![](https://sivilisasjonen.no/wp-content/uploads/2025/06/banner-2025-nytt-magasin.jpg")
Selv i vår moderne verden finnes det fortsatt rom for det klassiske: et løfte, en ring, og et felles liv bygget i tillit og tid, skriver Aina Usken.
Det er sommer i Norge, og landet er pyntet til fest. Fra sørlandsbyer til fjellbygder høres lyden av kirkeklokker og latter, og det dufter av peoner og nybakt bryllupskake. Juni til august er høysesong for bryllup, og kalenderne til selskapslokaler, florister og fotografer er tettpakket. I år er det ekstra travelt – med mange par som endelig får feiret kjærligheten etter utsettelser og pandemiår. Selv Hemsedal har meldt seg på med drop-in-bryllup under fjellhimmel og flettekrans.
Men hvorfor fortsetter vi å gifte oss – i en tid hvor det ikke lenger er nødvendig?
Det begynte – som alt annet – med ei ku.
Eller, rettere sagt, en transaksjon. En ku for en kvinne, en flokk geiter for fred mellom klaner. Kjærligheten, den var som regel fraværende, og romantikken hadde ennå ikke fått på seg kjolen sin. I århundrer var ekteskapet først og fremst en økonomisk og sosial institusjon, ikke et valg, men et bytte. Ikke en drøm, men en plikt. Og likevel: fra denne kjølige kalkylen har det vokst frem en av de mest poetiserte, idealiserte og – la oss være ærlige – frustrerende livsformene menneskeheten har oppfunnet.
Fra klan til kjernefamilie – en lynrask ekteskapsreise
Ekteskapet har tatt mange former gjennom historien – og ikke alle hadde plass til romantiske gåturer i solnedgangen. I mange samfunn har det vært alt annet enn en kjærlighetskontrakt. I antikkens Roma var ekteskapet en kontrakt mellom to familier, hvor kvinnens rolle var å føde legitime arvinger og holde seg unna skandaler. I keisertidens Kina kunne én mann ha flere koner og konkubiner, og deres status var nøye rangert etter sosial klasse, ikke følelser.
Og selv om vi i Vesten i dag ser på ekteskapet som et monogamt ideal, finnes det fortsatt samfunn hvor polygami er en legitim (og lovlig) praksis – som i deler av Midtøsten og enkelte afrikanske land, der strukturen ofte er kulturelt og religiøst forankret.
Kontrasten til vår nordiske kjernefamilie, med parterapi og likestilling som fanebærere, kunne knapt vært større. I India arrangeres fremdeles de fleste ekteskap av foreldrene, men moderne kjærlighet har sneket seg inn via WhatsApp og bollywoodske blikk. I Japan er det stadig flere som gifter seg med seg selv (ja, du leste riktig – «solo weddings» er en greie), og i Sør-Korea kan man hyre skuespillere som erstatter manglende slektninger til bryllupet. For alt skal være perfekt – på bildet.
Feiringene er like mangfoldige som selve institusjonen. I Nigeria varer noen bryllup i tre dager, med stammedrakter, danser og pengegaver som festes på pannen med dobbeltsidig teip. I Marokko kan et tradisjonelt bryllup vare i en uke, og i Norge – ja, der varer det gjerne fra vielse kl. 14.00 til brudgommens far sovner i bunadsskjorta til lyden av Gabriellas sång.
Og så har vi bryllupsreiser – det symbolske startskuddet på «vi»-livet. Noen velger Maldivene, med palmer og prosecco. Andre havner på Hurtigruten med svigermor og reisesyke. Det finnes rapporterte tilfeller av nygifte som har skilt seg før de fikk sjekket inn på hotellet. Et nygift par på Santorini havnet i en heftig diskusjon da bruden nektet å dele kofferten sin. Brudgommen, i et anfall av furtenhet og frihetstrang, tok med seg passet sitt og forlot både hotellet og ekteskapet. Han ble sist sett på en scooter ned mot havna, mens hun satt igjen med bryllupskjolen, bagasjen og en utsikt over Egeerhavet som plutselig virket veldig tom.
Slike ting skjer – og det er nettopp dette som gjør ekteskapet både sårbart og spektakulært. Det moderne ekteskapet har altså mange røtter – og enda flere grener.
Så hva er det egentlig godt for?
Vi har frihet i dag. Det finnes færre sanksjoner, ingen behov for felles postkasse for å få sosial anerkjennelse. I teorien kan vi leve lykkelig alene – med strømmetjenester, surdeigsbrød og en veltrent hund som lytter uten å motsi oss. Så hvorfor insisterer vi fortsatt på ekteskapet?
Fordi det er noe urmenneskelig i å lengte etter å høre til. I en verden som hyller uavhengighet, finnes det fortsatt noe dypt betryggende ved å ha en felles livsplan – en person som også vet hva som ligger i fryseren, og som deler ansvar for å skifte sengetøy. Ekteskapet blir et lite skip i et stort, værhardt hav, et slags personlig prosjekt med mer mening enn alt vi gjør på skjerm.
Det handler om gjensidighet. Om å velge noen – og bli valgt – på tross av alternativer og algoritmer. Det er et «ja» som stadig må fornyes, og som noen dager kommer lett – andre dager etter tre timer med dårlig kommunikasjon og uenighet om middag.
Ekteskapet tilbyr struktur i det grenseløse. En ritualisert ramme for kjærlighet, et anker i en flytende tid. Det skaper en felles biografi, en delt fortelling vi skriver sammen, kapittel for kapittel – fra felles Netflix-konto til felles oppvaskmaskin.
Og kanskje handler det mest av alt om håp. Håpet om at vi fortsatt kan klare det sammen. At kjærligheten, i all sin krevende ufullkommenhet, likevel er det vakreste vi har oppfunnet – sammen med sjokolade og sent avbestilte reiser til Toscana.
Det store løftet – og de små kampene
Ekteskapet er ikke alltid vakkert. Det er også skitne sokker, sure morgener og feilkjøp på IKEA. Det er å bli irritert over at han tygger høyt, og å være den som glemmer bryllupsdagen to år på rad. Det er felles gjeld og felles feriebilder – hvor minst én ser sur ut. Men midt i alle disse hverdagslige småfeilene, finnes det glimt av noe stort: et delt blikk over bordet, en felles latter over det som gikk galt, eller en hånd som griper etter din i søvne. Det er her ekteskapets virkelige eleganse viser seg – i evnen til å fortsette å velge hverandre, også når det ikke glitrer.
Ekteskapet kommer uten bruksanvisning. Og selv om det finnes råd nok til å fylle en bokhandel, finnes det ingen garanti. De største utfordringene er ofte de enkleste: kommunikasjon, forventninger, økonomi, intimitet – og å ikke la parforholdet forvitre i tidsklemma og Oda-bestilllingene.
Parterapeuter snakker gjerne om de fem kjærlighetsspråkene, om å investere tid og nærhet. Men kanskje handler det mest av alt om evnen til å fortsette å være nysgjerrig på et menneske du muligens allerede kjenner bedre enn du kjenner deg selv. Om å se den andre – ikke bare som ektemann eller kone, men som et individ i bevegelse.
Kjente par: Fra kongelige til katastrofer
Ekteskapet rommer både ellevill eleganse – og små, noen ganger ganske store, katastrofer. Det er både fyrverkeri og snublete tepper. Det er champagneglass med monogram og gryter med brent saus. Det er franske brudeslør og norske konflikter om hvem som skal gå ut med søpla. Tenk bare på Kim Kardashian og Kris Humphries – et bryllup til millioner av dollar og et ekteskap som holdt i toogsytti dager. Eller prinsesse Diana og prins Charles, et eventyr på overflaten, men med en smertefull og offentlig implosjon bak kulissene. Likevel finnes det også dem som forblir sammen i det stille, i det solide – som et gammelt ektepar på trikken som holder hver sin handlepose og hver sin hånd.
Ekteskap har både inspirert og skapt drama – i virkeligheten og i litteraturen. Vi kan begynne med Romeo og Julie, som riktignok ikke rakk å bli gift lenge, men som i alt sitt ungdommelige overmot forlot verden som kjærlighetens martyrer. Eller Elizabeth Bennet og Mr. Darcy, som lærte oss at stolthet og fordommer må overvinnes før kjærligheten får plass.
Vi har kong Harald og dronning Sonja, hvis ekteskap trosset kongehus og klasse og fortsatt står støtt – et slags nasjonalt kjærlighetsbevis.
Og så har vi det motsatte: Britney Spears og Jason Alexander – et ekteskap som varte i femogfemti timer. Et bevis på at kjærlighet i Las Vegas ikke alltid overlever frokosten.
Må man gifte seg i dag?
Nei. Og det er jo det som gjør det så vakkert. Ekteskapet i vår tid er helt unødvendig – og nettopp derfor meningsfullt. Det er et løfte vi ikke lenger må gi, men fortsatt ønsker å gi. Et rituale som minner oss om at vi ikke trenger være alene, at noen kanskje vil bære paraplyen når stormen kommer, og holde ut når ingen andre gidder.
Vi vet at halvparten av oss ikke lykkes, og likevel prøver vi. Fordi kjærligheten fortsatt er verdt det. Fordi to er morsommere enn én, i hvert fall når man skal montere IKEA-møbler.
Så her er noen råd, til de som våger:
1. Le sammen. Hver dag. Selv når du hater hvordan han tygger.
2. Ikke vær to halvdeler som gjør hverandre hele. Vær to hele som velger hverandre.
3. Ikke mål lykke i romantiske helgeturer, men i hverdagens rytme og rutine.
4. Skriv små lapper. Med ord. Ikke regninger.
5. Husk at kjærlighet ikke bare er en følelse – det er en ferdighet.
For selv i vår moderne verden finnes det fortsatt rom for det klassiske: et løfte, en ring, og et felles liv bygget i tillit og tid. Ekteskapet er mer enn en kontrakt, mindre enn en garanti – men i sin beste form et dypt menneskelig forsøk på å overkomme ensomheten med kjærlighetens språk. Der hvor sivilisasjon oppstår, følger alltid ritualene etter – og få ritualer bærer samme verdighet og varighet som det å love seg bort, med vitner, med alvor, og med håp.
