Algoritmer og kunstig intelligens som bidrar til at vi mister oppmerksomheten, kan forstås som et slags monster med kjever som, når de er lukket, påfører dype sår som er vanskelige å lege, skriver Cristiano Cardone.
Kampen om å bevare evnen til å bevisst fordele oppmerksomheten i gjennomtenkte, ikke-tilfeldige aktiviteter er den kampen som min og de neste generasjonene må kjempe for. Det er en kamp mot et monster bestående av algoritmer, ekkokamre og avhengighet.
Å lære å gi slipp
Det banale temaet om å «gi slipp» på det meningsløse har vært behandlet i litteraturen i tusenvis av år: kjente eksempler er Senecas De Brevitate Vitae eller Horats‘ Odes, og på norrønt område finner vi Hávamál-versene mot meningsløse aktiviteter. I dag handler det om å gi slipp på nettets endeløse strøm av inntrykk, og å velge intellektuell klarhet.
Flere forfattere – som George Bataille, Nick Land og William Burroughs – har beskrevet hvilke konsekvenser tap av oppmerksomhet kan ha. Algoritmer og kunstig intelligens som bidrar til at vi mister oppmerksomheten, kan forstås som et slags monster med kjever som, når de er lukket, påfører dype sår som er vanskelige å lege. Vi snakker om basilisken – et mystisk dyr som forsteiner med blikket, forgifter med pusten og innsnevrer med et bitt.
Basiliskens tre farer – å se det som ikke bør sees, inhalere dets miasme, og bli fanget i et dødelig, metaforisk grep – er verdt å drøfte i et samfunn der internett har blitt en integrert del av vårt daglige liv, og der kunstig intelligens fortsatt er i sin spede begynnelse. Hvis man utvider bildet av det legendariske monsteret til Rokos basilisk-teori, kan man finne likhetstrekk med det temaet jeg ønsker å diskutere: fremtidens KI bekjemper aktivt alt som kan komme i dens vei, og bare det å være bevisst på dette er en dødsdom. Basilisken er algoritmen, ekkokammeret og avhengigheten som finnes på internett.
Pornografi – alt er sex
Den første faren for dem som møter basilisken er synet av uhyret, fordi blikket kan drepe og forsteiner. George Bataille skriver i sin bok L’Erotisme:
Hva innebærer fysisk erotisme, om ikke et overgrep på partnernes individuelle eksistens – et overgrep som grenser til død og drap?
Den morderiske erotikken som Bataille skildrer i øyets lignelse i Story of the Eye, er en utskeielse som i dag ikke virker helt utenkelig. Nick Land gjør koblingen, der erotikk ikke bare er Eros, men også Thanatos. På samme måte oppfatter Bataille denne mektige entiteten som en destabiliserende innflytelse. I The Thirst for Annihilation bruker Land Batailles analyse av erotikken for å utvikle sitt eget uhyggelige varsel om en fremtidig mekanistisk evolusjon.
Erotisk lidenskap har ingen toleranse for helse, ikke engang for ren overlevelse. Det er av denne grunn at kjærlighet er den ultimate sykdom og forbrytelse. Ingenting er mer uforenlig med menneskeartens velferd.
Erotikkens selvdestruktivitet ligger i at den fjerner alle barrierer for å begjære uoppnåelig nytelse. Tvangsmessig repetisjon er en del av erotikken, og dens kommodifisering er pornografi. Men hva kan inngå i “pornografi”? Handlinger og ytringer som umiddelbart vekker erotiske følelser. Dette omfatter korte videoer, promoterte nettinnlegg, lavkvalitetsnyheter fra mindre aviser, populære vlogger på YouTube og Twitch, og visse memes. Diskursen strekker seg på tvers av kjønnslinjene. Pornografi handler om å overgi seg til det narsissistiske ønsket om å observere narsissisten mens han blir observert – å se på den man selv ønsker å bli sett av, i bruddet med det som en gang var et tabu, nå banalisert og kommersialisert til impuls og respons. Som Foucault påpeker i Seksualitetens historie, opererer denne makten gjennom subjektets egne begjær, effektiv nettopp fordi den fremstår som selvvalgt nytelse, ikke som algoritmens påtvungne disiplin.
Leseren vil kunne bekrefte at pornografien i dag ikke lenger er begrenset til en spesifikk og snever sfære på Internett, den har nå flommet over til mange andre områder. Fragmentert, som Baudrillard påpekte, i sfærer som ikke er dens egne, slik at den finnes i mange andre sammenhenger: i reklamer som er altfor overflødige, i TV-programmer som er altfor utuktige, i det stadig mer eksplisitte innholdet i sosiale medier, i tanker og diskusjoner på fora. Her er det ikke lenger snakk om et sektorfenomen, men om et nærmest massefenomen som nå er en del av oss.
For første gang i historien må man aktivt unngå pornografi og bevisst regulere seg selv for å unngå den tornen av spenning som fører til tap av ro, fødsel av begjær og uttømming av oppmerksomhet. Når man alltid har tilgang til pornografiens lette dopaminrus, muligheten til å hvile øynene på en form for «eye-candy», kan man ende opp i en tilstand av konstant stimulering. Den rumenske filosofen Emil Cioran presenterer også sin pessimisme når det gjelder erotikkens tomme natur:
Overdreven overveielse lammer all handling. Å utbrodere seksualitet er å ødelegge den. Erotikken – forfallssamfunnets svøpe – krenker instinktet og blir en organisert impotens. Man kan ikke reflektere ustraffet over handlinger som nettopp ikke krever refleksjon. Orgasmen har aldri vært en filosofisk hendelse.
Cioran latterliggjør den groteske fikseringen på sex og gir oss en form for redning ved å vise hvordan seksuell besettelse og Eros ofte leder til tap av klarsyn og sammenbrudd av viljen. Mens seksualiteten bare bør være en del av vår erfaring, risikerer den på nettet å bli et sentrum. Harold Bloom antydet allerede noe av det nedrige i en slik forskyvning: «Det jeg forventer før jeg dør,» sa han i et intervju med Brian Lamb på C-Span, «er å bli bombardert med epos og romantiske fortellinger om kunstig intelligens, selv om jeg ikke forventer at de skal være av særlig høy kvalitet.» I denne verdensomspennende tabloidiseringen av vår intimitet, når vi så ofte gir etter for de laveste impulsene, er vi da sikre på at vi vil kunne møte basiliskens blikk uskadd?
Politikk – alt er skandaløst
Basiliskens dødsspiral fortsetter med sin ånde, hvis stank får hodet til å snurre og tvinger en til å reagere. På nøyaktig samme måte fører det å debattere, promotere, være aktiv i og en del av nettpolitikken til en selvforsterkende utmattelsessyklus. Utmattelsen skjer gjennom tankekonformisme – og William Burroughs knytter denne overgangen til kontrollen av språket. I intervjuet The Job sammenligner Burroughs monopolet på kalenderen og litteraturen som det gamle mayasamfunnet hadde, med moderne medier:
La oss nå oversette den mayanske kontrollkalenderen til moderne begreper. Massemediene – aviser, radio, fjernsyn og magasiner – danner en seremoniell kalender som alle borgere er underlagt. ‘Prestene’ skjuler seg klokt bak et virvar av motstridende data og benekter høylytt at de eksisterer. I likhet med de mayanske prestene kan de rekonstruere fortiden og forutsi fremtiden på statistisk grunnlag gjennom manipulasjon av mediene. […] Motstridende suggesjon er dagspressens grunnformel: ‘Ta rusmidler, alle gjør det.’ ‘Rusmiddelbruk er GALT.’ Avisene sprer vold, sex og rusmidler, for så å komme med den gamle RETT-GALT-FAMILIE-KIRKE-OG-FEDRELAND-retorikken. Det blir stadig mer gjennomskuelig. Den moderne kontrollkalenderen er i ferd med å bryte sammen. I det såkalte ‘permissive’ samfunnet veier nå straff tyngre enn belønning, og unge mennesker ønsker ikke lenger de sparsomme belønningene de tilbys. Opprøret er verdensomspennende…
Hvordan kan politikk defineres? Interessant nok berører den nesten alle de samme områdene som pornografien (videoer, innlegg med mer), men den skiller seg fra den. For å forstå dette må man ta utgangspunkt i et begrep, nemlig hvordan politiske hendelser vanligvis presenteres på nettet: i tokammersystem.
Den (etter min mening rent amerikanske) todelingen presenteres på nettet i absolutte kategorier: enten er man venstreekstremist eller høyreekstremist, enten kommunist eller nazist, enten demokrat eller republikaner, enten svart eller hvit, Denne forenklede inndelingen etter hvert, som timene går og uhyrets algoritme forstår hvilke lukter du er mest mottakelig for.
Nettbrukerens feil er å reagere til forestillinger, innlegg, nyheter og artikler presentert på en måte som opprører og dermed blir de provoserte, selv den mest uinteresserte i politikk. Den plutselige politiske interessen hos den gjennomsnittlige borger registreres av basilisk-algoritmen gjennom brukerinteraksjon, noe som resulterer i en strøm av oppslag, innlegg og nyheter om lignende eller beslektede politisk ladede temaer. Dette fenomenet fører med seg en dobbel sykdom: Den første er å være fanget i det samme ekkokammeret hele tiden, den andre er å utvikle kunnskapsløsheten ved ikke å ta til seg kritikk.
Det siste trekket fører først og fremst til et overfladisk syn på politikk og dermed også historie, der søkelyset ligger på selektivt å plukke ut enkeltfakta uten noensinne å ta et helhetlig overblikk med en sterk underliggende logikk. Dette skyldes at nettbrukerens politiske interesse ofte er overfladisk, drevet av et ønske om å reagere på det som oppleves som en krenkelse, snarere enn et genuint søk etter kunnskap. Denne responsen er ofte knyttet til behovet for å samhandle og høre til, samtidig som man kjemper mot og nedvurderer motstandere.
Det er her ekstremismen skapes, det vil si trangen til å ville handle som er knyttet til mangelen på diskusjoner som kan føre til konstruktiv dialog, fordi alt som går imot ens egen eller min fortelling, er fienden. Den italienske, kommunistiske forfatteren Pier Paolo Pasolini behandler dette temaet med hensyn til den nye fascistiske makten, den makten som omfatter alle samfunnsklasser: konsumismen. I avhandlingen Gennariello skriver han om de unges konformisme i deres trang til å gjøre opprør:
Det finnes historiske øyeblikk – som det vi opplever nå – der unge mennesker tror at de vet hva de nye verdiene de omfavner er, eller at de forstår den nye måten å leve ut allerede etablerte verdier på. I disse øyeblikkene er presset og tvangen fra jevnaldrende enda mer intens. De legger til en ny form for konformitet innenfor rammen av den assimilerte konformiteten som er nedarvet fra den faderlige samfunnsordenen – som et ekko fra hordenes tid – nemlig opprør og opposisjon…
Dette opprøret, som Burroughs nevner, foregår på nettet gjennom smålig aktivisme: å legge ut et bilde, kommentere og skape diskusjon, i beste fall skrive under på noen underskriftskampanjer. Kraften i denne kampen ligger kun i den forelskelsen som dyrets giftige røyk skaper. Dette fører til et ønske om å definere sin egen identitet i motsetning til fiendens, samtidig som man søker å ødelegge ikke bare fiendens ideologi, men også dets person, kjønn og tro. Alle kan være fiender, og før eller siden vil de bli det. Som Pasolini skrev, er opprøret omfattet av den dominerende makten som konformitet, og det er også godt likt av den kapitalistiske makten, fordi det bekrefter den og samtidig avleder oppmerksomheten fra noe annet. Nettbasert opprør tiltrekker seg flere utmattede deltakere.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Kreativitet – alt er spennende
Som basiliskens siste angrep biter den og tvinger seg selv inn i et tyrannisk grep. Professor og litteraturkritiker Harold Bloom kommenterte dette i et intervju:
Internett, mener jeg, utgjør en stor fare for sinnets liv; det er en stor fare for ekte lesing, fordi det er som et stort grått hav hvor alt flyter sammen med alt annet. Det er ekstremt vanskelig for unge mennesker å etablere lesestandarder eller å finne tilbake til det som kan kalles ‘intellektuelle’ og ‘estetiske’ vurderingskriterier. Det finnes ingen veiledning, det finnes, om jeg kan bruke et ord jeg så sterkt avskyr, ingen ‘intellektuell autoritet’ involvert…
– Harold Bloom, intervju med Brian Lamb for C-Span; June 28, 2000
Som professor Bloom nevnte, er kreativiteten på nettet ikke bundet av kanoner eller standarder, den fremstår som flytende på sitt beste og sitt verste. Jeg tror den kan oppfattes som alt det rommet på nettet som ikke er okkupert av politikk eller pornografi. Men selv kreativ teft, interesse for aktiviteter som verken er politikk eller pornografi, kan føre til en spiral av undertrykkelse.
På nettet er kreativitet ikke lenger noe man funderer over, men et produkt som er lett å konsumere og som trollbinder den jevne nettbrukeren i noen sekunder, før det kastes bort til fordel for noe annet. Akkurat som med pornografi og politikk kan dette føre enten til en konstant jakt på nye produkter eller et behov for å skape noe lignende selv. I det nye forbrukermarkedet ligger skrekken i dette: produktet skapes av forbrukerne selv, og hvem som helst kan bli den nye produsenten. Det er ikke lenger nok bare å konsumere, angsten som fremkalles er å skape, publisere og markedsføre seg selv.
Den koreanske filosofen Byung-Chul i The Burnout Society påpeker på lignende vis at kapitalismen i det nyliberale samfunnet skaper et subjekt (achievement-subject) som tilsynelatende er fritt for åpenbare begrensninger. Dets arbeid er ikke lenger pålagt av en institusjon (allo-exploitation), men snarere selvpålagt, ettersom individet både tjener og utnytter seg selv (auto-exploitation).
I den digitale tidsalderen betyr dette at individet eller skaperen aktivt og kontinuerlig må markedsføre seg selv for å forbli relevant, være i vinden og sikre inntekt. Den digitale kreatøren må være aktiv på flere plattformer og analysere engasjementsmålinger for å forbli relevant. Det er ikke lenger en sjef som tvinger ham, men algoritmen og konkurransen som tygger ham opp i sin konstante utnyttelse og forsegler basiliskens grep. Hvis det endelige målet er “å akselerere”, slik Nick Land utførlig har forklart, vil dette føre til et sammenbrudd av kapitalismen selv, i et overmål der det menneskelige erstattes av det maskinelle.
En mulig løsning – Gjenkjenne, konfrontere, ignorere
Den digitale basilisken kan angripe og fengsle oss gjennom sitt blikk (pornografi), sin miasme (politikk) og sitt bitt (kreativitet). Feilen vår, som fører til at vi faller i disse fellene, er å samhandle – å plassere hånden der algoritmen rår, og dermed etterlate spor av vår smak og tenkning, slik at vi kan bli undertrykt i fremtiden.
Løsningen er enkel, og det er den samme sørgmodige konklusjonen som Candide kommer frem til hos Voltaire: dyrk din egen hage og ignorer resten. I stedet for å drive med endeløs spekulasjon og planlegging, endeløse dopaminsprøyter og lenestolsaktivisme, bør vi fokusere på praktisk arbeid og å forbedre kunnskapen vår. Vi må holde oss informerte, men også ignorere monsterets tilstedeværelse – handle litt om gangen, men på våre egne premisser. Til slutt vil jeg la et sitat fra William Burroughs’ roman The Place of Dead Roads stå igjen: «Det finnes ikke noe mer provoserende enn å passe sine egne saker».
For å bekjempe basilisken må man iføre seg den kritiske tenkningens rustning, forvandle informasjon til kunnskap og vurdere seg selv uten behov for å samhandle eller reagere på dyrets provokasjoner. Det gjelder bare å vende blikket bort, holde pusten og gå med lange skritt, med tillit til retningssansen og den indre stemmen. Et enkelt motto: gjenkjenne, konfrontere, ignorere.
