Kunsten å være mislikt

Noen vil alltid utøve skadeverk, noen vil mislike deg eller forakte deg, verdens uro består, det er bare i deg selv du kan skape ro, skriver Kjell Madsen.

Det er vanskelig å tenke seg et menneskeliv uten antipati. Vi misliker noen og blir selv mislikt av noen.  Hvordan takle det, dersom antipatien er sterk nok til å være ubehagelig, eller knugende? Det er ingen kunst å bli mislikt. Men det kan bli en kunst å være det.    

Amoralsk heroisme

Man kan la stolthet trumfe alt ubehag. Den løsningen er mest realistisk hvis motsetninger skyldes uforenlige interesser i en livsviktig sak. Antipatien trenger ikke da være så emosjonell, det er selve kampen som skaper en sterk emosjon, nemlig stolthet. Dette er særlig godt formulert av Winston Churchill:   

You have enemies? Good. That means you’ve stood up for something, sometime in your life.

Hva har du stått opp for? Det nevnes ikke, men det må vel være noe godt, prisverdig, dersom det skal være godt å ha fiender. Som kjent er det også mulig å stå opp for noe forkastelig, direkte ondt, slik at fiendene har retten på sin side. Churchills aforisme skiller ikke, den uttrykker amoralsk heroisme. Du skal være stolt over å ha kjempet for noe, ikke feigt og likegyldig trukket deg tilbake. I samme forstand kan også fiendene være stolte. At de misliker hverandre, blir underordnet. Gjensidig respekt er mulig. Det undrer ikke at nettopp krigeren Churchill formulerer ridderlig heroisme slik at den stadig gir god mening.  

I salmen Alltid freidig hvor du går finnes linjer om uttrykker noe nært beslektet: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder». Dette er et motto som vil appellere til dedikerte soldater i alle kriger. Fortsettelsen styrker kampmoralen: «Da er livet ei så svært, døden ikke heller». Det du kjemper for, er deg så kjært at det ikke spiller noen rolle om noen misliker det. Dette er antakelig den mest effektive variant av kunsten å være mislikt.    

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Selvkritikk og selvforsvar

Man kan bli mislikt fordi man oppfattes som arrogant, retthaversk, gjerrig, løgnaktig, upålitelig, smiskende, selvhevdende heroisk… Mulighetene er legio. Det er ingen kunst å bli mislikt. Er det tale om forbigående antipati, trengs ingen livskunst. Blir man mislikt permanent av en eller flere, er det fare for at antipatien er berettiget, slik at selvransakelse er på sin plass. Evne til selvkritikk har høy moralsk status, nettopp derfor kan den bli en banalitet. Vi vet at vi ikke er perfekte, selvsagt kan man bli et bedre menneske. Voksne forventes å innse det, og merke seg andres hint om eget «forbedringspotensiale». Denne moralen er omgitt av floskler, følgelig er det en oppgave å ta den så alvorlig som saken krever.

Rundt midten av forrige århundre utviklet psykologer en sterk tro på terapeutiske teknikker. Behaviorismens metoder ble tiltrodd evne til å forbedre selv de mest asosiale, noe som viste seg å være overtro. I dag er troen på terapi mer beskjeden, f eks hevdet det at psykopater forblir psykopater, uforstyrrelig uten evne til selvkritikk. Og man blir rådet til å komme seg ut av et «toxic relationship», et budskap til dem som plages av for mye selvkritikk og for stor tiltro til en fæl partner som lover å bli et bedre menneske. Tradisjonelt handlet det da om kvinner. Kvinners økonomiske uavhengighet har gjort en stor forskjell. Flere menn blir vraket og må gjøre seg kjent med kunsten å være mislikt.    

Vi gjør alvorlige feil. Hvorfor blir andre provosert når jeg ikke har til hensikt å provosere? Slike spørsmål kan vokse seg store og mer knugende enn andres antipati. Da er det gunstig å nærme seg det stoiske idealet, det vil si å utvikle en mer avslappet holdning til det hele. Være mer likegyldig? Det lyder ikke bra, for en lang rekke autoriteter har advart mot likegyldighet. Et menneske skal være engasjert. Husk hva Churchill sa!

I stedet for å være avslappet kan man innta en forsvarsposisjon – man holder fast på sin stil og sine egenskaper og nekter å. trekkes ned i den negativitet som preger de antipatiske. Kanskje er de drevet av sjalusi. Kanskje er det tale om bakvaskelser. Enkelte setter stor pris på å oppdage noe å kritisere hos andre. Hvis det utelukkende er tale om å avvise negativitet, uten hensyn til hva det handler om, kan også denne kunsten bli amoralsk. Vi må jo anerkjenne retten til ikke å la seg styre av andres ubehag.  

Å mislike seg selv

Ungdommer står i fare for å utvikle et miserabelt selvbilde grunnet bl a idoler, påtrengende idealer, skolen. Det har endelig gått opp for politikere at sykepleiere ikke trenger å være flinke i matte og at mennesker med praktiske talenter er gode nok uten kjennskap til Ibsens dramatikk. Denne hardt tilkjempede innsikt hjelper vel litt, men også ungdommers egne koder og hierarkier sørger for å skape tapere. Selvforakt kan drives langt i ungdommelig lidenskap. Kunsten å være mislikt blir ikke avslappende når antipatien retter seg mot selvet. Masochistiske energier vil lett aktiveres.

Det nytter ikke å anbefale stoisk ro til tenåringer. Løsningen er ofte at energiene avmattes og oppmerksomheten retter seg mot noe annet. Slik også for voksne. Uansett alder finnes uendelige muligheter for stygge tabber og alvorlige feil. Du skal elske din neste som deg selv – som om det var opplagt at vi elsker oss selv.   

Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!

Kunsten å være vennefiender

Ordet frenemy fantes allerede i 1891, nå har det for alvor slått an. Det betegner venner som motarbeider oss og strengt tatt er våre fiender.  Hva skal til for at en venn må mistenkes for å være en fiende? Man kan lytte til frenemy- eksperter som i YouTube kanaler gir gode råd om hvordan avsløre de hemmelige fiendene. Men må vennefiendskap forstås slik at det for enhver pris på unngås?  

Dette ordet er godt egnet til å antyde en annen dimensjon ved kunsten å være mislikt. Mens et vennskap beror på gjensidig sympati, er et vennefiendskapet basert på gjensidig antipati. Det kan handle om klassetilhørighet, språk, politikk, estetiske preferanser, fysisk fremtoning. Vi er ofte interessert i det vi misliker, vennefiender er særlig fascinert av det. Samværet preges av mer eller mindre planlagte provokasjoner. Hvilke galskaper kommer han med nå?  Hvis jeg sier at jeg etter hvert har fått stor sans for Trump, hvordan vil hun da reagere?

Dette er en intellektuell, skjerpende, kreativ, kort sagt interessant variant av kunsten å være mislikt. Partene pirres og stimuleres av spenningene. Dersom den ene part er intellektuelt overlegen, kan den andre bli motivert til å forsvare seg slik at antipatien viser seg ufordekt. Forholdet er likevel robust, for begge vet at livet blir kjedeligere hvis man skiller lag. Skjønnlitteraturen byr på et rikt materiale. I Hamsuns tekster møter man underfundige tilfeller av vennefiendskap.  

Staten kriminaliserer   

Forakt og hat er intense former for antipati. Hvis man ønsker at et menneske forsvinner fra jordens overflate, er det tale om hat. Den norske stat tiltror straffeloven en stor rolle i arbeidet for å skape et harmonisk samfunn, uten hat og forakt. Utvilsomt er det riktig å kriminalisere oppfordring til forbrytelser, for eksempel «drep jødene» eller «brenn moskeene». Slikt er straffbart i henhold til § 183. Også trusler og grove trusler er med rette kriminalisert i §263 og §264.

En «hatefull ytring» er kriminell i henhold til § 185 – en overflødig og underlig skapning. Det skal være hatefullt å vise «ringeakt». Det er et diffust ord som tilsier moderat antipati («forakt» er mye sterkere). Det er ikke kriminelt å vise «ringeakt» for alle, bare for enkelte sårbare grupper. Dermed har staten skapt en ny distinksjon – de utvalgt sårbare, som skal skånes for hatefulle ytringer versus de robuste, som må tåle dem. Fordi de tiltros kunsten å være mislikt?  

Hadde påtalemyndighetene tatt det alvorlig, ville vi nå hatt titusenvis av domfellelser. Men uavhengig av rettsprosesser har §185 oppmuntret til å jakte på hat og forakt i samfunnet. Jeg har lest intervjuer med folk som er blitt diskriminert – det er journalisten som trekker inn hatet. Overskrifter er gjerne mer dramatiske enn innholdet. Også gammelmedier har forstått poenget med «clickbaits».  

Den stoiske livskunst

De gresk-romerske filosofiene i senantikken er i dag mest kjent for sin etikk, forstått som livskunst. Filosofiens sentrale oppgave er å utdype det gode liv. Som hos Aristoteles er nøkkelen å utvikle dyder, altså holdninger, ikke følelser eller kunnskaper. Sentrale dyder er visdom, rettferdighet, mot, storsinnethet I senantikke skoler kommer i tillegg sterk betoning av ataraxia, dvs sinnsro, det motsatte av fortvilelse. Sinnsro gir indre styrke, som i en uoversiktlig verden trengs for å praktisere dydene. Bare de er gode i seg selv, alt annet er enten likegyldig eller godt/dårlig i relasjon til dydene, det vil si noe som styrker eller svekker dem. Ytre goder, slikt som rikdom og sosial anseelse, betraktes som likegyldige, adiafora. Den som legger vekt på slikt, er en kløne i livskunst og må lære av bitre erfaringer. (Dagens stoikere pleier å si det forsiktigere – den som legger stor vekt på slikt … )

Sinnsro innebærer fravær av pathos – apatheia. I dag blir «apati» ofte forstått som noe i retning av handlingslammelse. For en stoiker gjelder det tvert om å bevare handlekraft, ikke la seg distrahere av sinnsbevegelser, innfall og mentalt virvar. Det gode liv er også et liv i samsvar med naturen – en formel som har vakt gjenklang gjennom århundrene. Mange har intuitivt ant at et godt liv må være et naturlig liv, at destruktive tendenser stammer fra kulturen. I dag vil mange forstå formelen som en oppfordring til å beskytt naturen mot vår destruktive livsstil. For stoikerne er det tale om å leve i samsvar med den kosmiske fornuft, logos, som manifestes i naturens lover. Når småbarn lærer å gå, lærer de mye om tyngdekraft. Slik må vi fortsette å ta hensyn til de lover som med nødvendighet bestemmer utfallet av våre handlinger. Dyder kan forstås som tillærte hensyn. Det dydige mennesket kan gå oppreist-  

Den som mislikes eller hates, må bevare sin sinnsro. Det er ikke vanskelig for en som har oppnådd a-patheia. For da blir man ikke forstyrret av andres negative anti-patheia. Slik ro oppnås ikke uten anstrengelse, heller ikke uten læremestre. Lærere kan ikke møte sine elever med antipati. Den som misliker elever, bør finne seg en annen jobb. Sinnsro er likevel bare en betingelse for det ultimate gode. All dydsetikk, i dag som i oldtiden, enes om at det dydige ikke er et middel til noe som helst. Dydene er sin egen belønning.

Lenge var det en alminnelig oppfatning at filosofiens dyder er maskuline og at kristendommen introduserte de feminine: håp, tro og kjærlighet. Det er vel tvilsomt om denne sexistiske forståelsen står seg i dag

Det er umulig å forestille seg en mytologi uten destruktive krefter. Ingen helt uten et monster å bekjempe. Hat og ustyrlig hevnbehov er vesentlige temaer i klassiske greske tragedier. Medea dreper sine barn, demonisert av trang til hevn over mannen som forrådte henne. Senantikk filosofi søker å overvinne den mytiske og tragiske sansen for det irrasjonelle. Virkelig heroisme finnes bare i kampen mot alt i en selv som motsetter seg dydene, det som må mislikes.  

Hvordan vil en stoiker forholde seg til hevn? En mulighet er å omdefinere den, slik Marcus Aurelius gjør: «Den beste hevn er å ikke ligne han som påførte skaden.» Dette er også et talende uttrykk for stoisismen sterke betoning av individet. Hevn er en relasjon mellom minst to, her blir den omdefinert til dydige egenskaper ved én, som ikke har noen grunn til å mislike seg selv.

Keiseren tilbrakte mye tid i felten, germanske stammer presset på i Donau-området. Handlekraft var i høy grad påkrevd. I stille stunder er det individets liv som ligger ham på hjertet. Stoisk politisk filosofi blir en forlengelse av individuell livskunst: Fellesskapet er godt hvis individene er gode.

Noen vil alltid utøve skadeverk, noen vil mislike deg eller forakte deg, verdens uro består, det er bare i deg selv du kan skape ro. En så sterk individualisme er nærmest uhørt i dag. Den mistenkes for å være fordekt egoisme, noe man skal ta med stoisk ro.