Vennskap blant menn blir altfor ofte tatt for å være et tynt slør som skal maskere en underliggende og fiktiv homoerotikk. Det er en merkelig situasjon som jeg vil si setter et glasstak på menns emosjonelle evner, og den er symptomatisk for en dypt seksualisert kultur, skriver Thomas Mikael Ruud.
«Those who cannot conceive of Friendship as a substantial love but only as a disguise or elaboration of Eros betray the fact that they have never had a friend.»
C.S. Lewis, 2016, s. 73
Vennskap og menn
Av alle grunnleggende impulser mennesker har, ligger vennskapet høyt på listen. Det er tross alt intet mer redselsfullt enn ensomhet. Vi tar det ofte for gitt, dette med et godt vennskap, både faktuelt og konseptuelt. Når vi gir slipp på denne gamle og edle dyd, nemlig vennskapet, tynnes vår forståelse av det ut. Per dags dato er vi kommet til det punktet som det innledende sitatet av C. S. Lewis beskrev i hans bok The Four Loves, utgitt i 1960. Vennskap blant menn blir altfor ofte tatt for å være et tynt slør som skal maskere en underliggende og fiktiv homoerotikk. Det er en merkelig situasjon som jeg vil si setter et glasstak på menns emosjonelle evner, og den er symptomatisk for en dypt seksualisert kultur. Dette er igjen et resultat av en stadig mer fremmedgjørende tilstand som samfunnet befinner seg i, der alt blir redusert til menneskets nedre impulser, vulgarisert og fetisjisert.
Jeg vil vektlegge at dette ikke er en artikkel hvor jeg lamenterer og roper ramaskrik om hvor synd det er på menn, og hvor «vanskelig» vi har det. Jeg minnes det morsomme utsagnet: «Men suffer in silence, but they won’t shut up about it.»
Tematikken er simpelthen en usedvanlig interessant utvikling, hvor moderne menn, tilsynelatende i større grad enn kvinner, ikke har dype og emosjonelle vennskap. Når de så utvikler dem, eller vi ser det i for eksempel litteraturen, blir de ofte møtt med den suspekte anklagen om «homofili». Prakteksempelet på dette er Frodo og Sam i Tolkiens Ringenes Herre. Disse to vennene, den ene herre og den andre tjener, tar på seg en stor gjerning og vandrer på tvers av et rike for å utslette en ondskap. De står sammen, erfarer lykke sammen og lider sammen. I nærhetens øyeblikk er det langt fra uvanlig å vitne lesninger om en skjult og erotisk intimitet, som egentlig burde avslutte med at de kliner og adopterer syv hobbitbarn når de kommer hjem igjen. Jeg synes dette er merkelig og egentlig ganske ekkelt, og det er symptomatisk for hvor mye seksualitet og sex har gjennomsyret samfunnet vårt på alle plan.
Romanse og vennskap
For å kunne forstå hvordan vi er kommet så langt i denne prosessen, må vi først forstå hva det er vi snakker om. I sin aller enkleste bestanddel er det kjærlighet vi har med å gjøre. For de fleste av oss er kjærlighet et ord vi sidestiller med det motsatte kjønn, ekteskap og senere barn. Det norske språk er altfor begrenset i sin evne til å uttale de nyansene som finnes i kjærligheten. C. S. Lewis formulerte den samme utfordringen i det verket jeg nevnte innledningsvis. The Four Loves handler om fire forskjellige kjærlighetsformer som er distinkte, men beslektede. Antikkens verden hadde et bredere vokabular for å uttrykke dette med nødvendig nøyaktighet. Av hensyn til leserens oppmerksomhet vil jeg kun forklare Eros og Philia. Det er nemlig disse to som forveksles, og som må forstås. Om de to andre kjærlighetsformene er av interesse, vil jeg anbefale Lewis’ bok.
Eros: Av alle kjærligitetstypene er Eros den vi kjenner best til, men kanskje på feil vis. Slik det seksualiserte samfunnet fungerer, kjenner vi nok eros best i sin bøyde form, erotikk, men det er ikke rå sex vi snakker om her. Eros er den romantiske kjærligheten:
«By Eros, I mean of course that state which we call ‘being in love’; or, if you prefer, that kind of love which lovers are ‘in’.»
C.S. Lewis, 2016, s. 111
Vi tar det for gitt at vi forstår denne typen kjærlighet, og den er viktig å forstå for å kunne dissekere vennskapet. Det som skiller eros som kjærlighet og erotikk som ren seksualitet, er retningen behovene rettes. I den erotiske seksualiteten er behovene rettet mot en selv: «Jeg trenger det du kan gi meg, og jeg vil ha det.» Dette er et egoistisk behov hvor vi søker å trekke noe ut av den andre. Eros, derimot, skifter blikket over på den elskede. Lewis siterer Charles Williams, som sier: «Love you? I am you.» (Lewis, 2016, s. 116)
Lewis poengterer noe interessant når han skriver:
«It becomes almost a mode of perception, entirely a mode of expression. It feels objective; something outside us, in the real world.»
C.S. Lewis, 2016, s. 116
Det er nesten unødvendig å forklare sannheten i dette. De av oss som har vært så heldige å erfare det, meg selv inkludert, vet hva det snakkes om. Dynamikken er ansikt til ansikt, hvor to blir til én, sammen om noe. «Jeg-et» forvandles til et «vi». Dette er det viktigste å ha i mente når vi skal ta for oss hva vennskap er.
Philia
Vi har alle en nokså konkret forståelse av den romantiske kjærligheten, men vennskap kan være litt vanskeligere å sette ord på. De fleste vil nok påstå at vi alle har venner, men det vil være mer nøyaktig å si at vi alle har en form for fellesskap eller bekjentskap. Vennskap er en av de antikke dydene som går de fleste av oss hus forbi. Bekjentskapene vokser ut av felles interesser og omgangskretser som Lewis kaller for Companionship – eller «Clubbableness». Med andre ord: Bare fordi man spiller golf sammen, gjør det en ikke til venner på det samme nivået som Frodo og Sam i Ringenes Herre, eller Akilles og Patroklos. Lewis skriver:
«This Companionship is, however, only the matrix of Friendship. It is often called Friendship, and many people when they speak of their own ‘friends’ mean only their companions. But it is not Friendship in the sense I give to the word. By saying this I do not at all intend to disparage the merely Clubbable relation. We do not disparage silver by distinguishing it from gold.»
C.S. Lewis, 2016, s. 78
Som nevnt ovenfor er det denne formen for samvær de fleste erfarer og kaller vennskap. Som Lewis skriver til slutt, er det overhodet ikke poenget å nedskrive verdien av dette, men det ekte vennskapet befinner seg et hakk lenger opp i verdihierarkiet. Videre skriver han:
«Friendship arises out of mere Companionship when two or more of the companions discover that they have in common some insight or interest or even taste which each before believed to be his own unique treasure (or burden). The thing limits to, ‘What? You too? I thought I was the only one.’»
C.S. Lewis, 2016, s. 78
Vennskap er oppdagelsen av at man deler noe verdifullt med et annet menneske – en felles sannhet som dere sammen kan storme verden med. Dette kan være alt fra noe så viktig som filosofi, to noe så banalt som å spille vri-åtter. Lewis og Tolkien selv gikk fra å være companions til å bli nære venner gjennom deres felles interesse for islandske sagaer. Dette fellesskapet som dannes er en slags kjærlighet, hvor hvert uttrykk for fellesheten fungerer som et «jeg elsker deg», men hvor det heller betyr: «Ser du den samme sannheten som jeg?» (Lewis, 2016, s. 78)
«The Companionship was between people who were doing something together – hunting, studying, painting or what you will. The Friends will still be doing something together but something more inward, less widely shared and less easily defined; still hunters, but of some immaterial quarry; still collaborating, but in some work the world does not, or not yet, take account of; still travelling companions, but on a different kind of journey. Hence we picture lovers face to face but Friends side by side; their eyes look ahead.»
C.S. Lewis, 2016, s. 80
Det er vanskelig å komme utenom alle disse sitatene, men det som skiller vennskap fra et enkelt bekjentskap, er at ettersom to eller flere ser verden og sine oppgaver på samme vis, så vandrer de sammen. Der et bekjentskap har en aktivitet som opphører når den ene går hjem, fortsetter vennskapet i den andres fravær. I de øyeblikkene de ikke er sammen, går de fortsatt på samme sti i livet – en sti som enten blir lettere å bære, eller mer storslått, når de er sammen. Når Lewis sier at vennskap utspringer av to menneskers unike skatter eller byrder, mener han at denne typen kjærlighet til et annet menneske like gjerne kan stamme fra en felles kamp mot alkoholisme, som det å røyke pipe sammen.
Fetisjiseringen av mannlig vennskap
Nå som vi kjenner den tydelige forskjellen mellom eros og philia – romantisk kjærlighet og vennskapelig kjærlighet – kan vi komme til poenget. Der antikken tok det som en selvfølge og som helt naturlig at menns hengivenhet og følelser kan utdypes til noe langt mer enn bare å være kollegaer, tar vi de samme følelsene i dag og pålegger dem en seksuell undertone. Hvor det kommer fra skal jeg ikke påstå med sikkerhet, men det har nådd et punkt hvor ufattelig mange skildringer av dype mannlige vennskap blir sublimert til et skjult, homoerotisk forhold.
Jeg nevnte Frodo og Sam fra Ringenes herre som et prakteksempel. To menn med et felles mål, som sammen tar på seg en enorm oppgave som overgår deres egne ønsker og trygghet, og som holder sammen i tykt og tynt fordi de elsker hverandre som venner. De viser oss hvordan det sanne vennskapet ser ut. Likevel er det i dag ikke uvanlig å tolke scenen der Frodo sender Sam hjem, og der Sam gråter, som en dyp, underliggende skuffelse over at Sam ikke får lov til å kneppe opp skjorten til Frodo og gjøre utukt med ham. Denne tankegangen har også forplantet seg til det virkelige liv. Da jeg var yngre, var uttrykket «No Homo» overalt, ettersom både en reell og en spøkefull frykt for å bli ansett som homofil var høyst til stede.
Denne subtile, men fortsatt tydelige begrensningen på menns emosjonelle rekkevidde er følbar. Den forsterkes av andre menn, som naturligvis ikke ønsker å gi «tegn» på en angivelig skjult homofili til sine kamerater. Men når menn hverken kan klemme hverandre, gråte sammen, eller stå sammen i tunge tragedier og svevende seire, så infantiliseres de. De reduseres til noe mindre menneskelig og mer dyrisk – så hvorfor skal de ikke oppføre seg slik også? Mange lesere vil nok hevde at jeg gjør dette til noe større enn det er, fordi de selv har erfart det motsatte med sine mannlige venner. Til det vil jeg bare si: Gratulerer, du har en venn i ordets rette forstand. Du har funnet noe sjeldent, og jeg er ufattelig glad på dine vegne. Dessverre er dette tilsynelatende ikke normen.
Menn som infantiliseres i sine følelser ned til dyriske lyster og begjær, utvikler også store komplekser rundt den romantiske kjærligheten. Det blir vanskeligere å knytte bånd til noe mer enn bare en fysisk del av kvinnen i sitt liv. Det blir det samme som i romantiske forhold hvor man forveksler lyst med kjærlighet. Årsaken til denne forvekslingen speiles i sitatet jeg innledet artikkelen med. Det gjelder både romanse og vennskap. De som ikke lenger greier å se forskjellen på homofili og vennskap, eller på rå lyst og ekte kjærlighet, erklærer for hele verden at de hverken har hatt en sann venn eller oppvelvd en ekte romanse i sitt eget liv.
Litteratur:
Lewis, C. S. The Four Loves. HarperCollins Publishers, London. 2016.
