I det storslåtte verket Equinox, som kombinerer fortelling og musikk, inviterer Jostein Gaarder og Henning Kraggerud til en musikalsk reise av eksistensielle dimensjoner. Gjennom melodiene og historien stiger et sjelerystende bud: Vi er her kun denne ene gangen.
Har toneartene iboende egenskaper? Finnes det noe universelt i måten musikk affekterer oss?
Disse spørsmålene, som banker på mystikkens porter, skapte et engasjement og en undring som ble utgangspunktet for et unikt samarbeid mellom en komponist og en forfatter.
– Jeg bad meg selv på kaffe til Jostein, uten at vi egentlig kjente hverandre noe særlig, forteller Henning Kraggerud.
– Med meg under armen hadde jeg kaffelektyren, fortsetter han og viser til en bok om affektlære – en slags kvasivitenskap fra 1600-tallet om hvordan toneartene påvirker menneskesinnet.

Dette er en smakebit av intervjuet som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 1/2024.
For å motta Magasinet Sivilisasjonen, bli medlem i Sivilisasjonen i dag!
Den norske fiolinisten og komponisten hadde en fiks idé om å skrive et verk som omfattet alle toneartene. Som den ekte renessansemannen han var, ville han kombinere flere kunstarter i ett verk.
– Henning kom til meg og ville skape musikk med litterære innslag, og foreslo et samarbeid, sier Jostein Gaarder, som raskt ble fascinert av den medbragte boken.
– Han hadde en trang til å skape musikk i alle de 24 toneartene, og for meg var det da opplagt at den tilhørende fortellingen måtte knyttes til de 24 tidssonene, legger Gaarder til.
Samtalen gikk heftig for seg, mens det ble spilt på Gaarders piano og Kraggeruds medbragte fiolin. Brikkene falt på plass da de begeistret fant ut at de kunne navigere toneartene i kvintsirkelen ved å reise østover én time for hver toneart og tidssone.
– Da ville alt skje samtidig nettopp på den dagen natt og dag er like lang: vårjevndøgn – eller som det heter på latin Equinox, forklarer Kraggerud.
Konseptet var født: Gaarder skulle skrive en fortelling med 24 kapitler, ett for hver tidssone. Og Kraggerud skulle komponere ett postludium til hvert kapittel – ett for hver av de 24 toneartene.
– Med dette som utgangspunkt, må første stykke være i C-dur. Og det var åpenbart hvor fortellingen måtte begynne, legger Gaarder til.
– Greenwich, London! Hvor ellers?
Forfatteren dro ens ærend til England for å skrive fortellingen fra tidssonenes nullpunkt – eller nullmeridianen. Til inspirasjon hadde Kraggerud sendt med Gaarder sitater fra den mystiske boken.

En verden før den glipper
I verket Kraggerud og Gaarder kastet seg over, History of Key Characteristics in the 18th and Early 19th Centuries av Rita Steblin, er det samlet en rekke historiske utsagn om de ulike toneartene fra den tiden affektlæren nøt stor popularitet.
– Affektlære er litt som astrologi, men det var mange komponister som i sin tid tok det ytterst seriøst, forklarer Kraggerud og viser til eksempler som at b-moll ble regnet som å egne seg best for forberedelse til selvmord, mens E-dur ble beskrevet som himmelsk.
Gaarder skyter inn at sitatene om affektlæren fungerte som ypperlige inspirasjonskilder for ham da han skrev fortellingen som fordeler seg på 24 kapitler – ett til hver toneart og til hver tidssone. I tillegg inneholder stykket en ouverture, som viser seg å være omtrent i samme timen som reisen startet.
– Fortellingen handler om en mann som befinner seg i Greenwich, og som er trengt opp i et hjørne. Han føler seg truet av noe ubestemmelig og livssituasjonen hans er kritisk. I løpet av vårjevndøgnets 24 timer foretar han seg en mental reise gjennom de 24 tidssonene i verden, østover, før han til slutt ender opp i Greenwich igjen, forklarer Gaarder.
Den mentale reisen finner sted mens jeg-personen vandrer rundt i Greenwich Park. På magisk vis bringes leseren til Praha, som er 15 grader øst for Greenwich, og deretter til Alexandria, så Bagdad og så videre. Siden man forflytter seg én tidssone østover for hvert korte stopp, kan man si at hver av de 24 fortellingene på sett og vis foregår på samme tid.
– Ettersom alt foregår samtidig, kan det hele slutte der det begynte. Da kan man også få svaret på hvorfor han skriver dette, forklarer Kraggerud.
Gaarder utdyper:
– Denne forfatteren, som kanskje er et alias for meg, vil skrive en liten stubb fra alle disse tidssonene, samtidig som han vil gi en liten turistisk informasjon om stedet. Helt til slutt får man vite bakgrunnen for skriveriene, og det er at han muligens går sine første steg inn i Alzheimers – forglemmelsens virkelige forbannelse.
Et utdrag fra fortellingens siste kapittel leser:
Slik ender jeg opp med en liten notisbok i den ene hånden og en uanselig blomst i den andre. Jeg kjenner en intens uro. Hvor lenge vil jeg huske disse timene? Hvor lenge vil jeg makte å holde fast ved hun som gav meg blomsten jeg holder i?
Fiolinisten som ikke lar seg båse
At Kraggerud og Gaarder skulle ende opp med å samarbeide var langt fra en selvfølge.
– Etter at jeg bad meg selv på kaffe hos Jostein for å lufte dette prosjektet, tok han en liten rundspørring i musikkmiljøet. Der ble han frarådet av visse personer fra å samarbeide med meg, forteller Kraggerud.
– Hvorfor det?
– Jeg ble da hovedsakelig definert som utøvende fiolinist, og dette har jeg til tider opplevd som en hemsko. Selv om jeg har komponert siden jeg var åtte år gammel, var dette mindre kjent. I musikk-Norge ble man fort plassert i en bås, og den skulle man helst ikke bryte ut av, sier han.
I forbindelse med at Kraggerud utgav sin første komposisjon på plate, ble han på nittitallet spurt om hvorfor han ikke skrev «samtidsmusikk» og hvorfor han som «fiolinist» komponerte.
– Dette er problemstillinger jeg stiller meg undrende til, sier Kraggerud.
Samarbeidet med Gaarder om Equinox har vært med å brøyte veien for Kraggerud som komponist.
– Til tross for advarslene fra miljøet, valgte Jostein å samarbeide med meg, og det har hatt avgjørende betydning.
– Det er klart. Hvem ville ikke gjort det? Du hadde en god musikklitterær idé, svarer Gaarder.

Overtro eller realitet?
Ideen om toneartenes iboende egenskaper kan virke fjernt for barn av samtiden, men blant datidens «eksperter» var det noe de kunne krangle om i all offentlighet.
– Komponister, forfattere og filosofer tar ganske hardt i for å mane frem de 24 toneartene i dur og moll, der hver enkelt av dem nærmest tillegges en magisk innvirkning på komposisjonen, utøverne og tilhørerne. Noen tonearter mente de rett og slett var farlige, forteller Kraggerud.
Ludvig van Beethoven er ifølge Kraggerud et av de tydeligste eksemplene fra historien på en komponist som var sterkt overbevist over toneartenes iboende karakter.
– Beethoven mente at hvis en sangerinne transponerte en arie av Mozart til en annen toneart, var det en forbrytelse mot menneskeheten, konstaterer han.
Sammen bestemte de seg for hvilke sitater fra boken om affektlære de skulle plukke ut for hver toneart, og at dette gav både forfatter og komponist uvurderlig inspirasjon som gjorde slik at de kom opp med karakterer som passet i universet.
– Ta for eksempel b-moll, som det hevdes at man bør unngå for enhver pris, for den egner seg bare til forberedelsene til selvmord. Jostein lot seg inspirere av dette da fortellingen finner sted i Japan, der det er mye selvmord. Selv forsøker jeg i det tilhørende stykket å komponere meg «bort» fra b-moll, men klarer det ikke. Man kan faktisk høre et selvmord finne sted i musikken også, forklarer Kraggerud.
– Dette er en form for overtro, men det er verdt å legge merke til at Tsjaikovskij komponerte veldig mye i b-moll før han tok sitt eget liv, skyter Gaarder inn og viser til blant annet b-mollskonserten.
– Det er noe universelt ved tonespråket, men jeg undres over hvor mye av det som er konvensjon, legger han til.
Kraggerud viser til Lev Tolstojs forord til romanen Kreutzersonaten, hvor den russiske forfatteren tar til orde for at musikk bør lovreguleres fordi det er en så sterk kraft. Tolstoj argumenterer for at musikk påvirker menneskers psyke i såpass stor grad at mange forbrytelser kommer som direkte følge av musikk.
– Dette er en tankegang som ennå ikke er dødd ut, konstaterer Kraggerud og fortsetter:
– Senest i år har republikken Tsjetsjenia forbudt å spille musikk utenfor et visst tempo.
Spenningen mellom dur og moll
Hvor mye tror de selv på affektlæren, forfatteren og komponisten? Gaarder holder først fast på at det er konvensjon, mens Kraggerud drar litt på det.
– Jeg tror at toneartene påvirker sinnstilstanden, så jeg tror egentlig litt på dette her, innrømmer han.
– Men tror du på sfærenes harmoni? spør Gaarder.
– Det spørs hva du legger i det. Jeg tror universet er stemt i dur. Overtonerekker danner utgangspunkt i dur, og dette gjelder selv måner som går i bane rundt planeter. Dette ligger så mange oktaver under det vi kan høre at det blir absurd, men det er veldig fascinerende, svarer Kraggerud.
Gaarder tenker seg om og innvender:
– Ja vel, men for meg er universet stemt i moll.
– Menneskene er kanskje stemt i moll, men jeg tror universet ufølsomt nok er stemt i dur, påpeker Kraggerud.
– Det synes jeg er en frekkhet. Det er så sørgelig at vi er her bare denne ene gangen. Vi kommer aldri mer tilbake, sier Gaarder.
Budskapet om menneskets forgjengelighet gjennomsyrer også Gaarders fortelling.
– Det er en kjerne av desperasjon over det litterære hovedtemaet, som er: Livet er kort. Vi er her kun på en liten visitt. Dette er fortvilelsen i både det litterære og det musikalske uttrykket, forklarer han.
– Denne sorgen ligger helt klart som en undertekst til hele teksten. Spenningen mellom dur og moll var på mange måter utgangspunktet for hele prosjektet vårt, legger Kraggerud til.
Dagens øye
[…]
Dette var en smakebit fra intervjuet med Jostein Gaarder og Henning Kraggerud, som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 1/2024. Ønsker du å motta Magasinet Sivilisasjonen direkte i posten? Bli medlem i Sivilisasjonen i dag!