En påskefabel: Kylling i mandelmelk

Glem fromme messer og søte halleluja, dette er påskefeiring på skikkelig middelaldervis! I denne middelalderfabelen settes det oppriktig fromme, edle og ydmyke opp imot det dypt menneskelige og rått folkelige – som på denne tiden helt naturlig vandret hånd i hånd.

I Kongens Trøst i Windsor, 1348, koker det over av ustyrlig liv, laster og den sorteste galskap, alt mens den sorte dødens ulende anmarsj kaster sin skygge over Europa. Her, i et mikrokosmos av lærde, abbeder, munker, klerker, filosofteologer, mestere og lærlinger, pilegrimer og verdensomseilere – som f.eks. Mandeville og Ludolf av Sachsen, den desperate kunstneren mester de Lyra, og den uforlignelige narren Lambert Lyttel – skal vår anonyme pennefører kastes hodestups inn i et eventyr av uhemmet forlystelse og dyp indre uro.

Mens de Lyra kjemper mot klokken for å fullføre sitt diptyk, fører et enkelt ærend fortelleren til et sjokkerende og grenseoverskridende møte med vertshusets myndige matrone, fru Margery. På en knirkende overetasje i en intens og kaotisk sekvens av rå sensualitet og intime oppdagelser – der det hellige kolliderer med den mest primitive lyst – opplever fortelleren en forbudt og hemningsløs nytelse som ryster hans grunnvoll.

Med Lamberts absurde og skitne reiseanekdoter som bakteppe – historier om relikvier som svelges og kapper som splittes for tiggere – og under et burlesk skuespill om de ydmyke borgerne av Calais, må fortelleren konfrontere sitt eget råe begjær, sin skyld, og den uforståelige lengselen som driver ham.

Alt kulminerer når retten «Kylling i mandelmelk» serveres, den fete potagen av ris og finhakket kylling i mandelmelk. Fortelleren kjenner da at det er som om han har spilt sin egen kylling i mandelmelk – en rå og uforglemmelig bevisstgjøring av den komplekse veven av lyst, synd og fornyelse som har funnet sted.

Dette er en påskefortelling som utforsker hvordan et menneske, fanget i en virvelvind av middelaldersk kunnskap og festlig galskap, konfronteres med sin egen natur og sine mest forbudte lengsler, alt rammet inn av den symbolske smaken av «Kylling i mandelmelk.»

---

Kylling i mandelmelk

Om hvordan Lambert Lyttel ankom vertshuset Kongens Trøst i Windsor i påskevigilien

THE MERIDIAN. — There are yet two other great circles in the sphere, namely, the meridian and the horizon. The meridian is a circle passing through the poles of the world and through our zenith, and it is called «meridian» because, wherever a man may be and at whatever time of year, when the sun with the movement of the firmament reaches his meridian, it is noon for him. For like reason it is called the «circle of midday.» And it is to be noted that cities of which one is farther east than the other have different meridians. The arc of the equinoctial intercepted between two meridians is called the «longitude» of the city. If two cities have the same meridian, then they are equally distant from east and from west. Sacrobosco – De sphaera.                    

‘Hey Hey, The Whyte Swan, by Goddes Soul I am Thy Man!’

                                                                                           (Motto – Edward III)

‘In pace in idipsum, dormiam et requiescam…’ In I Nocturno, ant. I, Sabbato Sancto.

‘Mer tillitsfulle oppholder de seg nu på hvalen og feirer en enda skjønnere påskefest der. Hele natten, like til den lyse morgen varer feiringen, uten opphold; så feirer de påskemorgen og glemmer ikke sine tidebønner.’ St. Brendans havseilas (Navigatio Sancti Brendani Vv. 823 – 896). Overs. Helge Nordahl, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug –  Oslo 1980)

Incipit Blancmanger
In medias res:
Windsor, Consolatio Regis 20 apr. 1348 AD

I. Påskevigilien

‘Principes sacerdotum et pharisaei munierunt sepulchrum, signantes lapidem, cum custodibus.’ Ant.

Exiit Sabbato Sancto, intra Dominica Resurrectionis. Pro laudibus: ‘Laudate Dominum in sanctis eius…’ Ps. cl.

Verthuset Kongens Trøst buldret og sang av folk mens grytene og pannene putret og braste i kjøkkenet. Under takbjelkene duret latter og snakk og romling mens folk fant seg til rette langs bordene. Tilreisende drev inn og stimlet sammen ved inngangen mens de etterhvert benket seg der de kunne, de fleste ved langbordene, som fort ble fullt besatt, mens noen klynget seg sammen på frittstående benker og krakker. Påskeaften var over, og vigilien til påskedagen hadde begynt, og det ville bli en lang vake med langsom drikke og lavt strengespill. – et spill som snart bare kunne anes innimellom den stigende stemningen.

Noen våket ennå, andre hadde sovet litt. En forsiktig stigning i stemningen løp langsomt gjennom natten og for den dagen som skulle komme.

Vi toget inn i dette mylderet etter midnattsmessen i Johanneskirken, og sammen med den spillende og syngende Chrystelamb maurer og en Fulget dies mens stemningen steg.

Heldigvis var bordet i nisjen i Montsalvat ennå forbeholdt oss, for snart var ikke en eneste ledig benkplass ledig, ikke engang ved de veldige bordene; det folket seg, det ble trangt om plassene.

Vår musikalske maurer satte seg til på en helkrakk ved dørene med sitt organistrum, og her ble han ledsaget av noen musikere som hadde tilhørt gammelkongens orkester en gang i tiden. Og helt plutselig valgte  Chrystelamb å la sin trofaste dreielire hvile for en stund, og vi så hvordan han først svøpte dette instrumentet i noe klede og anbragte det omsorgsfullt på gulvet bak seg, mens han nå avkledte sin dulcimer Renée som han la på et spesialbygd bord fremfor seg. Og så frigjorde han hammerne og lot dem sprette mykt over strengene.

Selv om mester de Lyra virket like munter som oss andre, kunne jeg spore en bekymring hos ham, og det var sikkert tavlene han tenkte på, disse maleriene kongelig vinhandler herr Chaucer hadde bestilt hos hans verksted i London alt før jul, for nå var det ikke utsikter til mye arbeidstid i de knappe tre dagene som var igjen til avlevering. Jeg ville gladelig ha gått ovenpå med ham på timen for å bistå det avsluttende arbeid på dette Georgsdiptyket, men her var ingen anledning. Jeg kunne foreslå at vi brøt søndagsfreden imorgen, men jeg sa intet, og hvordan kunne jeg, påskedag og allting. Jeg fornemmet en viss uro hos lærlingene Colyn og Mondi også, og hos Lammas lærling, men her skulle vi altså igjen løfte ølstaupene og vinkoppene og være bekymringsløse.

Det var ennå noen timer til påskemorgen, men i Kongens Trøst deltok vi i en vake annerledes enn i størstedelen av ikke bare England, men sikkert i hele Kristenheten – en påskevake i herr Edwards ånd. Vi fikk vite at drikke, rosiner og crusteroller var tilgjengelig som vanlig frem til midnatt, og at festmåltidet ville komme ut på skipebordene i løpet av vigilien.

Etter en tid, rundt andre-tredje nattetime, ble store fat med pannekaker satt ut på skipebordet utenfor kjøkkeninngangen ved øl-og vinfatene. Alisoun og Agnes bar sammen ut et par omfangsrike kakefat i to omganger, og det var fristende fat med tunge bunker av duftende pannekaker, innbakt med karve og rosiner og innsmurt med knuste mandler og honning; glasuren glimet som knudret gull. Her var det bare å forsyne seg og feire at fastetiden var over.

Vi ante at dette bare var forretten, og noen snakket om utsikter til mer enn de lovbestemte to retter i løpet av dagen som kom. Vi hadde ofte nok hørt spøkefulle ytringer om de forskjellige lovvedtagelser, lover nedfelt både i parlamentet og ved andre lovmøter, som den i Auckland i Durham for flere år siden, der kongen på vei fra et felttog i Skottland under forberedelsene til krigen mot Frankrike like godt fastsatte en grense på to måltider om dagen utenom festdager for alle, fattig som rik, og sauser kunne en slippe unna med om man tilberedte rettene med dem, men bare én saus i hver rett. Der var ingen fastsatte straffer for mislighold av disse forordninger, for noen konsekvent håndhevelse kunne det jo ikke bli snakk om, en folkelig visshet båret av de enkleste fornufstslutninger. Allmenheten betraktet slike juridiske innfall som i høyden veiledende og ikke stort annet enn nok en appell til et måtehold som måtte styrke rikets moral og pengevett under de rådende tilstander overfor Skottland og Frankrike, men som ikke desto mindre næret sunne grunner til helhjertet harselas, en godlynt raljering over øvrigheten i godt lag – et folkevidd som alle også visste ikke var fremmed for Kronen.

Over ølstaupene og pannekakene var altså alt godt foruten det utsatte foretagendet med diptyket, og tavlene ble liggende og trykke i sitt depositio over noen av oss til tross for den alminnelige glede som hersket. Georgstavlenes nært forestående oppstandelse lå nok visse mestere og lærlinger på hjertet mer enn Frelserens akkurat nå.

Når man snakker om grav og oppstandelse, så ble det sus og jubel da mester Osbert kom fra andretasjen med gamlingen Iestyn på ryggen. Oldingen var kledt i sin fineste stas, og det var en beverkantet hoffdrakt fra Edward Longshanks tid innvirket med gyldentråd. Iestyn siklet halvblind og hilset alle rundt seg som var han Merlin selv eller kong Arthur. Krigsveteranen ble anvist en hedersplass på puter i Caerleon og festet med seler. Trøsten løftet skålene og drakk gamle Iestyn til og hilset denne husets og byens eldste god påske.

Mette på rosinpannekakene og med nyfylte staup begynte man nå å utveksle påskegaver. Lammas og Mondi fikk nye sko i svinelær, Colyn en russetbrun saueskinnslue, broder Emrys en forsølvet Kristoffer i bly og William en fin bunt askepiler, ferdige med styrefjær av grågås og jernspisser. Ludolf kunne glede seg over en linhette og en solid jernstylus. De Lyra ble forært et nytt fangskinn og en sølvstylus.

Selv fikk jeg et smalt belte i lyst Berkshire-lær, med et praktfullt endestykke i forgyldt kopper, stor som vertens tommel og utformet som en groteskt glisende maske med blomstret stjernekrone og en utspilet snute lik den franske lilje. Det vanvittige smilet på masken strakte seg helt opp til de skjelende dyreøynene, som i dyp mandelform plirer under de fete og fortrukne og fallende bryn. Hele oppsynet er djevelsk spøkefullt og anklagende, og denne deilige og avskyelige grotesken ler stille i fullkommen galskap og er en fortrolig slektning av kimærene i kirkestenene, manuskriptene og djevlene i ministeriespillene, mens den med et eneste grin vil fortelle meg at der er intet å frykte, for nå er det bare å le forrykt blant forrykte og humre som fortapt blant fortapte som vårt eneste og sanne lodd i livet. Og jeg så at dette gyldne fjeset på én gang både gliser og gråter mens det på samme tid i et annet lys i en annen positur smiler forsiktig og stirrer meg rett i hjertet, som en hund ved sin herres knær, helt avsindig av forventning.

Denne sinnssyke masken i det tunge og gyldne metall sendte meg kulde over armene og nedover ryggen mens den samtidig sang som fjerne festklokker og satte meg i godt humør, og jeg spente straks beltet på meg og slo hofteknuten på det. Fra nå av fiklet jeg med dette maskestykket hver ledige stund, og slike stunder fant jeg hele tiden, og jeg kunne aldri sette meg til bords før jeg lot denne beltemasken min klakke lett mot bordkanten først. Og under besøkene i avtredet Filipshuset heretter visste jeg at jeg der ville lette meg med dette fjeset flirende meg i ansiktet mens jeg nyter det i skjæret fra vegglyset og vet at det trives like godt blandt de vamle krydderblomstene i drithuset som ved kapunstekene i kongens haller. Jeg ville straks kalle den Joncke Lyttel, for dette gringliset og blikket fikk meg straks til å tenke på vår venn bynarren i London, og jeg visste samtidig at min navngivning måtte bli hemmelig inntil jeg en dag forhåpentligvis kunne si det til Lambert selv. Dunkelt fornemmet jeg nemlig at jeg ikke hadde sett Lambert for siste gang (og han hadde jo også bedyret der i portene i Ludgate at han ville komme etter så snart han hadde beskikket sine affærer, som han kalte det).

Jeg syntes forøvrig det var noe kjent med beltestykket; det minnet meg litt om sluttstykkene på bokstolbeltene i de Lyras verksted i Cripplegate.

Bestykket med denne Lambert gikk jeg til ny drikke og ny moro mens jeg gledet meg over hva dagen ville bringe.

Mester Nicholas Prince var tilbake i vertshuset denne kvelden – denne kongens nye bibliotekar, og han gledet seg over et par florentinske øyeglass han hadde fått av kongen, og disse oculi vitrum cum capsula, de sinnrikt slipte glass i jerninnfatning var opplagt svært kostbare, og avstedkom allevegne beundring.

Mandeville beundret sitt nye blekkhorn med flakong, et lite legg pergament og et par nyskårne svanefjærpenner, mens Outreville satt med ny grønn vams og kunne ikke la være å stryke hendene over den så ofte han kunne. Nisjene var besatt og langbordene lignet skipsbesetninger mellom de fakkelbærende bjelkene, men utover natten, morgenen og dagen ville det nok bli en del bevegelse mellom avdelingene i huset. Borte i Caerleon satt noen herrer med hettene på og gjorde oss nysgjerrige. Noe sa meg at vi ville få innsyn i disse hettene etterhvert. Miles og tjenestejentene var travle og fór mellom hunder og folk med favnen full.

Jeg så verten trekke de Lyra til side, og de gikk mot den slottsbevoktede inngangen og diskuterte noe ved en av bærebjelkene der. Dette gjorde meg urolig, for det måtte ha noe med tavlene å gjøre. Ganske riktig ble vi opplyst om at det midlertidige verkstedet måtte avvikles da det ikke lenger var plass i huset til alle gjestene som nå hadde ankommet, og som ennå var ventet, fra Oxford og London, fra Guildford og Melcombe Regis, Stouwe, Maydenhede, Hereford, Gloucester og Bristol, ja, der var ventet gjester helt fra Malmesbury, York og Durham.

Mester Osbert skulle forsøke å finne en løsning, sa han, men vi måtte regne med at folk kom til å sove der oppe i det rommet vi ennå hadde til disposisjon. Herr Chaucer var også informert om saken. Vi måtte eventuelt ansøke rom på slottet.

De Lyra slo seg til ro med dette, men det pinte ham tydelig at diptyket nå syntes å falle ham av hende, nå spøkte det for at det ikke ble ferdig til Georgsdagen, hvilket ville avstedkomme kontraktbrudd.

Det ble avgjort at vi, eller de fleste av oss, inntok rommet for natten også, for da ville tingene sikkert komme i balanse. Det ble tilmed foreslått å arbeide også på natten i dagene som kom. Kanskje ville det allikevel gå bra, for de Lyra forsikret at det ikke var meget igjen utenom noe konturering og saturering, forgylling og lasering i tillegg til den ferdigstilling som lå i snekker og smeds hånd. Natten og dagen før Sankt Georgs kunne vise seg å være tilstrekkelig for de gjenværende berøringer. Jeg foreslo at Lammas kunne gjøre ferdig forgyllingen og kanskje mer til, for Guds mor og alle hellige har slike som han særs kjær, og derfor ville han kunne arbeide når andre ikke kunne. Jeg mente han var dyktig nok også, og selv kunne jeg klart assistere mesteren i de viktigste avslutningsfasene. Og i et øyeblikk syntes de Lyra å forfriskes ved tanken på denne mulighet – selv om forslaget var både laugsstridig og nokså usannsynlig på alle måter; alene den imminente tidsfrist kunne gjøre hvem som helst frynsete og skjør i sjelen.

Uansett besluttet jeg å la kongen avgjøre hele saken, og da ingen skjønte hva jeg mente med det, hentet jeg frem denne pennyen jeg hadde beholdt siden vi preget den i seglvokset over halve bordenden i Montsalvat før denne mirakelkvelden for nær tre uker siden. Og så proklamerte jeg at om kongesiden ble liggende opp idet jeg slapp den på bordet, så skulle vi forholde oss rolige og stole på en lykkelig ferdigstillelse, men om langkorset kom til syne gjorde vi best i å ha det travelt. Halve selskapet hadde delte meninger om denne metoden, men siden Lammas, Mondi, Mandeville og de Lyra bifalt forslaget, lot jeg mynten ringle i en tom vinkopp et par øyeblikk før jeg kastet den.

Det ble konge.

Staupene ble løftet under forsiktig latter, men de Lyra syntes å anerkjenne dette tegnet og lot all bekymring fare. «Kongen har talt,» sa han.

«Men med blod i ansiktet,» bemerket Ludolf med henvisning til en vindråpe som ble værende på sølvstykket. Og ved umiddelbar ettertanke måtte vi tilkjenne vår saksiske karteusermunk denne avgjørende betenkning. De Lyra gjorde et nesten umerkelig korstegn idet han mumlet med leppene til begerkanten: «Hey… hey, the Whyte Swan…»

«By Goddes Soul I am thy man…» svarte vi alle langsomt, og så drakk vi på det.

«Men mester, nevnte du noe om å gjøre dragen mindre, altså for å forsterke dens tilintetgjørelse…?» sa jeg forsiktig.

II. Gjensynet med Lambert Lyttel

Ad Nocturnum: ‘Ego sum qui sum…’ Ant. I
‘Beatus vir, qui non abiit in consilio impiorum…’ Ps. I

De Lyra satte en lett finger på sølvstykket og vindråpen, og før han eventuelt fikk levert noe svar på denne frekkheten min, ble det noe romstering og oppstandelser ute på gulvet ved ildstedet, midt i the marsh.

«Nå kommer borgerne av Calais!» var det noen som ropte.
«Gi rom for borgerne av Calais!» ropte andre.

Dørene ble åpnet utenfra av kongens slottsbevæpning, og inn i skjenkehallen trådte nå seks menn barføtt og i bare skjorten, med rep om halsen og nøkler i hendene, ledsaget av en som skulle forestille ridder, og det ble høytidelig proklamert at dette var de fremste borgere Eustache de St.Pierre, Jehan d’Aire, Jacob og Pierre de Wissant og to til ifølge med kongens mann Gaultier de Mauny – eller Walter Manny blant folk. Bak dem ble døren lukket av en som ble nevnt Jehan de Vienne, borgkommandant av Calais. Ryker fant det igjen best å gjemme seg under bordet sammen med Lovel og Alston, der hundene våre trivdes fra før.

Det nevnte følget gjorde holdt foran kjøkkendøren, hvor borgerne knelte og var riktig ynkelige.

Og ut fra kjøkkenet åpenbarte seg nå mester Osbert og fru Margery, vert og vertinne – for anledningen enkelt utkledd som konge og dronning, ifølge med flere som skulle forestille grever, baroner og riddere; tilmed dvergen Miles lignet en herre der han sto med en ledig grillgaffel og med en messingbolle på hodet.

Osbert hadde spent et belte om maven i en kappe han bar i valfalmet blått. Nå satte han en kandelaberring av jern på hodet og ble øyeblikkelig konge, mens fruen bar en krans av bristende blomster til krone over linskautet. De fleste av de utkledte deltakerne hørte nok hjemme i denne gjøglertruppen som huserte denne mirakelkvelden i begynnelsen av vårt opphold i Trøsten, og jeg gjenkjente han som nå ringlet med en liten sølvklokke, og som resiterte: «Entendez la vraye historye qui raconte de pitié et grâce du proeu et gentil roy Edowart, qui au temps présent règne en Angleterre, qui est le vray roy de France, seigneur d’Irlande, comte de Ponthieu et duc d’Aquitayne; Hør den sanne historien om nåden han har utvist, den tapre og edle kong Edward, som er den sanne konge av Frankrike, herre til Irland, greve av Ponthieu og hertug av Aquitania!»

«Rois, bon sire et nostre seigneur merveilleux et plein de grâce, edle og strålende og nådige herre konge,» sa han som forestilte de Mauny mens han bukket for Osbert. «Her ser De mennene fra Calais, som De befalte.»

‘Kongen’ sto taus og så vredt på de knefalne ynkryggene i skjortene, som nå foldet hendene og sa: «Gentilz roy, véez cy nous six qui avons esté de l’ancienne bourgoisye de Calays, et grands marchans, nous vous apportons les clefs de la ville et chastel de Calays, et les vous rendons à vostre plaisir; Edle herre og konge, her ser De oss seks som fra gammelt av tilhører borgerskapet og kjøpmansstanden i Calais, og vi overbringer nøklene til by og borg og overgir oss til Dem på nåde og unåde så De kan befale som De vil.» Og de ynket seg videre og sa de håpet på kongens barmhjertighet, for hans edle herkomsts skyld, idet de gjorde dette for de gode borgeres frelse. Lenge kunne ikke ‘kongen’ tale av undertrykt vrede. Da han endelig talte befalte han halshugging av borgerne, til de andres gråtende bestyrtelse; ridderne og baronene ba innstendig kongen om å utvise nåde, men denne ville ikke høre. Han ville ikke høre.

‘Herr Gaultier de Mauny’ trådte da frem og appellerte til kongens ry for edelt og opphøyet sinn, og advarte mot å sverte dette ved å handle ubetenksomt. De Mauny fremholdt at om kongen ikke øvet barmhjertighet mot disse stakkars og edle borgerne som slik frivillig hadde gitt seg inn under hans vold, så ville det være en stor grusomhet.

Kongen ble vred over dette og lekset opp for herr Gaultier hvilke utgifter Calais hadde beredt ham, og hvor mange menn han hadde mistet under den lange beleiringen etter slaget ved Crécy; de gjenstridige borgerne hadde i sin grenseløse formastelighet året igjennom tynet statskassen og ridderskapet til bristepunktet; disse hundene fortjente ikke annet enn å dø, mente han. Her måtte eksempelet settes umiddelbart, til uavvendelig presedens.

I dette øyeblikk skred ‘dronningen’ frem i fru Margerys myndige skikkelse. Hun tok seg til maven for å vise at hun liksom var fruktsommelig, og hun forestilte å gråte. Hun hadde kommet over havet, sa hun, og hittil intet hadde ønsket noe som helst av kongen. Nå ba hun ham ydmykt og anmodet som en gave for seg selv at han for den hellige Jomfrus Sønns skyld og av kjærlighet til henne utviste nåde for de seks menn fra Calais.

Mester Osbert var forbløffende lik en konge der han vendte seg mot sin knelende søster og sa:

«Dame, j’amasse mielx que vous fussez aultre part que cy; vous me priez si tenrement que je ne le vous ose escondire; et combien que je le face envis, néantmains prenez-les, je les vous donne; Frue, jeg ville ha ønsket at De hadde vært annet steds enn her. De ber meg så ømt at jeg ikke våger avslå, og hvor ugjerne jeg gjør det, så ta dem – jeg skjenker Dem fangene.»

‘Dronningen’ takket ærbødig hvorpå hun lot dem løse og føre frem til skipebordet, hvor de skulle få bespisning og seks skipsnobler hver.

Resitanten ringlet med en bjelle, sto frem og sa: «Et croy que on ne trouveroit en hystoire que oncques roy crestien guerriast en tant de marches en ung temps, ne poeut soustenir si grands frais, et despens comme il a fait jusques à ores, og hvor finner vi i hele Kristenheten en konge som har utvist større dåd og tapperhet, utholdenhet og nåde? I Krist og Jomfruens navn; Gud bevare kongen, den edle Edward!»

«Gud bevare den edle Edward!» responderte hele vertshuset og løftet staupene. De Lyra løftet også staupet, men på meg virket det som om han krympet seg.

Resitanten avsluttet med å erindre hvordan Calais endelig ble inntatt etter elleve måneders hard beleiring den femte dag etter Johannes Halshuggerdag ifjor. Slik befalte altså kongen herr Gaultier og sine marskalker greven av Warwick og baronen av Stafford å motta de overrakte nøkler og ta byen og borgen i besittelse. Dette gjorde de med hundre mann, og på kongens befaling ble alle riddere og adelsmenn lovet friheten mot at de overgav seg på æresord, mens leiesoldater og øvrige befolkning, menn, kvinner og barn fritt fikk forlate byen. Tre menn ble holdt tilbake, en prest og to eldre som var bevandret i eiendomsforhold, lover og anordninger for byen. Borgen ble så innrettet til fest før kongen og dronningen med strålende følge holdt sitt inntog i byen under musikk fra trommer, trompeter og fløyter.

Og resitanten trakk seg tilbake med et utstuderte hoffbukk, og noen musikanter av gjøglertruppen spilte opp en feiende melodi, med skalmeier, fløyte og tromme.

Osbert, Margery og Miles var ute av gevantene og kvitt effektene og i full gang med sine sysler i kjøkkenet igjen, ganske som om de aldri skulle ha illudert kongepar og herremann, alt mens de heldige ‘Calais-borgerne’ fikk sitte ved skipebordet og meske seg med resten av pannekakene der.

En av disse satt ennå med repet om halsen mens han åt. Det var noe kjent ved ham, men han satt med ryggen til, så jeg kunne ikke ta mer rede på det der og da.

En edel mann la kappen av seg og blottet en strålende delfarvet doublet, i rødt og blått med gullstukne liljer og løver, og med en skjønn stemme sang han:

‘The kaies er yolden him of the yate,
Let him now kepe tham if he kun;
To Calais cum thai all to late,
Sir Philip and Sir John his sun:
Al war ful ferd that thare ware fun,
Thaire leders may thai barely ban.
All on this wise was Calais won;
God save tham that it so gat wan!’

Denne ridderen hadde jeg møtt før, og nå trakk han seg tilbake til Caerleon hvor han sluttet seg til flere av disse som satt med hettene over hodet.

«Det der var herr kongens ridder John Chandos,» opplyste mester Nicholas. «Han fremførte visst et vers av kongens poet Laurence Minot; han liker å synge, og hoffpoeten skriver ikke et vers uten at Sir John har lovt å synge det, ja, der ser dere ham også, mellom herr de Mauny og skottekongen der borte, de sitter i Caerleon! Dere har vel kanskje hørt den friske sangen om gjenerobringen av kongens store kogge Christopher ved Sluys?»

Det hadde vi, og det var en gjenerobring med blomstrende våpendåder, og vi hadde hørt om da den tapre Chandos utmerket seg ved beleiringen av Cambray, der grev Vilhelm av Hainault en dag under palisadekampene red ut med folk mot Saint-Quentinporten og leverte et hardt angrep der. Chandos, en ung og tapper junker dengang, kastet seg inn mellom sperrebommene og porten ved hjelp av én lansestyrke og opptok kampen med denne væpneren fra Vermandois, Jehan av Saint-Dizier, og det ble en såre stor våpenbedrift.

Jeg så selv Chandos ved Crécy, såvidt mellom rekkene og langt der fremme på markene, og der var ingen som red så tappert frem som han og John Brocas, og dette synet og lignende scener strålende av umåtelig tapperhet svever flyktig i erindringen som bruddstykker av en drøm, eller kanskje flere drømmer, selv om vi bevitnet det glimtvis, og ikke for mer enn knapt et par år siden.

Og det var disse og kongens mot som oppildnet det samme hos prinsen i slaget, der grevene av Northampton og Arundel i den slagorden som understøttet prinsens hær på et tidspunkt sendte ridderen Thomas av Norwick til kongens slagavdeling med anmodning om forsterkninger til prinsen, for det så ille ut. Kongen spurte om hans sønn var død eller dødelig såret, og det var han ikke. Kongen sendte da ridderen tilbake og ønsket ikke flere bud så lenge prinsen var i live. Med dette befalte han at de skulle la sønnen tjene sine sporer denne dag og at dagen med Guds hjelp måtte bli hans og til ære for ham og hans våpenfeller.

Jeg la hånden på Williams godt stoppede dukkeskulder og sa til mester Nicholas:

«William her fikk den ære å føre Sir Johns hest ved grimen etter slaget, med en genueserpil under kravebenet, som til sist felte ham; livet stod ikke til å redde. Chandos skjenket ham daggerten sin, se her…» Og jeg løftet på dolken med gyldenskjeftet i Williams belte. Mester Nicholas og de andre gjorde store øyne og mente dette var storartet, og at det lovte godt for oss. Selv visste jeg at jeg i løpet av kvelden måtte bort til Caerleon med William, for dunkelt hadde det begynt å demre for meg at det var dit og videre til slottet denne dukkens vei nå snart måtte gå – William ville ikke være hjemme før han kunne fagnes av kongen selv. Mester Prince lot meg også forstå at det lå an til interessante bordbesetninger innen påskedagen kom. Jeg var ved å si at jeg selv hadde fått ridderens brukne lanse i Shene på veien hit, men fant ikke anledningen rett til å snakke om det, underlig nok; jeg merket at Lammas løftet armen sin for sikkert å nevne nettopp dette, men så ble det bare til noen obskøne utbrudd, og så ble vi avledet av nye hendelser.

De fleste av oss vendte seg idet begge eikedørene nå ble slått opp med trøstefullt tunge lyder, og inn kom Ambrose langsomt trampende med kløven fullastet med vin. Det ble alminnelig jubel i hele huset ved det kjærkomne gjensynet med muldyret Ambrose, og igjen forsvant alle bekymringer og løste seg opp i varme maver og dansende hjerter.

Og det slo oss at det var gjennomtenkt å la muldyret bringe vinen rundt, og ikke bare fordi noen kunne slippe å gjøre det, men også fordi denne firbente vingiveren aldri ville snuble i pilegrimsstavene og vesker og tasker og sovende folk.

Dyret stanset ved første stasjon, som var skipebordet. Her hadde altså disse ‘Calais-borgerne’ blitt sittende med pannekakene og ølet. Når de nå skulle tappe vin fra kløvsekkene, var det en som kysset dyret midt på mulen og sa: «Du deilige dyr og frekke frister, har dronning Philippa frelst meg, så frelser du meg dobbelt med din veldige gavmildhet, du er jo den inkarnerte Sankt Bacchus; her, ta en pannekake nå straks, i Jomfruens navn!»

Jeg måtte se nærmere på fyren, som var denne som hadde glemt å hekte av seg halsrepet etter Calais-spillet.

Og til tross for to blåslåtte øyne var han lett å gjenkjenne.

«Lambert!» ropte jeg glad. «Lambert Lyttel, heerlyke onzin og gale, galgesvangre svane, kom deg over hit før du blir hengt, din herlige tulling!»

Og vår forrykte venn fra London strålte opp og danset mot langbordet med fullt vinbeger og en halv pannekake i kjeften, uten å spille en dråpe, men ikke før han hadde dyttet resten av pannekaken sin inn under mulen til Ambrose og klappet dyret på kjeven så svetten og stallstøvet spratt av det.

Lambert kysset oss alle mann og lovte oss betrodde stillinger på godset Belestre, som nå var så godt som hans, mente han.

Nå ville vi vite hvordan vår muntre Londonmann hadde manøvrert seg hit og hvordan tingene hang sammen, og Lambertsa at etter at han hadde sendt sin tante med vandrestav til Canterbury, måtte han for det første selge eselet David Scot for å beskikke turen finansielt, dernest gikk det likedan med grisen Mammet, og så hadde han lystig ridd avgårde fra London sankt Isidors dag på eselet Phelippus, med halmdukken Peter Hood bundet bakpå. Underveis hadde han selvfølgelig kommet borti litt av hvert, slik at tiden ofte gikk med til helt andre ting enn å følge strake veien til Windsor. Slik hadde han ved Brentford hjulpet en bro-eremitt å reparere broen, med det resultat at den raste helt sammen og skadet noen svaner, som i sin tur skamferte både ham og broeremitten i sanseløst raseri, og da hadde vår venn blitt så botferdig at han fastet sammen med denne eneboeren en tid mens han plukket så mange svanefjær fra elven og fra håret sitt som han kunne oppregne sine synder, og disse fjærene pyntet han seletøyet med, og da ble eselet så vakkert og staselig at han vurderte å kalle det Edward igjen.

I Shene hadde han hjulpet en møller med noen kornsekker og deretter rotet seg helt opp til Hounslowe i følge med denne mølleren og en stevningsmann, hvor han underveis hadde inngitt sistnevnte så slett samvittighet og gjort ham så syndig at de sammen gikk til skrifte for den første tiggermunk de møtte underveis (Det gikk samtidig opp for meg at det måtte være mølleren Collis vår venn snakket om, og jeg kjente en lettelse ved dette, for jeg hadde helt siden vi forlot Shene forestilt meg at mølleren var kommet i dødelig skade, og samtidig undret jeg meg mer over de dunkle tilskikkelser der i egnen).

Videre hadde Lambert selv skriftet så grundig for tiggermunken at denne hadde tatt stav og skreppe og søkt tilflukt i nærmeste svinesti for å slippe unna den botberedte Lambert Lyttel. Veien gikk videre ned til Staines og elven igjen, hvor han hadde møtt noen klerker som var så vintørste at han øyeblikkelig slo seg sammen med dem for å lære så mange bacchantiske botssalmer som mulig, med oppvisning av en uforstilt vilje til pønitens ingen søylehelgen kunne finne på å bestride ham retten til.

Ved Runnymede hadde han prøvd seg som kramkar idet han ville hjelpe en slik fyr å selge noen Kristoffermerker til en omreisende fogd og hans våpensveiner, med den følge at kramkaren ble huket for forprang. Vår venn hadde da på snedig vis evnet å overtale fogden til å la kremmeren gå om han lot seg nøye med å motta alle de treognitti Kristofferne i krammet for fri distribusjon og et gudsord med på veien.

For Lambert ble det en sann botsferd; han ble jaget som en hund, sa han.

Ved Lyndenford tok han nattlosji i et forfallent brokapell, og her fikk den nye ankorét så mange almisser av veifarende at han besluttet å forlenge oppholdet der en stund. Forretningene ble blomstrende, så på sankt Hermenegilds dag tok han igjen landeveien fatt med nytt sølv i pungen og en forkjølelse i nesen, opprømt over disse håndfaste tegn på hans tid som bro-eremitt.

Et sted ved Wraysbury hadde han fått juling av en abbed og et par munker fordi han hadde spurt dem om veien til paradiset og med det samme lurt på om de var redde for at taket skulle blåse av dormitoriet i stormfulle vinternetter, slik at de kanskje kunne få øye på sitt eget kjønn. Han kom seg unna med en blåveis og en brukket hjørnetann.

Ved Datchet var han vitne til hvordan en prekemunk utla Skriften for noen landsbyfolk, og da fikk han selv ånden over seg på et blunk; han begynte å messe for et knippe spurver og et parlament av skjærer i en åker, med det resultat at menigheten tok til vingene idet den første prekehestens tilhørere blandt disse landsbyfolkene istedet samlet seg om ham, men hverken disse eller fuglene utviste den ringeste kjennskap til rikmannssønnen fra Assisi og dennes utlegninger for fuglene der i landet. Lambert innså derfor snart at han talte for døve ører og flyvende fugler, og så la han igjen avsted på sin vei – hvor han så ble forfulgt av noen kråker en tid.

Snart møtte han en relikviekremmer med tasken stinn av seglbrev og helligkram, og som denne naturligvis ville prakke på ham, og der var pavebrev og hellige knokler og kluter og kristfjernt kram av allslags, i en beholdning som rommet alt fra vinsvarte koppeskår fra Nattverden, flådde fliker av skinnet til hellig Bartholomeus, tre tenner fra sankta Apollonia, en finger av hellig Stanislaws hånd fra kong Boleslaws egen samling, til pilspisser fra sankt Sebastians perforerte legeme, hjulnagler fra Katharinas martyrhjul, en remse av Veronica-duken og et par hårlokker fra Thomas à Becket. Opp av reisevesken kom negler av sankt Oswald og sankt Cuthbert, en flettet kvast av hellig Olavs skjegg, og i fleng og følge fisket fanten fliser fra Korset, og dét fra alle fire tretyper som var i det, palme, seder, sypress og oliven; her kunne man gjøre et veritabelt røverkjøp, og hvorfor ikke vurdere noen bloddråper av hellig Frans og sankt Dunstan med det samme, og få en flakong med grønn honning med på kjøpet? Hva med et overmåte lekkert fragment av sankt Adalberts underkjeve eller en nokså pen splint av St. Eobanus’ hake?

Og vår venn mistet ikke akkurat interessen ved tilbud om myrra fra Helligtrekonger i Colonia og korintertørre jomfruroser fra nitten av De elleve tusen Jomfruer.

Lambert hadde bekjentgjort bestemt at han først ville smake på alle relikviene før han innlot seg på noen handel, idet han påsto å ville gjenkjenne det hellige ved duft og smak, for det hadde han lært av en av pavens kardinaler i Canterbury, hadde han sagt. Og idet vår venn hadde kastet seg over relikviene som over et herremåltid ble kremmeren urolig og manet til varsomhet, noe Lambert omfattet med fullkommen ignoranse. Etter at han kulinarisk hadde vurdert Bartholomeushuden til rent brevpergament, Thomaslokken til nordengelsk kjerringhår og pilspissene til gjengse London-arbeider, og da han i tillegg kom i skade for å svelge minst én jomfrufitte og en Apollonia-tann mistet avlatshandleren beherskelsen og fløy i fjeset på sin kresne klient. Og Lambert kom seg unna med en hares snarhet og en revs listighet, men med nok en saftig blåveis. Nå så han ut som en mørkemann fra et moralspill – et regulært Ordo Virtutum.

Det første han gjorde rett før ankomsten til Windsor var å forsøke å dele kappen sin som Sankt Martin hadde gjort det i sin tid, for likedan å gi den ene halvparten til en tigger ved byporten, men så hadde han med kniven ødelagt hele stasen, og så endte det med at han gav tiggeren hele kappen og skjorten med – alt selvsagt i flagrende filler – og dermed red han halvnaken inn i byen på sitt rufsete esel.

I portkastellet og før byvakten fikk stanset ham var han imidlertid så heldig å støte på en gjøglertrupp som var på vei til KongensTrøst og påskefesten, og av disse fikk han utdelt en skitten skjorte mot at han ble den sjette borgeren av Calais for denne oppvisningen i vertshuset, som vi nå hadde forlystet oss ved.

Vi hadde i sannhet ikke moret oss så mye på lenge, og vi maktet ikke annet enn å gi oss ende over i nær sagt vedholdende latterutbrudd ved vår venns reiseskildringer. Vi måtte utsette ethvert forsøk på begerføring mens dette burleske itinerarium ble anskueliggjort for oss; vi klarte rett og slett ikke å drikke i fare for å spille innholdet i begrene. Og vi funderte på hvordan vår egen Windsor-ferd ville fortonet seg i denne mannens selskap; jeg mente vi sikkert ville vildret rundt fra St. Albans i nord til Guildford i sør innen vi endelig ville nådd bestemmelsesstedet et stykke ut på forsommeren. De Lyra så ikke bort fra at vi hadde endt opp i Malmesbury med valget om likegodt å fortsette til Gloucester for å rekke påskehøytiden der. Og Mandeville spekulerte på om Lambert var istand til å krysse alle fire hovedveier i England og fremdeles rekke påsken i Windsor, bestykket med livlige beretninger fra både Fosse og Watlynge, Emynge og Rykenelde.

Vi måtte så spørre Lambert om han hadde lettet seg etter at han svelget jomfrufitta og denne Apollonia-tannen, men det hadde han ikke. Dermed var det duket for relikvier i drithuset når den tid kom, mente vi. Latteren rev i takbjelkene, og vi ville sikkert drukket friskt på vår velferd og at vår venn ble herre til Belestre i Wynkfield dersom vi hadde evnet det.

Og Belestre, ja… Dette forjettede herregods i det fjerne lå vår venn alvorlig på hjertet, noe ingen mer ville driste seg til å betvile ved sin forstand; Lamberts ambisjoner var fyrstelige, og han mente at han nå vandret en vei full av vakre tegn: For en uke siden var han bro-eremitt og lærte seg skjønn saktmodighet, og i løpet av den kommende uke skulle kongen se ham. Innen Bonifatius’ dag ville Belestre være innenfor rekkevidde, en måned etter Hermenegilds – og han viste til sine to blåveiser som de rene jærtegn om kommende lykke og storhet. Og da han lærte hvem som nettopp hadde sunget, opplyste han at han snart skulle huke tak i både ridder Chandos og hoffpoet Minot og tilby dem strålende stillinger på Belestre under gunstige betingelser.

Vi mente det kanskje var mer taktisk av ham å først tilby kongen sine tjenester, og det mente Lambert straks var en glimrende idé.

Den pratsomme Elwenhyde kom opp til Lambert og snakket sitt sedvanlige usammenhengende mål som var uten begynnelse og uten ende, og Lambert sa «Hei på deg, og har jeg sett deg før, ja, det har jeg, har jeg ikke?», og så ble han tilbudt en kake. Vår venn virret med hodet og var alt andre steder og over alle hauger igjen mens han konverserte og lo og tøyset friskere og saftigere enn noen goliard og klerk i kristenheten, men da kom denne alveskikkelsen nærmere med kurven sin og sa «De er med rosiner i», og da sa Lambert «Hva, ååh, kom i mine armer, min elskede, hva heter du, og er du gift?» Og så fikk han en kake med rosiner.

Vertshuset sang sin egen vigilie og Ambrose gikk rundt med vinkløven. Og Lambert lot aldri en anledning gå fra seg til å hilse dyret med utstudert courtoisie og småprate med det mens han forsynte det med tørkede eplebiter fra en beltepung, og Ambrose var forlengst overgitt, for etterhvert la vi merke til at muldyret dyttet litt borti vår venn med mulen når runden var kommet til oss. Så fikk Ambrose eplegodt, et kyss på mulen og et par klapp på kjeven med noen godord; de var alt som skapt for hverandre, disse to vandrere. Bikkja Ryker hadde også forlengst roet seg og blitt vant til muldyret, men han løftet likevel alltid hodet og småknurret med øyne som kuler og ører som vindslåtte vinger når dette dyret viste seg, skjelvende av opphisselse. Etter at Lambert hadde hvisket noe inn i øret på hunden ble det en ende på dette også, og Ryker søkte alltid skjul ved hans ben, slik Lovel mest lå ved mine.

Med ett ville Lambert løpe ut i stallen og hente sin venn Peter Hood, og da han kom tilbake med denne leverte han meg samtidig den avspente langbuen tilbake og sa han såvidt hadde lært seg å lytte til strengen, og han bedyret at han ikke forsmådde gaven, men mente jeg var rett mann for den uansett. Miles kom forbi og overtok buen, bandolæret og den tilknyttede strengeposen for å deponere den i våpenhuset (hvordan han i det hele tatt  slapp inn forbi slottsbevæpningen med våpenet, må Gud vite). Lambert ville at Hood skulle sitte ved William, og så ble det til at de to halmdukkene ble sittende sammen på benken, de også.

Vår venn oppnådde snart en egen forbindelse med unge Lammas, der de fant måten ved serier av omfattende fakter og grimaser i tillegg til de mest utsøkte litanier, i en liturgi av gudbenådet røverspråk, og det varte ikke lenge før også disse to var helt fortrolige med hverandre, og så var Lammas og Lambert brødre i Guds nåde – det hadde de jo i grunnen vært alltid, uten at de visste om det før nå.

Det virket som om Lambert kunne få enhver skapning i tale, som den reneste sankt Frans, som jo både snakket med fuglene og ulvene i sin tid. Og jeg rystet lykkelig på hodet og fornemmet at  de folkene som omgav meg og de tilskikkelser som syntes å berede våre veier, ville påkalle mer enn alminnelig oppmerksomhet. Derfor fremmet jeg på innfall et helt vilt forslag for Mandeville, og det var at han tok pennen fatt så snart anledning var og begynte å nedtegne begivenhetene først som sist, og idet jeg samtidig innså hvordan jeg slik liksom veltet blekkhornet hans over et ganske annet prosjekt, så svarte denne med vinvått skjegg at han allerede vurderte å legge første del av sine kommende reiseskildringer til nettopp Trøsten. «Alene dét at et muldyr går rundt og serverer vin er grunn god nok til å dyppe pennen», sa han. Og han tilføyde at fiskegaven til kongen forleden og vi andre med våre dukkemenn, blåøyne og veiskrøner og pussige innfall ville være en egnet prologus og en skildring verdig før man tok stav og taske fatt mot det Hellige land og Paradis terrestre i en lærd voiage, gjennom forunderlige land med hoppende enbeninger og skapninger med hundehoder og slike med øyne på brystet og alt det der. Lambert Lyttels reiseskildringer var selvsagt siselert i hukommelsen hans, og kunne han egentlig unngå å legge merke til sånt?

Lammas ble ivrig igjen, og nå ville han at jeg skulle fortelle om mitt møte med denne de la Pole i Aldersgate og de blinde i Chepeside, og ikke minst det første møtet med bynarren og den besynderlige episoden med de blinde betlerne, og så ble det til at jeg gav til beste en liten erindring om disse hendelser, til lydhør munterhet for de uinnvidde i de innledende eventyr i London, og Lambert sa jeg var rett mann på rett sted med et sant kristent hjerte. Mandeville lyttet oppmerksomt.

De Lyra hadde utvilsomt moret seg over Lyttels beretning fra veiene, han også, men stakk nå hodet sammen med assistentene og diskuterte noe. Han innlemmet like godt meg også idet han mente disposisjoner måtte treffes vedrørende tavlene. Han snakket om å gå ovenpå med lys og lykter og få unna noe arbeid før det ble for sent, for nå hørte han flaggtrompetene på Georgsdagen skralle i ørene, sa han. Jeg nevnte igjen muligheten for å engasjere Lammas til deler av arbeidet, og kom tilogmed på den tanke å bestikke maureren Chrystelamb til å berøre diptyket og redskapene under streng instruks før vi eventuelt brøt helligdagsfreden. De Lyra syntes ikke noe om dette og syntes å gjøre seg klar til oppbrudd.

«Men nå har jo fru Margery den andre nøkkelen til rommet,» sa jeg.

«Ja, jeg får finne henne, da,» sa de Lyra.

«La heller meg overtale henne,» sa jeg, og så tok jeg meg en tur.

Chrystelamb var igang med sin Renée igjen, og et par andre på gige og fløyte akkompagnerte ham. Det duret av liv og munterhet mellom skogen av fakkelbærende bjelker og skråstivere, og borte i Caerleon holdt man sitt eget hoff.

III. En uventet seilas

‘Ego dormivi, et somnum cepi: et exsurrexi, quoniam Dominus suscepit me…’ Ant.

Jeg gikk inn i kjøkkenslusen, en løpegang til kjøkkenet, hvor en smal, bratt trapp løp opp til høyre, flankert av to lave dører med jernhank, på sterke hengsler. Jeg var alt het i fjeset og klam i skoene av varmen her inne. Jeg gikk et stykke videre. Her gløttet jeg inn den halvåpne kjøkkendøren og tittet inn i det varme brasserie, hvor grytene pustet skjønt og melkehvitt og pannene freste under pannekakene. Mester Osbert og Miles var hit og dit mellom potter og kar i høytidelig travelhet mens tjenestejentene la alt til rette. Nå kom en av dem mot døren med nok en bunke pannekaker, og jeg trakk meg til side. Alisoun så meg visst ikke idet hun skyndet videre til skipebordet. Da Agnes like etter kom farende med noen tredisker og kopper kunne hun ikke unnslippe. Jeg spurte etter fru Margery.

«Å, jeg tror hun er over i stallene med noen godbiter,» svarte Agnes mens hun tvang en svett hårlokk inn under skautet igjen, og hun smilte kort før hun hastet videre. «Men der kommer hun visst,» sa hun og kneiste med hodet bakover mot meg før hun forsvant.

Jeg stod alt og drømte meg vekk i Agnes’ forvillede hårlokk da husfruen brått sto foran meg, og jeg kvapp til i det samme. Jeg var overrumplet og skyldig for allverden i uanstendig liefde og amour.

Den aktuelle omstendigheten ble så litt stotrende fremlagt for Margery, hvor jeg nevnte at jeg var ‘han fra Brabant’ ogsåvidere og at det dreide seg om verkstedet, alt mens jeg dvelte ved det veldige nøkkelknippet hun bar i beltet, og som foreløpig var det eneste jeg kunne henge blikket i, for hvem enn jeg måtte komme til å se på nå, ville som meg ikke se annet enn den hårlokken som lå meg på øyet; jeg må ha sett lettere forrykt ut.

Rød og blank i fjeset tenkte vertinnen seg om et øyeblikk før hun foreslo at man gikk ovenpå med én gang. Og hun ville lede an opp denne trappen som løp opp til andre stokkverk herfra.

Men jeg holdt igjen og gjorde oppmerksom på at de Lyra satt med den andre nøkkelen, så jeg måtte nødvendigvis inn i skjenkehallen igjen, mente jeg. Fruen sa hun hadde en tilsvarende, så det var bare å ta snarveien opp, og hun hektet en lykt fra en veggstolpe. Da jeg sa vi måtte hente mesteren og medhjelperne, erklærte Margery at hun først selv ville vurdere det gjenstående arbeide med meg. Hensikten med dette fant ingen mening hos meg, men overrumplet påny slo jeg tankeløs følge med henne opp trappen, og snart moret jeg meg med å klatre etter den svære kjolebaken hennes, og med nesen betenkelig nær et sted den aldri skulle være noe i nærheten av, men oppover i det trange, bratte og knirkende trappehuset bar det. Vi befant oss i en hemmelig passasje som forbandt etasjene.

Vi steg opp gjennom en jernringet lem, og oppe i neste stokkverk kom vi først inn i et mindre rom, og ut gjennom døren fra dette var vi ute i galleriomgangen over skjenkehallen, med verkstedrommet i andre enden av fasadeveggen. En katt smatt mellom føttene på oss.

Buldringen og skrålene nedenfra sto tungt og jevnt oppunder bjelkeverket og samlet seg i et lydlokk som over en veldig gryte; det lignet en ridderhall for visst.

Fru Margery strenet mot den aktuelle døren som var hun ute i et ærende for seg selv, men jeg nølte og sa det var nok best å få med seg mester de Lyra; det var jo hans verksted.

Husfruen snudde seg, og i skjæret fra lykten og veggfaklene syntes hun å anta mer farve; hun rødmet mer, og øynene hennes gnistret i det hun sa: «Men vi mangler en tredje nøkkel, forstår du.»

«Å?» sa jeg og skjønte ingenting.

«Men her er den jo!» lo hun hektisk og tok meg bestemt i skrittet. Av en eller annen grunn vek jeg ikke tilbake idet jeg oppdaget at hånden min grep tilbake i skjødet hennes. Hun grep litt for hardt, syntes jeg, og det er sjelden lurt, men jeg gjengjeldte fast nok. Hun gav fra seg et klynk, og hun gurglet. Hadde jeg vært på Lammas’ alder ville jeg kanskje løpt min vei på dette tidspunktet. Istedet sto jeg opp mot henne, men samtidig suste tankene rundt Osbert og de Lyra, ja, jeg tenkte på tjenestejentene også, mens hjertet danset rundt hårlokkene deres.

«Ved Georgs lanse,» sa munnen min, «Om denne nøkkelen er nødvendig for at vi kan ta oss inn til diptyket, så får vi bruke den, da!» Og i hellig overbevisning var jeg inne i henne på et øyeblikk med fast og nysmidd nøkkel opp mot rekkverket. Mens jeg med utsikt til den svære, søtluktende og melkehvite baken som bølget frem under den oppbrettede kjolen vandret i fuktige skoger tenkte jeg ikke på at vi kunne bli oppdaget, for gjennom det bueskårne rekkverket skimtet jeg hodene og bordene der nede mot Caerleon og Filipshuset og fikk en fornemmelse av Sluys; jeg var med ett tilbake på skytterkastellene på kongens kogger under slaget ved Sluys, og der nede på dekk raste blodige kamper på liv og død, og her kunne vi ikke være i slikt beskikk, men akkurat nå var jeg oppsatt på å gjøre en god gjerning i drakedreperens navn, og det merket min vertinne meget godt der hun het og heftig vred seg som forstyrret og utstøtte lyder som for alt jeg kunne begripe godt kunne høres gjennom gjesteståket der nede. Og hun oppførte seg som en sann lengtende dame der hun bar seg noe avsindig, og jeg tror hun ropte etter ‘Offas eik’ og ‘Trøsten’ mens rumpelukten og den stramme eimen av vinterkjønn rev i nesen med en styrke som en hær på slagmarken og gjorde meg ør og nådeløs, og luktene og smakene var samtidig den deiligste honning, og jeg begjærte den med hele min uforstand. Que est hec potestas, hva er denne makt…

I opphisselsen ropte jeg ‘Sluys!’ og fra massene der nede kom de unisone ropene ‘Sluys, Sluys!’ i et muntert og drukkent responsorium… quod nullus sit preter deum, som om Gud var alene… Og hun var en stormastet kogge i en skog av andre skip der vi duvet tungt og blodig i bølgene ved Sluys mens jeg drev baugspydet mitt til dypet av henne og var en omtåket enhjørning som gjorde vei i alt annet enn jomfruskjød. Langt inne i fuktigheten hennes lengtet jeg alt etter helt andre egner; jeg forestilte meg å være i Alisouns og Agnes’ land, men jeg fryktet jeg kanskje aldri ville nå så langt som til disse jentenes skoger og hortii conclusi – til disse fjerne og lukkede haver – idet jeg nå fór vill i dette lammende limbo, langt fra land, og nedenfra fortsatte man i beruset bravur å rope etter Sluys, og det brølte tilbake mellom alle bordbesetninger. Som i feberferd fór jeg i svimlende sug til tåken tok meg, og mens jeg druknet i den dirrende og drivende damemyren ble jeg mykt martret i myldrende og kilende kverner som vikler og fletter og tvinger tankene sammen med en vrimmel av ville åler i et dyp av en vill og vammel verden.

Og så var det som om jeg fikk tak i sleipe tangkvaser, og jeg rev og røsket i disse glatte buntene for å komme meg på land, Euge, euge! Quis est tantus timor, et quis est tantus amor? Bravo, bravo! Hva er denne veldige redsel, og hva er denne mektige kjærlighet!

Og hun skrek til og vekket meg til synet av den brannrøde hårbunten sin som jeg klemte nevene mine om i rykkende trekk som tvang hodet hennes mer og mer bakover og krystet stemmen hennes til en kvalt ralling, og vi var som rasende svaner.

…cumque transissent septem dies aquae diluvii inundaverunt super terram… og etter sju dager skjedde det, da kom vannet fra storflommen over jorden…

Og skrekkslagen kom jeg til meg selv idet jeg slapp den tykke hårsåten til min vertinne, for i neste øyeblikk å møte den gyldne galemasken i beltestroppen min i ildskjæret, der den danset som en slange over det stornakne dameberget og naglet blikket i meg; den grinte så djevelsk hånlig og stirret meg i hjertet så hardt at en ny vinter la seg over huset, et hus jeg i et sykt syn så som svarte, sotede ruiner.

‘Crécy, Calais!’ lød det fra skjenkehallen under oss.

Det varte alt sammen ikke lenge, og jeg oppdaget at masten ennå sto da jeg gled ut av henne mens jeg så meg selv dryppe fra den dvaske damen hennes, og alt var fordervede frukter i pøler av pikk og saltsøt saft.

Av en eller annen grunn skyndet jeg meg å stikke min Lambert litt opp i det kjøttet jeg nettopp var ute av.

Fru Margery vendte seg om så det knaket i rekkverket, og hun hostet og kjempet med pusten og en stemme som strevet med å komme tilbake, og hun var brennende het og drivende av svette mens hun slet med å stå skikkelig på bena, så aldeles øm og mør og beseiret var hun.

Skyndsomt lot hun kjolen falle og rettet på skaut og forkle. Nå var hun virkelig sprutrød, og jeg var varm i kinnene selv, for å si det mildt. I et øyeblikk syntes jeg hun var vakker, hun lignet en blussende jomfru, med smeltende, slørete elskovsøyne. Mens jeg heiste på meg hosene sa hun leende at «Den nøkkelen der duger til helt andre dører enn den her borte.» Hun så i begeistret skam på meg og mitt, og jeg var et klokkerep etter endt messe.

Så ble hun litt brydd og ba meg skynde meg ned etter de Lyra mens hun i en fart låste opp den ene låsen.

Så forsvant hun ned der vi hadde kommet opp.

Jeg stakk beltestykket i munnen og fullførte handelen.

Her var ingen tid å spille, så jeg kom meg ned i skjenkehallen igjen fra galleriomgangen og forbi Filipshuset, hvor slottsbevæpningen var oppstilt, og svimmel og matt drev jeg gjennom hærskaren av gjester til jeg nådde bordet vårt i Montsalvat.

Her danset Lambert på bordplaten og gjorde seg til med noen helt forrykte bevegelser.

«…Og slik spradet den sinte abbeden mens han betvinget det nysgjerrige lemmet sitt under kuttefoldene, haha, og når han kjeftet på meg var det jo egentlig den ulydige pinnen sin han skjelte ut!»

Alle lo så det skvalpet, og nå syntes de Lyra å more seg også der han uten mine til å ville reise seg svingte begeret og oppildnet vår borddansende venn med grove tilrop.

«Ha, og der skulle denne munkekuken liksom straffe meg, da, uten å skjønne min frelsergjerning! Jeg tok min egen i hånden og hilset ‘god dag’, og så vinket jeg muntert med den og rådet ham til å gjøre det samme, så ville han bli fri og glad, men denne stakkars kuttetosken trodde han kunne trampe på en slik slange; han ville ikke pisse i kryss engang!»

Folk brølte i latter og Lambert tok en trall på bukkehornet sitt mens jeg satte meg til med brustne bjeller og lirket meg inn mellom William og de Lyra. Begeret var tomt og jeg hadde gått glipp av en runde, men de Lyra lot meg straks drikke av sin kopp. Jeg valgte foreløpig å ture med mine venner, men jeg kjente den selsomme følelsen som rammer en som har seilt kogger han ikke skulle ha seilt. Og selv om jeg skjønte at jeg senere en gang ville sove godt med det, befant jeg meg nå hjelpeløst i bølgene.

Snart hørte vi at en ny rett var ventende, noe man kalte blancmanger, som var en melkerett med noe som het Rys Iberica, og dette var en riktig stasrett bestående av spanske korn kokt i mandelmelk, tilsatt finhakket kylling, fett, røstede mandler, salt, ingefær, pepper og safran.

Idet jeg hørte at denne potage of rys og kongelige melkespise var under oppseiling mumlet jeg noe om at jeg selv både hadde fått min hvitrett og spilt min egen blancmanger for denne kvelden.

Og det stille skriket fra beltestykket jaget meg ned i begrene. Og denne masken i beltestykket brølte meg i synet med en kraft som den kjøttrosen jeg nettopp hadde druknet i, og jeg forsvant i et bryllup der min forgyldte påskegave aldri ville svikte meg som vitne; hele stroppefjeset i beltet mitt, denne forrykte smilende bjørnehund syntes meg nå som et eneste glimende kjønn.

IV. Kylling i mandelmelk

Ad laudes: Angelus autem Domini descendit de caelo, et accedens revolvit lapidem, et sedebat super eum…’ Ant. I

En rykende, stor gryte med søt blancmanger ble satt på skipebordet til deilig dulcimerspill, og der var Chrystelamb på strengene sine. En annen satte seg også til og strøk et underlig instrument vi lærte var walisernes crwth og den forrige Edwards yndlingsinstrument, hvor strengene var spent over en ramme i forlengelse av klangkassen, som hadde to kantsiselerte resonanshull.

Vi forsynte oss freidig fra stablene med treboller og hornskjeer, og de fleste var nok forventningsfulle, for de færreste hadde vel smakt noe sånt som dette før. Mandeville priset maten med en opplysning om at dette var ham kjent og kjært som blanda, og han kunne erindre et lignende måltid i de fjerne land omkring Cathay i det fjerne Østen, hvor hanmesket seg med lignende porsjoner som ble servert av aper ved hoffet til herskeren av Macumeran. De svellede korn i mandelmelken kalles ‘ris’, tilføyde han.

Munterheten bølget varmt over bordene og ny vin kom. Jeg kunne ikke annet enn fordype meg i denne hvitspise og legge gode miner til, og det var en sjelden nytelse, ved min sjel. Vi spiste og drakk som fyrster og konger.

Jeg kunne allikevel ikke unnslippe det ubehaget som nå var inntrådt, for nå ville jeg få vanskeligheter med å forholde meg til mester Osbert, for ikke å snakke om fru Margery selv. Jeg hadde alt lenge lengtet etter den dagen Osbert kunne benke seg med oss og løfte begeret som en vert som ble venn. Nå virket dette som en umulighet, og om han endelig skulle stige ned til oss og bli en grei fyr å forholde seg til, ville det kanskje ikke være til å holde ut.

Jeg bestemte meg der og da for at dette ikke skulle få beherske meg, og etterhvert som vinen varmet hjertet ble jeg modig og viss på at jeg skulle bli fortrolig med ham uansett. Men det plaget meg at jeg fremdeles var i stand til å forstyrre tilværelsen slik og skaffe meg nye demoner på ryggen. Nå ble alt forandret. De nevnte anfektelsene plaget meg mer enn tanken på utstøtelse og offentlig pisking om synden ble oppdaget. Samtidig tenkte jeg på tjenestejentene, og det var nok først nå jeg oppdaget at jeg kanskje var forelsket, men jeg visste ikke i hvem av dem, om det ikke var begge to – eller tre – så besynderlig det enn høres. Men tjenestejentene måtte være søstre, for de var så like og samtidig ulike – jeg skjelnet dem ennå ikke fra hverandre.

Jeg stirret ned i den herlige blancmanger. Om Alisoun eller Agnes en dag kunne bli kjærlig mot meg, så var det altså som om jeg hadde spilt min kylling i mandelmelk. Slik kjentes det.

Jeg vippet opp masken i mitt nye beltestykke. Det dyriske fliret, disse uendelige øynene- her ble jeg speilet og her fikk jeg se verden i ansiktet. All min ferd og min fortapelse lå i dette smilet, de avgrunnsdype mandeløynene og bjørnegrisesnuten som lignet den franske lilje. Gullet glimet over linjer og rynker og blomsterstjernekrone og varslet ulykker og tap og de fortaptes latter. Her var det bare å le.

Under måltidet nevnte jeg for de Lyra at den ene nøkkelen var dreid i låsen, så nå var det bare å vri den andre i og sette seg til arbeidet. Mesteren gumlet og drakk og sa bare at ‘Godt, det er bra’. Og så hygget han seg videre sammen med de andre mens jeg lengtet etter å gjøre det samme. Innimellom forsvant bekymringene, for bare senere å dukke opp med flere hoder. Det var ikke annet å gjøre enn å la betenkelighetene fare og bare svinge begeret og være viss på at jeg hadde ofret meg for diptyket av et oppriktig hjerte.

Over blancmangeren mente mester Nicholas at hele Trøsten ville drømme søte drømmer idet han viste til den lærde Boethius de Dacia, som i verket De Somniis hevder at drømmene snarere kommer fra maven enn fra engler og demoner. Og han erindret med det samme et eksemplar av verket han hadde katalogisert: ‘escript de forme en un coulombe en un grant volume, couvert de cuir blanc a empraintes sans aiz, a deux lasnieres de cuir et couvert dun drap dorée’, i formalskrift i én kolonne, stort volum, i hvitt, blindpreget lær uten hjørnebeslag, med to lærremmer, svøpt i gyldenklede. Så vidt han husket var boken overrakt den forrige franskekongen.

Så besluttet den kongelige bibliotekar at vi skulle forflytte oss til Caerleon-nisjen. Dette falt sammen med at mester Osbert åpenbarte seg ved bordet i Montsalvat, og i hånden hadde han et staup øl.

Jeg ble først bragt ut av fatning og glemte å ta blikket fra ham, for jeg tror det var første gangen jeg så ham sette seg ned. Det var nok også første gang jeg så ham med drikke i hånden. Jeg var jo vant til å se ham som en annen Henry II, far til kongene John Landløs og Richard Løvehjerte, som aldri hvilte, men alltid var på farten med sine endeløse vogntog med hoff og kokker og ministre rundt om i landet, selv mer enn vanlig er blant kongene, og som ikke engang satte seg under messen, men også i kirken diskuterte rikets anliggender med sine embedsfolk.

Mester Osbert le Taverner var i godt humør og spurte hvordan det gikk i Merlínrommet. Først skjønte jeg ikke hva han mente, men så erindret jeg det vi tidligere hadde hørt; også rommene hadde navn i dette huset, akkurat som nisjene, drithus og latrine har navn.

Verten foreslo at vi tok oss en tur bort til Caerleon, men så ble han avbrutt av Lambert, som nå dukket opp under armen hans og ville skåle.

Borte i Caerleon stimlet noen fornemme typer omkring denne hettekledte ‘St.Bryce’ med hatten på ryggen, og én til i hette, deriblant herr Chandos med blottet hode og andre riddere og oppvartere fra slottet, deriblandt slottskonstabel Foxley. Der var også herr Chaucer og flere som syntes å være i dennes følge.

I den varme lysdunkelen og i en dåm av slottets nærvær, og mens jeg funderte på om både Alisoun og Agnes hadde grønne øyne, eller om en av dem egentlig hadde blå eller brune, og om kanskje begge var helt rødblonde under skautet, og mens jeg kjente meg nærmest hemmelig viet til Margery, spurte jeg plutselig Nicholas om nummer 547 i den nye katalogen hans. Og bibliotekaren lurte på om hvilken katalog jeg refererte til, Westminster eller Windsor, og da jeg mente sistnevnte kunne jeg lære: ‘De morte regis Edwardi I, ordinum, scriptus ad abbatem S. Augustini’, altså om Edward Longshanks død, skrevet til abbedene i Augustinerklosteret i Canterbury. Jeg fikk samtidig vite at boken var et lite pergamentbind med sølvspenner og preget med små løver i engelsk rødt, drapert i gyllenlin.

Denne leken snappet Lambert fort opp, og han ville straks vite hvilken bok han ville finne under oppføring 5, og Nicholas gledet seg over en ny disippel og meddelte ham: ‘Libellus de Descriptione Hiberniæ, scilicet, Silvestri Giraldi Cambrensis Topographia Hiberniæ’, en bok i grønt lær med skinnstropper inneholdende en landbeskrivelse av Irland ved den store walisiske kronikør Geraldus Cambrensis. Lambert ble så begeistret at han spilte litt vin på bordenden, men han var snar som et ekorn og slikket det i seg. Han ville straks høre neste nedtegnelse, og bibliotekaren stusset først over en slik iver før han siterte: ‘Libellus de Miraculis Hiberniæ’, og han gjengav incipit-teksten til Lyttels fryd: ‘Aissi de jotz sensee dun libre qui parla de las merevilhas de la terra de Ybernia’.

«Det er en liten bok om irske mirakler,» sa Nicholas. «Den er forøvrig bundet i lys, blindpreget kalv med stropper i gullstukket svinelær.»

Lambert brølte av latter og sa den boken ville han se, og den andre også. Han begjærte straks ansettelse som bibliotekarens assistent, men han måtte lære seg å lese underveis, sa han. Nicholas lo kort og fordypet seg i begeret igjen.

En slik sammenblanding av folk og stender hadde jeg knapt vært i nærheten av, det nærmeste måtte være i forbindelse med noen utsmykninger i Westminster for mange år siden, hvor de involverte laugene banketterte i herrehallen i abbediet der.

Lambert smatt plutselig vekk, og da han kom tilbake oppdaget han myntmerkene vi tidligere hadde forseglet bordplaten med, noe han syntes han hadde sett før. Og han hadde tatt seg en tur bort til Caerleon og slottsbordet der også, og det var dér han ble anbefalt å ta en kikk på de caprisiøse forseglingene i Montsalvat. Først ble jeg forbløffet over at min venn uten videre hadde foretatt en slik avstikker og fått tilgang til riddersetene i Caerleon, for det var nesten utenkelig at en mann kunne bevege seg så fritt og uten omsvøp, endatil innenfor sluttede selskaper av storfolk; han kunne kysset kullkjelleren oppe på slottet for mindre. Han slapp sikkert unna med det fordi han var rask som en hare og fordi han samtidig ikke eier de hemninger vanlige folk er belemret med, og dette står nok malt i ansiktet på ham med tegn bare konger og fyrster kan lese – ja, rent bortsett fra blåveisene hans, da.

Når det gjaldt disse voksmerkene sa jeg at det ikke var så merkelig at Lambert hadde sett dem før, og jeg fisket frem en penny. Og han sa «Ah, ja, selvfølgelig, jeg svalet øyelokkene og kinnene med et par av disse!»

Og da jeg nevnte at denne helligkramhandleren vi hadde møtt sannsynligvis var den samme Lambert hadde bragt ut av fatning ute på veiene, og som hadde prydet ham med den andre blåveisen, ble vi fort vi enige om at det skulle bli stas om denne fyren kom inn dørene igjen, for da skulle han bli varm og få en kappe som passet, og den ville være meget hellig. Lambert lovte på min oppfordring å fange opp denne tannen han hadde svelget når den kom ut av ham, rense den og bruke den for det den var verdt når anledningen bød seg. Han mente samtidig at han måtte skuffe oss vedrørende den tørkede jomfrufitta han også hadde svelget, for den ville neppe åpenbare seg med mindre vi fingransket avføringen hans eller sprettet ham opp med sigd. Noen jomfrurose i rosinform var noe som enten ville bli en del av ham eller for alltid skjult in faeces, altså i ren dritt.

Vår deilige venn sa han straks ville bort til kongen og betro ham denne morsomme hemmeligheten, og ingen kunne tvile på at han kom til å gjøre det.

Mester Osbert henvendte seg igjen til de Lyra og spurte om arbeidet med diptyket. De Lyra mente det ville stå seg godt, men at man måtte bryte helligdagsfreden for å gjøre de siste berøringer, for nå skrallet Georgstrompetene ham slik i ørene at han måtte gjøre noe. Gjestgiveren mente dette måtte innvilges av hensyn til kongen og en så verdifull gave, men at det helst burde unngås, siden Merlinrommet måtte stilles til disposisjon for noen noble herrer nordfra innen Georgsdagen, som ikke hadde innkvartering på slottet.

Nå ville Osbert igjen ta oss med bort til Caerleon, der den snedige Lambert altså alt hadde vært en snartur, og dit gikk vi. Her bukket Nicholas meget elegant for Sir John Chandos idet han presenterte meg og William med en håndbevegelse mot den forgyldte dolken i beltet på halmdukken. Ridderen uttrykte en behersket glede og ærefrykt da han gikk ned på et kne og vippet på dolken med begge hender.

Chandos trakk dolken halvt ut av skjedet og betraktet lenge blodrusten i knivbladet. Ridderen holdt våpenet som en relikvie mens de lange gullbroderte splittermene i blå fløyel sopte langs gulvet. Han hilset oss med et ‘Ha, mes amys de bonz coeurs, regardez Crécy, les champs glorieux!’ mens han la dolken mot brystet på sin delfarvede doublet i rødt og blått med innsydde liljer og løver. Han slo over på folkespråket og sa et par ord om denne gay daggere, og herr Chandos bukket høvelig og med den ytterste courtoisie, med stor edelhet og langsomme bevegelser idet han reiste seg og innlemmet oss i selskapet.

I Caerleon ble de andre forestilt for oss, og med stor munterhet da det ble klart at det gloriøse Crécy åpenbarte seg ved våre besynderlige skikkelser.

Chandos forlangte forøvrig at William skulle tjores på Ambrose, og mester Osbert innvilget dette straks. Jeg ble lettet, for heretter ville jeg alltid vite hvor William var når vi menget oss med gjestene.

I Caerleon gjorde man selvsagt ennå ære på hedersgjesten Iestyn, og vi bevitnet hvordan ridderne overrakte ham en bombardekule fra beleiringen av Calais. Blant ridderne var den navngjetne og driftige sir John Brocas, kongelig stallmester og skogvokter med betydelige eiendommer i omegnen, en gascogner som hadde svingt stålet i alle trefninger siden Halidon Hill, og som fanget denne herr Peter Arnold i Saint Arnaud nær Tournai under det flamske felttog. Under beleiringen av Calais ledet han et kompani på en ridder, fjorten ryttere og tjuefire bueskyttere.

Herr Chaucer hilset de Lyra og unngikk med decorum å spørre etter tavlene. Istedet pratet han om et godt parti aquitansk vin han hadde fått bragt fra London, og som nå gikk rundt på kagger i muldyrets kløv. Over hundre fat vin var fra elveprammene losset og bragt på vogner opp til slottet, og rundt seksogtyve fat var i tillegg deponert i Trøsten, hvorav halvparten var seglmerket for slottet, men som ved ansøkning kunne stikkes om vertshuset skulle komme i mangel. Vinpartiene besto også av flere fat fra Brocas’ vinkjeller i Clewer, og nye hundre fat var alt på elven fra London. Og det dreide seg om flere sorteringer, både acetus, albus og rubeus, dulcis, fortis og grossus, miscatus, potens og vetus. I tillegg ville simplere og tynnere viner som aquatus, pusca og picheta være tilgjengelig for folk flest og de fattige under turneringene på Georgsdagen. Da vi spurte etter lille Geoffrey Chaucer lærte vi at gutten losjerte med sin barnepike oppe på slottet, og at vi nok fikk hilse på ham igjen under turneringene.

Lambert satte foten frem og bukket som en prins for herr Chaucer, og han sa ‘Hei, herr Chaucer’ og lo hjertelig. Og siden Lambert ikke sa mer, så kjente sikkert den kongelige vinhandler at han måtte si noe, og da sa herr Chaucer til ham: «Gledelig er det å se en fyr som deg i Wyndsor, for når man alltid er i kongens ærend og befinner seg én dag i Guildford, en i Durham eller Nottingham, og en annen dag i York, så hender det lett at man savner kjente fjes og noe man kan forholde seg til når veiene blir lange.»

Lambert hoppet frem for vinhandleren og påsto at nettopp kjente fjes måtte være en sann gru og en plage for en betrodd vinhandler, og særlig ute på Londonbroen, der de hadde møttes sist, en bro som ifølge ham selv ikke hadde noen ende der den forsvant ut i fremmede tåkeland man risikerte å aldri finne ut av igjen, særlig om man havnet i den beryktede Våpenkjortelen – The Tabard – altså slik han så det.

Chaucer lo behersket og sa en lett kunne rote seg bort i litt av hvert på denne den største bro i kristenheten, og særlig folk som Lambert Lyttel, som ‘alltid har flere ærender enn han rekker over på en dag’. Han mintes levende hvordan han hadde møtt bynarren Lambert ute hos sadelmakerne, der denne en hel dag til ende prøvesatt alle sadler han så ferdigsmurte, og liksom aldri ble enig med seg selv om hvilken som var best å sitte på, mens han hele tiden fikk rapp over både rygg og fjes av sadelmakernes kjepper – alt mens hosebaken hans ble mer og mer klissen av alt sadelfettet; idet han løftet seg fra den siste sadelen revnet likegodt hele buksebaken på ham, hørte vi.

Han kunne nok sine kunster og skikker, vinhandleren også, for nå grep han i en fart en stor balustermugge fra bordet i Caerleon, som blødde av vin og glinset fortryllende i sin blomsterglasering, og denne trykket han på Lambert mens han erklærte at om han greide å drikke fra denne uten å få vin på haken, så skulle han få beholde den, med alt som var tilbake i den. Dette sa han med et nikk til mester Osbert, som godtok dette.

Med fet og glasert Londonmugge mot munnen demonstrerte Lambert sine sanne evner, for ikke bare hanket han krukken fra skulderen med øvet turnering; Lambertla seg like godt ned på det halmstrødde jordgulvet i myren og the marsh først som sist, og han drakk uforstyrret med balansert mugge inntil Ryker slet seg for å leke med Trøstens hunder. Hundekobbelet stormet over den balusterdrikkende Lyttel, som elegant løftet bena vekselsvis for å stagge hundereiene; og dermed løste hundeflukten seg opp i intet ved knærne på den drikkende, som tippet opp og ned annenhver gang mens resten av ham håndterte balusteren med viderekommen øvelse, og Chaucer innrømmet fort at han aldri hadde sett et menneske svelge baluster liggende, ikke engang på The Tabard i Southwerke (hvor han kanskje aldri hadde vært engang), og selv om Lambert var boldt beskjeden og innvendte at han tross alt var kresen og når som helst kunne drikke snuten og hatt og hette av hvem det skulle være, så gikk sannelig herr Chaucer ned på et kne ved skulderen hans og bekjente sin beundring ikke bare for ‘dype og ærlige drukkenbolter ute i Southwerke som behersker kildedype mugger liggende’, men like godt hyllet det han kalte ‘de gode menn på broene og i bygatene’. Og herr Chaucer kalte De Lyra til seg mens han fikk to nyfylte kopper av sin tjener, som denne nå nettopp rakk å tappe fra Ambrose. Han gav den ene til vår venn i tillegg til balusteren mens han ønsket oss alle god påske.

Blandt alt kropratet hørte vi om en fryktelig pest som hadde nådd Marseille og Avignon fra Levanten. Halve Florens og Marseille var visst alt lagt øde, og paven i Avignon hadde allerede fått det råd fra sin livlege å oppholde seg mest mulig i et rom i pavepalasset med en stor peis i hver ende, og han ble ellers mer eller mindre anvist til soveværelset sitt i Engletårnet, dette høyloftede og blomstermalte soverom med en peis i hjørnet som ble fyret døgnet rundt. Vi lærte også om at Jomfruen i både Chartres og Reims hadde begynt å gråte blod og om at en mester Guillaume de Machault var i gang med å komponere en flerstemt messe til gudsmoderens ære. Denne hadde inntil Crécy vært i tjeneste hos den blinde Jan av Böhmen, som tappert falt i slaget etter sine fem sverdslag. Nå var visst denne poetkomponisten i tjeneste hos datteren Bonne av Luxembourg.

Etterhvert som stemningen steg vendte jeg meg mot Mandeville og nødet ham til å fortelle mer fra både Reveromanen og Le Lai d’Aristote, og der kom Filosofen igjen krypende på alle fire, med rep om halsen og sadel på ryggen, og der sitter den vakre Phyllis på ryggen hans, mens en fortørnet Aleksander overrasker dem. Og han spør hva den aktverdige læreren sin bedriver i denne posituren, og Aristoteles svarer fra sin eselposisjon at ‘se hvor farlig kjærligheten er, min venn, se på meg; jeg har også falt for den.’ Og der løper en sulten Renart inn i et cistercienserkloster og fråtser i høns og løper tørst videre til brønnen og ser to bøtter. Han kikker ned og ser sitt eget speilbilde, men tror det er sin kone Hermeline og går til bunns i den ene bøtten. Så kommer ulven Ysengrin og får øye på sitt speilbilde, tror det er sin kone Hersant, og trekker den slutning at hun har stevnemøte med Renard. Rasende roper han ned i brønnen, hvor Renart forklarer at han er død og i Paradis og har det deilig. Så hopper Isengrim etter i den andre bøtten, og Renart farer opp i den andre og unnslipper. Senere kommer munkene og trekker den pjuskede Isengrim opp av brønnen og pryler ham.

Slikt ville vi naturligvis høre mer av, men fortellerne lovte mer til en annen gang, og vi gledet oss til å høre om hvordan Renart fikk syndsforlatelse av grevlingen Grimbert og red sammen til hoffet, om pilegrimsreisen med katten Thibert, om hvordan Hersent ville gå jernbyrd, om hvordan Isengrim ble helbredet for øreverk, om hvordan sneglen leste evangeliet og bjørnen en bønn, om hvordan hønen ble helgen og månen en ost…

Mester Nicholas Prince erindret en av sine listede reveromaner og drømte våken og siklende om un petit volume a empreintes, couvert de cuir noir a deux lasnieres de cuir dun drap dor, med andre ord et blindpreget sort skinnbind med to lærstropper og overtrukket med gyldenklede…

I vertshuset i Windsor ble vinen lang og vigilien kort.

Og mange har mye på hjertet, og vi vil jo høre alt vi kan få høre… Kan man telle Kvinnens dyder? Kan en mann få avsky for sitt lem etter en skilsmisse? Mister nattergalen stemmen når den har ynglet? Hvorfor tuter uglen ved bønnetidene? Kan reven klatre i trær? Er vannet det samme etter at man har trukket hånden opp fra det? Hvorfor er mennesket født uten horn og klør? Hvordan kommer lyden uhindret til øret, hvorfor er fingrene ulike, hvorfor kan ikke menneskebarnet gå som dyrene etter fødselen, hvorfor er frigide kvinner kåte, hvilket av Adams ribben er Kvinnen skapt av, var sønnen Chams reaksjon på Noas drukkenskap en synd, og ville Verden sett annerledes ut om Shem og Jafet og ikke Cham gikk inn i teltet og oppdaget deres fars blusel? Hvordan holdes Verden oppe, hvorfor er havene salte, hvordan har det seg at havene ikke stiger med tilflyten av elver, hvorfor beveger gjenstander satt i bevegelse andre gjenstander, hvorfra kommer lyn og torden, er Bevegelse betinget av Tiden eller er Tiden betinget av Bevegelse, tillater Naturen tomrom… Er stjernene besjelet? Kan aplanon, den ytterste sfære, kalles et besjelet legeme eller Gud selv? Har dyrene sjel? Om man drar vestover for å komme til øst, men strander på ukjent land, kan man da fortsatt kalle det opprinnelige målet ‘øst’ om man fortsetter i vesterled? Finnes det man ikke kjenner?

‘Quid est vita? Bonorum leticia. Quid est senectus: Optatum malum. Quid est somnus: Mortis imago. Quid est mors: Eternus somnius. Quid est verbum: Proditor animi. Quid est corpus: Domicilium anime. Quid est barba: Sexus discretio. Quid est cerebrum: Lustus memorie. Quid est frons: Imago animi. Quid est fides: Ignore rei miranda certitudo. Quid est cor? Receptaculum vite. Quid est stomachus: Liborum coquus. Quid est ventus: Aeris perturbatio…’ Hva er søvnen: Dødens ansikt. Hva er døden: evig søvn. Hva er ordet: sjelens talsmann. Hva er kroppen: sjelens hus. Hva er ansiktet: sjelens bilde. Hva er maven: avføringens utfartshavn… osv.

Med utgangspunkt i nettopp Imago Mundi av Gaultier de Metz lærte vi at et menneske kan vandre rundt Jorden som en flue på et eple og at Verden befinner seg så langt fra stjernene at om en sten slippes fra dem vil det ta den mer enn mange hundre år å nå vår klode, og om man vandrer 12,5 kilometer om dagen uten rast ville det ta vandreren det sjudobbelte av 7 157,5 år å nå den nærmeste stjernen. Universum holdes i Guds armer og mennesket er i sentrum. Månen er det nærmeste himmellegeme og utstråler intet eget lys – for det lyset som når oss er refleksjoner av solens lys, og solformørkelser oppstår når månen passerer mellom solen og jorden. Regn er fuktighet som solen drar opp fra jorden og som kondenserer til skyer som så faller ned som regn. Dess kortere tid der er mellom lyn og torden, jo nærmere er uværet. I fjerne land og riker, som Yndialand, Persia og Cathay finnes skoger som når opp til skyene, og der finnes hornprydede pygméer som forflytter seg i flokker og som eldes som syvåringer. Noen som kalles brahminer brenner seg selv på bål, og der finnes mennesker med hundehoder og seks tær, og de kalles kynecofaler, og blemmyene har ikke hode, men ansikt og munn på brystet og maven.

Vi hørte igjen om skiapodene på sin ene og svære fot som var så raske som vindene og om kykloper – gigantiske skapninger med ett øye, og det var alltid like forundringsfullt å høre om enhjørningen, som bare kan fanges om den oppdages idet den sover i en jomfrus skjød. Der ble berettet om amazonene, som gråter tårer av sølv, om pantere som utfører keisersnitt på seg selv og om trær med ull, om hundre meter lange ormer, om ormer med edelstensøyne og om ormer som er så glade i musikk at de løfter på et øre med enden av sin kropp.

Mandeville gjentok og utbroderte flere av sine beretninger fra veiene, og mange undret seg ved å høre om det jordiske paradiset, som er omgitt av veldige bergkjeder og hav og innerst en umåtelig høy mur av ild – hvor der altså myldrer av djevler i alle sorteringer, og i dette paradis terrestre vokser alle tenkelige trær og blomster, i alle farver og utsondrende utenkelige dufter som aldri forgår, og hvor fuglesangen harmonerer med skogsus og bekker som sildrer over klipper av edelsten. Her er palasser med krystalltak og murer og gulv av onyx og beryll og jade, hvor tilmed stallene er av jaspis. I dette paradiset finnes hverken regn eller hete, og heller ingen sykdom, forråtnelse, død eller sorg. At paradisets topp når opp til månen ble diskutert med henvisning til et eller annet Polychronicon, hvor der argumenteres for at noe sånt ville skape solformørkelser. En slik høyde ville altså stride mot Verdens orden.

I vertshuset var irske som danske, norske og tyske og flamske pilegrimer, og man talte om de veldige kirkene og de hellige stedene, som med slik kraft fylte hjertene med frykt og fryd, og historiene om helbredet sykdom og om de rene røverferder med høy begerføring og et løst forhold til rett og galt syntes å komme fra uuttømmelige kilder; her var folk som hadde vært under ribbehvelv og rosevindu, som hadde gått på sine knær i Jerusalem-labyrinten i Chartres-katedralen, som hadde sett glassmalerier som Jesaia-treet og Nostre Dame de la Belle Verrière. Her satt folk som kunne formidle hvordan det var å nå frem til den hellige Jacobs gravsted i Santiago de Compostela, her var noen som kunne ramse opp rekker av Mariamirakler og de beste vertshusene langs reiserutene. Noen kunne fortelle om en troubadour i Catalonia som i sin nød hadde påkalt Jomfruen og blitt hjulpet fra farlige røvere, og hvordan Vår Frue hadde straffet og hjulpet en prest som hadde stjålet en alterduk med det formål å sy seg skrevklede av den. Og da jeg ba dem synge, kom det med én gang: «Santa Maria, Strela do dia, mostra-nos via pera Deus e nos guia…» Flere gjenkjente sangen, og snart ble det sunget av full hals fra langbordene. Vi skulle ikke tro vi ennå var i England. Flere pilegrimer kom til, og etterhvert som vinen og mjøden og ølet varmet blodet og fylte hjertene ble det mange som hadde noen fortellinger de ville dele med resten av verden. Men selv om jeg hørte om reiser til Franciskuskirken i Assisi og om et stort Kristustympanon i klosterkirken St.Pierre i Moissac med levende beskrivelser av et av kolonettkapitelene i korsgangen der, hvor løvene viser sin manglende appetitt på Daniel ved å vende ham ryggen, så kjente jeg en mangel på interesse, selv når jeg hørte om den hellige Bernhards avsky for det ustyrlige og sanselige håndverket i Moissac.

Andre kunne levende skildre hvordan de hadde kysset Klodwigstenen eller slikket føttene til den smilende engel i vestfronten på kroningskatedralen i Reims, og som gode og fulle på vin og med alt sitt reisegods ennå i behold blitt sobre på et øyeblikk ved disse murer og stener og kilder mens de takket Gud og Clovis og St.Rémy. Erfarne lyttet til de uerfarne, og mens noen forsøkte å forklare hvorfor røken forsvinner så fort at det er vanskelig å danne seg et fast bilde av den eller hvordan det virkelig har seg med at enhjørningen sjelden etterlater seg synlige spor, om hvorfor en mann kan få utløsning ved å se seg selv i et speilbilde, om hvordan man i noen sjeldne boksamlinger kan få greie på Adams sanne natur før Vårherre forvandlet ett av hans ribben til Eva og kvinne, eller hvordan det henger sammen at fuglene synger om våren, så diskuterte noen som sikkert var meget studerte den lærde John Scotus Eriugenas fire inndelinger av Naturen, og jeg mener å huske at man var særs interessert i fjerde kategori, om det ‘uskapte og ikke-skapende’, noe de kalte materia informis, og de syntes ikke å bli enige om beskaffenheten av dette uskapte stoff med det første, om hvorvidt det kunne finnes hos de døde eller hos de ufødte, eller kanskje begge deler, eller om denne materie ennå ikke var utgått fra Skaperen selv. Man diskuterte lærd over Alain de Lilles sjelelære og dens kategorier – ratio og sensualitas, sapientia, voluntas og voluptas, sensus, imaginatio, ratio, intellectus og intelligentia.

Atter andre var mer interessert i hvor langt en lærd mann kunne vandre på sine egne ben uten en bok i hånden, om han begynte ferden fra sin egen seng, om den så var i Oxford eller Bologna eller Hildesheim, i Paris eller Salerno… fra den ene til den andre gikk gjetord, gikk rykter, og skåler og lykkønskninger strømmet gjennom huset, mens langbordene løp varme av spørsmål til Mandeville, som røpet at han hadde vært i fjerne land og sett sjanglende etiopiere, hoppende skiapoder og skremmende blemmyer, eller om noen virkelig hadde sett merkelige folk i det ytterste Norden som legger sine nyfødte nakne under vinterhimmelen, og hvem vet om salvie er det beste mot alt, eller hvorvidt valeriana, denne merkelige urt kalt ‘kattebaldrian’ også gjør kvinner like gale som katter når de får i seg denne droge, og hvor mange lærde finnes ennå i Sevilla? Kan en lærd fra Sorbonne irettesette en lærd fra Bologna i løpet av én dag? Kan en eliksir fra Salerno lindre alle plager? Kan det ha seg slik at Gud ikke kan forutse den enkeltes skjebne og at man da ikke kan regne med noe Forsyn? Hvor sulten skal man være før man begynner å gnage på seg selv? Kan man le av Gud? Mister vindrankeren lysten på vin når han får vintrakten i munnen? Hvorfor er vinen rød gjennom grønt glass?

Og latteren ble nærmest som parisisk organumsang in modo vulgaris, i høyst folkelige anagogier og decrescendii, mens både goliarder og mer studerte hoder diskuterte de forskjelligste spørsmål:

Hva hender med ilden når den slokner? Hvorfor har mennesker ulik hudfarve? Hvorfor gjør solen huden mørkere mens den derimot blekner tøy? Hvordan kan Jorden, som er meget tung, sveve i luften? Er det kanskje fordi der rundt Jorden befinner seg det tomme rom? Hvordan befordrer sjelene seg til den neste verden, og hvor i kroppen befinner sjelen seg? Hva forårsaker galskap? Hvorfor tillater Gud ondskap,  sykdom og fattigdom?, og hvorfor ble ikke mennesket skapt ute av stand til å synde – Hvorfor kom ikke Paradiset som tilgift? Der var teologisk enighet om at Djevelen ble gitt en viss handlingsfrihet etter Fallet, og med tyngde hos Sankt Augustin, som sier at Lucifer har makt over sjelene på grunn av arvesynden, noe som nødvendiggjør Frelsen.

Hvilket språk hører den døvstumme i sitt hjerte? Noen mente det måtte være Adams språk, og hvilket språk dette var hersket der uenighet om, for noen mente det var hebraisk, andre at det var gælisk, og at dette tilmed var det førbabelske tungemålet. En kunne således more seg ved forestillingen om en døvstum irlender, som altså hørte morsmålet i sitt indre.

Kommer krig noensinne til å opphøre? Inntil det nye Jerusalems komme vil krig eksistere, fordi dens opprinnelse hører hjemme i Himmelen ved Lucifers opprør og fall. Mellom Skapelsen og Kristi Gjenkomst kan mennesket aldri oppnå den endelige forbedring og frelse, i høyden personlig fremgang og en type seier i det timelige, men altså ikke endelig frigjøring, ettersom målet ligger i den kommende verden, i menneskehetens totale hjemvendelse til Skaperen.

Undersøkelse er å foretrekke fremfor teoretiske slutninger og blind tro på autoriteter, mente noen, og argumenterte med den lærde Roger Bacon: En mann som aldri har sett ild og som ved fornuftsslutninger argumenterer for dens ødeleggende natur, vil selv aldri være fullt overbevist og kan heller ikke overbevise før han selv har stukket hånden i ilden, eller at det equilaterale triangelet først fattes ved interseksjonen av to sirkler, hvorfra to linjer kan trekkes ut ifra en gitt linje, med støtte i Aristoteles’ slutning om at beviset må underbygges av eksperimentet. Og andre sa seg enige ved å erindre Adelard av Bath, som sa han ikke kunne bli mett på et bilde eller en forestilling av en stek.

Man diskuterte hvorvidt Skaperen og Ordet er det samme og i forening det man kan forstå som den høyeste essens, og her var det greit å støtte seg til Anselm av Canterbury, som i  Monologion sier at ‘Den høyeste ånd skapte alle ting gjennom Ordet, men der er kun én høyeste essens, Skaperen, og det første prinsipp for alt som er skapt; det den høyeste ånd gjør, gjør også Ordet, men begge sammen er ikke mer enn én. Derfor er Ordet Skaperen og første prinsipp akkurat slik den høyeste essens er. Likevel er der ikke to, men kun én Skaper og første prinsipp.’

Mandeville moret seg med å konkludere med Anselm: «’Og denne skapningen eksisterer i den grad at den ikke engang kan tenkes å ikke eksistere.’»

Noen beleste klerker diskuterte Kristi syv sprang og var uenige om hvilket som kunne holdes for å være det viktigste, spranget fra Faderen inn i Jomfruens skjød, spranget til Krybben, til Jordanelven, til Korset, til Dødsriket, Oppstandelsen eller Himmelfarten, og hvorvidt Krybben, Dåpen og Korsfestelsen var å betrakte som sprang i samme kategori som de øvrige. Eller de kunne spekulere omkring eksistensen av mystiske stenarter som kunne gjort det mulig å flislegge stedet der Frelseren hadde stått før Himmelfarten, siden marmoren i sin tid sprang flisleggerne i ansiktet da de forsøkte å reise et kapell over det antatte sted. Og er hvelvet i den syvende himmel å betrakte som dypet i den åttende himmel, som den lærde Maimonides nevner, og er denne eventuelle åttende sfære av samme størrelse som de første? Kan Himmelfartens lengde måles og beregnes, og kan man anta at Frelseren reiste gjennom syv eller åtte himler, og er den åttende like lang og bred som de syv første, nemlig fem hundre vandringsår målt etter dagsmarsjer på førti romerske mil, hvor en mil er to tusen skritt eller alen, slik at det ville ta en vandringsmann over syv tusen, nesten åtte tusen år å nå frem om strekningen ble til landevei? Finnes det en niende sfære, og kan sfærenes musikk oppfattes om man oppholder seg på fjell eller langt ute på havet? Noen fremholdt at de to kategorier i musikken menneskene kan frembringe, musica humana og musica instrumentalis, kan lede oss på veien mot musica mundana, som i sin tur bare kan gi bleke fornemmelser av sfærenes musikk, musica universalis; den menneskelige musikk er kun en søken etter den uoppnåelige sfæriske musikk. I denne søken og ved de oppnåelige frembringelser kan man dypest sett fornemme det høyeste og det ytterste, og noen siterte den store Hildegard: ‘et sonus earum ita pertransivit me‘.

Finnes det mer enn ett helvete, og hvor mange pinsler eksisterer i Helvete, og om der altså finnes flere helveter, er det da like mange pinsler i hvert av dem, eller er de graderte og forskjellige i antall og art alt etter hvilket helvete de blir pålagt i? Kjenner sjelene i Limbo lengsel? Og kan én dyd veie nok og kanskje mer blandt alle dyder om den blir etterlevd? Blør Frelseren ennå? Kan vi finne Kristi blod utenom flekkene på relikvier, og har det en beskaffenhet vi kan kjenne? Forente Frelseren seg med sin venninne fra Magdala? Hvor er gradalen, den Hellige Gral? Hva var det de fire katharene fikk med seg da de flyktet fra det beleirede Montségur for en hundre års tid siden, og hva kjente Dante da han befant seg i skogen, midt i livet?

Noen mente å vite at Det Hellige Kors var gjort av fire tresorter, nemlig seder og sypress, palme og oliven, mens andre holdt fast at det var av valnøttre. Befant halvparten av Korset seg på Kypros, eller var korset på Kypros ‘den gode tyv’ Dermas’ kors? Enkelte blåste også av at Korset skulle være av seder i foten og sypress fra jorden opp, liksom fordi jorden ikke skulle råtne og Frelseren ikke stinke etter korsfestelsen. At korsarmene kunne være av seierens palme kunne man til nød gå med på, og også at plaketten over Frelserens hode var av oliventre, men når det ble hevdet at sypressen skulle forhindre stank, ble det påpekt at Frelserens legeme duftet skjønnere enn både seder og sypress.

Er dårskap en synd? Er det rett og slett en synd å være dum? De beleste klerkene kastet seg straks over dette spørsmålet med ny glød, og her ble både Apostelen og Augustin og den lærde fra Aquino tatt til inntekt for argumentene. Her kom herr Ludolphus inn med styrke idet han siterte kirkefaderen Augustin: ‘Omne peccatum est voluntarium.’ – ‘All synd er viljestyrt’.

Noen hadde alt begynt å synge noen viser til vingudens pris, og nå lød det høyere; vi ventet å høre sekkepipene og tamburinene når som helst:

‘Bibit pauper et egrotus, bibit exul et ignotus, bibit puer, bibit canus, bibit presul et decanus, bibit soror, bibit frater, bibit anus, bibit mater, bibit ista, bibit ille, bibunt centum, bibunt mille…’

Da dette roet seg, steg et par av husklerkene steg frem og intonerte antifonen ‘Haec dies’.

Og nå ble det full oppstandelse i vertshuset, for i Caerleon var det nå noen som la hetten ned på skuldrene og reiste seg, og det var denne ‘St. Bryce’.

Og alle løftet skålene og drakk herr Edward til.

Explicit Blancmanger