Etter to årtier med krig har nasjonale og internasjonale medier malt et bilde av afghanske kvinner som ofre. Som en kvinne oppdratt av afghanske kvinner, kjenner jeg meg ikke igjen i narrativet som blir presentert. Årtusener med rik tradisjon og historie stikker dypere i den afghanske folkesjelen enn tyve år med krig.
Krigskulturen i Afghanistan er hovedsakelig mannsdominert, mens kvinnene har hatt en sentral rolle i opprettholdelsen av landets tradisjoner. Rada Akbar er en nålevende designer og en sterk forkjemper for at afghanske kvinners historiske rolle skal være kjent. Jeg treffer henne på en kafé i Kabul hvor vi sitter under et epletre mens helikoptrene durer over oss.
– Afghanske kvinner er superhelter og har alltid vært sterke bidragsytere, sier Akbar.
Hun er leder av organisasjonen ABARZANAN, som betyr «superkvinner». På kvinnedagen pleier Akbar å arrangere en klesutstilling i Kabul for å feire historiske kvinneskikkelser. Hovedmålet hennes å vise den kvinnelige arven i Afghanistan og nabolandene gjennom kulturelle uttrykk.
Gjenreisningen av en stolt heltinne
Teen vi får servert helles ut av en grønn porselenskanne, og idet Akbar grasiøst løfter tekoppen mot munnen legger jeg merke til designerens tradisjonelle ringer. «Hun er en gudinne», tenker jeg, og med dette innser jeg at vårt moderland også er av det feminine kjønn. Afghanistan har en kompleksitet, dybde og skjønnhet som best forstås av kvinner. Afghanistans skjebne ligger i hendene til afghanske kvinner, som med sin sårbarhet og sin styrke kan gjenreise en stolt heltinne.
– Tenk på alt kvinnene i dette landet har gjort for Afghanistan. Til tross for lyden av bombene i dag, kommer vi ikke til å sitte stille, sier hun.
Den hvite silkeskjorten med detaljert broderi og den lange, mørkeblå kappen designeren har på seg i dag får tankene over på den historiske Silkeveien mellom Kina og Europa, hvor Afghanistan var en viktig del av ruten.
– Kvinner i dette landet har blitt totalt misforstått som svake og stakkarslige aktører, noe som er langt fra realiteten. Afghanske kvinner mangler infrastrukturen til å fortelle sin egen historie, konstaterer Akbar.
I Afghanistan har det generelt vært lite rom for å presentere afghanske kvinner som de viktige kulturelle samfunnsaktørene innen historie, kulturarv, poesi, politikk og litteratur som de har vært. I sine klesutstillinger har Akbar fortalt historiene til keiserinnen Goharshad Begum og pioneren Rabia Balkhi – historier som hun mener må deles med resten av verden.
Nå deler hun deres historie med oss.
Poet og pionér under den persiske renessansen
Rabia Balkhi var en legendarisk pionér på 900-tallet i Afghanistan under den persiske renessansen. Balkhi var forfatter, poet, forretningskvinne og samfunnskritiker. Hun ble født under Samanid-dynastiet, som ble ansett å være de første innfødte herskerne etter den arabiske erobringen. Samanidene ledet den persiske renessansen, og banet vei for blomstringen av persisk kultur, vitenskap og litteratur i dagens Afghanistan og Usbekistan.
Som 23-åring var Balkhi den mest fremtredende studenten i provinsen Balkh. På samme tid publiserte hun kjærlighetshistorien som ville gjøre henne til den mest kjente kvinnen gjennom hele Samanid-dynastiet. Fram til i dag regnes romanen om Roya og Baktash som et mesterverk innen persisk litteratur; en historie om den forbudte kjærlighet. Roya var en kvinne fra en høyere klasse som forelsket seg i slavegutten Baktash og utfordret samfunnsnormer ved å rømme sammen med ham. Historien ender på tragisk vis:
«En viss person ønsker ikke å svømme i den
Hvis du vil ha kjærlighet til slutten
Må du godta det som ikke er akseptert
Si velkommen til motgang med glede
Drikk gift men kall det honning»
I tillegg til sin skjønnlitterære gjerning, publiserte Balki bøker som brøt med datidens tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Noen av boktitlene gir en indikasjon: Vellykkede Forretningsstrategier, Rettsaken i livet og etterlivet og Mellommenneskelige kommunikasjonsteknikker. Totalt publiserte Balki 13 bøker og tre skjønnlitterære verk, men en stor andel av den resterende produksjonen er forsvunnet. Likevel kan man finne referanser til hennes arbeid i annen litteratur.
En katalysator med sitt eget imperie
En annen historisk skikkelse med en sterk påvirkningskraft er dronning Goharshad Begum, keiserinnen av Timuridimperiet. Goharshad ledet den kulturelle renessansen som foregikk i Afghanistan rundt år 1400. Dronningen tiltrakk seg berømte malere, skulptører, arkitekter, diktere og filosofer til sitt rike. Bidragene hun etterlot seg er fremdeles en synlig del av afghansk kultur. Mussalah-komplekset i den Afghanske byen Herat ble beordret oppført av dronningen, og består av en moske, madrasa, mausoleum og over tyve-minareter. Severdigheten ble introdusert for vesten i den prisnominerte reiseboken skrevet på 1930-tallet, The Road to Oxiana av Robert Byron som beskriver minaretene slik:
«… daggryet kaster gullfarget lys, og i midten skinner en blå melon-kuppel med toppen bitt av. Deres skjønnhet er mer enn naturskjønn, avhengig av lys eller landskap. Når du ser nærmere, bidrar hver flis, hver blomst, hvert kronblad av mosaikk sitt geni for helheten. Selv i ødeleggelse forteller slik arkitektur om en gullalder. Har historien glemt det?Ikke helt. minaretene av Herat er berømte, både for seg selv og som kilde til Persisk og Mogul-kunst. Men livet og de som produserte dem, og også disse bygningene, har ingen stor plass i verdens minne.»
Lik minaretene i Herat har historien om afghanske kvinner blitt lagt i en skuff og forglemt av verdens kollektive minne. Å lære om den mangfoldige og rike historien som afghanske kvinner slektes på kan være med å endre stereotypien av afghanske kvinner skapt under Taliban.
Afghanske kvinner har sin naturlige plass som samfunnsaktører og kulturelle bidragsytere. Lærer man å kjenne kvinnene som har formet Afghanistan, er det lettere å legge vekk samtidens offerretorikk.
Samina Ansari er afghansknorsk og grunnlegger og leder av Avyanna Diplomacy, et nyetablert konsulentfirma med fokus på kulturdiplomati. Hun har bakgrunn fra jus og diplomati og har jobbet med Afghanistan siden 2014 gjennom FN, NATO, Aga Khan-stiftelsen og en rekke forskningsorganisasjoner.
