ganske rett frem ut, men det er egentlig ikke det. Historien byr på overraskelser så vel som humor, i et sivilisert format. Boken er kort og presis, så det ville ikke vært noe problem å fullføre den på en dag – hvilket leseren med høy sannsynlighet kommer til å gjøre, da forfatterens ledende karakter, detektiv Bleng, støter på de underligste situasjoner, slik at fortellingen øker i spenning hver gang man blar fra én side til en annen.
Carl Korsnes anbefaler: De unge elskende i den gamle keiserby (1969) av Yasunari Kawabata
Påsken er også fastetid, og er det noe som kan fungere som en forfriskende diett på sinnet, så er det en konsentrert, japansk roman. Ordknapp, men rik på sanseinntrykk. Personlig hører det til unntakene at jeg gidder å bla i en roman som er yngre enn 100 år gammel, men er ikke påsken undrenes tid? Yasunari Kawabatis lille stemningsroman De unge elskende i den gamle keiserby er det motsatte av en «sidevender», da hver side er så vakkert skrevet at leseren ikke ønsker å gjøre seg ferdig med den, men bare lese den på nytt.
Romanen omhandler en ung kvinne som gjennom tilfeldigheter avslører foreldrenes livsløgn, møter sin ukjente tvillingsøster og oppdager kjærligheten. Hennes personlige reise finner sted i den gamle keiserbyen Kyoto, som i likhet med protagonisten rives mellom gammel japansk kultur og det nye, kommersielle Japan. Hvis påsken sammenfaller med kirsebærblomstringen der du bor, er dette boken å åpne under den flyktige, rosa blomsterhimmelen.
