På øyen Ortigia utenfor byen Syrakus på Sicilia kan du feriere blant ruiner fra det som en gang var den største og mektigste bystaten i antikkens Hellas. Hele Ortigia er på UNESCOs verdensarvliste, og er praktisk talt et utendørsmuseum; med yrende gateliv, særegne mattradisjoner og et blomstrende kulturliv. Leter du etter et feriemål hvor du kan styres av intuisjon og nysgjerrighet? Ortigia er stedet.
Sicilia, og mer spesifikt Syrakus og øyen Ortigia er et reisemål jeg har fått anbefalt fra mange venner og bekjente. Særlig kunstnere, arkitekter og poetisk anlagte livsbohemer snakker om Sicilia som den estetiske sydlandsdrømmen innen europeiske turistdestinasjoner. Denne sommeren drømte jeg om sør-europeiske impulser – varme og livsbejaelse som en motvekt til min stadige analytiske selvransakelse og produktivitetstankegang. Etter ni dager på øyen kan jeg si at den største lykke kom av å sykle rundt i timene før solnedgang, å høre svalene synge og nyte duften av de mange magnoliatrærne langs gaten. Man kan sykle rundt hele øyen, og se svanene i Arethusa-kilden, en naturlig kilde med ferskvann. Herfra skal den greske havnymfen Arethusa ha kommet opp til jorden etter å ha rømt fra det undersjøiske hjemmet Arcadia. Som turist har jeg tidligere oppsøkt mange ruiner og historiske monumenter på ferie, som noe man skal studere og observere. Ruinene i Ortigia kan man leve i og med – noe som legger til betydningsfulle lag på opplevelsen av det historiske stedet. I midten av byen finner vi Apollons tempel, som er det eldste doriske steintempelet på Sicilia og for øvrig i den greske vestlige verden. Det mest fascinerende med dette tempelet er å kunne se skyggene på de monolittiske søylene forandre seg gjennom hele døgnet – ja, jeg fikk faktisk lyst til å bøye meg i underkastelse for solguden Apollon!
En av reisens største opplevelser var å se den barokke festivalen for San Paolo (Sankt Paulus), som finner sted hver 29. juni i fjellbyen Palazzo Acreide. Hele landsbyen var til stede og stilte opp rundt basilikaen; det var flagg, konfetti og fyrverkeri med fargekrutt i hele byen. Himmelen over basilikaen ble dekket i sterke primærfarger og paljettene glitret i møte med solen. Flere korps deltok i prosesjonen, samt flåter båret av en femten-tyve menn med religiøse ledere som viste frem 50-euro lapper og holdt oppe babyer for forsamlingen. Kirken skal visst også ha samlet inn brød fra alle landsbyboerne. Makan til folkefest for den for lengst avdøde helgenen Paulus! Jeg får senere lese at området rundt Palazzo Acreide har vært befolket siden oldtiden, og at bystaten opplevde en stor vekst da kristendommen ble innført av romerne. Da kan man forstå at den kristne tro er en sterk del av byens tradisjoner og verdt å feire. Navnet på landsbyen kommer av de mange palassene i senbarokk stil, oppført for lokale adelsfamilier sent på 1700-tallet. På grunn av sin vakre beliggenhet i Noto-dalen med fjellandskap omkring de høytliggende kirkene er Palazzo Acreide brukt som sceneteppe i flere kjente italienske filmer. Flere versjoner av Cavalleria Rusticana ble filmet her, samt filmer av kjente italienske regissører som Antonio Albanese, Zampa, Ficarra og Picone. Min tur-kompanjong utbrøt, da vi gikk ut av San Paolos basilika at «her kunne de ha spilt inn en James Bond-film, med en skurk som kom ned fra et helikopter mens publikum var distrahert av fyrverkeriene». Scenografien er absolutt satt for dramatikk i Palazzo Acreide.
Historien om Sicilia har i seg mye av Europas historie – og særlig Middelhavets eldre historie. Den greske herskeren Gelon gjorde Syrakus til den mektigste staten ved det vestlige Middelhavet, nest etter Karthago, i år 480 før Kristus. Romerne erobret byen i 212 før Kristus, da Syrakus byttet side under den andre punerkrigen ved å støtte Karthago, noe som var utenkelig for romerne å godta. Syrakus ble hovedstaden i en romersk provins. Det bysantinske riket brukte Syrakus som et viktig maktsenter på Sicilia da den bysantinske keiseren Konstans den annen flyttet sin residens dit i 663 etter Kristus. Utover 800-tallet overtok muslimene Sicilia, og øyen opplevde en kulturell oppblomstring, samtidig med at hovedstaden ble flyttet til havnebyen Palermo. Normannerne erobret Syrakus i 1086 og fjernet det siste store muslimske styret i området. Øyen har siden vært under fransk, spansk og østerriksk herredømme. Ikke før i 1860 ble Sicilia en del av den italienske staten. På 40-tallet utspilte det seg en separatistbevegelse, og den dag i dag har Sicilia et særskilt selvstyre med egen regionalforsamling. Et ikke sjeldent syn rundt omkring på Ortigia var det sicilianske flagget; et rødt og gult diagonaldelt flagg med Medusas hode og tre ben som viser øyens tre hjørner. Et symbol på den historiske motstandsbevegelsen og separatistbevegelsen til Sicilia.
Alle disse erobringene og invasjonene av ulike sivilisasjoner har etterlatt et fascinerende arkitektonisk avtrykk. Ortigia sett utenfra ser ut som en murborg, hvor Castello Maniace, et slott og citadell er plassert helt ytterst på øyens spiss. Forsvarsborgen er bygget på ruinene til et gresk fort og er siden videreutviklet av keiser Frederick den annen. Castello Maniace var brukt som kongelig residens for flere sicilianske dronninger, som arrangerte ball for prinser og prinsesser. Piazza Duomo er byens naturlige samlingspunkt, hvor katedralen rager høyest til værs med et ortodokst kors som peker mot himmelen. Gamle doriske søyler fra det opprinnelige Athen-tempelet er bygget rett inn i veggene på den nåværende katedralen, som viser frem relikvier fra Santa Lucia, byens skytsengel. Interiøret i den store katedralen må være noe av det mest barokke uttrykket jeg har sett. Her har de plassert en lidende Jesus-figur på rød fløyelstapet, og skapt rike utsmykninger med mosaikk, mørkt treverk, farget sten og takmalerier – med lysekroner i alle slags former og fasonger.
Santa Lucia var en adelsjente fra en gresk og romersk familie og var født i Syrakus før år 300. Legenden forteller at da hun nektet å gifte seg og bryte sin kyskhet overfor Herren, anga brudgommen henne til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Paschasius, og sa at hun var kristen. I år 303 var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse, og stattholderen prøvde å brenne henne og helle varm olje over henne. Hun ble dømt til døden ved sverdet, men rakk å bli helliggjort av en prest før hun døde. Basilikaen til Santa Lucia er bygget ved åstedet hvor hun døde. Inspirert av Lucias gravleggelse under kirken, malte Michelangelo Merisi da Caravaggio verket «St. Lucias begravelse» som i dag henger ved kirkens alter. Under basilikaen til martyren Lucia er det store områder med katakomber. Her fikk vi se relieffer fra den bysantinske æraen, at katakombene ble brukt som gravkamre og tilfluktssteder for de forfulgte kristne, men også akkurat hvor Santa Lucia skal ha blitt myrdet. Syrakus har flere områder med katakomber, blant annet San Giovannis katakomber og Vigna Cassias katakomber. Guiden slår fast at disse mest sannsynlig er de største og viktigste katakombene etter katakombene i Roma.
Som byens skytsengel har Santa Lucia også fått en kirke i sitt navn, ved Piazza Duomo. Interiøret er hvitt, feminint og engleaktig – kledelig for en kvinnelig martyr og helgen. Her selges ikoner og trykk av kjente fremstillinger av henne. Lucias navn fremkaller forestilling om lys (latin: lux) og kan være en av grunnene til at hun ble skytshelgen for synet. I kunst fremstilles hun ofte med et par øyne som ligger på en asjett. Legenden som ble skrevet ned etter hennes død forteller at en hedning ble forelsket i den kristne jomfruens uvanlig vakre øyne, noe som fikk henne til å rive dem ut og sende dem til ham på et fat. Mannen lot seg øyeblikkelig kristne, sies det og på Lucia vokste det frem enda vakrere øyne.
Katakombene er ikke de eneste religiøse ruinene i området. I en liten brostensgate, ikke langt fra badeklippene ved Forte Vigliena, ligger det et lite jødisk museum i første etasje. Her blir vi med en guide ned i kjelleren for å se bagno ebraico mikveh som er rituelle jødiske bad. Bygget ved en naturlig vannkilde, er dette rom hugget ut av sten og jord med tre trapper ned til vannkilden hvor man kan dyppe kroppen ned i vannet – og bli renset. Kilden ble oppdaget allerede av den bysantinske invasjonen av Sicilia, og ble da brukt til drikkevann. Det jødiske samfunnet på Ortigia brukte kildene til renselse; til religiøse ritualer og for å vedlikeholde renhet ved kvinners månedlige syklus. Denne mikveh er den eldste og største som har overlevd i hele Europa. Før katolikkene i den spanske inkvisisjonen nådde øya, klarte jødene som bodde her å fylle hele badet med sten og gjemme det. Den var forlatt i over 500 år før den ble oppdaget under renovasjonsarbeider av et hotell i 1989.
Ortigia er ikke bare et sted for åndelighet og sjelen, men også for kroppen og særlig for magen. På de mange restaurantene finner vi deilig og fersk sjømat som dorad, tunfisk, reker og skjell. Det sicilianske kjøkken har mange særegne retter som grønnsaksretten caponata parmigiana, en slags aubergine-lasagne, kjøttboller laget av kalvekjøtt og arancini – riskuler fylt med kjøtt. Til frokost spiser ofte sicilianerne en cannoli fylt med ricotta og pistasj eller en mandelkjeks. På dagens varmeste tid søker de til skyggen og bestiller seg en granita – en halvfrossen sorbet med mange ulike fruktsmaker som for eksempel klassikeren sitron. De har til og med sin egen helt spesielle elektrolytt-drikk som selges i sjarmerende treboder ved havnen; sale e limone. Denne drikken består av ferskpresset lime med salt og kullsyrevann – for øyeblikkelig hydrering under den sicilianske solsteken.
Ortigia er et sted hvor livskunstnere utfolder seg og blir en del av bybildet. Ved de folkekjære badeklippene på Forte Vigliena sitter en maler med staffeli, oljemalingstuber og palett. Han titter ut på klippene og bølgene og lager en fin liten studie av det grønne og blå havet og havskummet på toppen av bølgene. To unge damer sitter i skyggen med hvert sitt staffeli og akvarellpapir og tegner figurer fra fantasien med naturen foran seg som bakgrunn. I bakgatene bak Piazza Duomo har en fransk dame ved navn Helene Moreau et atelier hvor hun maler silkeskjerf. Moreau spenner opp hvit silke, som hun kjøper i Lyon i Frankrike og maler med pigmenter hun blander selv. Veggene er fylt av alle hennes kreasjoner, og hun forteller at mønstrene finner hun i gamle sicilianske krukker, palasser og kirker. Helene forteller om sin tidligere karriere at hun arbeidet i Palermo med kvinner fra vanskeligstilte bakgrunner som håndverkslærer. Nå har hun funnet lykken og freden som håndverker, virker det som.
Mens vi ruslet rundt i de gamle jødiske gatene i byen kom vi over en litt bortgjemt tarot-butikk. Hele butikkvinduet var dekket av ulike tarot-stokker, terapeutiske stener og selvhjelpsbøker. I vinduet stod det et kort med et WhatsApp-nummer til Liviana, som gjerne leste tarot for folk – til inntekt for veldedighet som gagner lokalmiljøet. Jeg hadde akkurat spådd min turvenninne i tarot på klippene ved havet. Det er gøy å spå andre, men også veldig gøy å bli spådd av en faglært. Jeg sender en melding til Liviana – har hun mulighet til å spå meg? Hun svarer kort etter og vi avtaler en time på oppholdets siste dag. Det viser seg at Liviana har sommersted på Sicilia, men at hun til daglig bor i Nord-Italia. Kortene legges frem, og hun vet hva hun driver med, for hun forteller meg at tarot opprinnelig kommer fra byen tarot i Frankrike, og hun bruker den opprinnelige kortstokken fra Marseille. Liviana vet hvilket oppsett hun skal bruke, hun legger tre kort, et for fortiden, nåtiden og fremtiden i major arcana, før hun fyller på med minor arcana slik at vi kan se et større bilde. Jeg gråter en skvett over noe hun sier, og føler meg så inderlig sett av denne trygge og kloke damen. Vi står ute på gaten og skal ta farvel, før Liviana gir meg et spåkone-råd: «Du bør oppsøke steder slik som Ortigia, dette er et sted som lærer folk om intuisjon.»
