En påskefabel: Reynard som munk

Understående fabel er inspirert av middelalderens populære reveromaner, Roman de Renart, historier som ble så populære fra 1100-tallet av at det gammelfranske ordet for rev – goupil – snart utgikk til fordel for Renard, hovedpersonen i disse satiriske fablene. Og renard er fremdeles det franske ordet for rev. Herværende historie er basert på besynderlige nedtegnelser i montblandins klosterannaler for fastetiden og påsken året 1170 AD.

Fabelen føyer seg ved nær de fleste særtrekk til reveromanene; historiene om reven Renart (Renard) og erkefienden Ysengrim (Ysengrin) i et zoomorft vasallmiljø rundt loven kong Noble og hans hoff, et univers som graviterer rundt dette og relativt gjennomgående protagonister og antagonister. Historiene er på vers, de er til tider burlesk morsomme med anstrøk av mørk og satirisk tenor – i forenklet forstand kan de betraktes som en type fablieau. De gikk så å si i arv blandt dikterne som en slags stafett, de nordfranske trouvèrer og like opp til de flamske og tyske riker, og enn videre, og hvor man griper litt tilbake for så tilføre nytt.

I nærværende stykke sendes Renard i kloster ved påsketider som en straff for utstrakt hønsetyveri og annet fanteri, og i abbediet forstyrrer han etterhvert både ordensbrødre og lekfolk ved sine greskstudier; ingen kan få seg til å begripe at reven denne gangen skulle ha noe i nærheten av edle hensikter – altså selv om han snart behersker gresk til potene og værhårene. Reven blir altså gresk, og synes å holde seg unna hønsegården.

Har novisen Renard blitt vendt bort fra revestreker?

Reynard som munk

Ce fu en la douce saison
Que cler chantent li osellon
por le tans qui ert nes et purs,
que Renart ert dedens les murs
∂e Malpertuis, son fort manoir.
mais molt out son cuer tristre et noir
por sa viande qui li lasche.

Roman de Renart, branche VIII c. AD 1178

1. Reynert går i fellen

Det var om søndagen i quadragesima, første søndagen i fasten at alt begynte denne gangen.

Hvordan det kunne ha seg at reven Renart idenne tiden i det nådens år 1170 og i abbediet montblandin fuktet snuten sin i missaler, breviarier og psaltere, chronicae, bestiarier og fabelsamlinger, romanzes, etymologier og elucidarier i klosteret montblandin i kong nobles vasallrike nordøst i landet, se; dét må vi omgående forklare. Vi må med andre ord tilbake til denne quadragesima:

I tillegg til forskjellig fanteri og utstrakt ugagn hadde Renart i løpet av vinteren gjort seg mer enn vanlig bemerket i hønsegårdene rundt om i distriktet, ikke minst i abbediets hønsegård, og da han denne ulykksalige søndagen i begynnelsen av fasten gikk i en felle i kongsgården ble revens triumfer raskt redusert til annet kakkel enn dét som inntil da hadde akkompagnert de seiersrike rovrundene rundt i riket; Renards røde løp på kryss og tvers langs murer og stengjerder, over åkerjorder og sletter og gjennom landsbyer og haver i en sky av fjør og støv og flyvende stener og kålhoder fikk sin sørgelige ende ved kong Nobles fuglegårder, der ferden endte under en fallstokk, in caput, in caudam, in costas titubatque caditque…hodestups mot halen falt han så det knaste i lanker og ribben.

Kvestet av stener og kjepper og mer enn ett gåsenebb hveste han nå i reveburet, en av de snedige innretningene innenfor en av hønsegårdene – en riktig reveslu innretning med fallstokker, reip og taljer, altså. Og noe banning og baksing i den vedtunge snaren var vår forbryter erfaren og sindig nok til å avstå  fra; her var det bare å innfinne seg med sin ulykke på en dag som denne.

Og ulykken måtte jo bare ledsages av at den frekke Chantecler hadde dukket opp og vaglet seg på et møne, der han galte den ulykkeliges navn (eller ihvertfall forsøkte på det), og det rev i margbena på den fordømte fuglefråtseren i gapestokken ved denne melodien. Den hjemløse hane gikk aldri glipp av Reinerts ulykker; synd og sorg og skam var det at vår ulykkelige langsnute ikke hadde spist og fortært denne kongekry klosterhanen forlengst, par tous les dyables og ved alle djevler.

Akk, så ynkelig gamle Rødfell er nå; som en hul hildring og en vindfløyen vipefjær er nå de dølge og deilige måltider på ferden, i skogkanten, bak en busk og kjekk i kjeften i kjerret, i uthus og i låve… Som en svunden drøm er all hans list og utspekulerte chasserie, og intet er det nå deri – forstøtt og forsvunnet er all hans hjemmekløkt og jegermot, sagn om savn som sliter på en sulten baron av Maupertuis og Castel Renart som vendes til vånde før påske, sed og sødme så snart snudd til skam, må middagen min mistes mens man menger seg i min mangel og misère? O, arme Renard, fordømte rovraskende Reynert av Malpertuis, du alltid elendige rødpelsede slyngel, din bølle av en baron du er, så inderlig fryktet og foraktet fra Konstantinopel til Kilkenny – ja, så slett er du at ikke engang din kjære orker å skille leppene sine i din favør og til ditt forsvar mer… Arme Reynert…

∂et var i den milde, søte tid
når fuglene muntert synger sin strid
for alt og allverden som er så ren og klar
og dér bak murer i sant og sikkert kastell, en Renard
trygg i sitt Malpertuis og sin bjørnsterke borg.
men i hans hjerte veller en vånde og en sorg
over det flesk og fjærfe han savner

2. Tiltalen

Løven Noble var ikke fremmed for sin fange; den slu herren til Castel Renard – eller Maupertuis som revehiet også adresserte under – omgikk lov og rett så gjerne og likefrem at ingen tillit kunne heftes ved navnet hans lenger; en slett vasall var han – en undermåler og en kjeltring måtte han kjennes ved, så uten pardon og parole ble riksrøver Reinert røde uten videre lagt i lenker og føyset ned i fangehullet, og der i et dødråttent hull under den kongelige kullkjeller ble den storhalede hønsetyven liggende over natten.

∂agen etter ble han hentet etter nakkeskinnet og ført opp i herrehallen, hvor hoffet var samlet sammen med budsendte baroner, grever og hertuger, sogneprester, biskoper og erkebispen, tre  utsendinger fra abbediet montblandin; prioren, cellarius og en broder Bernardus (som også virket som kongens annalist). Under Nobles hvelvinger var videre noen bønder og landriddere samt noen blussende blyge nonner med kurvene fulle av frukter som lignet besynderlig på de lemmer som brukes til propagatio et amorem. Her var også Reinerts onkel og erkefiende Ysengrin kommet, og den forbitrede gråfellen ventet utålmodig og skadefro ved hustruen Hersents side, og hun var som alltid gråtferdig, for hun eide en aldri så liten godhet for Reynert, og slik hadde det visst alltid vært (i det minste var det alltid slik Reynert selv oppfattet henne). I tillegg var flere venner og fiender og bekjente fra fjern og nær møtt opp, hans selvutnevnte bestevenn og beundrer Tybert katt, Grimbert grevling, og her var også Bruyant, Balduin, Belin og Baucent, Chantecler, Chanteclin og Tiécelin, og nær kongen Roenel og Brichemer, som ennå skammet seg over sine mislykkede ferder for kongen til Malpertuis forrige året; det var som om de ennå ikke våget å vise seg frem uten de sénechalkjortlene som skjulte skamferingen etter møtet med herren til Malpertuis ved murene til revehiet.

Og der bakerst var sannelig Bruin bjørn også (som også hadde mislyktes i det kongelige oppdraget å hale reven ut av hiet), og som nå neppe var å betrakte som venn mer etter alle de gangene denne hadde trodd på den lovede honningen, på all den honning som reven gav ham i utsikt – hver eneste gang, og så bare for hver tur å gå i en felle, i trestammer, hundegårder og  andre trange avlukker – hos brødrene i Montblandin, hos Constant de Noes eller i Blancalanda; honning Ja, men Nei, her blir det vanskelig, alltid disse jævla snarene, og hvor ble det av Reynert? Faen ta ham!

Og Brun sto der nede i hallen i forsamlingen ved siden av Reinerts kone, åh, hans kjære Hermeline! Og han måtte straks se vekk, for ektefellens hikstende og tårevåte medlidenhet for ham var ikke til å lide, aldri noen gang, noensinne og ikke nå.

Det bølget i en ulmende uro gjennom hallen i chastiel du lyons, det ble murret og brummet og hvisket mellom hark og host og nys og snyting og polyfon flatulens.

Den kongelige herold steg nå frem foran en knurrende og kokende plebs og det ganske ménagerie, som knapt klarte å holde avstand til den skyldige, som nå i sin tur ble dyttet frem på nakne gulvet så det sang i lenkene, og hvor et par gardister i egenskap av rettstjenere for anledningen hjalp den elendige frem mot en sellette, det lille setet som den tiltalte kunne hvile seg på.

«En Reynardus adest, cognatum agnosce fidelem!» tordnet nå herolden før han rullet ut et juridisk dokument. Og herfra kom opplesningene av Reinerts bedrifter – altså forbrytelser – oppregnet fra påsken året før og til nå, et haglvær av annalførte ugjerninger, med anklageres og vitners nevnelse og belagt med et kansellitungt tallmateriale i alt fra antall ditt og datt til dateringer og slikt. Blandt de utallige tiltalepunkter dukket innimellom flere saker frem som avvek fra vaneforbrytelsene, og da kunne det dreie seg om løgn og bedrag og brutte, edsvorne løfter og lignende anliggender som hørte inn under sedeligheten, altså moraljustisen. Eventyret med pølsen sammen med Tybert og plyndringen av fiskekjerren ble den rene landidyll mot denne hærskare av anklager… Renars atret, Renars acole, Renars est molt de male escole…

Et sted underveis i denne systematiserte skjendselen hoppet Grimbert grevling frem med et ærbødig bukk for kongen og et «Volentiers, sire, s’il vos plaist…» og Tybert fulgte etter og gjorde likedan, og i munnen på hverandre leverte de en sår appell om nåde for Reinert, «Sire, totez, éntendez!» Og de tryglet om å la vennen få bøte for sine forgåelser med en pålagt pilegrimsferd til Det hellige land; «…for når han vender tilbake igjen har han nok skikket seg og vil visselig være en pryd og til nytte for riket.»

«Vrøvl,» sa Noble, «Ce ne fet a dire! Quant revendroit, si seroit pire; når slyngelen er tilbake, er han verre, og må jeg si dessverre?!»

Det syntes altså ikke å gå revens vei denne dagen, og med ett gled den ulykkelige ned av sellettsetet og tok gulvet som en slapp og slunken sekk, og kanskje med værhårene først, så lange og mismodig slappe som de brått ble.

Rettsbetjentene løp til og fikk ham i oppreist stilling, og svaiende på visne lanker mellom vokterne rettet han et sykt blikk i retning Noble og hveset som i febertåke: Min herre konge, nådige Noble, tilstå meg en reise; jeg må straks avsted til Salerno*!»

«Hvabehager, nå igjen?» sa Noble til et brølende responsorium av latter, for man hadde ikke glemt goupilens forrige Salerno-eventyr, og som slett ikke hadde noe som helst med hverken Salerno eller andre steder å bestille.

Og kort fortalt var det da kong Noble sendte først Roonel, så Bricemer og tredje gang Brun med kongelige segl til Maupertuis med befaling til Renart om å innfinne seg ved hoffet, og hvor samtlige kom tomhendte og kvestede tilbake. Og det var ikke før Grinbert påtok seg oppdraget at goupilen etterkom befalingen. I mellomtiden var Noble blitt syk og sengeliggende. På veien til slottet snappet Reynert en medisinflaske og skoene av en sovende pilegrim ved veien, og både eliksir og sko ble anført som skinnbarlige tegn på hans Salerno-ferd. Og så ble Reynart lege og helbredet ved dette revestykket kongen. Ja, det var den gangen.

Og nå mumlet Renart altså noe om livsviktige eliksirer han måtte til Salerno for å finne. Og så besvimte han visst så lang han var.

«Hah, la dere ikke narre av den skjelmen der!» snerret Ysengrin foraktelig og med et hodekast som sendte en slynge sikkel i retning tiltalte. «Den forslagne mikkelen som nå liksom har falt i uvett borte på gulvet der kan for et godt ord og når som helst spille død hvorenn det skulle være for å sikre seg middagen sin en dag; det er banne meg ikke få fjærkre som i fatal nysgjerrighet har endt sine levedager mellom tannrekkene i den revekjeften der, må dere vite – ja, han spiser sine skriftefedre!»» 

Denne siste hentydningen viste til den uheldige frère Hubert i høystakken, og til forkynnelsen av disse begredelige kjensgjerningene samtykket mange, Roenel, Bricemer og Baucent, Brun og Belin, Chantecler og Chanteclin og flere med, og selv Grimbert og Tybert og Bernard fant det rett å tie og se en annen vei.  

«Og når får jeg rettferdighet for den skjendsel han øvde mot Hersent, hva?» brølte Ysengrin så sikkelet skvatt blodrødt til alle kanter. «Når skal denne stymperen klynges opp for sin voldtekt og for de redsler han utsatte ungene for hjemme i ulvehiet, hva, der han åt kveldsmaten deres, rev dem ut av sengen og skremte vettet av dem med sine redselsfulle reveskrik mens han hugg mot snutene og ørene deres før han pisset på dem, og alt det der før han jager fru Hersent ut i skogen og skjender henne i en bjørnebærbusk hun hektet seg fast i!»

«Hony soit!» hveste en Renart som ikke lenger lå i uvett. «Skam få den som lyver slik… mès par Dieu et par sa vertu…» Og han så helt vanvittig ut og klarte ikke si mer, og man så i retning av konnetabelens kone, som med nedslått blikk skjulte seg mer i mengden, men så klarte hun ikke mer og løp ut. Og Hermeline, den gode revekone… Hun så også vekk og ante ikke hvor hun skulle gjøre av seg.

Nå befalte kongen konnetabelen sin å tie og minnet ham om fjorårets prosess, der ingen beviser og ingen vitnemål gjorde Ysengrins alvorlige anklager gyldige. Uaktet dette, hadde noe tydeligvis skjedd, i eller utenfor ulvehiet Manoir de Loup, for dame Hersents unnfallenhet var talende. Og herr Ysengrins vrede var vederheftig og ikke mindre av den grunn, som forståelig kunne være.

Og Noble mønstret ulven og han mønstret reven, og uten en ytring manet han til ro og orden i forsamlingen før han nå vinket klosterbrødrene fra montblandin frem, og han syntes å more seg.

Nå ville han høre hva abbediets ærend besto i – altså om det hadde noe ut over å bevitne tiltalegangen mot riksforbryteren.

Med priorens tillatelse steg broder Bernard frem og opplyste kongen og forsamlingen om de forbrytelser Reinert hadde gjort seg skyldig i på abbediets område, i all hovedsak gjentatte anslag mot  fuglegårdene, og i særdeleshet hønsegården, og ved flere anledninger gjennom fjoråret og gjennom vinteren. Der reven et fåtall ganger måtte oppgi en hønsemiddag, løp han avgårde med enten brevduer eller gåsunger i kjeften; den brannrøde kjeltringen hadde endog løpt avsted med klosterhanen i november.

Med foraktfull beundring kunne konventet melde at denne revedjevelen kunne komme seg over  visse partier i klostermurene mot nordøst, men som regel fant han andre metoder, og å skjule seg i vogner og oppakning var blandt de mest yndede måtene.

Prioren overtok ordet og bekjentgjorde at l’abbaye de montblandin kunne anføre 41 tiltalepunkter mot Reinert fra dominica in albis – altså første søndagen etter påsken i forrige kalenderåret, og frem til sexagesima, som er den nest siste søndagen i epifani-tiden.

Med andre ord hadde tiltalte bedrevet flittig klosterfart fra hvitesøndagen etter påsken forrige året, og frem til såmannssøndagen i åpenbaringstiden for rundt et par måneder siden.

Videre ble det opplyst at under konventjustisen skulle enhver rettergang foregå i kapitelhuset i abbediet, men at man her denne dagen kunne gjøre et unntak med abbedens forhåndsbifall, og slik la prosessen finne sted under Nobles hvelvinger – med kongens velsignelse, selvsagt.

Kongen syntes godt om dette forslaget, og han lot følgelig saken sortere under klosterjustisen.

Han lot like godt de kronrakede prosedere på stedet.

Dette ble så gjort, og dét så summarisk at rettergangen så å si var over så snart de 41 tiltalepunktene var opplest i samtliges nærvær.

Og ved det stedfortredende klosterkapitelets dom ble vår venn dømt til 123 dagers opphold i klosterkjelleren, en utregning som forøvrig tilsvarte en soning på tre dager for hver forbrytelse.

Og nå var gode råd dyre for den forslagne rev, da det trolig sto om kullkjelleren eller vinkjelleren (men var det noe å spekulere i, enn håpe på noe formildende?)

Så reiste Noble seg fra tronen og forkynte dommen ut fra konventbrødrenes domsavsigelse.

Med det samme ville han rent uformelt forhøre seg om noen av de øvrige anklagene som måtte foreligge ved representanter tilstede i hallen kunne assosieres med tiltaltes appetitt på til eksempel fjærkre – og om de dertil viste til forbrytelser den seneste uken, altså innenfor den inntrådte fastetiden. Til dette kunne ingen anføre noe. 

Kongen besluttet videre ved tiltalebeslutning en utsettelse av de kongelige anklager mot Reinert, samt adgang for de øvrige anklagere til å legge aktene inn under slottsjustisen om så ønsket. Alle anklager ville så utredes og formuleres i det kongelige kanselli med sikte på en hovedrettsak i løpet av sommeren (Reinert hadde visst satt kjeften i sin siste høne på en stund, lot det til). Man ville videre vurdere alvorlighetsgraden av gårsdagens mislykkede forbrytelse, altså hvorvidt man også burde betrakte den i lys av fasten og som et villet og overlagt brudd på denne – altså selv om den skyldige ikke lyktes i å sette tennene i det han begjærte. En ørliten formildende omstendighet vedrørende dette finurlige spørsmålet kunne være at søndagene per se ikke var fastedager, selv ikke i fasten – sånn i utgangspunktet – men at disse dagene i nettopp fastetiden allikevel ble ansett som mer eller mindre hvite.

∂elinkventen ble nå forsvarlig bundet og forsynt med bind for øynene og en kattebjelle festet til det ene øret i en skarp og kort operasjon (som Ysengrin så litt bekymret på), mens gjentatte appeller ble fremmet for både Noble, Ysengrin og prioren, men disse var enige og godkjente dommen (om enn med en noe motvillig Ysengrim, som igjen måtte gjemme sin rettferds oppreisning bak tanngardene).

Slik sto altså saken,og med en knallhard klosterjustis i sikte syntes den gode Renard å være fortapt for denne gangen; Ysengrin mente tilmed dommen var for mild, og foreslo at man skar halen av denne fordervede goupil og formastelige vasall først som sist og hengte ham in situ, eller kanskje enda bedre: å la slyngelen råtne i slottets oubliette – det fryktede, grutrange murhullet i kjellerveggen som mures igjen for godt når den dødsdømte er stappet inn der for å begraves levende, for å glemmes, por estre oublié – den skrekkeligste utsikt noen kunne forestille seg.

Snart kom et par hirdmenn rullende på en tomtønne. Den dømte ble anbragt oppi tønnen under Ysengrins veiledning og vaktfulle oppsyn, og før lokket ble anbragt over fangens ører, hevet Noble scepteret til tegn på at man skulle vente litt.

«Vil vi erfare den dagen vi gjør denne skøyeren urett, mine herrer?» undret kongen seg retorisk, med en lik påkallelse av latter som av ettertenksomhet. «Men hvorom allting måtte være, ærede forsamling, så er nå dommen vedtatt for denne gang.» Og han tilføyde med et skjelmsk blikk på reveørene som nå såvidt stakk opp av tønnen: «Og det falt seg kanskje ikke så uheldig for herren til maupertuis heller idag? Nå behøver han ihvertfall slett ikke slite seg i vei helt til Salerno for sine eliksirer og kanskje forgå på veiene dit, for straks iler han nå med brødrene til kyndig klosterpleie i montblandin.»

«Ja, nå blir det sandaler og klosterkarpe på deg, Reinert!» ropte noen.

«Fatt mot, Reinert, tiden flyr!» ropte andre.

«Grimbert og Bernard og jeg kommer før påske!» sverget Tybert og strøk værhårene sine.

Til rungende latter og nonneklager ble tønnen spikret igjen før brødrene til montblandin forlot kongshallen, og så fulgte de sin dyrebare last, som ute på

gårdsplassen ble anbragt på en eselkjerre.

∂et var altså en besynderlig leveranse som så ble lukket inn bak klostermurene denne dagen etter quadragesima, den første søndagen i fasten. Kjerren med revetønnen skramlet inn på gårdsplassen under et oratio fra kirken, rett etter tredje lesning i feria secunda – ‘Converte nos, deus, salutaris noster…’

Den elendige Reinert var nå knapt verdt sitt eget navn, og utsiktene til en gjenopprettelse av det fantes ikke. Men kanskje likefullt: Etter oppholdet i Nobles kjellerhull kunne den forestående klostertukten etter all sannsynlighet fortone seg som en søt visitt til portene for de saliges haller.

3. Munken Reinert

∂en elendige Reinert befant seg altså hverken blant kull eller vin der intra muros monasterii, men i scriptoriet, hvor han hadde fått anvist et lite sete ved en pult i en krok under en dekorert murvegg.

Denne omstendighet grunnet seg i en mellomkomst ved hans hustru Hermeline og vennene Grimbert, Tybert og Balduin, og revekonen ba innstendig for sin husbond idet hun henviste til gudfryktig mildhet foran den tilstundende høytid. Abbeden omgjorde så dommen til et slags novisiat for Reinert, som innebar en munketilværelse med de forpliktelser og fordeler dette innebar; han fikk i praksis stilling som lekbror. Først syntes Hermeline at dette var godt, for det var bedre enn å ligge i kullkjelleren. Etterhånden betenkte hun seg og ba for sin kjæres hjemkomst, hvor klosteret kunne sette særlige betingelser. Reinert var tross alt herren til Maupertuis, og var uunnværlig på borgen hjemme, son fort manoir. Abbeden avslo dette, med mild besluttsomhet – i samråd med prior og sakristan, med tilslutning fra Noble og Ysengrin; hvor meget forbryteren enn var herre i det revehiet han kalte Maupertuis eller Chastiel Renart, så måtte han sone. Han måtte sone.

Dermed ble Reinert tonsurert mellom ørene og iført munkekutte.

Isengrin møtte selv opp for å forestå tonsureringen, for han hadde jo ikke glemt den gangen reven gjorde det samme på ham forkledt som kannik og narret ham inn bak klostermurene under løfte om at han skulle gjøre prior av ham. Han mistet nesten et øre under kniven i den vendingen. Glemt var heller ikke eventyret hvor Reinert narret ham til å bruke halen sin som agn på isfiske, hvor halen frøs fast og reven gjorde anrop om noen blodhunder i ankomst, hvorpå ulven løp fra den fastfrosne halen sin i flukten. Landelangt fra glemselen var også den slemme tildragelsen med Ysengrim i brønnen… ja, historiene var mange og minnene bitre.

«Ah, nostre compere Ysengrins, lasse, con m’est mal avenu, par les seinz Deu!» klynket Reinert med utstudert selvmedlidenhet og under mange sukk mens en lakonisk Ysengrin kvitterte med en La queue est en l’eve gelee et a la glace seellee og en iskald henvisning til affæren ute på isen i gamle dager før han lot kniven gå.

Og se nå: Frater Reinardus går til messe, kronraket mellom ørene, nå begge kvestet, og i askesort klosterkutte innsatt med böhmergrønn gentertråd med skjær av Colmarbrunt. Pax vobiscum og cum spiritu tuo og lykke til i sandalene (som ikke er sandaler), adiuva me Domine og amen. Renardus monachus factus est.

Når reven nå befant seg i scriptoriet, var det fordi man her best kunne holde ham under oppsikt.

Man forsynte ham med en ekstra bjelle som man festet i enden av hettestruten.

Han var pålagt daglig leseplikt, arbeid i kjøkkenhagen, stall og binge, samt møteplikt ved de hellige tjenester, med en liturgitukt ikke engang tårnkråkene eller kornmusene kunne unnslippe.

Han fikk også utlevert et håndeksemplar av regulaen, st. Benedicts regel, slik at han så snart som mulig kunne gjøre seg fortrolig med klosterregelen. I fastetiden var det også vanlig at munkene ble bestykket med en bok hver til oppbyggelig lesning, og avhengig av boksamlingenes omfang kunne brødrene innenfor rimelighetens – altså regualens – grenser velge nokså fritt.Og selv om den ferske novisen skulle ha nok med sin benedictus og allereglene deri, snuste han seg likegodt gjennom katalogen på bibliotekarens høye pult for å finne supplerende litteratur, han med – en nysgjerrighet abbeden så med velvilje på (i motsetning til bibliotekaren), for om frater Renardus greide å nyttiggjøre seg en Regula Magistri også, en Vitae Patrum eller Apophtegmata eller kanskje en Cassianus, så var det på alle vis et gode, såfremt den falne revebaronen til Maupertuis kunne sin latin, vel å merke.

Visse titler var rubriserte og oppført på index, og det var alt fra visse apokryfer til rent ut forbudte bøker (disse siste var diskrét merket med små stjernelignende kors, noe som viste til abbreviaturen nõ Ŀgŧř – non legitur; ‘leses ikke’. Ofte var denne anførselen av sedvane tilføyd greske skrifter, altså graecum est, non legitur (eller graeca sunt, non leguntur) – en omstendighet som bare skyldtes at kunnskaper i gresk gjerne var en sjeldenhet i den vesterlandske kristenheten og et privilegium for de få granskere. Indeksert var også tekster av arabiske, persiske og andre ikketroende forfattere, med hederlige unntak av aristotelikere som Avicenna og Averroës, fremragende utleggere og kommentatorer av Filosofen fra Stagyra.

Visjonslitteratur kunne også risikere rubrikasjon i index; i Montblandins bibliotek var f.eks. det irske Visio Tundali – Tundals visjon unntatt, mens apokryfen Visio Pauli av en eller annen grunn var belagt med et merke. En De Somniis lib. III var anført med et kors og et annet ubestemmelig tegn, en ¶ Coena Cypriani hadde to kors, tre eller kanskje flere, ja, der var spor av mange, for det var tydelig foretatt utskrapninger av de alarmerende merkene, i likhet med Samson dux fortissime, som røpet noen skygger og pigmentrester av sine crux-anførsler, en Lykandos luderis in qāta pŝ var et rent palimpsest av en paragraf mens en Ludus de Antichristo liksom ikke lot seg merke med noe som helst; en måtte ikke la sin prevensjonsiver løpe avsted med seg som en nidkjær Bernard av Clairvaux*, og noen bibliotekarer var sindige nok til ikke å gå til torgs med fordervelige og farlige bøker på denne måten, da gjaldt det heller ‘å late som ingenting’, nær sagt; man unngikk heller å markere.

Men hvorom allting måtte forholde seg om dette og hiint: forvirrende lesning for brødrene kunne i sin tur være fortryllende for de foresatte og for de sprenglærde.

Brave broder Reynardus dristet seg til å peke på nettopp Coena Cypriani, og ble ikke uventet møtt med streng hoderysten. Bibliotekaren pekte ut et par-tre oppbyggelige verker og anbefalte konklusivt en utvelgelse blandt de 9 codices i Vulgata, for dét kunne aldri slå feil. Og etter å ha vurdert en Anselmus og et par bysantinere som Kletorologion (graecum est, non legitur) og Oracula Leonis, ble han tvilrådig, men såoppdaget novisen til sin forskrekkelse denne oppføringen:

¶ nivar∂š lib. ι – υιι ysengrimus cū figuris & glossae m. Burgēsis.

Savlende og med bevrende lepper utba han seg denne, men den var dessverre ikke tilgjengelig for tiden. Skjelvende og helt nedslått snuste han seg litt videre nedover i listene mens tennene klapret og sikkelet skvatt.

Og etter å ha tinget på en Apuleius – Det Gyldne Esel, endte han opp med en Ysopus – Fabulae Aesopicae graec. – på gresk – Μύθοι Αίσώπειοι. Og Reynert undret seg, for den var korrekt oppført med dette non leguntur også.

Oppdagelsen av denne Ysengrimus i katalogen forstyrret ham ennå lenge etter at den bestilte boken var hentet fra biblioteket, men omsider fant han ro til å samle seg om sin psalterlille, vinrøde Aisopica mens han spekulerte på hvordan en codex graecum mot formodning kunne utleveres, men med fablene under snuten sluttet han snart at frigivelsen eller lisensen i dette tilfellet måtte skyldes illustrasjonene; de fantastiske miniatyrene var i seg selv en kilde til en type lærd nytelse og moralsk mot samtidig som den eide instruktiv verdi for miniatyrmalerne; den var mønstergyldig for dem.

Allerede etter laudes første dag fikk Reinert refs for utilbørlig oppførsel – et veritabelt contra regula, idet han frekventerte abbediets områder med halen ut; herren til Maupertuis hadde nemlig sakset et hull i kjortelens bakdel, slik at halen slapp ut. Reinert ble omgående tatt til side og forsynt med nål og tråd, og om han møtte til vesper uten sømmet akterkutte ville en eventuell ny kapitelforsamling dømme annerledes enn i første prosess, fikk han høre.

Reinert gjemte halen sin påny, og han bet sytråden av med slappe værhår og lave ører.

Gav Reinert tapt? Var han iferd med å endre sine veier? Eller kjedet han seg bare?

Reinert forholdt seg ihvertfall til klosterreglene heretter, og dette i en sånn grad at hele kommunitetet begynte å spekulere etter en tid; tilmed materialforvalteren og svinerøkterne klødde seg i hodet og undret seg mens de mumlet og spekulerte seg imellom og skulte på den fromme klosterreven de hadde gående mellom seg. Hva er det reven pønsker på nå? Har novisen et eller annet på lur, har reven ennå ikke glemt sin hale? Spekulasjonene gikk mellom munker og lekfolk i klosteret mens man daglig mer leste sømmene i revens drakt enn foreskrevet liturgi. Reinerts oppførsel ble etterhvert så besynderlig from at undring gikk over i bekymring og mistenksomhet, og særlig etter at han begynte å studere gresk.

4. Greske gloser

Palmesøndag nådde bekymringene abbeden; lingvistene, kopistene, skriverne, brevmalerne, illuminatorene, pergamentmakerne og bokbinderne i scriptoriet vaklet i sitt arbeid. Ingen klarte lenger å samle seg om sitt daglige verk fordi Reinert satt og messet fra sitt breviar (som han i tillegg til regulaen og Æsop-fablene yndet å pløye seg gjennom), altså når han ikke saumfarte katalogen etter alle titler med indekserte oppføringer som graecum est, non legitur,hvorpå han fikk utlevert den ene grekeren etter den andre fra biblioteket. Og de lidenskapelige studiene ble ledsaget av heftig smatting og tennerklapring innimellom de repeterte glosene, ja, broder Reinert lignet rett og slett nettopp en rev som savler skjelvende foran hønsegården; sikkelet hang i glimende bånd fra kjeften og bandt ham til bøkene lik slimete sølvtråder. Ρεναρδ στο μοναστήρι

Man underrettet både abbeden og prioren om disse omstendighetene, og en dag grep sistnevnte inn for å undersøke reven. Først som sist ble det refs for brudd på taleforbudet, og nå ble han advart; det ble disiplinære tiltak om dette ikke opphørte.

Så til saken: Man hadde hørt at han hadde ‘sagt noe om høns’ her om dagen.

«Høns?» sa Reinert. «Ja, høns,» sa prioren, «og bytte har du nevnt også.»

«Javel?» sa Reinert. «Jeg vet bare at jeg nå holder på å lære meg gresk, og mener man å si at der finnes noen her i abbediet som er kyndige i språket?»

Prioren vinket på en broder, som i sin tur ledsaget en blind gamling i retning mot dem.

Prioren forestilte den gamle som broder Aymeri, som i sine yngre år hadde studert i Bologna, Paris og Cologna, også gresk. Han hadde vært novise i Clairvaux, og i noen år levde han som lekbror i Cluny, hvor han både ble assisterende arkivar og abbedens rådgiver, med oppgaver som annalist og oversetter.

«Broder Aymer har ennå en utmerket hørsel,» sa prior Maubert, «og han meddelte forleden sin glede og ikke minst overraskelse ved å høre gresk her i huset, og han var nysgjerrig på hvem dette kunne være.»

«Ah, sier man det?» sa Reynert.  «Ja, gleden er også på min side i denne forbindelsen, og jeg skjønner alt nå at jeg kan ha blitt misforstått, ja, så sannelig tror jeg det, for nå forstår jeg bekymringene her omkring meg, idet jeg har snakket høyt med meg selv på det språket jeg for tiden studerer, og her har jeg gledet meg over poylia, aftenstjernen, og ikke poyleriká, høns, og jeg har vært så begeistret og mild om hjertet at jeg også har grepet til den reneste latreía, i en eneste tilbedelse av denne og innimellom drømt om at aftenstjernen kunne bli min láfyro, mitt bytte – altså mitt hjertes fremste bytte.»

«Jeg har selv hørt deg si Polý poyleriká,» sa prioren med et blikk på den blinde, som tydeligvis hadde oversatt dette for ham.

«Er det Pollá poyliá hans ærverdighet prioren mener?»

Munkene i scriptoriet gjemte seg i kuet latter og beundring bak pultene idet forskjellen på

mange høns og mange fugler ble klargjort på ugjendrivelig gresk, og videre lokket det litt på morskapen at en rev i kloster drømmer om aftenstjerner og flyvende fugler i stille overgivenhet, alt mens en dirrende blek prior nå begynte å skifte fotstillinger i takt med sine arbeidende nesebor, hvis frekventur mest minnet om rytmen i orgelbelger.

Broder Renardus hadde visst mer på hjertet: «Og nå øver jeg meg på de værhårsfine nyansene  το θέλημα του Θεού og το δίλημμα του Θεού, altså henholdsvis Guds vilje og Guds dilemma, snodige greier, ikke sant? Ikke å undres over at man kan høre feil her. Og hør mer, hva må ikke en forveksling mellom καθαρός (katharós) og κατάρα (katára) kunne medføre av ulykker? Her står det mellom ordene for ren og forbannelse. Og så er det είδωλο, som betyr både speilbilde og idolum, avgud, så i gresk forstand så også Ysengrin et avgudsbilde da han så seg selv i brønnvannet og trodde det var Hersent, hva?

Og mens jeg funderer over αποκάλυψη, altså apokálypsi – som betyr avsløring, åpenbaring, gjør jeg den ανακάλυψη, anakálypsi – oppdagelse – at avsløringen oppdages, apokalypsen åpenbares i en anakalypse av slående ordlikhet. Det er en sær lingvistisk apokalypse å oppdage oppdagelsen av avsløringen, og at avsløringens åpenbaring ventet på å bli oppdaget, i oppdagelsen av avsløringen.»u eoú

Og om frater Reinardus gliste i reveskjegget etter disse utlegningene, så var det sikkert like gresk som αλφα og αρχή og like helhjertet som revens bordtaler hjemme i Malpertuis. «Disse anakalypser og apokalypser tør vel også more den edle broder Aimerus,» la han til, «altså selvsagt på en from og oppbyggelig måte, mener jeg.» 

Men den standhaftige prior Maubert syntes nok at reven slapp for lett i disse sakene, og han klakket med staven i gulvstenen og kalte den blinde nærmere og spurte ham om hva mer denne hadde hørt fra revens krok i skrivesalen her om dagen. Og da nevnte broder Aymeri noe han oppfattet som έλα λυκάκι μου –éla lykáki mo, hvilket er utlagt Kom, min lille ulv.

Reynert parerte kjapt: «Å, man mener antagelig ελιά Λυκάνδου μου – eliá Lykandou mou, gjør man ikke; altså oliven mitt Lykandos, men jeg bøyde olivenene feil, så jeg rettet den snart til ελιές Λυκάνδου μου – eliés Lykandou mou, altså mitt Lykandos oliven, blir det ikke rett?»                                                                                                                                                       «Du skal ha for musikalitet og grammatikalsk kløkt, min sønn,» sa broder Aymeri, «men når du helt tydelig sier έλα λυκάκι μου αγάπη μου – altså kom min lille ulv, min kjærlighet, så er det ikke min elskede oliven, er det vel, eller, hva Gud måtte forby, en obskøn kjæleform av evangelistens navn i en uheldig forveksling av hans navn og varianter over ulv?»

«Neida, eh, dere forstår, mine brødre; jeg sysler faktisk litt med en slags omsetning av Cantico canticorum, en parafrase, om man vil…»

«Du mener altså at du påkaller en ulvinne i din omsetning av Høysangen?» spurte broder Aimerus.

«Det stemmer, frater benedictissime Aimeri, ja, det vil si…altså…»

«Påkaller du baron Ysengrins hustru Hersent?» spurte prioren skarpt.

«Er det konnetabelens kone vi nå risikerer å se parafrasert og i Canticum vendt?» sa abbeden.

«Nei, bevares,» sa Reinert.

«Slik jeg parafraserer med ulver setter jeg likedan Lykandos i stedet for Lybanon, ikke sant, og lengselen fra tårnet i Lykandos har heller ikke retning Damaskus, men Konstantinopel – og slik gir det vel mening?»

Prioren hadde ruslet helt bort til broder goupils bokpult, med hendene på ryggen som en skolemester, og med nesebor like livlige som hos et rovdyr på jakt, og han kunne ikke dy seg for å titte den aparte novise i skriften, så å si. Og han tok gjerne opp en pergamentflik, et makulatur som reven hadde til disposisjon for sine studier og sånt.

«Hm, han sysler litt med latinen også, ser jeg? Få se, Osculetur me osculo oris sui… kyssing med kyss av den elskedes munn, (mea culpa)og første del av Canticum, ja… (og prioren kremtet brydd) Quasi vulpus in deserto prophetae tui… og revelignelser hos Ezekiel, javel. vulpus foveas habent, revene har huler, joda, Ite, et dicite vulpi illi; Gå og si til den reven at… Jesu hilsen til Herodes... Men han har ikke støtt på Samson og de brennende revene, da? Ikke? Neivel, og det tror vi er like så godt; rever kan nok miste søvnen av mindre, vil jeg tro. Men her ser jeg at du faktisk har notert deg disse revene fra Canticum, ja: Capite nobis vulpus vulpus parvulus…, altså Fang revene for oss, de små revene… Huff, dette må jo være rene flenda perhorrenda og gråtfryktelige skrekkveldet for deg, fratellus, hm? Hvordan akter du å parafrasere denne? Med ulvunger, kanskje? Men her flere notater også… Å, om han ville snute meg, slikke meg med snuting fra sin snute, slikk fra sin tunge! … Din kjærlighet er bedre enn blod av svin… Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er! Øynene dine er som nøtteglasskuler / som sauelort av glass…Som en lilje blandt tistler, slik er min elskede blandt ulvene etc…. Stå opp, min elskede, min vakre ulvinne, og kom!… Fang munkene for oss, de små munkene… Prioren så opp med et sukk og en oppgitt mine, før han nærmest motvillig og på overtid tydet noe på den lille vokstavlen som novisen også hadde fått til disposisjon for sine ordprøver, grammatikalske øvelser og verbale varianter og slikt: Quam pulchra es lupa mea quam pulchra es…

Prior Maubert sukket igjen og sluttet seg til flokken igjen, og abbed Renaud fant kanskje å ville oppmuntre den bestormede klostergoupil, idet han liksom tenkte høyt: «Nåvel, satis et tota bene, fratres; med denne planen for Canticum, kan en kanskje tilkjenne den flittige frater Renardus en aldri så liten fortellerklo, våger vi å tro.»

Og tilfreds med sitt lille ordspill skulle han til å gjøre tegn til oppbrudd og proklamere gjenopprettelsen av regelen også i scriptoriet, da prioren etter å ha konferert lavmælt med broder Aymeri, forkynte noen nye momenter; man mente nemlig også å ha hørt broder Reynert si φέρε το ρύγχος σου – fére to rýnchos sou, altså Kom med snuten din; noe vår goupil ennå lett kvitterte ut med sin pågående parafrasering av Høysangen – og han hadde derfor sårt for å forstå at snute skulle være så fælt i forhold til (for en rev) obskøniteter som kysse meg med kyss av sin munn man altså her leser om.

Men det skulle bli verre for den tonsurerte rev, for nå måtte han svare for βάλε το ρύγχος σου κάτω από την ουρά μου (α) – «Stikk snuten din oppunder…»

«Ohoi, fratres, vent litt!» avbrøt Reynert. «Det er svært mulig at denne omskrivningen kan misforstås, altså slik at…»

«Jaha,» grep broder Aymeri an og la hodet på skakke, og var det med et aldri så lite glis – og et glimt i øyet? «Da foreligger det vel noe av en misforståelse ved denne, da: Γύρισε και σήκωσε την ουρά σου, άσε με να έρθω (β) – Gýrise kai síkose tin ourá sou, áse me na értho.

Og nå antok sitatmyldringen en såpass delikat karakter at Reynart måtte nådigst be om å slippe å oversette denne siste – eller å høre den oversatt in plenum. Og prioren, abbeden og de øvrige klosterbrødrene så forventningsfulle på den blinde, gamle.

«Jeg tror vi godt kan la denne siste ligge, ja,» sa denne og vendte om for å trekke seg tilbake, og dét så fort at prioren knapt rakk å henge med i den gamlingens utfart som fulgte. På bevegelsene til gamlingen kunne det virke som om han kjempet med et latteranfall.

Reinert smatt unna igjen – med bravure grec og et Graecum est, legitur!  – mens en forvirret Maubert prior brått snudde og kom tilbake med raske skritt og med skapularet som et seil i vinden, og han stanset på halvveien og ble ytterligere forvirret – før han slo kappen om seg så det lød som et smell i berget og hastet vekk og bort til bønn.

Ikke lenge etter denne grecoromerske konferansen ble visst bibliotekaren anmodet om å økonomisere utlånene til reven.

Abbed Renaud tilkjennegav først sin bekymring, han også, men siden han først og fremst lot seg imponere, lot han dette casus henstå inntil videre. Hvor meget gresk kunne broder Reinert tilegne seg før påske? Hvor mange værhår kunne han rispe over sin foretrukne lectura mens halen bølget bak drakten? Det kunne ikke skade å se det litt an. Abbeden betraktet det på denne måten, og han viste seg derfor mild og avventende. Man nøyde seg med anmerkningen for brudd på taushetsregelen og fikk flyttet ham til en liten pult i en krok under en dekorert murvegg mellom porfyren og refektoriegangen. Det var et riktig trivelig hjørne, og murdékoren virket oppmuntrende med sine gjengivelser av noen fugler i trær på en nattblå bakgrunn med stjerner.

∂en ydmyke Reinert fulgte bønnetidene og leste sin gresk – men ikke uten forstyrrelser; han var ikke fri for at man til tider påsto å ha hørt ham ytre kóta og kotétsi, når han i virkeligheten fordypet seg i kontá og katadíaksi, altså ordene nær og forfølgelse i motsetning til høns og hønsebur. Og det var ikke fritt for at man mente å ha hørt flere gloser forbundet med haler og snuter – og ulvinner.

Igjen en anmerkning angående det regelfestede påbudet om taushet, og hvorvidt det skulle gjelde oppbyggelig lesning i Reynerts tilfelle. Ett var denne uavlatelige grecolalia fra den tonsurerte goupil, noe annet var naturligvis disse bjellene, som det måtte gjøres noe med.

Det ble ihvertfall etterhvert så mye gresk med denne broder Reinert at Aymer gamle ble tilkalt ved et par anledninger for å eventuelt bekrefte eller avkrefte novisens kunnskaper.

Reinert ble bekreftet hver gang. Reven begynte å bli gresk.

5. Broder Reynardus foreleser for frescofuglene og samtaler med abbeden om gyrovager og mulige fluktforsøk

Slik gikk ytterligere en tid, og Reinert ble mer og mer gresk; reven studerte og resiterte fra vigilie til complét, og en dag ble det kanskje rett for meget for konventet, og dét ikke bare fordi Reinert ble gresk, men også fordi ingen høns forsvant – og ingen gjess eller duer heller. Hele fire opptellere var satt til å gjøre opp antallet fugler hver dag i de forsterkede bur; hønsegården, gåsegården og dueslaget ble forsterket med bjelker og jernbeslag, og de lignet snart uinntagelige borger, så her var det omtrent umulig å røve en eneste fjær. Det var om å gjøre å sikre seg mot den fryktelige Reinert.

∂ag etter dag, time etter time – prim, terts, sekst, non, vesper, complet og inn i laudes og i alle timene under solen: broder Reynert mumlet sin gresk, og uten å blotte halen sin, som nå sikkert var blitt like gresk som det gyldne skinn i Kolchis. Reinert løftet knapt blikket mer; han behersket snart språket helt ut i værhårene og potene og klørne, og snuten hans fuktet de fleste foliae med gresk skrift og med greske tema som var å oppdrive i abbediet, og han snek seg til å kveke kjertene over bøkene i bølgende vårnetter mens ulvene tutet i det fjerne og klosterbrødrene i dormitoriet gjemte seg under teppene og gransket lysk og hjerte. Og i scriptoriet satt revenovisen og prekte og disputerte lavt og lærd med frescofuglene, som viste seg å være svært lærenemme.

Og man gikk inn i april, det ble dagen før skjærtorsdag i feria quarta og det glimtende firmamentet dreide i sin omkrets med de jagende stjernebilder i zodiak.

Abbeden henvendte seg til reven i engstelig fortrolighet i timen etter prim. Med de mest utbroderte omgåelser formidlet han den usikkerheten hele abbediet gikk og kjente på, og man lurte på om goupilens greske fromhet egentlig var en ren maskerade; skjulte den andre hensikter enn den paraderte viljen til omvendelse? Gjemte frater Reynardus på et urent hjerte? Ville han synde straks han så seg fri, var han egentlig aldri langt fra neste renarderie?

«Kaló ighoúmenos, καλό ηγούμενος , venerabilis abbas, nobilis pater,» begynte Reyners med bøyd nakke og med snuten bare en potelengde fra gulvet, «gode abbed, edle og ærverdige far; om jeg mislykkes i mitt chasserie, så skyldes det utelukkende rent gaucherie – for feiler jeg i mitt faste forsett og faller i fellen, finnes fadesen i et klosset grep, et feiltrinn, en dumhet, et drepende hachetterie over alt edelt goupilerie og joncherie – en filovlakí, om jeg må mynte nytt og slik glossere, en elsk til dumhet, en φιλοβλακεια – men altså en fadaise renardesque ogren og skjær folie goupilesque.»

Etter denne forsikringen og fornyede programerklæringen var de tause litt.

«Filius meus, Renardus fratellus,» sa abbeden, «Under Guds himmel er jo din vei goupilens, slik lammets er lammets, og slik er det og slik erat in principio. Allikevel tror jeg vi begge tør undre oss litt over vår novise rødfell i denne tiden i Montblandin fra quadragesima og hans boklige sysler…Riksrøveren rødhale går i fellen, tar tonsuren og trekker munkehetten på, og blir ved alle undere en vulpus litteratus innen den stille uke og triduum sacrum i monte Blandinus… Og er ikke dette snarere mer renardesque enn goupilesque? Med mindre denne tilskikkelsen er i den grad graecum og non legitur at ingen abbed og skriftefar kan begripe det, kan man i dette se miraculum skje.» Og abbed Renaud mintes et pauli ord et sted:

«Dei enim sumus adiutores: Dei agricultura estis, Dei aedificatio estis; for vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning.» Og han la til:

Det er når vi oppdager hva dette betyr, at vi ser annerledes på vår innsats, og at vi tilmed kan se det store selv i det minste vi gjør. Og misforstå meg ikke, fratellus Renardus; en rev har annet å gjøre enn en munk, selv om en rev som du tydeligvis kan legge sten til de monastiske dyder også.»

Reynert senket blikket fromt, og sa så:

«Synes kan hende min patience som en si faulx obeysance, quasi comme les virtus et les faites des chevaliers aux legendes et dans li moult bels romanz? Man forestiller seg kanskje at jeg gumler min gresk og gjemmer min hale til hønsene kan snappes, til jeg finner et uhørt sinnrikt innsmett til kapunene, eller til gjessene, brevduene, tårnuglen, klepshydravingen? Eller det er endelig klosterhanen jeg får lukket nebbet på en dag – ja, hva heter nå denne nye, var det Chantebel… Chantedoulce? Eller det var Chantebabel, Chantecacofone? Og er det sant at han er en av nevøene til Chantecler?

Venter reven bare på det rette øyeblikk før leppene sprekker av tørst og maven brøler av sult mens han stikker snuten i sin Aristoteles og foreleser for sine studenter frescofuglene, eller til nød preker for fuglene i klostergården mellom lukkede kjever og skjelver etter å bli seg selv og igjen fullt og helt goupilesque? Abbeden tenker kanskje at jeg snart beskikker et sendebud til min kone, som så ville bli pålagt å sende bud etter bjørnen Brun, med løfter om ny honning, hvor Bruin i denne forestillingen kanskje møter i den største kjortelen han kan oppdrive og melde seg som pilegrim i porten uten betenkeligheter, og den gode Brun ville kanskje innfunnet seg allerede neste dag etter non, i kjortel, kappe og hette. Han ville spurt meg om honningen, og så ville jeg uttrykt min glede over gjensynet med Brun, og ikke minst synet av den romslige kappen, og selvsagt med forsikringer om honning, og honning i mengder.

Og jeg kunne hvisket i fortrolighet og sagt Biau sire Brun, nå følger du meg både til vesper og complet, og når månen synker i vest slår vi følge til det stedet hvor honningen er, og før Chantecler gløtter på øyet er vi over alle hauger, ved sankt Ysengrinus! Og Brun kunne spurt om det altså ikke var noen felle denne gangen, ikke sant, og at det ikke blir noe tull som den affæren med Constant de Noe og denne fantastiske honningkrukken… Eller da han satte seg fast i denne trestammen, ikke sant? Og jeg kunne også løyet som vanlig eller virkelig hatt honning i sikte. Og Bruin ville gledet seg og fulgt meg like til Konstantinopel om så krevdes. Og etter complet ville vi hastet til svalgangene og skjult oss i skyggene.

Min venn kunne kanskje blitt farlig utålmodig etter denne honningen, og jeg kunne videre sagt at honningen var i hønsehuset – eller kanskje i gåsegården eller dueslaget – for slik å få bjørnens hjelp til å bryte meg inn der, siden jeg nå ikke mer kan ta meg inn i noen av disse festningene ved egen hjelp. Med ny fugl kunne jeg så stukket meg unna og avnydt en kort aftens i et passelig gjemme eller gjemt den til veiene eller Maupertuis. Og jeg kunne besittet en krukke honning fra herbariet eller kjøkkenet og belønnet Brun med denne mot å komme meg usett ut under hans kappe, og alt ville vært perfekt flukt og med gode dager i sikte, ikke sant?»

Under denne paralipsis hadde abbeden antatt en måneblek lød over ansiktet mens han fingret med relikviesmykket sitt.

Og Reinert konkluderte: «Men selvsagt vet Deres høyærverdighet at utsikter som dette ligner  overmodige valriddere på styrtende hester, for hvordan overlevere et slikt budskap til Hermeline, hvordan finne annen honning her enn den i en paralepsis og drømte forbrytelser, hvordan komme seg ut gjennom klosterporten og i φυγή annet enn i en foretrukken apophasis med innbildt θάρρος og πονηρία? Jeg drømmer, det er drømt, det drømmes – Ονειρείομαι, Ονερεύτηκα – όνειρó, όνειρó – en drøm, min herre abbed, en drøm… Og forøvrig er Brun min edsvorne fiende, nå etter alle de gangene herr abbedens novise her har lurt ham opp i stry på grunn av den evige honningen hans.»

Reynart sukket fromt: «Nei, da er det nok langt mer sannsynlig å gå ut fra at de forslagne typene Tybers og Grimbert trekker i omstreiferklær og slenger på seg skreppene og noen hattemerker og utgir seg for å være gyrovager, jo, det er ikke helt umulig – og så kommer de hit, da, og som utspekulerte gyrovager får de kost og herberge. Undertiden søker de å få tak i meg, for de har en plan, helt opplagt. Men uansett hva den nå måtte gå ut på, hvem vet, kan hende frater Reynardus ikke kan rykkes løs fra hverken studenter eller studier. Hva mer er, så kan jo disse gyrovagene være ledd i en mer komplisert kampanje; det man ser, eller tror man ser, kan være avledningsmanøvre, blott og bart; kanskje eselet Baldouin de Aliboron forlengst napper av krybbene i klosterstallene, eller Belin mouton beveger seg allerede i flokken til Montblandin ute på klosterengene… med en plan som ihvertfall går langt over hodet på denne novisen. Men hva om mine sønner, hva Gud må forby, finner på noe? For meg har de ikke lov til å forlate Maupertuis når uglen tuter, ihvertfall – og ellers har de streng beskjed om å lyde sin mor og passe på henne. Sannelig om jeg vet hva jeg skal tro i disse dager, gode herr abbed.»   

Abbeden syntes beroliget, selv om det ikke var godt å si hvor denne samtalen bar.

«Men til alle tider er du prest, deres penhet, og i en κλητορολογιον ville du hatt sete nærmest basileusen, sikkert som Leons murer i Lykandos.»

Og broder Reinert bøyde sitt skamtonsurerte hode med ringlende bjelle fra et skamfert øre og lente seg nærmere, slik at værhårene skrapte abbedens hånd som nåler.

Denne skvatt til, korset seg og reiste seg bestyrtet, og han vaklet skyndsomt vekk med en bønn.

En gang Reinert kom ut fra latrinen, løp han inn til sine malte og benebbede studenter for å   ytre sin mistanke om en skjult Aristoteles i biblioteket, for ut fra noen dunkle henvisninger og kommentarer i Poetikken dreide seg om et fragment av andre del av dette verket. «Jeg synes det er helt vidunderlig at Filosofen ikke får oss til å le i dette verket sitt– mens han ler på gresk.» Sa Reynert. Og det sa han til seg selv, og til frescofuglene – for ingen av klosterbrødrene skjønte hva han snakket om likevel – og dessuten måtte han jo passe seg for å overholde regelen, og det var slett ikke alltid lett.

En lettelse er det å oppdage oppdagelsen av avsløringen, og at avsløringens åpenbaring venter på å bli oppdaget.
Og vår novise dro i gang nye forelesninger for frescofuglene, og nå dreide det seg om Oppdagelsen av avsløringen: der er ikke bare apokalypser til for oss, men oppdagelser også – men oppdagelsene venter på å bli oppdaget.
Apokalypsene venter også, men på sin måte.
Når en apokalypse har mistet tålmodigheten, minner den mest om en uoppdaget oppdagelse.

Elendige Reynert i triduum sacrum, som også når han ikke løper etter fugl og flesk og fisk ble foraktet.

6. Reynert i Babel

Reynert slukte noen bøker ved siden av sine greske gloser også, og på forunderlig vis fikk han tilgang til Liber Floridus og Elucidarium, Florilegia, Isidors etymologier og en kommentar til Coena Cypriani!

Etter en av messegangene i feria quinta skjærtorsdag meddelte han sine bevingede studenter i veggfresken at han var på sporet av Adams tungemål; begeistret satt han i denne tiden som vanlig i sin krok i scriptoriet og fordypet seg i et manuskript med en helt uforståelig tittel, og her leste han om letingen etter et lingua illustris som må ha eksistert før syndfloden, et lingua Noe – Noahs språk – og ennvidere et opprinnelig før syndefallet, altså et lingua Adae, et Adams språk. Revesnuten pløyde nå tekstene for nå først å kunne spore det loquela eller vulgaris locutio som hersket etter språkforvirringen ved ødeleggelsen av tårnet i Babel, og hvorvidt noen rester av dette levde videre i ett eller flere av de tungemålene som ble følgen av denne forvirringen.

Under tittelen Auracepit na n-éces, noe i retning av Poetenes forskrifter – en fragmentarisk avskrift av et irsk manuskript utarbeidet av gæliske grammatikere for seks hundre år siden, og hvor bestanddelene i tårnet i Babel var oppregnet som ni og tilsvarende gæliske grammatikalske kategorier. Reven syntes oppildnet ved å lære at det gæliske språket var det første samlende etter den babelske ulykke, sammensatt av de beste bitene av det som svirret rundt blandt folkeslagene i den første forvirrende tiden av confusio linguarum, i et teanga foirfe, og det var kløktig konstruert ved de syttito lærde i Fenius-skolen. Den ivrige reven konsulterte samtidig Philons De confusione linguarum, og han var snart i det ene manuskriptet, snart i det andre.

Overfor fuglene i veggdekorasjonen bak setet sitt foredro nå Reinert over locutio Adae og ydioma Adae – Adams tale og Adams språk, der han la ut om spekulasjonene omkring hvorvidt det var Eva som først turnerte språket ved sin dialog med slangen – som mulier invenitur etc. eller om det likevel var Adam da han tilkjenngav sin glede over sin nyskapte ledsagerske der i Edens have. «Eller snakket Adam i virkelig forstand et språk da han navngav dyrene, da han satte navn på dere fuglene også?» Benyttet Adam seg av et virkelig språk da han første gang svarte Gud, og kanskje med et ‘El’? Var hans første språklige ytring dette svaret til Skaperen? I hvilket ydioma snakket så Adam, i hvilket forma locutionis?Her var det ikke småtteri å studere på.

«Gud ønsket å bestykke Adam med et språk så snart som mulig,» doserte Reinert videre for fuglene i kalkmaleriet, «og ikke bare som nomothet, som navngiver, men også for å sette ham i stand til å prise sin skaper, ikke sant? Og denne omstendighet stiller oss straks overfor minst to eller tre problemstillinger, og det er…»

Her ble han avbrutt av klokkene som kalte til terts, og så fulgte han medbrødrene til messe.

Etter messen fortsatte broder Reynert med sine språklige studier og friske forelesninger for frescofuglene, og nå spekulerte han på om ikke kanskje Wulfilas gotermål kunne ha vært dette gyldne språket etter Babel – om det da ikke var lingua gaelica eller kanskje lingua scandzica i Thule. Men så mente han at det selvfølgelig måtte være gresk og latin – som to ulike brødre, mens restene av Noahs og Adams lingua ikke kunne være annet enn jødenes ebréu. Idet klokkene kimte til vesper var han sikker på atom dettelocutio illustris post babelensis ikke bent frem viste seg å være occitansk, så var det rett og slett var hans eget og kongens – det var simpelthen la langue de sire Noble, og det var ganske enkelt språket til poeten fra Troyes og dame Marie, ja nå var han viss;

«chanteclins chantoit, og hva sier dere, frescovinger?» jublet han mot frescofuglene mens halen bølget under frokken. «Imorgen kan vi peile oss inn på den forbudte Coena Cypriani ad omveiene i denne kommentaren, ikke sant?»

Konventet holdt det knapt ut mer; reven leste sin gresk og sang sine messer, med gjemt hale og nedslått blikk, han gransket babelske bøker og brokker av bilinguale fragmenter og holdt lange leksjoner for fuglene på veggen. Og tung og lærd ble han – alt mens hønsehus og andre hus var fremmed for rød pels, og hverken kjøkken eller forrådskamrene syntes å mangle noe, ikke så mye som et egg. Brødrene samlet hver dag de egg de skulle koke til høytiden, og med oppsyn som om de knapt trodde det var mulig, det kunne liksom ikke være sant. Og selv om fuglegårdene var forsterket, ventet visst likevel alle å finne dem brutt og røvet og med hvirvlende fjær ved hvert daggry, for slik var Reinerts rykte – intet kunne stå i veien for denne rødhalens evner og oppfinnsomhet. Hadde man ikke sett et sterkere rødskjær i pelsen hans i det siste, og var den ikke blitt blankere? Siklet han ikke mer enn ellers, og gnistret det liksom ikke av værhårene?

Og slik kom det til den besynderlighet at en Reynert som holdt seg til sitt og avsto fra enhver eskapade ved dette også gjorde et revestykke. Den tonsurerte goupil og herre til Maupertuis foredro over paradisiske og babelske språk for et knippe fugler al fresco, og unnslapp altså ikke sitt ryktetunge renarderie.

Og det blir langfredag og feria sexta.

Feria Sexta – I abbedens bolig

Men hadde reven egentlig forbrutt seg mot klosterregelen på noen måte? Om siktemålet var å kunne ta ham for noe brudd på regulaen, syntes forutsetningen å være en noe oppfinnsom omgang med for eksempel kapitlene V, VII eller XXIII, henholdsvis De Obedientia, De Humilitateeller De Excommunicatione culparum, altså Om Lydigheten, Om Ydmykheten eller det noe generelle kapittelet om utvisning grunnet på synder relatert til Regelen: ‘Si quis frater contumax, aut inobediens, aut superbus, aut murmurans, vel in aliquo contrarius existens sanctae Regulae & praeceptis Seniorum suorum contemptor repertus fuerit, hic secundum Domini nostri…’ etc – altså ‘Hvis noen broder blir funnet å være ulydig, stolt eller knurrende, eller på annen måte oppdages å være i strid med den hellige regel ved å vise forakt for de eldstes forskrifter, her ifølge Vårherre…’ osv.

Prior Maubert hadde derimot gransket noen kapitler og paragrafer, og under en konsultasjon i abbedens stue satte han fort fingeren på cap. VI:

 …rara loquendi concedatur licentia; quia scriptum est; in multiloquio non effugies peccatum. Et alibi Mors & vita in manibus linguæ. Nam loqui & docere, magistram concedet: tacere & audire, discipulo convenit…/ … vel verba ociosa & risum moventia, æternam clausura in omnibus locis damnamus…/ …Et ideo, si quae requienda sunt à Priore, cum omni humilitate & subiectione reverentiae requirantur, ned videatur plus loqui quam expedit… Altså, selv god, hellig og oppbyggelig tale bør disippelen bare sjelden få tillatelse til å føre, fordi han som regel skal bevare en verdig taushet. For det står skrevet: ‘Den som taler meget, unngår ikke synd’, og et annet sted:’Tungen har makt over død og liv.’ For å tale og undervise er mesterens oppgave, mens disippelens lodd er å tie og lytte. Og derfor, om en har noe å be en overordnet om, skal en gjøre det ydmykt og i all ærbødighet. Men grov spøk, tomt snakk og slikt som kaller på latteren, det viser vi fra oss og bannlyser det for alltid, og disippelen får ikke åpne munnen for å føre slik tale.’

Abbeden lyttet tålmodig, og spurte så prioren om han kunne påvise noe tilfelle der broder Renardus hadde faret med tomt snakk eller noen type grov spøk, hvortil prioren ble svar skyldig. Videre spurte abbeden om det var observert noe tilfelle hvor reven overhodet hadde snakket etter completorium, med henvisning til forbudet i cap. xxxxii. Prioren kunne ikke føre noe tilfelle til bords. Abbeden spurte også om novisen hadde kommet for sent til messe eller måltidene, jevnført cap. xxxxiii, og heller ikke her kunne prioren anføre noe.

Og så fant fader Renaud det betimelig å minne om andre kapitler, og han foreslo ytterligere et par lesninger fra Regelen, og nå ble visst reglementet litt mindre tilgjengelig og smidig for prioren og ikke mer så likefrem; alt før bladene vendtes påny viste han tegn på å være ubekvem.

Og abbeden lot nå sin novise komme til codex, og hvor denne leste opp et par ønskede paragrafer i cap. lxv: … ut per ordinationem Praepositi scandala gravia in monasteriiss oriantur: dum sint aliqui maligno spiritu superbiae inflati,qui æstimantes se secundos Abbates esse,assumentes sibi tyrannidem, scandala nutriunt, & maximé in illis locis…/…contemptor Sanctae Regulae fuerit comprobatus…/…& obediens non fuerit, etiam de Monasterio expellatur. / … Enkelte priorer lar seg nemlig friste av den onde til et slikt hovmod at de tror seg å være abbeder, de også; de oppkaster seg til herrer og gir næring til kiv og splid i kommuniteten. Det hender særlig der hvor prioren er viet av den samme biskop eller de samme abbeder som vier abbeden… Alt fra vigselen av får han da et grunnlag for å blåse seg opp… og dermed får han den idé at han ikke lenger står under abbedens myndighet…/…dersom prioren legger for dagen en dårlig moral eller lar seg friste av sin nye rang til å spille herre…/… muntlig advarsel, opptil fire ganger…/ Retter han seg ikke, skal han straffes etter regelen. /Retter han seg ikke da, skal han avsettes…/… og om han ikke heretter lydig og stillferdig innordner seg…/ … kastes ut av klosteret…

Denne siste opplesningen fra Regelen ble nok sikkert oppfattet som skremmende små bruddstykker, som glimt i tåke, som fragmentariske rop i det fjerne og båret med vindrosser over opprørt sjø, for prioren måtte støtte en hånd i bordet.

Men som for å mildne situasjonen valgte abbeden også opplest noen påminnelser fra cap. ii, som omhandler hvordan abbeden skal være, med vekt på at han først og fremst er Kristi representant i kommuniteten, og følgelig pålagt et særlig ansvar og en byrdesvanger stilling:…Christi enim agere vices in Monasterio creditur…/ Sciatque Abbas culpae pastoris incumbere, quicquid in ovibus paterfamilias utilitatis…/ Abbeden må alltid minnes hva det er for en tittel han bærer, og ved sine gjerninger vise at det er med rette han kalles den fremste…/ for han betraktes som Kristi representant og tiltales med hans eget navn…/ Derfor må abbeden ikke lære eller bestemme eller befale annet enn det som er å finne i Herrens egne bud… / Abbeden skal vite at hyrden står til ansvar for alle de mangler husbonden kan komme til å finne hos sine får…/ han må stå til regnskap for hver enkelt av fårene han har i sin varetekt og vite seg ansvarlig for dem på dommens dag…/ han må kunne tilpasse seg og svare til hver enkelts natur og nivå… / Derfor skal abbeden vise alle den samme kjærlighet, og stille de samme krav til alle, etter hva hver enkelt gjør seg fortjent til.

Abbeden konkluderte med ugjendrivelig paternalsk myndighet at fratellus Reynardus le goupilz ikke på noen måte kunne stevnes for forsettlig brudd på noen punkter i Regula eller på noe som helst annet vis holdes ansvarlig for noen type alvorlig forsømmelse.                                           

Prioren bukket kort og fortrakk fra abbedens bolig, før han igjen dro sitt signatursmell med skapularet og det drepende stokkesmell ute i nærmeste svalgang og forsvant.

∂et var altså ikke nok med at broder Reinert ble gresk, han ble babelsk, og stadig satte han snuten i skrifter ingen av brødrene noen gang hadde sett. Noen ganger gav de etter for sin nysgjerrighet, og når goupilen holdt sine lectier for frescofuglene på fondveggen bak pulten, kunne de forsiktig benytte en anledning til å få et glimt av tekstene som glimte i sitt vinsorte og karminrøde bokbilde, og skinnende som fløyel var de skriftbildene som ble åpnet i abbediet Montblandin i de dagene som det her berettes om – i glatt og bølgende velin og pergament.

Og ryktene løp jo selvsagt sin tur, og snart var prioren der igjen og ville ha beskjed, med bibliotekaren som tvangsvitne. Slik ble broder Reinerts lille pult i scriptoriet igjen et samlingspunkt, og i den stille timen etter terts langfredag trakk det atter opp til et slags monastisk melodrama i montblandin.

Abbeden ble snart tilkalt.

Og broder Reinert løftet snuten fra bøkene igjen, og med et sløvt og lærd blikk hilset han ærbødig på klosterfaderen idet han med et sukk verdig salig Wulfila selv proklamerte: « Vituþ þatei afar tvans dagans paska vairþiþ…»

Da dette opplagt ikke fant noen resonans hos noen i nærheten, forsøkte Reinert seg med en annen variant: «Oïδατε ότι μετά δύο ήμέρας τό πασχα γίνεται…»

«Jo, nå nevner han visst noe om påsken,» forsøkte en av brødrene seg, «la oss tilkalle gamle broder Aymerus, ja, bring ham nå hit straks!»

«Joda, jeg vet nå at alt dette er Graecum og Graecas og non legitur og non leguntur osv. for dere, mine brødre,» sukket Reinert, og han dro labben under snuten sin så det skvatt, «så la meg derfor bare si det passende og klosterpent til dere, si iusserit abbas – om abbeden tillater – for jeg ville bare si at Scitis quia post biduum pascha fiet…»

Og alle bukket og blottet tonsuren ved denne artikulasjonen av den forestående høytiden (og uten tanke på hvem den kom fra denne gangen).

«Ja, vi skal vite at om to dager er det påske,» bekreftet abbeden faderlig. «Og ifølge broder Reinert her går budskapet ut til alle i den babelske forvirringen vi alle forstår,» utdypet han og ble myndig:

«Mine brødre, jeg foreslår at vi nå fortsetter vår lesning og våre bønner, og så synger vi alle sammen som vanlig vår sekst om en times tid.»

«(Þèr vitið, að eptir tvo daga eru páskar…)» mumlet Reinert.

7. Lupus in fabula, vulpus in fabula,

Broder Reinert ble etterhvert så belest at et verbalt møte med ham ble nærmest umulig; ville man ha beskjed om hans credo eller confessio, ble man som regel servert et gresk responsorium med dalmatisk og stagyrisk brodd, og ville man vite om han bar oppriktig anger eller hadde noen betraktninger omkring maurens eller biens gjerning, fikk man gjerne en lekse på gotisk – på gotisk. Eller man kunne bli utsatt for noe som kunne være rent labbelensk; det virket etterhvert som om den konverterte og lærde goupil i sine omgjorte lengsler konstruerte seg et slags paradismål, et rent babelsk lingua Adae som kunne bøte på fraværet av det lingua illustris han håpet å finne; i kaudervelske krumspring hyllet han seg nå inn i en babelsk tåke som snart ble ugjennomtrengelig – og hans forelesninger for frescofuglene ble hyppigere og lengre; i seminarlange lectier foregikk nå undervisningen – og disputasene – på språk uten et eneste forståelig ord.

«In caput,in caudam, in costas titubatque caditque…» var snart det eneste goupilen kunne meddele til sine omgivelser på et forståelig språk, for ellers var det babelske romaner av typen «Eya, Oremus, Effunde, domine, hoc est opus en daz schone lant unde fuwëles in þe frith a l’entrada del temps clar quand vei la laudeta mover e quando i oselli canta agus hec sunt vasa regia, einen vuoz begunder ûf hân, auc Rainartz d’Isengri nos saup tan gen venjar, quan lo fetz ercorzar, faites me ci molt tost un fou, si me pernez la pel du lou, unde sêre hinken, er liez den rucke sinken, de caude eve ou de fer caut, mes mon escondire que vaut, la regina joiosa qui sunt bonum vinum cum egrotis e lo reis i ven d’autra part, eya, ein chint so wolgetan, þe milde Lomb, thi sweetë namë, qui iuxta culum ferunt sacculum, süsse heven-quenë, bacche bene venies vel virgo dum florebam…»

Og ville man ham noe henviste han som regel til sine bevingede studenter på scriptorieveggen, som selvsagt ble like lærde som deres magister etterhvert.

Og hans forelesninger for fuglene ble ikke mindre intense da han oppdaget Salomos nøkler og dunkle skrifter om fuglenes språk.

Etter lørdagsvigilien snek broder Reynert seg til scriptoriet og tente en lykt; han måtte se nærmere på en tekst, og samtidig savnet han samværet med frescofuglene også. Han hadde kløktig nok stappet litt sengehalm i bjellene sine, og han kunne nå bevege seg ubemerket. Og for første gang på lenge beveget han seg på vant vis.

Rent tilfeldig kom han til å se nærmere på en oppslått bok på den nærmeste arbeidspulten idet han passerte, et gullglimt fanget oppmerksomheten et øyeblikk. Han gikk nærmere og løftet lykten for å se klarere, og det gav et støkk i ham så hele hammen strittet.

På pergamentet glimet en liten illuminert miniatyr med gnistrende farver og i en malt ramme belagt med polert gull. Den forestilte Ysengrin.

Han stakk snuten helt borttil, og i bildet fikk han også øye på seg selv, halvt gjemt i noen busker ved et tre, men nå oppdaget av Ysengrin. ‘egrediens silua mane Ysengrimus…’, sto det i en linje i teksten over bildet, ‘… cernit ab obliquo Reinardum currere vulpem…’ Det var skrekkelig.

Reynert sto en stund som fjetret, det var vått på gulvet.

Idet han trakk seg tilbake innfanget et nytt syn ham i lykteskjæret, og nå øynet han et bilde til på et annet oppslag ved en pult bortenfor denne, og enda et syntes å glime i halvlyset fra nabopulten. Han måtte bort til neste pult.

Og ved dennne fikk han se en annen miniatyr under arbeid, og det var han selv, og med en hane i kjeften, og her lød en del av teksten ‘en qui renars fut … ‘ På et montert pergament bortenfor så han et bilde av kong Noble som holder rettergang over ham med hoffet samlet, et annet sted en miniatyr som viste ham klynget opp med en renneløkke om halsen, med Ysengrin, Noble, Brun, Baucent og Bricemer og med en skadefro Chantecler… Og der var Grimbert og Tybert som forsøkte å protestere… Reddsomt trakk han seg unna og løftet lykten og vendte seg i alle retninger, og overalt rundt ham, på alle arbeidspultene glimtet det til i minutiøse miniatyrer som avbildet ham og de andre vasallene og haner og høns og kråker og … ; større og mindre og noen små billedmedaljonger i marginene, i randbåndene eller som marginale drolerier, og han så fryktelige og komiske scener inne i enkelte initialer på noen av manuskriptene; det vrimlet av bokbilder med han selv og Ysengrin og de andre, og flest bilder var det av ham og ulven.

Han ville skynde seg vekk idet han fikk øye på nok et ymage, og det var sannelig redselsfullt, og her så han seg selv som munk med bok og bjeller ved pulten sin i en nesten ferdig billedmedaljong…

«Ved alle hellige og Chanteclers nebb,» stønnet han og trakk seg tilbake, og han var så ute av seg at han glemte å gå bort til sine studenter frescofuglene; han måtte bare komme seg vekk. 

«De te fabula narratur,» var det med ett en som sa, og Reynert skvatt og oppdaget munken som plutselig hadde dukket opp i mørket bak ham. Han gjenkjente ham som en av de flittigste i scriptoriet.

«Ja… de te narratur,» gjentok broderen, «fabelen forteller om deg, frater vulpus vulpeatur. Men her er vel heller Lupus in fabula, eller snarere vulpus in fabula, eller hva, røde broder grecobabbeliba? Men vide! og se her, er den ikke veldig rar og renard og lekkert nær?»

Og han viste til den nye illuminasjonen hvor Reynert er avbildet som munk, og nå tung og tyngre på klosterbenk med bok på pult og lectarium, og i munkens drakt og under kuttens folder og fall syntes han å høre hjemme i alle dager – kun livnæret på initialers, versalers og littera texturas victualium, uopphørlig drikkende bøkenes nectarium – i et evig og salig claustrum claustra som ikke holder annet kall enn et bestandig lege legenda der han aldri blir mager, aldri stunder etter annet enn uendelige biblioteker i et mundus librorum, semper renasci in pulchritudine sine luxuria, procul flenda perhorrenda  – i en verden av bøker, evig gjenfødt i attråfri skjønnhet, langt fra gråt og redsel.

«Har ikke broder Jehannot de fremste evner i sitt fakultets varia for på de skjønneste folia og hvert eneste blad fremtrylle slike ymaginaria?»

Reynert rimet ikke, ikke med ord og ikke på gresk, og ikke på seg selv engang der han sto som bedøvet foran miniatyren.

«Jeg er Pierre de Saint-Cloot, men det holder med broder Pierre eller fra sancte-Chrysognot.

Frère Jehannots miniatyr på pulten her vil illuminere den renardus jeg skriver på dér,

og nå får han snart ny instruks adesco, som blir å legge til dine fugler al fresco.

Den vil forgylles etter påske med kyndig prosedure; det blir for visst en lekker miniature.»

«Si meg, frater Pierre, ydioloquemus: arbeider alle brødrene i scriptoriet på fortellinger om meg… og Ysengrimus?»

«Mange men ikke alle; broder Eudes der borte kommenterer med flid og tid og multa proverbiani din favoritt Coena Cypriani, broder Lambertus spekulerer over homo nudus cum nuda iacebat, mens broder Floris fordyper seg eksegetisk på syvende året i markus 14,51 et nunc eat: denne nudum iuvenem qui fugerat in Gethsemani vil ihans utlegninger over dette locus textualis komme til å fylle flere volumina og påny sysselsette multa mani.

Og broder Pierre kunne opplyse at det var nok å gjøre, for det var ikke bare for eget bibliotek ulvefortellingene og revehistoriene ble nedskrevet og avskrevet; mange abbedier rundt om i riket ventet på nye kapitler og branches til sine ysengrimer og reynarder, må vite, og kong Noble var visstnok blandt abbediets fremste oppdragsgivere.

Miniatyren av Ysengrimus glimtet innimellom i lysdunkelen, og broderen forklarte at dette var et verk av en magister Nivardus fra Gent fra en tid tilbake, og at det nærværende, oppslåtte eksemplaret for tiden tjente som forelegg og kilde til hans eget verk. Her lå altså den naturlige årsaken til dens utilgjengelighet ved forespørselen hos bibliotekaren.

Broder Pierre henvendte igjen til den skremte goupil.

«Jeg kan tenke meg at det er noe annet å se sine gjerninger i miniatyrens gull
enn å få dem slynget på snuten i rettergangens fæle myrhull.
Men som du skjønner, broder Renardus vulpiculus, er ditt nærvær til liten nytte her i lengden;
din lærdom antar relikvariers skjønnhet, men det kan bli deg en byrde, denne mengden;
en feilslått pønitens, spør du meg, for skal vi se deg for frescofugler preke i langen lei,
blir det snart lite å skrive om, kan du jo forestille deg.»

Og Saint-Cloud undret på om dette synet i scriptoriet var mer skremmende enn denne passasjen i Høysangen, Capite nobis vulpus vulpus parvulas…, eller for ikke å nevne Samson og de tre hundre brennende revene:

‘…perrexitque et cepit trecentas vulpus caudasque earum iunxit ad caudas et faces ligavit in medio quas igne succendens…’, ‘Så gikk Samson av sted og fanget tre hundre rever. Han fikk tak i fakler, bandt revene sammen etter halene, to og to, og festet en fakkel mellom hvert halepar. Så tente han faklene og slapp revene inn på filisternes åkrer…’

Skrekkslagen trakk Reynert seg lenger unna, og nå gikk broder Pierre etter ham for å gi ham en trøstende mynt, en denarius i kongens sølv, men den falt i gulvet og ingen rev var der.

∂ette var rent ut nifsere enn å lese om Samson og de brennende revene  eller å fordype seg i groteskeriene i Coena Cypriani….og reynardus lusket vekk fra poetmunken ved skrivepultene i scriptoriets halvmørke og forsvant i skyggene, for nå var han skremt.

Broder Pierre ned på gulvet for å lete etter mynten, mens han mumler:

«… et yver revient en saison…»

Han finner mynten og betrakter den et øyeblikk, før han henvender seg til frescofuglene:

«Det er meget liv og røre i dette scriptorium, hele tiden og selv ved natt;
det er det rene bestiarium fordelt på pulter og bord; lagt åpent, på vent, men aldri forlatt.
Ysengrin lusker gjennom volumene, fra folium til folium,har ingen pagina hvor han hviler,
mens Renart flyr som zephyr over mose, gjennom kratt, tistler og torner – over eng og mark han iler.
Slik er vanen, slik er dagene, sånt er dagens orden, sånn årets gang.
Skjønt nå er Renars i kloster og bak mur,
og dit ble han ført en mandag i fasten, satt til bønn og bot og bok, og tålmodig følger han nå tid og time under sin tonsur.
Men den slu goupil ble ikke syssel og dont foruten, for ennskjønt han holdt seg unna sin kapun,
gikk han til katalogen med snuten, og snart var han både lærd og gresk, glatt uten lakun’.
Og skjønt en prior og brødrene alle ikke så moralen falle,
kunne allikevel broder Renardus’ bysanterier på latteren kalle.
For når en vulpus litteratus gjør sine anakalypser
blir brødrelag og klosterfred et sted for apokalypser
I scriptoriet ved natt ser han Ysengrin i bokens bilde,
og der blir han skremt, stilt overfor sin illuminerte kilde.
Og med poeten i hælene flykter han videre i fabelen og vekk fra det han så,
mens broder Saint-Cloud leter etter et sølv ingen rev fikk øye på, hva nå?  

Men nå er det lenge siden complét og snart lyder klepshydraen terts, det er hel sent;
den skremte Renart drømmer nok at han fra ysengrin rømmer. Sender vi ham Hersent?
Vi har vel gjort den arme goupil helt frynsete nå, jaget av ulv, fanget av de elskende i Høysangen og påtent av Samson; han må være av redsel helt betent,
men vi får allikevel sende ham hersent.

Flete perhorrete lugete pavete dolete
Flenda perhorrenda lugenda pavenda dolenda

8. Hersent

Natten til påskeaften lå Reinert i sin celle og drømte om at han ble forfulgt av Isengrim mens han forsøkte å komme seg hjem til kapunsteken i Maupertuis, og samtidig var han hjelpeløst en av de tre hundre brennende revene i Samsons vold mens han må gjemme seg for de elskende i Høysangen… Og han er så langt hjemmefra, ulven tar innpå ham og halen står i fyr og flamme da han blir vekket av noen lyder utenfor, og det er andre lyder enn vigiliesangen fra kirken, som han ble fritatt for... In pace, in idipsum, dormiam et requiescam…

Gjennom gluggen kunne han se månen og stjernene, og nå hørte han en kravling og litt skraping.

Han stakk snuteskaftet bort til gluggen og i neste øyeblikk var han snute mot snute med fru Hersent.

«Uæh, vær nådig, fæle ysengrin, ser du ikke at Samson har satt fyr på halen min?
Skån meg, stygge ulv og dere elskende i Canticum, for halen min brenner!»

«å, arme goupil, er det slik du ser meg nå i montblandin, kjenner du ikke dine venner?
∂u fabler ennå i drømme, for det er hersent som kommer til deg så sent.»

«∂u milde; til broder Reynardus i natten kommer fru Hersent.
si meg under månen og sub stellae montblandini, hvem har deg sendt?»

«slett ingen, herr Renars, og om det må gå på rim,
så må jeg tale med deg før prim.»

«men hva mon der være som byr deg å komme under måne?»

«∂et er for deg å skåne.»

«er jeg da i fare, her blandt munker og bak bokstabler?»

«trygg er du enn så lenge, men snart ikke for kongens konnetabler.»

«men mot Ysengrins vrede er jeg jo alle dager beredt og molt preparée.»

«åja, bien-aimé gardé, men ulven vil komme uten rett og lov og forte armée.»

«og om dette har du klar beskjed?»

«om dette fablet min husbond i søvne senest isted,
og lenge har herr Ysengrin talt med Bricemer og Baucent.»

«men vær ei redd for meg, hjertemin Hersent.
og varm i bringen blir nå din gamle goupil, hans strupe slår snart knute.»

«han vokte seg for konnetabel og kurteisi nå, den søte snute.»

«å, lengtende louve og kjæreste ulvinne,
hvor i verden vide er din like å finne?»

«en husbond må ikke forsømme sin livsvenninne,
når en hjertens hete byr ham andre å vinne.»

«Jeg ser ting svinne, og fra Maupertuis til Castel Noble går min Hermeline.» 

«Jo, kan hende, men hun bærer tro sitt hodelin, og med konemine.»

«hengivne Hersent, må jeg bli i Montblandin og kanskje aldri bli din?»

«hjertelekke Reynert røde må ikke for sin frelse røre den vin!»

«søteste venninne, er synet av deg sant eller som et bilde på velin?»

«min brave, brannrøde beiler, hvordan kunne du blitt min?»

«Jeg svulmer og skjelver med et hjerte som hamrer lik en Tubalkin!»

«akk, og Gud gi at ditt sydende sinn og bevrende bryst finner fred i Montblandin.»

«Jeg leser og preker for malte fugler i scriptoriet, og blir forrykt om du forsvinner.»

«kjære, la oss glemme det som svinner og heller gjemme våre minner.»

«ved min hale, aldri for alle vinder, hvor mye jeg enn blir belest må livet være en fest!
eya, Renardus monachus factus est!»

«min kjære goupil, gjør nå det som er best,
og siden søker du Nobles vern og ber om hest og en riddertest.»

«edle ulvinne, kjære Hersant, få din snute,
og la den gamle Ysengrin tute!»

«geile goupil, søte snute, nå er jo tiden snart ute.
men her har du min labb og min klo, og så er vi to.»

«ved Cyprian og Saint-Cloud, det kan du tro,
og her er mitt kyss fra enden av min lange nese.»

«og det stjal du nå, det vil man i romanene lese.
men nå farvel, Reynert kjære, jeg må ile til hi og hule.»

«la gå og vel avsted, Hersent kjære, og før jeg her vil rime på din ‘hule’,
så glem ikke din Renars i Ultima Thule.»

«rostrum ad rostrum.»
«rostrum rostrumque.»
«cauda cum cauda.»
«cauda caudasque.»
«furrure cum furrure.»
«furrure furruramque.»
«vulpus cum lupus.»
«vulpulupuamque.»

«åh, nå er du er vill i fjeset og syk og gal i blikket, og kjevene trår sikkelet, du skjelver!»

«aj, venninne, jeg bare fikk det; som på jakt klaprer tennene, i kjeften strømmer elver.»

«akk, nå må jeg avgårde og vinne veien, for lang er løypa.»

«averte, et caudam tolle, lupa, ut pudorem tuum invisam – averse!»

 «Jeg eier ikke lengua latina; lupus, lupa og vårt ‘rostrum ad rostrum’ er eneste verset.
men nu var visst reven grov, det merker ulvinnen og sverger, ved sankt Cantelupe.»

«verte, et erigite caudam tuam, lupe, ut videam turpitudinem tuam; hac nocte, quaeso!»

«søte snute, den klostertungen blir nok gresk for meg, takk nok, så det så!
men din lupa lukter allikevel i dette lingua en bønn om tid og amour.»

«og denne bønnen fremmes i sår og tung tenor;
skjønt mine salmer isted luktet av kjøtt og skam og løftet hale,

så vil denne vulpus in culpa levére ganske annen tale; for i hans lurvete bringe finnes ennå så alene en bold og blank bezant.»

«så kom nå her, da, ville vulpus vene, og få litt snute av din hersant!
og om hun vandret veiene helt fra Wissant,
eller om hun seilte over havet fra det fjerne Byzant,
så kom hun til deg i natten og sa det som var sant.»

Samme natt slo lynet ned i et tårn i nordøstfløyen.

9. Farvel med Montblandin

Man leste lynnedslaget om natten som et tegn på at revens hospitering måtte revurderes og hele pønitensen frafalles, og snart besluttet konventet at Reinert måtte forvises fra abbediet, og om dette ikke lot seg juridisk forsvare av hverken klostergreske eller benediktinske årsaker, så mente abbeden at man bare måtte sette reven på porten uansett, med hele hønsegården og aristotelesene med, og med eller uten avicennaer, abaragheler, averroeser og alpharabiuser; her måtte man i beste selvtekt prakke på reven det han eventuelt begjærte, om så hele matlageret og biblioteket gikk med.

Man burde nok betenkt seg i å pålegge en Rénard novisiat oppunder påske – eller til hvilken som helst tid. Lynet kan slå ned av mindre.

En vakker morgen, den femte dagen i april – og det var påskemorgen – ruslet Reinert inn under hvelvingene i portkastellet og mot den veldige klosterporten, som han nå visste var ulåst for ham og hans avreise denne dagen. Ørene hans vred og vendte seg mot messesangen som i himmelstigende klanger bølget ut av kirken, hvor brødrene nå tonet ut i tropen Paschale carmen før de intonerte en introitus før Resurrexi.

Vår venn dvelte litt i halvmørket der i det høye portrommet, som var han også liksom i kirke i denne timen, sammen med de andre brødrene.

Idet han strakte seg opp og rørte ved dørklinken istemte munkene gradualet for dagen, haec ∂ies… i en jublende mektig lovsang som formelig løftet hele abbediet apoteotisk opp fra jorden, og broder Reinert som ikke var broder mer ble litt svimmel idet pilegrimsdøren i porten jamret på hengslene og knirket i eikeveden der den gled opp mot den kvitrende og strålende dagen utenfor, alt mens ravnen Tiécelin flakset og klonget over murene og Chantecler klemte i med sin egen redselsfulle liturgi.

Og her utenfor klostermurene møtte Reinert igjen sin Hermeline, som ventet nede i svingen med sønnene deres, Percehaie, Malebranche og Rousiax. Og snart var de på ham med jublende gnell og goupilalia. «Hei på dere, gutter og tellus flore!»

Og så knep han dem i ørene og klappet dem på hodet.

Og Hermeline løp lykkelig mot sin tonsurerte baron:

«herlige dag og stund, hvor min husbond og mitt hjerteblod
nå atter kommer hjem til vårt Maupertou!»

«hellige dies et hora, igjen er vi to,
i min Hermels fang finner jeg min ro.»

«himmelen være lovet som forener Hermelins med sin Reynardou!»

«hermele in dies laetatis, eya, hos henne er jeg alle dager tro.»

«her er rev med rev, snute mot snute, hale med hale, pels i pels,
i hiet vil vi leke, i Chastiel Renars de Malpertus, vårt sterke hus!»

«hic sunt rostrum ad rostrum, cauda cum cauda,
furrure cum furrure, vulpus cum vulpus et lauda!»

«høre vil vel ingen på ysengrin der ute, må han bare tute!
men nå hjem til Malpertou, for dér vil vi fortsatt bo!»

«rostrum rostrumque, cauda caudasque!»

«furrure furrurumque, vulpus vulpeasque!»

«vulpecaudeasque, vulpem vulpeamore, vulpem vulpeasque vulpeamoriamque!
hermeline, cara vulpe, hør: fjernt der bak fuglenes sang,
forråder ørene mine at jeg værer våpenklang?»

«hjerte herr Renars, min gode, glade goupil,
ja, den melodien spiller på strenger med pil,
så her er min snute, om eventyret nå er ute!»

«hån og hat, det danser jeg med om jeg så må lute, men det må ikke vi;
for herr ysengrins armé gjør en heller slett polyfoni.»

«hei, jeg tror jeg ser dem nå; bak trærne der borte venter de.
og det klirrer og klaprer i panser og skjold og blinker i glaviner.»

«her løper vi rett inn i jern og lanser; vi må foreta en bysantiner,
for kun ved forvirring unngår vi ysengrins dunkle dåd.»

«hist for kjerret i veisvingen der går en munk, kanskje han vet råd.»

«heisann, det er jo Pierre, broder poeten, hos ham kan vi unngå Ysengrins glavin,
ved min hale og snute og sankt anakoréten, det blir sikkert god latin!»

«hei og vær hilset, mine bels goupilz etter sabbato sancto,
når gjøk og lerke synger om kapp med oriol og fugl papegaut
Slik ender altså Reynards straff i kloster og konvent,
mens ulvens hevn venter ham helt ufravendt.
Når reven omgjør slik en pønitens
til studier og lærdom hinsides lisens
Og skjønt en prior og brødrene alle ikke så moralen falle,
kunne allikevel broder Renardus’ bysanterier på latteren kalle.
For når en vulpus literatus gjør sine anakalypser
blir brødrelag og klosterfred et sted for apokalypser
Og slik ble den lærde rev til sist satt på porten påskedag
mens Ysengrins hevn truer hvert åndedrag.
Veiene venter og farlig blir ferden.
Det er ikke lett å være en Renard i denne verden.
Dette sier Pierre de Saint-Clost med vern og vy i Sainte-Clou,
men nå fort og bientost: vi må avsted til Malpertou!»

Ceste branche est bone et petite et bien faite, s’ele est bien dite

Noter & forklaringer:
missale – liturgisk håndbok / messebok, gjerne forsynt med musikknotasjon
goupil – det gammelfranske ordet for ‘rev’, som etterhvert ble erstattet av egennavnet ‘Reinert’ som følge av reveromanenes popularitet.‘Renard’ er fremdeles ordet for ‘rev’.
En reinardus adest… etc -Kom frem og anerkjenn dine trofaste slektninger.
Salerno – italiensk universitetsby, berømt for sine medisinstudier.
…son fort manoir –sin sterke borg
feria secunda etc –mandag i liturgisk uke
epifani-tiden – åpenbarelsestiden,jvnf. 6 januar.
intra muros monasterii – bak klosterets murer
In situ – På stedet
scriptorium – skrivestue i kloster
cellarius -materialforvalter i kloster
annalist – bokfører av årets hendelser
‘Ah, nostre compere Ysengrins, lasse, con m’est mal avenu, par les seinz Deu!’ – å, kamerat Ysengrin, akk, så ille det har gått meg, ved den hellige Gud (fritt sammensatte deler etter Roman de Renart II, 390 / 394, XV, 48)
‘La queue est en l’eve gelee et a la glace seellee’ – halen er fjernet og forseglet i isen (Roman de Renart III, v. 413-14)
Regula magistri, Vitae Patrum etc – Klosterreglement og oppbyggelig litteratur om forbilledlige eneboere.
Coena Cypriani – Bibelsk satire tillagt St. Cyprian (200-t), antagelig skrevet på 300-t.
Palimpsest – Ny tekst over gammel, utskrapet tekst (på pergament). Opprinnelig et resultat av praktiske, økonomiske årsaker, men kan nå også anvendes i overført betydning.
Contra regula – mot regelen (klosterregelen)
codex – bok, bind
Bernard de Clairveaux – Kanonisert abbed (1090 – 1153), kjent for sin hellighet og billedfiendtlighet (overfor fantasifulle innfall av illuminatorene) med tilhørende stringens overfor ‘villedende tekst’.
Vulgata – St. Hieronimus’ latinske bibeloversettelse (fremdeles gjeldende i den katolske kirke)
Æsops fabler -dyrefabler fra Antikken, av Æsop (620 -560 f.Kr.)
feria tertia -tirsdag i liturgisk uke. Jvnf. f. quarta, quinta, sexta: onsdag, (skjær)torsdag, (lang)fredag.
α: βάλε το ρύγχος σου κάτω από την ουρά μου (wále to rýnchos sou káto apó tin ourá mou) – Stikk snuten din oppunder halen min.
β: Γύρισε και σήκωσε την ουρά σου, άσε με να έρθω (Gýrise kai síkose tin ourá sou, áse me na értho) – Snu deg, løft på halen din og la meg komme til (Av Reynerts ‘parafraser’ som man av anstendighetsårsaker avsto fra å oversette i scriptoriet iferia quinta).
lingua illustris – strålende språk, idealspråk.
‘poeten fra Troyes og dame Marie’ – her hentydes det til de betydelige dikterne Chrestien de Troyes (c. 1135 – 1190) og Marie de France (c. 1140 – 1215)
Lupus in fabula – ‘ulven i fortellingen’; fra Terentius’ ‘Adelphoe’ (snakk om ulven, så kommer den / speaking of the devil / snakk om sola)
breviar – bønnebok
graecum est, non legitur – gresk, leses ikke (vanlig indeks før gresk gjenvant posisjonen blandt lærde i høymiddelalderen)
det gyldne skinn i Kolchis – Den mytologiske fortellingen om Jason og argonautene
lectura – lesestoff
dormitorium – sovesal for munkene
Chantecler – hanen i reveromanene, som også blir narret av Renard
foliae – flertall av folium, bokblad
paralipsis / apophasis – retorisk / litterært grep hvor man nevner det man påstår å vil unngå
φυγή (fygi) – flukt
θάρρος (tharros) – mot
πονηρία (ponegía) – listighet
oνειρείομαι, oνερεύτηκα (oniríome, onerevtika) – grammatiske former av å drømme
όνειρó (óniró)– drøm
κλητορολογιον – Kletorologion (jvnf. pkt. 
gyrovag(gyrovagus) – omstreifende snyltere
basileus – betegnelse på bysantinsk keiser
 ‘avicennaer…’ etc – arabiske Aristoteles- kommentatorer
 penitentia – botsgang
triduum sacrum – de tre helligdagene i ‘den stille uke’; skjærtorsdag, langfredag og dag påskeaften.
‘eo quod in multa sapientia…’ – Forkynneren 1,18: ‘For med stor visdom følger stor gremmelse. Den som øker kunnskap, øker smerte.’
Liber floridus – encyclopedi kompliert av Lambertav St. Omer (Lambertus de Sancto Audomaro)
Elucidarium (Elucidarius) – encyclopedi; ungdomsverk av Honorius Augustodunensis c. 1098.
Florilegia – antologi med nedtegnelser av verdifulle sentenser / teologiske og filosofiske gullkorn.
Isidors etymologier – etymologisk encyclopedi av isidor av Sevilla (560 – 636)
Visio Tundali (Tundals visjon) – irsk visjonsdikt (1149)
Visio Pauli – Paulus’ visjon el. Paulusapokalypsen; apokryfiske apokalypser fra oldkirken.
Kletorologion– compendium av Philotheos i Leon VIs navn (899) over bysantinske rangspersoner og deres seremonielle bordplasering
Oracula leonis – samling av profetier tillagt Leon VI den vise av Bysants.
Stichera Leonis – hymnesamling av Leon VI av Bysants.
Lykandos -provinsiell bastionsby under den bysantinske keiser Leon VI den Vise (866 -912)
De Somniis liber III– ukjent el. tapt del av verk av Filon 20 f. Kr. – 40-50 e.Kr.
De confusione linguarum -Om språkforvirringen; verk av Filon
Annales Gautelini -ukjent
Roman de Troie -versroman av Benoît de Sainte-Maure c. 1165
Roman de Brut – Brutusromanen av poeten Wace c. 1155
Ludus de Antichristo – Liturgisk drama om Antikrist c. 1160.
¶ nivar∂š lib. ι – υιι ysengrimus cū figuris & glossae m. Burgēsis (Nivardus liber I -VII Ysengrimus cum figuris & glossae M. Burgensis / Nivardus bok I-VII Ysengrimus med figurbilder og glosser etc.); fabelsamling av Nivardus fra Gent c. 1148 -49. Eldste versjon. Ysengrin og Renart introduseres.
ymage, ymaginaria – bilde, bilder
De te fabula narratur – fabelen forteller om deg.
homo nudus cum nuda iacebat- den nakne mann lå med den nakne kvinne
nudum iuvenem qui fugerat in Gethsemani – den nakne ynglingen som flyktet i Getsemane
klepshydra – vannur; innretning av vann, skåler og lodd forbundet med bjelle.
‘forte armée…’ etc. – sterkt bevæpnet.
Tubalcin / Tubalcain – mytologisk smed.
Rostrum ad rostrum, cauda cum cauda… etc – snute mot snute, hale med hale, pels i pels, rev med rev (vulpus cum lupus – rev med ulv). Vers av forfatteren.
Introitus & oratio – Inngangssalme og kollektbønn
haec dies – ‘Denne dag’; lovprisning (av oppstandelsen)
hic sunt leones -her er løver
… et yver revient en saison… – og vinteren vender tilbake (Roman de Renart III, 2)