– Intet menneskelig skal være meg fremmed | Intervju med psykodramatiker Eva Røine

Psykodrama var en gang en nyskapende kraft i norsk terapi, og står i sterk kontrast til vanlig psykologisk terapi i stillesittende samtaler. Metoden er inspirert av antikkensk greske teater, ispedd en rituell søken etter sannhet. Nå frykter Eva Røine, pioneren som brakte metoden hit, at denne unike terapiformen er i ferd med å forsvinne.

Det kan være god empatitrening å stadig forsøke å sette seg selv i andres sko. I psykodrama er rollebytte et av de viktigste verktøyene i terapien. 

En forunderlig vei

Eva Røine startet og driftet det som i sin tid het Norsk Psykodrama Institutt, og var den ledende skikkelsen innen psykodrama i Norge. Metoden ble utviklet av filosof, psykiater og mystiker Jacob Levy Moreno på 1920-tallet. 

Terapiformen skiller seg betraktelig fra det man gjerne tenker på som ordinær terapi i dag. Eva Røine forteller at hennes vei til å bli psykodramatiker var preget av en rekke forunderlige tilfeldigheter.

– Jeg har alltid hatt teater i livet mitt. Allerede som barn hadde jeg lyst til å bli skuespiller, og det gjorde jeg virkelighet av da jeg begynte på teaterskole i London. Jeg spilte på Folketeateret, men gikk deretter over til å jobbe i Dagbladet, hvor jeg dekket teater. Det lot seg lettere kombinere med å være mor, forteller Eva Røine.

Det var mens hun jobbet som teaterjournalist at hun traff et amerikansk ektepar som holdt et kurs i Norge om psykodrama. 

– Da visste jeg at det var akkurat det jeg skulle gjøre, bryter hun ut.

Eva Røine forstod at hun da var nødt til å skaffe seg en utdannelse ved siden av skuespillerutdannelsen. Hun begynte å studere teatervitenskap og kriminologi, og ble sterkt rådet av en kollega i Morgenbladet til å ta magistergraden i psykologi. 

– Plutselig fikk jeg et stipendium, uten at jeg aner hvem det var som gav meg det, og reiste til Amerika og hadde praksis på en institusjon for narkomane. Og nå begynner det mystiske, sier hun og utdyper:

– En dag kom en mann bort til meg og sa: «Jeg hører du er interessert i psykodrama». «Velsigne deg», tenkte jeg, som alltid hadde hatt psykodrama i bakhodet. Han informerte meg om at han som skapte metoden, Jacob Levy Moreno, bodde i nærheten.

Den unge Eva Røine dro for å treffe Moreno, som da var 84 år gammel og kun ønsket å snakke tysk, og fikk intervjuet ham om hans metode og hele hans liv. 

– Denne samtalen ble grunnlaget til det som ble min magisteravhandling i Norge, meddeler Eva Røine. 

Hun forteller at hun samtidig som hun studerte på universitetet hadde tatt jobber som miljøarbeider på universitetssykehuset, hvor hun jobbet i lukket avdeling. 

– Der traff jeg det som må ha vært den eneste overlegen i Norge som ville la meg slippe til med metoden. Så jeg begynte å praktisere psykodrama der tidlig, allerede før jeg var psykolog.

Du fulgte lidenskapen din og så falt brikkene på plass?

– Ja, det gikk nærmest av seg selv. Jeg kom dit med teatervitenskap, kriminologi og psykologi i bagasjen, og skrev oppgaven min om begrepet konflikt. Kriminologi handler om ytre konflikter, psykodrama om indre konflikt, og så er det teateret som setter det på en scene. Så det var som om det var bestemt for meg at jeg skulle få alle de gradene på helt uforklarlig vis. At jeg ble tatt fra det ene til det andre. Min inngang til psykodrama er innenfra, og gjennom alle stadiene av hva man må ha av referanser.

En rituell søken etter sannhet

Eva Røine beskriver psykodrama som både en terapiform og en kunstart – og kunsten er menneskekjenning. 

– Psykodrama bygger på antikk teater. Det greske teater ble mitt fundament, men man kan også bruke mytisk teater. Psykodrama er forbundet med det rituelle. Det er en spirituell tradisjon, først og fremst, som bygger på en gammel rituell søken etter sannhet, forklarer Eva Røine. 

Hva mener du med rituell søken etter sannhet?

– I psykodrama opererer vi med forskjellige virkeligheter. Det er den faktiske virkeligheten, og så er det den personlige virkeligheten. Den personlige virkeligheten er den som i terapien er bakenfor ordene, sier hun og fortsetter. 

– Når man spiller ut en scene i et psykodrama, er det noe som aldri kan gjentas, det er noe som kommer for første gang. Men det er som regel et mønster i det, slik at man kan begynne å nøste på det som er bakenfor – det som er inne i deg. Jeg ser deg nå, men så er det selvet som er bakenfor det, og bakenfor det igjen, og bakenfor og bakenfor.

Nærmest som en løk.

– Det handler om å få tak i: Hva er din virkelighet? Hva er din søken? Hva er ditt egentlige jeg? konstaterer Eva Røine.

– På den ene siden kan man si at psykodrama er ganske praktisk teater, men bakenfor er det en søken etter den personlige sannheten. Ikke noe menneske er likt. Jeg har jobbet med nærmest alle slags mennesker – fra psykiatriske pasienter til kunstnere.

Spontanitet og rollebytte

Det er tydelig at en psykodramascene skiller seg betraktelig fra andre former for mer ordinær terapi. Samtidig skiller det seg fra en ordinær teateroppsetning.

Hvordan er det et psykodrama foregår rent praktisk? Spiller dere ut menneskers indre spontant på scenen, eller blir dere enige på forhånd?

– Det siste du sier der, er dødssynden. Alt må være spontant, men det foregår etter visse regler, svarer Eva Røine.

Hvordan kan du som terapeut vite hvilken rolle du skal ta?

– La oss nå si at det er en gruppe her. Jeg jobbet gjerne med 16 personer i en gruppe. Hvis vi var en gruppe, ville jeg startet med en oppvarming. For eksempel en slags meditasjon, som jeg som terapeut…

Hun stopper opp og poengeter at det forresten ikke kalles terapeut, men leder, før hun fortsetter ved å forklare at psykodrama har tre deler: Innledning, handlingsforløpet og løsningen, hvor man ønsker å oppnå forløsningen, eller katharsis. 

– I oppvarmingsfasen søker jeg etter å finne et felles tema, for psykodrama bygger også på det kollektive. Deretter er det å utvelge en protagonist, det kommer fra det greske teater. Protagonist betyr den som fører handlingen – altså den som skal representere det kollektive, forklarer Eva Røine.

Protagonisten er den som skal bære temaet, spesifiserer hun.  

– La oss si at temaet er angsten for mørket…

Hun ombestemmer seg. 

– Nei, la oss si at du har en konflikt med din mor. Det er mer vanlig, humrer hun.

I stedet for å snakke om ens mor, skal man i et psykodrama sette en scene.

– Som protagonist skal du gjenskape din indre virkelighet: Sånn ser det ut for meg. Da setter du for eksempel opp en kjøkkenscene – det er en veldig vanlig scene – uten rekvisitter. Da må du beskrive kjøkkenet for ditt indre blikk, slik at gruppen ser det for seg – det blir teaterets scene, bare at det er i ditt indre. Deretter må du velge en i gruppen til å være din mor. Og så setter vi scenen. Det er hele tiden din virkelighet. Og siden det er din virkelighet, må vi hele tiden rollebytte med din mor. Da må du spille din mor og hele tiden gå inn i spørsmålet: Hvem var hun egentlig? Og gjennom mange rollebytter, så graver vi dypere og dypere, utdyper Eva Røine.

Etter de tre delene – innledning, handlingsforløp og løsning – kommer delingsfasen. 

– Dette er den kollektive fasen, der gruppen kan dele hva det er de kjenner igjen av det som blir spilt. Temaet går fra det personlige, eller subjektive, til det objektive. Slik blir der hevet opp til et annet nivå. I denne fasen er det ikke lov å tolke, ikke lov å synse. Man bare forholder seg til deg som protagonist helt til delingsfasen er over. Da kommer virkeligheten tilbake.

I hvilken forstand skal det å spille ut denne scenen være terapeutisk for meg som protagonist?

– Hensikten med psykodrama er at du skal forsone de indre rollene i deg, slik at du forstår ting du kanskje ikke visste og får balanse. Siden kan du leve videre på det psykodramaet, for det lever videre i deg. Men et psykodrama kan aldri gjentas. Det er noe som skjer her og nå, men man kan bruke det i livet videre, forklarer Eva Røine.

Handler det om å oppleve en slags forsoning ved å legemliggjøre sin konflikt i verden?

– Vi opphever alle hindringer for å prøve å forstå noe, men ved å oppleve noe, er det ikke en ting man ikke kan gjøre på en psykodramascene. Man kan rollebytte med døden, for eksempel. Å spille sin egen død, eller sin mors død. Man kan spille sin mor slik man tror ens mor var da hun var barn. Man rollebytte med fremtiden for å forske. Hensikten med alle psykodrama er å forstå og erobre nye områder av livet, sier hun.

Hvorfor forsvant psykodrama fra Norge?

Ifølge Eva Røine står det dårlig til med psykodrama i Norge i dag. Det er kun noen få enkeltpersoner som praktiserer det i dag, og instituttet for psykodrama, som hun en gang stiftet og driftet, ser heller ikke ut til å være særlig aktivt. 

Hva tror du er grunnen til at de mer eller mindre sluttet å praktisere psykodrama i Norge i terapiøyemed?

– Jeg antar det skyldes at jeg sluttet å undervise, og så var det egentlig ingen som kunne ta over undervisningen. Psykodrama er en vanskelig terapiform. Det er riktig nok noen få som praktiserer monodrama, der man jobber med en liten gruppe eller én person, men gruppedrama er sjelden, sier hun.

Du nevner at ingen kunne ta over. Hva er det som er vanskelig med å praktisere psykodrama?

– Utfordringen er denne kombinasjonen av å være teatermenneske og en dybdepsykolog, forklarer Eva Røine.

Må man ha en intuitiv forståelse av mennesket?

– Ja, intuisjon er veldig viktig. Man kan oppøve det på en måte.

Du nevnte at det som er totalt forbudt i et gruppedrama er tolkning og synsing. Hvorfor det?

– Fordi du eier din egen sannhet. Andre skal ikke komme borti og komme med gode råd og lignende. Du eier din sannhet og må kjempe for den. Det er spesielt i denne delingsfasen at det kan være fristende å komme med gode råd om hva den andre burde gjøre. Men det er ikke drama. For det vi spiller ut i et psykodrama er ditt eget drama, og det er du som eier det, forklarer hun.

Eva Røine tenker jeg om og sier:

– På russekortet mitt hadde jeg mottoet: Intet menneskelig skal være meg fremmed. Det samme gjelder psykodrama.

Er du en særs aksepterende person overfor menneskelig svakhet? 

– Innenfor den terapeutiske rolle er det min rolle å forsøke å ikke bare godta det, men også forsøke å få deg til å godta det. 

Hun mimrer tilbake, fra en lang karriere, til et år hun jobbet på Modum:

– Der hadde vi et psykodrama ute i naturen, og i gruppen var det pasienter med ulik bakgrunn. En av dem var 20 år og slet med selvskading. På slutten av scenen står hun til slutt og roper, «Eg vil leva!» Det er magiske ting som kan oppstå i psykodrama.

Vil du si at psykodrama kan benyttes som terapiform for alle typer mennesker, eller er det passende kun for en bestemt type mennesker?

– Jeg har erfaring fra veldig mange typer mennesker, men jeg vil si at det ikke er passende for psykotikere. De har ikke kontakt med virkeligheten, for de er i en annen verden. Men det kan brukes med alle slags andre mennesker.

Du som har jobbet med dette i årevis: Hva vil du si om effekten pasienter opplever?

– Mange av mine studenter kan gjengi hele sitt psykodrama. Det er skjellsettende i manges liv. Jeg glemmer det aldri. Det er mange som kommer inn akkurat som du – tilsynelatende velfungerende – og så jobber vi i et psykodrama. Deretter kan du ende med å ligge på gulvet og ikke vil leve lenger, fordi du har gått med en kamuflert depresjon. Da er det min jobb å få deg opp igjen. Det har jeg gjort mange ganger. Da kan man ikke være redd, men man må følge klienten både oppover og nedover, konstaterer Eva Røine. 

Hvordan klarer man som terapeut å finne de områdene som gjør vondt – det som skal utgjøre selve psykodramaet?

– Det finner man i oppvarmingsfasen. Litt har det med intuisjon å gjøre. Jeg hadde ofte grupper som innebar studenter som skulle lære dette, fra fredag til søndag, og da hendte det at jeg fikk flere dager i forveien hvor jeg kunne «tune inn» på hva det var jeg kom til å arbeide med. Noen ganger hendte det imidlertid at det var en helt annen energi når psykodramaet begynte, og da gjaldt det å fange opp den energien og få samlet den slik at den gjaldt alle. Hvis man mister én gruppedeltager, mister man ganske mye. Det handler om å samle energien, fokusere den på den ene, og så tilbake til det kollektive.

Hva med de i gruppen som ikke spiller protagonist? Vil de ha noen effekt av et psykodrama?

– Å, ja! De må jo hele tiden være med. De må spille roller. De brukes som kor, slik det gamle koret i det greske teateret var. Slik blir alle innstilt på å hjelpe den ene. Man må identifisere seg, ta på seg roller og deretter må man ta av seg rollene.

Så, når du skal sette sammen en slik gruppe, skal du sette sammen folk med ganske like traumer?

– Neida, det kan være helt ulike mennesker med ulike utfordringer.

Men det høres veldig vanskelig ut å kombinere i én gruppescene…

– Det handler om å treffe det felles menneskelige, konstaterer Eva Røine og utdyper:

– La oss si at det kommer en som har frittflytende angst. Da må man få tak i: Når er det angsten kommer? Ofte kan angsten personifiseres i én person eller til og med en ukjent skikkelse. Deretter kan man jobbe med denne skikkelsen, som for eksempel kan innebære at du gå inn i rollen som denne ukjente. Da kan man få seg noen overraskelser! 

En Tina Turner-transformasjon

Eva Røine bringer opp minnet om en tidligere klient hun hadde. Det var en skadet kvinne som var alkoholisert og levde sammen med en mann som mishandlet henne og var voldelig. 

– I slike tilfeller gjelder det å finne et eller annet som kan være håpefullt, slik at ikke alt blir mørkt. Jeg husker at hun var så glad i Tina Turner, og i psykodramaet sa jeg at vi nå skulle høre på Tina Turner – men selvsagt uten musikk, for vi har aldri rekvisitter, forteller Eva Røine. 

Kvinnen danset til Turner, og deretter hadde Eva Røine sagt: Nå er du Tina Turner. 

– Vi måtte kle henne opp – igjen, uten rekvisitter – for hun var så sjuskete kledd. Kvinnen ble finere og finere, stoltere og stoltere. «Nå sitter du hjemme, og så kommer mannen din fra det virkelige livet, hjem» sa jeg. Det var en i gruppen som spilte mannen som kom hjem alkoholisert. «Hva ville Tina Tuner gjort?» spurte jeg. Og plutselig fikk hun alle kreftene til Tina Turner, sier Eva Røine engasjert og fortsetter:

– Hun fikk tak i et raseri og hamret på brystet til mannen og ropte, «Ha deg ut!» Jeg tror aldri vi har ledd så mye noen gang!

Eva Røine forklarer at det er fullt mulig, og vanlig, i psykodrama å ta samme scene flere ganger. 

– Så tok vi scenen én gang til, men denne gangen i det virkelige liv. Jeg sa: «Du har din stolthet, du vet du er verdt noe – og nå kommer han hjem. Hvordan vil du ta imot ham?» Det ble ikke det samme, men hun fikk tak i noe. Hun fikk tak i sin egen stolthet, sitt eget menneskeverd. Det gikk fint med henne. Hun flyttet fra mannen, sier hun.

Eva Røine innrømmer at dette er «søndagshistorier» og ikke nødvendigvis er representativt for alle som får spilt ut et psykodrama.

– Jeg har – gudskjelov – aldri hatt noen som har gått og tatt livet av seg etter et psykodrama, men det er selvsagt ikke alle det går like bra med. Noen får man kanskje ikke anledning til å jobbe lenge med. Psykodrama er ikke noen langtidsterapi, konstaterer hun.

Det hender hun blir provosert over å høre om folk med problemer som går til psykolog og bare prater. 

– De går der i årevis og bare prater, uten at det nødvendigvis skjer noe. Psykodrama er handling. Psykodrama betyr sjel i handling. Det er sjelen som handler.

Råd til fremtidige psykodramatikere

Til tross for at psykodrama i dag er en terapiform står i fare for å svinne hen til glemselen i Norge, har Eva Røine bevart troen på at det er fullt mulig at den opplever en gjenoppblomstring. 

Hvilke råd ville du gitt til noen som skulle ønske å starte opp igjen psykodrama i Norge? 

– Ikke være redd. Ikke være kritikkløs, for man må skoleres. Jeg tror det er derfor det er så få som praktiserer det, fordi det skorter på erfaring og teori. Det er den delen som handler om teater som er det vanskeligste, for teorien og terapien kan læres, sier Eva Røine.

Hun peker på teaterinnsikt som å vite når man skal skifte en scene, når man skal ha tempoforskyvninger, når man skal stoppe og ta inn en annen scene. Det blir på en måte som å regissere en film, påpeker hun. 

– Man kan godt stoppe midt i en scene og gå videre, eller fange noen der hvor de opplever en skiftning. Man må være sensitiv for klientenes uttrykk. Det blir samspill mellom regissøren og den som er på scenen. Og det er det som blir utfordrende. Man trenger en intuisjon og sensitivitet for andre mennesker. 

Må man være født som menneskekjenner?

– Man må trolig ha en viss form for anlegg, men mye kan læres. Først og fremst må man ikke være sta. Man må ikke ha meninger om at sånn eller sånn må det være. Det nytter ikke. Man må gli med hele tiden. Man må være formelig, sier hun og fortsetter:

– Jeg tror det er veldig nyttig å ha begrep om energier. Hvor er energien hen? Hvis det ikke er energi der, nytter det ikke å dytte videre. Da må man skape nytt. Det er på mange måter en kunstform.

Psykodrama høres utrolig interessant ut, men det er litt vanskelig å forstå hva det egentlig er som gjør at disse menneskene som spiller ut sitt psykodrama klarer å komme videre.

– Jeg skjønner hva du mener. Den beste medhjelperen jeg hadde som terapeut var troen på at det er håp, at det er krefter som vil det gode. Selv om det er aldri så destruktivt, er det alltid et glimt av håp. Psykodrama er ikke bare å spille ut traumatiske opplevelser på en scene, det er et helt livssyn, noe spirituelt: å tro på at nederlaget ikke behøver å være endelig. Det er magisk på den ene siden, mens det samtidig er en slags logikk i det, forklarer hun og utdyper:

– Det er ikke religiøst i den forstand at det knytter seg til en religionsforståelse, men det er en slags filosofi som går ut på at mennesket er skapt med liv, og at liv bygger på liv. Det handler ikke om å fornekte døden, men om å tro på mennesket.