Trumps valgseier | Del IV: Demokratenes angrep på liberale normer og institusjoner

Skrevet av Olav Drange Moen | 15. desember 2024

Hvordan kunne noen med så betydelige nedsider som Donald Trump vinne det amerikanske presidentvalget for annen gang? Utforskningen av spørsmålet fortsetter. Denne gang belyses demokratenes angrep på domstolenes uavhengighet og deres tilbakerulling av konstitusjonelle begrensninger på presidentembetets krigsfullmakter.     

Frontalangrep på domstolenes uavhengighet

Norsk presse har skrevet side opp og side ned om angrepene på domstolenes uavhengighet av høyreregimer i Polen og Ungarn – med rette.

I Polen etablerte det (nå avsatte) nasjonalkonservative Lov og rettferdighetspartiet et disiplinærkammer, som gjorde det enklere å suspendere høyesterettsdommere. De senket også pensjonsalderen for dommere, slik at disse tidligere kunne erstattes med egne utnevnelser. I Ungarn brukte Viktor Orbans Fidesz-parti supermajoriteten i parlamentet til blant annet å opprette en nasjonal domstol, ledet av en dommer utnevnt av presidenten.

Disse illiberale reformene har i pressen nærmest blitt likestilt med demokratiets avskaffelse. De er imidlertid bagatellmessige sammenlignet med hva demokratene forberedte før 2024-valget i USA. Det har det vært øredøvende stille om, selv om USA åpenlyst er et mye viktigere land enn Polen og Ungarn. Det er fordi den kritiske journalistikken løpende forbeholdes én side.

I sin første presidentperiode nominerte Trump tre høyesterettsdommere, som følge av at to dommere døde og en tredje trakk seg. Det gav USAs høyesterett, Supreme Court, et konservativt dommerflertall på 6 mot 3.

Som respons har noen av de mest innflytelsesrike demokratene (Elizabeth Warren, majoritetsleder i Senatet Chuck Schumer, leder i Representantenes Hus Hakeem Jeffries etc.) åpnet opp for radikale planer om såkalt «court packing». Det innebærer en drastisk utvidelse av dommerantallet, som ville tillatt demokratene å flomme over Supreme Court med egne utnevnelser. Det hadde i så fall vært det mest rystende overfallet på domstolenes uavhengighet i Vesten i moderne tid.

Kamala Harris ble under 2024-valgkampen spurt direkte om hun ville støtte et slikt atomangrep på domstolene. Hennes svar bekreftet langt på vei dette:

«There is no question that the American people increasingly are losing confidence in the Supreme Court and, in large part, because of the behavior of certain members of that court and because of certain rulings, including the Dobbs decision and taking away a precedent that had been in place for 50 years, protecting a woman’s right to make decisions about her own body. So, I do believe that there should be some kind of reform of the court, and we can study what that actually looks like.»

Da hun ble utfordret på det samme under et valgmøte i New Hampshire noen år tidligere, virket hun også særdeles begeistret for forslaget: «I’m open to this conversation about increasing the number of people on the United States Supreme Court.»

I september 2024 introduserte demokratene et konkret lovforslag om å utvide Supreme Court fra 9 til 15 dommere. Planen vil nå havarere, ettersom de ikke maktet å sikre flertall i senatsvalget to måneder senere.

Det stopper ikke med court packing, hvor enn ekstremt dette er: Like før Joe Biden ble presset ut som presidentkandidat, lanserte han (eller rettere sagt partieliten) ytterligere juridiske reformer for å undergrave domstolenes uavhengighet. Disse ville blant annet pålegge høyesterettsdommerne (som innsettes for livstid) en tidsramme på 18 år, samt strengere etiske koder.

Tidsrammen alene ville umiddelbart presset ut de tre konservative dommerne John Roberts, Clarence Thomas og Samuel Salito – og snudd Supreme Court i demokratenes favør. Med en «etikkode» kunne demokratene forsøkt å skvise ut enda flere konservative dommere med svertekampanjer (en velkjent spesialitet). Vi vet at de har ønsket å avsette Neil Gorsuch på grunnlag av et omdiskutert eiendomssalg. Muligens hadde de gått etter høyesterettsmedlemmet Brett Kavanaugh med nye falske voldtektsanklager.

Om demokratene hadde fått viljen sin med henholdsvis court packing (+ 6 egne dommere), tidsrammen på 18 år (- 3 konservative dommere), og etikkoden (potensielt – 2 konservative dommere), kunne de innen én presidentperiode ha vendt det konservative dommerflertallet på 6-3 til et demokratisk flertall på 14-1! Det uten at en eneste dommer hadde dødd eller trukket seg frivillig.

Det må igjen understrekes at dette er helt uten sidestykke.

Et slikt dommerflertall kunne legalisert alle illegale innvandrere (som ville sikret demokratene i fremtidige valg), ytterligere bygget ned valgsikkerheten, rettsforfulgt politiske opponenter, vannet ut det første grunnlovstillegget om ytringsfrihet, og vedtatt nye lover med dommerklubben (mer om dette senere).

En annen idé demokratene har flørtet med, er å fjerne filibuster-ordningen i Senatet. Filibusteret gir et mindretall i Senatet anledning til å blokkere lovforslag. Dersom demokratene skulle eliminere en så sentral maktbegrensende sedvane i USAs politiske system, ville det blitt adskillig enklere for dem å presse gjennom lovforslag – og bekrefte dommere for å vanne ut det konservative flertallet i Supreme Court.

Demokratenes fremste irritasjon ved det konservative dommerflertallet – foruten at det står i veien for deres forsøk på å fengsle sine politiske motstandere – er opphevelsen av den historiske høyesterettsbeslutningen Roe mot Wade (1973). Beslutningen legaliserte abort på føderalt nivå, og endte mange eksisterende lover på delstatsnivå som begrenset tilgangen til abort.

Samme dag som Roe mot Wade-beslutningen falt, ble også den langt mer obskure høyesterettsdommen Doe mot Bolton vedtatt. Den legaliserte abort ved fare for kvinnens helse. Definisjonen som ble lagt til grunn favnet uhyre bredt – og inkluderte kvinnens fysiske, psykologiske, emosjonelle, familiære og aldersmessige helse. Det medførte at USA fikk en av de mest liberale abortlovgivningene i verden, med minst 10 000 senaborter i året. I de fleste av disse tilfellene har det ikke vært fare for kvinnens liv eller abnormiteter hos barnet.

Noe annet som ikke belyses, er at dagens dommerflertall hadde jussen solid på sin side da de forkastet den faglig syltynne Roe mot Wade-rettsavgjørelsen. Avgjørelsen bygget nemlig på det 14. grunnlovstillegget fra 1868, som ble vedtatt i forbindelse med frigjøringen av de afroamerikanske slavene:

«No State shall make or enforce any law which shall abridge the privileges or immunities of citizens of the United States; nor shall any State deprive any person of life, liberty, or property, without due process of law.»

En behøver ikke særlig juridisk ballast for å skjønne at intensjonen bak det 14. grunnlovstillegget (som etablerte retten til privatliv i USA) ikke har noe som helst relevans for fri abort. Ikke minst fordi abort ble sett på som en monstrøsitet i USA på siste halvdel av 1800-tallet.

Altså var det et grovt maktovertramp da dommerflertallet i 1973 overkjørte drøssevis av demokratisk bestemte abortlover – helt uten en legitim lovhjemmel. Det i skarp konflikt med maktbalanseprinsippet, som fordeler domstolene makten til å tolke lovene, ikke vedta dem.

Ville man sett et like avslappet forhold til maktbalanseprinsippet og grunnleggende demokratiske spilleregler om det konservative dommerflertallet gjorde noe tilsvarende, for eksempel ved å trylle frem et føderalt abortforbud på basis av det 8. grunnlovstillegget (1789) om forbud mot grusomme straffer? Svaret gir i grunn seg selv.

Demokratenes ulovlige militarisme

Som vi har sett gjennom denne artikkelserien, er det i den norske USA-dekningen én lov for Loke, en annen for Tor. Selv når republikanerne og demokratene gjør seg skyldige i det samme, rettes det kritiske søkelyset kun på førstnevnte.

For å ta enda et eksempel: Mens Elon Musks kjøp av politisk innflytelse gjennom finansiell støtte til Trump-kampanjen adekvat problematiseres, har det vært lite interesse å spore for at betydelig flere milliardærer støttet Kamala Harris. Disse pengene gis selvsagt ikke for moro skyld. Det vil nesten alltid være et quid pro quo-arrangement involvert.

I 2024-valget samlet demokratene inn hele 569 millioner dollar mer enn republikanerne. Det tilsvarer den nette sum av 6,3 milliarder kroner – eller et forsprang på overveldende 30 prosentpoeng.

Vi hører også til stadighet at Donald Trump kan komme til å styrke presidentembetets autoritet, noe han heldigvis ikke gjorde i sin første periode. At demokratene allerede har rullet tilbake alle konstitusjonelle begrensninger på presidentens krigsautoriteter, er derimot et ikke-tema.

De amerikanske grunnlovsfedrene James Madison og Alexander Hamilton skisserte i The Federalist Papers (1788) et intrikat system av «checks and balances», ment for å avverge tyranni i De forente stater.

En helt kritisk motvekt til den amerikanske presidenten – som hærens øverstkommanderende – er at retten til å erklære krig hviler hos Kongressen. Det følger både av den amerikanske grunnloven (artikkel 1, seksjon 8, klausul 11) og den føderale loven War Power Resolution (1973), som derimot innrømmet presidenten retten til å utplassere tropper i 60 dager.

Da den republikanske presidenten Ronald Reagan ønsket å flytte tropper inn i Libanon i over 60 dager – som svar på Israels invasjon av Sør-Libanon i 1982 – måtte han eksempelvis først hente godkjenning hos Kongressen. Det samme gjorde hans partifelle George H. W. Bush da han forsvarte Kuwait fra irakisk invasjon under Gulfkrigen i 1991. Hans sønn, George W. Bush, invaderte tilsvarende Afghanistan i 2001 og Irak i 2003 etter krigserklæringer fra Kongressen.

Hva enn man måtte føle om disse krigene, var de i det minste ikke grunnlovsstridige.

Det mest rystende overgrepet på den amerikanske grunnloven i nyere tid – og også det desidert farligste – er demokratenes vellykkede tilbakerulling av konstitusjonelle begrensninger på presidentembetets krigsautoriteter.

President Bill Clinton dyppet føttene i 1999, da han bombet Kosovo i mer enn 60 dager uten autorisasjon fra Kongressen. Det ble rettferdiggjort med at Kongressen vedtok et forslag som finansierte krigen, selv om War Power Resolution er eksplitt på at slik finansiering ikke kvalifiserer som en krigserklæring.

Etter at Barack Obama flyttet inn i Det hvite hus i 2009, ble alle begrensninger på presidentens krigsfullmakter systematisk brutt ned. Administrasjonen hans påbegynte en lang serie av destruktive kriger – helt uten krigserklæring fra Kongressen.

I Libya ble USA og allierte i 2011 luftvåpenet til primært islamistiske opprørsgrupper, den direkte utløsende årsaken til både den første og andre libyske borgerkrig. Bombingen av Gaddafi-regimets bakkeposisjoner gikk langt hinsides opprettelsen av en flyforbudssone, slik FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt i resolusjon 1973. Rundt 50,000 libyere skulle bøte med livet (1, 2), og én million bli fordrevet. Landet har fått status som en mislykket stat, og er mer eller mindre smadret for generasjoner.

I Syria antente Obama-administrasjonen en fullskala borgerkrig i 2012 ved å væpne, trene og finansiere opprørerne i den hemmeligstemplede operasjon Timbert Sycamore. Det til tross for at en Pentagon-rapport fra 2012 advarte om at å støtte opprørerne mot Assad-regimet ville medføre et «Salafist principality» i østlige Syria, og en radikal islamistisk stat i regi al-Qaida i Levanten. Rett som det var ble det åpnede maktvakuumet fylt av IS, som skar ut et areal på størrelse med Storbritannia til seg selv i Syria og Irak. Fra og med 2014 begynte USA en intensiv bombekampanje i begge land. I Syria alene har 600 000 mennesker omkommet og 14 millioner blitt fordrevet.

(Nyheten om at det skrekkelige Assad-regimet har falt, er isolert sett meget gledelig, men er islamistgruppen Hayat Tahrir al-Sham (HTS) virkelig en forbedring? Organisasjonen deler røtter med IS, og har vært en alliert av al-Qaida. Kommentariatet spør seg i disse dager hvordan et HTS-regime vil se ut, men det vet vi jo fra før: I territoriene de har kontrollert, som Idlib, har det blitt dokumentert alvorlige menneskerettighetsbrudd, deriblant henrettelser for anklager om blasfemi og utroskap. Man har også sett grov forfølgelse av religiøse minoritetsgrupper som kristne, drusere og alawitter, som har flyktet i hundretusentall. Mens det jubles over utviklingen blant norske eksperter og journalister, tyter sosiale medier over av videoer der sjiamuslimer horribelt massakreres. Garantiene fra HTS-ledelsen om å styre som moderate kan fremstå som en strategisk beslutning, mens de konsoliderer sin makt i landet.)

Jemen ble i 2015 invadert av en Saudi-ledet koalisjon, som ønsket å velte det Iran-vennlige houthiregimet. Obama-administrasjonen gav koalisjonen grønt lys, samt våpen og logistisk støtte. USA ble etter hvert tyngre militært involvert på koalisjonens side, blant annet med bombeoperasjoner. 377,000 liv har gått tapt i konflikten, mens 4,5 millioner flyktninger har blitt produsert.

Obama og Joe Bidens intervensjonisme destabiliserte ikke bare den utvidede regionen, ledet til fremveksten av IS, og bidro til den største humanitære krisen i etterkrigstiden. Den innledet også en gryende og langt farligere æra. En æra der lederen av det mektigste militærapparatet i menneskeartens historie unilateralt kan initiere tredje verdenskrig.

Det var en kriminalitet man ikke hadde sett maken til siden cowboyene Richard Nixon og Henry Kissinger ulovlig invaderte Kambodsja i 1970, bakgrunnen for at War Power Resolution ble introdusert av Kongressen til å begynne med. Bare denne gangen på en vesentlig større skala.

Obama ble tildelt Nobels fredspris prematurt i 2009, etter alt å dømme for sine retoriske evner og partitilhørighet. Den norske samfunnseliten fant tilsynelatende intet å utsette på hans presidentskap, som dessuten inkluderte massiv opptrapping av den feilslåtte krigen i Afghanistan. Tvert imot skjønnmalte de ham som den ideelle statsmann, en hyllest som vedvarer til denne dag. Millioner av mennesker fanget i krigens forferdeligheter, og grov utukt med den amerikanske konstitusjonen, etterlot ingen dype inntrykk på deres sjel.

I 2015 gikk de derimot plutselig helt av skaftet da det ble kjent at republikanernes uforskammede presidentkandidat Donald Trump hadde sagt «grab them by the pussy» et tiår tidligere. Hvilket avdekket en noe defekt sans for moralske proporsjoner.

Trumps uberegnelighet er helt klart skremmende, og noe man helst skulle vært foruten hos en amerikansk president i en kaotisk verden. Hvem vet hvilke beslutninger han kan fatte om det oppstår en internasjonal krisesituasjon? Rasjonelle mennesker kan umulig være komfortable med at en person med hans lynne, impulsivitet og personlighetstrekk er i besittelse av atomkofferten.

Da hovedargumentet til den snakkende klassen i Norge i 2016 var at Trump utgjorde en fare for verdensfreden, var dette imidlertid merkverdig av minst fire årsaker:

Den første var at de nettopp hadde vært sympatiske – eller i beste fall apatiske – til Obamas radikale militarisme.

Den andre var at deres egen yndling, Hillary Clinton, var en av vår tids mest fanatiske krighissere, som ikke virket å bekymre dem i det hele tatt.

Den tredje var at anti-Trump-koalisjonen tok til seg alle de neokonservative krigshaukene i Det republikanske parti (George W. Bush Jr. John McCain, Mitt Romney et al.), som heller aldri har affisert dem.

Den fjerde var at Trump under hele valgkampen sammenhengende fordømte utenlandskrigene.

Da Trump ble den første presidenten i manns minne som ikke startet en eneste ny krig, var de fremdeles misfornøyde. Siden han meglet Abraham-fredsprosessen i Midtøsten, opprettet diplomatiske relasjoner for å dempe spenningene i verden, og i et historisk øyeblikk selv vandret over grensen til Nord-Korea sammen med Kim Jong-un, ble den nye vinklingen at han var en «diktatorvenn».

I dag er det dem som fryder seg over at langtrekkende NATO-missiler (som man ikke kan vite om bærer atomstridshoder) fyres av dypt inn i Russland, en stat i besittelse av over 5500 atombomber. Noe hver eneste beslutningstaker under den kalde krigen ville forstått var det rene vanvidd. De beklager seg også over at Trump ønsker å fryse ned konflikten før den eskalerer ytterligere, i overensstemmelse med den ukrainske folkeviljen. Det i en situasjon der Ukraina rett og slett mangler kapabilitetene til å ta tilbake alle tapte territorier, slik lenestolkrigerne i Nord-Amerika og Vest-Europa forventer av dem.

En kunne nesten få inntrykket av at det er dem selv, og ikke Trump, som ivrer etter tredje verdenskrig.

Den mest konsise analysen av det amerikanske valgresultatet i 2024 ble formulert av den populære programlederen Bill Maher. Til sine felles demokrater oppsummerte han nederlaget mot Trump som følger:

«You lost the crazy contest to an actual crazy person!»

Han er først og fremst kjent for å ha revolusjonert teknologibransjen med oppfinnelsen av CSS ...
Kulturbudsjettet er som et husholdningsbudsjett - de store postene forblir og lite endrer seg fra ...
Alt du noensinne har vært vitne til i andre filmer, finnes sannsynligvis i Damien Chazelles ...
Den fremadstormede mannen fra lille Bergen var femogtyve da han skrev dette verk for klaver ...
Er du klassisk orientert? Savner du skjønnhet i samfunnet? Mener du samfunnsdebatten preges av for ...
Kom mai, du skjønne hamskiftets måned. Regnskapet er levert, det er fatølvær, høysesong for pollenallergi, ...