Flukten fra verden

Publisert 5. september 2019 av

Malerinnen Elisabeth Werp finner et tilfluktssted i kunsten og kråkeslottet hun bor i. Slottet beskytter henne fra omverden, og gir inspirasjon til maleriene.  

Ved flere anledninger har Werps bilder blitt omtalt som «halvglemte erindringer» eller «drømmeaktig motiver». Magisk realisme er en rød tråd i hennes verker. Kun et begrenset antall mennesker har greid å ense hva disse motivene av spøkelsesaktige herskapshus med svevende lysekroner og forfalne møbler egentlig handler om. Et undertrykt barndomsminne? Indre lengsler?

Kun et begrenset antall mennesker har greid å ense hva disse motivene av spøkelsesaktige herskapshus med svevende lysekroner og forfalne møbler egentlig handler om, skriver Aftur S. Nerdrum om Elisabeth Werps bilder. Illustrasjon: «Den som har elsket lenge, har ikke levd forgjeves» av Elisabeth Werp.

Elisabeths verden

På toppen av en lang oppoverbakke på en øy like utenfor Tigerstaden, vil man plutselig støte på det: et spektakulært nordisk chateau med et tårn som forsvinner opp i skyene på en tåkete dag. Slottet har vært bearbeidet innenfra og ut i mer enn et tiår, og innsiden byr på viktorianske møbler, gullrammer og andre skatter som fanger øyet og lokker en inn i en selsom verden: Elisabeths verden. 

– Når jeg kommer hjem fra atelieret vil jeg gå inn i et levende maleri, forklarer hun, mens øyet oppslukes av mystiske kammere og små duppedingser hvor hver minste lille detalj bærer på en personlig bakhistorie. Den umiskjennelige samstemmelsen mellom maleri og virkelighet blir fort lagt merke til.

– Helt siden jeg var liten jente, kunne jeg føle at jeg ikke hørte helt hjemme noe sted, formoder Werp. 

– Siden jeg var mest alene da jeg vokste opp, startet jeg tidlig å snakke med tingene rundt meg: trærne, bekken, snøen som falt, kornet i åkeren… Det ble lange lydløse samtaler. Og så begynte jeg å samle på ting jeg syntes hadde noe spesielt ved seg: pinner, stener, kongler, høstløv, strå, metallbiter fra pappas verksted, glasskår efter en knust vase… Jeg følte meg ikke så isolert og fremmed når jeg satte disse bruddstykkene sammen og lavet mitt eget univers, sier Werp. 

Kråkeslottet på toppen av Ormøen. «Elisabeths verden». Foto: privat.

Hun forteller om hvordan hun til slutt hadde en hel kvisthytte i skogen, som ingen visste om. Og hun lavet som barn til og med et labyrintisk kart fullt av gjenstander, som alle hadde hemmelige historier. 

– Slik har det vært hele veien. Den dag idag laver jeg meg «huler» overalt. Og da spesielt i maleriene.

Å finne lykke i ensomheten 

Da Werp tilbrakte sine ungdoms dager på Statens kunstakademi i 1988, møtte hun innflytelsesrike mennesker som Steinar Christensen og Odd Nerdrum. Senere tok hun studiereisen videre til Paris og Firenze, to av de fremste verdensbyene i Europa, som utvilsomt vekket den kommende interessen for det bohemske, sarte uttrykket. Til slutt holdt hun sin aller første separatutstilling ved Unge Kunstneres Samfund i 1991. Gjenskinn av ødelagte herskapshus ble mer og mer fremtredende, og universet var skapt. 

– Var det ensomheten som var med på å danne byggestenene til dette uttrykket? 

– I stillheten og ensomheten tror jeg man får kontakt med noe dypere, både i seg selv og i sanseapparatet, sier Werp. Hun kaller det å få kjennskap til det uforklarlige, eller åndelige. 

– Gjennom tidlig å venne seg til å være alene blir man også helt avhengig av nettopp det å være i eget selskap. Alt rundt en og i en blir så tydelig, så levende, så rikt. Og så trenger man heller ikke aksept eller anerkjennelse fra andre. Man blir fri.

Hjemmet som speiler maleriet  

I tillegg til en eksaltert lidenskap for maleriet, legger Werp mye av sin skaperkraft i interiør og dekor – et element hun slett ikke utelukker, men forbarmer, på samme måte som håndverket. 

– Alt omkring meg er bilder som snakker og som har iboende fortellinger, symboler, metaforer og historier. Går jeg i byen, blir jeg urolig, aggressiv og ubekvem. Altfor mye av byen minner om disharmoni, kynisme og kulde. Går jeg i naturen, blir jeg rolig, tankefull og sanselig. Og kommer jeg inn i mitt hjem, er det som om jeg går inn i mitt eget maleri, sier Werp. 

– Når jeg kommer hjem fra atelieret vil jeg gå inn i et levende maleri, sier Elisabeth Werp. Foto: Julie Brundtland.

I kråkeslottet på Ormøen ligger minner, historier, gaver fra venner, spor og vakkert håndarbeid. Werp kaller det for “fragmenter fra mitt og andres liv”. 

– Dette stedet gir meg ro og isolasjon. Overalt ser jeg et iboende potensiale for et nytt «mikro-kosmos», sier hun og lar blikket stige oppover mot tapetserte vegger, malerier og eldgamle bøker i støvete hyller. 

– Gjør hjemmet ditt vakkert. Ikke alt utenfor

I tillegg til et inspirasjonskammer, blir også Kråkeslottet brukt som en studentbolig. Flere ganger i løpet av året kommer det unge mennesker for å leie rom i det borgerlige huset. Nesten ingen er den samme efter å ha dratt derfra, mener Werp. 

– Jeg får mange sterke reaksjoner fra gjester. Noen begynner å gråte. Den mest bemerkelsesverdige reaksjonen jeg noen gang har fått var: «Åh, her er det mye å tørke støv av!» Det ble utrolig morsomt for meg, for da forsto jeg hvor forskjellige vi er! Men sant skal sies, de fleste trygler om å bli og aldri dra herfra. 

Mange av Elisabeth Werps leieboere må til slutt innrømme at deres syn på livet fikk en totalforandring under oppholdet. Hun forteller om at flere har våknet opp med det de kaller for «fornyede sanser». 

– Mange av de begynte også å sette pris på selvsagte verdier som stillhet, kunst, poesi, klassisk musikk, og alt som er skapt med lidenskap og inderlighet.

«Dagene bretter ut sine duker, folder dem sammen på ny, mens solen venter der ute II» av Elisabeth Werp.

Hvorfor tror du dette skjedde med dem? 

– Dersom mennesket klarer å stoppe opp, og se «det store i det lille» tror jeg at livet får en ny dimensjon. Gjør hjemmet ditt vakkert. Ikke alt utenfor. Hvis man gråter av glede over en solstråle eller en brodert duk, trenger man ikke reise til St. Tropez for å drikke Champagne, bryter Werp ut engasjert, før hun fortsetter:

– Men dette er vanskeligere å forstå for de unge i dag fordi verden er blitt så altfor stor. Vi skal plutselig se alt, følge med på alt, være globale og ha ekstreme opplevelser. Jeg tror ikke det tjener noen – hverken individet, utviklingen eller menneskeheten.

For Elisabeth Werp er det nære og hjemlige viktigst:

– Da jeg var liten leste jeg noe som jeg skrev på veggen en gang: Hvorfor se mot stjernene, når blomster gror ved dine føtter?

***

Følg med på Elisabeth Werps kunstneriske virke på: www.elisabethwerp.com

Werp stiller ut i Österlen, Sverige, 20. april 2020.

Del og lik
Amerikas nye kulturhovedstad
Til mange nordmenns overraskelse er det en by i Mexico
Hva sier ordene?
Ordene taler. Men man må lære seg å lytte til
Sommerens store maleeventyr
Eggedal, dalen mellom fjellkammene, har inspirert flere motiver i Theodor