Hvor menneskelig er det ikke å undres over kjærlighetens uransakelige veier, enten man finner det å være velbefarte landeveier eller knapt nedtråkkede stier? Hvorfor ikke la litteraturen komme en til unnsetning, slik den gjennom tidene har kommet mang en fortvilet sjel til hjelp?
I denne spalten tar litteraturredaktør Aftur S. Nerdrum boken fatt og besvarer spørsmål fra våre trofaste, elskovstørste lesere og medlemmer – og betraktningene hun gir er basert på innsikt fra de store kjærlighetsromaner.
Brenner du inne med et kjærlighetsspørsmål? Send det til nerdrum@sivilisasjonen.no, så kan det hende ditt spørsmål besvares neste gang.
Spørsmål: Hvordan kan man på best mulig måte håndtere kjærlighetssorg?
Du som gjennomgår dette nå har kanskje allerede fått høre de typiske rådene: «Fordyp deg i noe annet» eller «søk distraksjon, enten i en hobby, arbeid, eller en annen romantisk interesse».
De mener så klart bare godt, men dette er mye enklere sagt enn gjort. Du som har erfart at kjærligheten ikke inntraff slik du forventet, kan føle at hele verdensbildet raser sammen på én og samme dag. Det kan også oppleves som fysisk smerte: Magen vrenger seg, kaldsvetten sildrer, nettene er søvnløse og maten smaker plutselig ingen verdens ting. Selv når kroppen trygler om hvile etter en såpass stor mental påkjenning som kjærlighetssorg, har samfunnet en forventning om at du står opp neste dag og kommer deg på arbeid. Er ikke dette litt merkelig?
Mennesker så muligens på kjærlighetssorg på en litt annen måte før i tiden. De gjorde i alle fall det i Russland rundt slutten av attenhundretallet. I en av Lev Tolstojs mest anerkjente romaner, Anna Karenina, blir vi kjent med karakteren Kitty – en ung kvinne som blir avvist av den kjekke grev Vronskij. Avvisningen satte seg så dypt i henne at hun kort etter ble alvorlig syk og sengeliggende i flere uker. Det er åpenbart for alle rundt at Kitty lider av kjærlighetssorg. Likevel er det ingen som stiller spørsmål ved dette eller overfører skam på den sykmeldte. Det fremstår som helt normalt at man til og med kan bli dødssyk av å oppleve denne mentale påkjenningen.

Det er med andre ord mindre avstand mellom det psykiske og det fysiske når det snakkes om helse. Kjærlighetssorgen blir tatt på alvor. Slik flere tilsynelatende gjorde på denne tiden, ender Kitty opp med å reise til Tyskland for å legge seg inn på et helsefrembringende spa. Hun blir frisk til slutt, men helbredelsen tok sin tid, og en del av kuren var rett og slett å legge seg ned, kjenne på alle følelsene og gå ordentlig inn i smerten. Jeg må innrømme at dette ikke er en dum idé, og at vi i Norge har litt å lære av russerne.
Selv husker jeg at jeg hadde en vittig fransklærerinne på ungdomsskolen som sa til oss: «Jeg godtar ikke at noen kommer for sent til timene mine og hvis dere ikke kommer i det hele tatt, skal dere være dødssyke. En liten forkjølelse eller litt feber er ingen unnskyldning. Men dersom en av dere har kjærlighetssorg skal dere for all del bli hjemme, og ring meg! Da skal jeg sette av minst én time til å trøste deg og snakke om det du gjennomgår!»
Jeg glemmer aldri den beskjeden, fordi jeg syntes det var så deilig at hun tok kjærlighetssorgen såpass på alvor. I senere tid har jeg innsett at hun hadde helt rett. Å bli avvist går imot et av de mest primale behovene vi har – nemlig å være sammen, å bli tatt vare på, slik at vi unngår å bli spist av farlige rovdyr i skogen. Uansett hvor privilegert man er og hvor stor familie man er velsignet med, er et «nei» i kjærligheten med på å vekke denne grunnleggende angsten i oss.
Du som opplever dette akkurat nå kan vurdere om det ikke er riktig å ta tilbake kjærlighetssorgen og behandle den slik som Kitty gjør i Anna Karenina. Sett av minst to uker til soverommet. Plei deg selv som om du var influensasyk. Les romaner og se filmer som omhandler nettopp kjærlighetssorg, og gråt til du ikke har tårer igjen. Be din mor eller en venn om å komme og ta litt ekstra vare på deg i disse dager. Det kan høres kontraintuitivt ut, men en psykologisk teknikk som funker er å gå dit det gjør mest vondt, og å dyrke det. Da blir du raskest ferdig med smerten. Et ekstra tips fra meg er å forsøke å skrive dikt om situasjonen. Poesi setter ord på menneskelige følelser, og dermed kan du få en dypere innsikt i hva som skjer i hodet ditt og hvorfor det gjør så vondt.