Er åndsfattigdom en pris verdt å betale for velferd? | Intervju med Harald Eia

Publisert 22. oktober 2021 av

Sosiolog og komiker Harald Eia mener at dagens arkitektur og maleri er kjørt i grøften, i form av å mangle både talent og ambisjoner. Imidlertid hytter han ikke neven mot den kulturelle utviklingen. Eia mener den åndelige nedgangen er en pris det er verdt å betale for den velferden vi opplever i dagens samfunn. 

De fleste kjenner Harald Eia fra fjernsynsskjermen, fra komedieserier som Lille lørdag, Åpen post og Uti Vår Hage. Kanskje er det ikke fullt så mange som er klar over at det ligger en filosofisk substans bak komikerens maske. I de senere årene har han ikke bare skiftet merkelapp fra underholder til sosiolog, han har også latt seg fascinere av sekulære kontra ikke-sekulære samfunn. 

Sosiologen Eia mener det finnes en sammenheng mellom u-land og religion, og at grunnen til at Norge består av færre kristne nå enn før, er at vi har det «for godt». Ifølge Eia, blir det uunngåelige resultatet av dette en mangel på åndelighet, og derfor har vi mindre behov for skjønnhet og høyverdig kultur. 

– Når du snakker om åndelighet, mener du det kreative? 

– Det er stor forskjell på åndelighet og kreativitet, svarer sosiologen bestemt og forklarer:

– En god løsning for sikkerhetskontrollen på Gardemoen krever for eksempel veldig mye kreativitet for å få til. Åndelighet derimot, har ingen plass i en slik prosess. Åndelighet er noe mer opphøyet. Det er det som er større enn oss selv og som fyller oss med beundring: ideen om noe evig, for eksempel.

Trygghetens offerbarn

Eia fortsetter med å snakke om det norske velferdssamfunnet. Han hevder at samfunnet vårt prioriterer alle menneskeliv – en motsetning til slik det var før, der eliten ikke tok seg like mye nær av at vanlige mennesker led under fattigdom. Han mener at dagens bevisste hensyn til alle menneskers jordiske livsførsel fører til at folk i større grad slutter å tro på høyere makter som styrer dem. 

– Prisen å betale er at vi ender opp med å bli åndelig flatere mennesker, konstaterer han likefrem.

Er ikke den prisen noe høy?

– Nei, den prisen betaler jeg gjerne. Heller leve et lykkelig og trygt liv hvor barn ikke dør og vi kan realisere våre evner enn et farlig og ulykkelig liv hvor vi ser beundrende på de høye kirkespir og med undring på den store, mystiske skaperen av all denne lidelsen i verden,  

Likevel er han dypt klar over alt det skjønne som kan rammes av offeret.

– Jeg synes for eksempel ikke at den arkitekturen vi skaper i dag er like interessant som den arkitekturen vi skapte da livet var tøffere, sier han. 

Har «fuglekasse-arkitekturen» en direkte sammenheng med at vi har fått mer mekaniserte, trygge liv? 

– Definitivt. En følelse jeg tror folk hadde mye av før var ærefrykt – en slags ydmykhet. Menigmannen hadde en større lydighet overfor skjebnen, og tenkte gjerne at den kunne ramme hvem som helst, og til ethvert tidspunkt. Slik tenker vi ikke lenger. I dag er det ikke lenger «hvis Gud vil», men snarere «hvis vi vil». Og da blir verden mindre magisk, svarer han.

Brød og sirkus

– Rangen i kulturverden har også blitt svekket. Før var for eksempel folk flaue fordi de ikke hadde lest Henrik Ibsen. Ble det snakk om Ibsen når man selv ikke hadde lest ham, holdt man som regel munn og håpet på å ikke bli spurt ut om det. Nå om dagen kan et menneske som ikke har lest ham finne på å si: «Jeg har aldri lest Ibsen, jeg synes han er kjempekjedelig. Jeg får ikke noe ut av det». Et kjempefremskritt!

– Og disse menneskene er overhodet ikke flaue over det?

– Nei. De føler de har retten til å innrømme at de ikke er et belest menneske. De føler seg ikke underlegne. Dette skiftet gjør oss lykkeligere, mener jeg. Vi lever i et samfunn der alle skal være like mye verdt uansett hva man har lest eller hva man kan, og dermed bærer vi på mindre skam. 

– Er det ikke derfor vi har religion? Tilgivelse er vel en stor del av kristendommen, og for at den skal ånde, må skammen være med. 

– Jeg regner meg selv som å være et ganske sekulært menneske. Og for meg er hele kontrakten kristendommen tilbyr helt meningsløs. Jeg trenger ikke tilgivelse for mine synder. Jeg synes ikke jeg er noe spesielt syndig, så hvorfor skulle jeg trengt det?

Eia fortsetter å snakke om at kristendommen er i ferd med å bli mer og mer uinteressant, nettop fordi mennesker ikke higer like mye etter tilgivelse som før. Mangelen på åndelighet er en nødvendig konsekvens av en slik utviklet tankegang, og han mener han kan se tegn til dette overalt. Selv gjennom P2 sin radiokanal. 

– Jeg hører det hver gang, bryter han ut. 

– Det øyeblikket en radiovert begynner å snakke om virkelig stor litteratur og kunst, er det nesten ingen som følger med. 

– Men, er det ikke alltid en liten gruppe som gjør det, og er ikke det nok? 

– En del har glede av den, ja. Og hvis du fordyper deg i den, er det en uendelig mengde inspirasjon å hente, men man må innse at disse åndelige syslene ikke lenger snakker til de fleste mennesker. De vil ha noe annet. 

– Ser du en verdi i å lese Henrik Ibsen?

– Det er selvfølgelig tusen god grunner til å lese Ibsen. Det er jo strålende dramatikk. Det gir et innblikk i hvordan folk på 1800-tallet tenkte. Det gir referanser når man skal sette ord på mange allmennmenneskelig fenomener: hensynsfulle løgnere, stivbente ideologer og sosiopater.

– Så klart tenker jeg ikke at jeg er et bedre menneske selv om jeg er belest. Jeg forsøker heller å forstå meg på hva folk rundt meg vil. De vil nemlig ikke bli grepet av en æresfrykt lenger. De er ferdig med det. 

– Hva vil de ha da?

– Underholdning! 

Utvisking av de evige konflikter

Eia forteller om at han nylig hadde lest ferdig Anna Karenina av Leo Tolstoj – et verk som berørte ham, og som han synes tilhører den åndelige kategori.  Han opplevde derimot en dissonans da han skulle anbefale verket til folk rundt ham. Han sier han ble pent nødt til å justere sitt vokabular, ved å bytte om ord som «berikende» og «meningsfylt» til «morsom» og «spennende». 

– Jeg sier ting som egentlig bare er tatt ut ifra underholdningsspråket, forklarer han. 

– Hvorfor det?

– Fordi vi har det så godt. Hvorfor skulle vi trengt noe kunstnerisk? Det er nesten bortkastet energi å prøve å kjempe seg fra den moderne logikken som menneskene har fallt inn i idag. 

– Hva mener du med en moderne logikk? 

Eia henviser til en rekke faktorer som viser til at vi har blitt mer reflekterte og rasjonelle i et mer sekulært samfunn. Han tar opp likestillingen overfor kjønnsrollene som et eksempel – noe han mener de store kunstnerne idag lider av. 

– Shakespeare for eksempel, livnærte sitt virke med disse strenge, arketypiske kjønnsrollene som var i full drift på femten-sekstenhundretallet. Det samme har rennessanse-malerene gjort. Nå som vi konstant prøver å utviske forskjellene mellom kjønnene mer og mer, dør denne tidløse konflikten, og dermed er mye av dramaet borte. 

Eia begynner å humre i stolen sin, mens han fortsetter: 

– I dag er det bare ett dramatisk spørsmål som blir stilt i konflikten mellom mannen og kvinnen: «Hvem skal hente i barnehagen idag?» Og nettopp det er et tegn på sivilisasjon på et rekordhøyt nivå!

Han påpeker at han er enig i Odd Nerdrums tolkning av de modernistiske kunstnerne av dag. 

– La oss bare være ærlige: De når ikke de gamle mesterne opp til knærne engang! Et annet litt kjedelig problem med dette gode, sekulære samfunnet, er at vi bruker mer penger på billedkunst enn noen gang. Samtidig kan jeg ikke si at jeg ser noe godt resultat komme ut av det. Men men. Kulturpolitikk er først og fremst sosialpolitikk, og det får være greit.

En mulig symbiose?

Eia fortsetter sin lange liste over hva som fortaper seg i dagens samfunn, og sammenligner dagens higen etter det som er «greit og funksjonelt» med fortidens «store og sakrale» bygninger. 

Han tviholder imidlertid på at dette er et offer verdt å gjennomføre, og argumenterer at dagens mennesker ikke nødvendigvis føler noe behov for skjønnhet eller en opphøyet tilværelse.

Kan du strekke deg såpass at du åpner for muligheten av å få til begge deler? Kan åndeligheten for eksempel blomstre opp igjen i dag, men på en helt annen måte enn i renessansen?

Han tenker seg nøye om.

– Kanskje, svarer han og trekker på det, før han legger til: 

– Men vi må huske at folk i dag gripes i veldig liten grad av åndelighet uansett. Hvilke poeter er det for eksempel som snakker til oss idag? Jo, det er Trygve Skaug på Instagram, der det er femti prosent ordspill og femti prosent livsfilosofi. Han vil vel tvilsomt gå inn i historiebøkene som en stor poet, men han snakker til mange og er godt likt. 

– Menneskets kamper på renessansemalernes tid var mer fysiske og derfor kanskje enklere å forevige?

– Livet er ingen kamp lenger. Det er ikke en dyrisk drift som du eller jeg må håndtere ved hjelp av en sivilisasjon og en fornuft. Hva slags kamper har vi i dag? Vel… «Du må prøve å være deg selv så godt du kan». «Du må være grei og snill». Det er bare flatt alt sammen! Helt herlig!

– Hva med psykiske lidelser? Det er en stor og voksende utfordring for folk i dagens samfunn. Kan vi på noen slags måte materialisere det mentale, og skape åndelighet ut av det?

Eia begynner så smått å teoretisere over hvordan det var å være psykisk syk før i tiden: På attenhundretallet var man gjerne besatt dersom man hadde bipolare tendenser, og depresjon handlet om at kroppen hadde blitt forført av indre demoner. Malere og diktere tok eierskap og følte en stolthet over det å være besatt. 

– I dag er det bare trist å være psykisk syk. Vi ser ikke lenger på de som om de har en «gave». Og bra er det. 

– Men er det ikke mulig å forene et eller annet her? Et godt, økonomisk samfunn med noe stort, som går inn i følelsene? 

– Jo, vi har jo fortsatt sterke følelser. Men de vekkes av andre ting enn før. Ydmykhet og det å holde ut lidelse virker ikke så sterkt på oss lenger. Vi lever i empatiens tidsalder, så det som berører oss aller mest er å høre om at andre behandles dårlig eller urettferdig.

Eia minnes umiddelbart tilbake til noen uker siden, da han husker at den norske befolkning ble rørt til tårene. Anledningen var et intervju på Lindmo som handlet om rasisme. Skuespillerinnen, Tinashe Williamson snakket ut om at hun ble nødt til å fortelle barna sine at de kom til å bli hatet for hudfargen sin uansett hva. Da brøt hennes samtalepartner i intervjuet, Fredrik Solvang, ut i tårer. Flere skal visst ha kjent på det samme da de så det på skjermen, og dermed skapte det en debatt som varte litt lenger enn det man hadde forutsett. 

– Dette er noe helt annet enn de historiene som skapte åndelighet på sytten- og attenhundretallet. Nå lever vi i empatiens tidsalder, og da føler man ekstra mye på slike bragder. Det som derimot ikke treffer oss, er det opphøyde og religiøse. 

Elin Ørjasæter har mange råd til de nyankomne i arbeidslivet. Unge arbeidstakere beskriver hun som en tabula rasa som best ...
«Vet du hva, jeg satt nettopp og sa til meg selv: selv om jeg ikke tror på livet, selv om ...
Min far er en historiefortellende maler. For litt over tyve år siden sluttet han å kalle sine bilder for «kunst» ...