Demokratiet lever. Landets rettsstatlige og demokratiske ryggmargsreflekser er intakte. Det må feires, som en lærdom for ettertiden. De siste ukers erfaring tilsier at det nytter å vise engasjement og tale makten imot.
Det kan være tungt å være et lite menneske i et mellomstort demokrati. Har du ikke stemt, kan du ikke klage, hevdes det. Hvorvidt man har stemt eller ei, synes imidlertid ikke å ha noen større innvirkning på kursen skipet Norge seiler. Landets natur destrueres i stadig raskere tempo, livet innskrenkes og lovreguleres i økende grad, og fredsnasjonen Norge sender, med stor iver, våpen ut i verden; vårt lille bidrag til en mer ustabil verden.
Noen få dager derimot, som idag – en vakker aprildag – kjenner jeg på lettelse og takknemlighet. Oppløftende hendelser har funnet sted, med og for Kongeriket Norge. Det var på høy tid! Mai måned nærmer seg – en tid for nasjonalromantikk, med feiring av frihet, selvstendighet og folkestyre. Med slike nyheter vi nå har mottatt, har vi ikke bare fordums bragder å feire, men også noe dagsaktuelt, når mai ankommer.
Det er særlig fire hendelser i norsk politikk den siste tiden, som får meg til å trekke et lettelsens sukk.
Sivilbeskyttelsen bestod prøven
Takket være klar tale fra jussprofessor, Benedikte Moltumyr Høgberg, ved Universitetet i Oslo, våknet folket, og etter hvert også politikerne, til hva som var i ferd med å skje demokratiet Norge. Et lovforslag – ingenlunde hjemmehørende i et demokrati, ei heller i lille Norge – ble stoppet i siste øyeblikk. Vi var nær ved, men innhentet oss i tide.
Nevnte lovforslag bryter med alt som vi anser som norsk; verdier som tillit, dugnad, samarbeid og medmenneskelighet. Undersøkelser viser at ni av ti nordmenn vil bidra med det de kan i krisetider, for landet sitt. Man kan lure på hva styringslystne partier som AP og Høyre refererer til, i sitt hastverk med å få dette regelverket på plass. Naturligvis er den foreslåtte loven praktisk for styresmaktene. Den hjemler omplassering av irriterende elementer, som Benedikte Høgberg, til å skrubbe gulv på Bærum sykehus.
Foruten dette, gjør nok lovforslaget lite for dem det er ment å verne – oss, sivilbefolkningen. Nordmenn stiller opp, dersom alvoret innhenter oss. Det vil trolig også Stortinget. Vi har sett at krisetider tilsidesetter politiske skillelinjer, og at partiene, som ellers er rykende uenige, finner felles løsninger.
Høgberg, og andre rettsstatsentusiaster, måtte fyre av noen kraftige salver før også politikerne tok til motmæle. Den påpekte likheten mellom Hitlers metoder, og den til vår egen regjering, ble vanskelig å avvise. Nettopp denne form for utvidede fullmakter, fra den lovgivende til utøvende myndighet, har vippet mangt et demokrati over i diktaturet, og dét på lovlig vis. Selv pressen kunne ikke lenger overse at forslaget var mer omfattende enn de av dem mye omtalte amerikanske presidentordrer. For hvem kan syte over Trump og hans påståtte statskupp, om langt mer lyssky affærer pågår her hjemme?
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Demokrati for de stemmeløse
Takket være folkelig engasjement, har også byråkratiet blitt satt på plass. Lenge har en forvaltning med forkjærlighet for det akutte og absolutte, fått ture uimotsagt frem. Men denne gangen fikk Mattilsynet – med sin iherdige kamp mot de frihetssøkende geiter i Sogn – en demokratisk øreflik.
Dyreflokken på Kvist gikk av med seieren; det var livet selv, de vant. Seieren er like mye vår: Vårt demokrati vant mot etatens fageksperter og forvaltningens regnestykker. I likhet med dets vedtak om sivilbeskyttelsesloven, viste Stortingets overraskende flertall i geitesaken at det er liv laget for demokratiet.
Vår folkevalgte forsamling kan være så altfor lydig overfor forvaltningen og departementene. Geitesaken minner oss, og de på tinget, om at den har reell makt, i tilfelle man skulle ha glemt det. Det må vi heller ikke glemme, ved neste korsvei.
Med norsk sprengstoff skal Europa brenne
Snakk om folkelig engasjement: Den 23. april var lokalet sprengfullt på Tofte skole på Hurumlandet. Forsvarsdepartementet og politikere fra alle stortingspartier – foruten KrF, som ikke orket møte opp – ble “grillet” av lokalbefolkningen.
For i deres skoger, i Hurummarken, vil forsvarsdepartementet bygge en sprengstoffabrikk som skal forsyne Norge, Europa – og gud vet hvem andre – med sprengstoff. Fabrikken skal plasseres i myr, gammelskog, og nær vassdrag som ender i en døende Oslofjord. Dette vekker protester fra huringer såvel som naturkyndige. Engasjementet begynte i det små, før partiene innså alvoret, og sendte sine representanter til Tofte for å se folket i hvitøyet.
Hvorvidt Norge skal anlegge et europeisk hovedkvarter for sprengstoffproduksjon, i naturskjønne omgivelser og sin mest folkerike region – strategisk plassert for terror- og bombeangrep – er ennu ikke avklart. Det folkelige engasjement – for flora, fauna og fred – gir imidlertid grunn til håp: Norges befolkning følger med, og krever transparente og grundige prosesser.
Men hvorfor trengs, i det hele tatt, slike mengder sprengstoff?
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Det er vår, og forhåpentlig fred i luften
Denne uken var Jonas og Jens hos president Trump i det ovale kontor, der de ble kurset i viktigheten av fred i Europa.
Våre medier og politikere har brølt om mer norsk støtte til Ukrainas forsvarskrig, i form av penger og våpen. Det er et enkelt krav å forstå, men et tveegget sverd i en krig som har pågått lenge. For hvorhen vil denne krigen, som vanskelig kan vinnes, føre Norge, Europa og verden. Krigen eskalerer, og tiltrekker seg alt fra nordkoreanske leiesoldater, til energikrise og trusler om atomkrig.
Norske myndigheter plikter å være taktfulle. Sivilbefolkningen er ikke tjent med en statsmakt som ypper på seg langt større og mektigere fiender. Alvoret synes ikke å ha sunket inn hos norske politikere. De vil heller leke med ilden. En ild som muligens ikke kan slukkes, blir den først overtent.
Denne vakre aprildagen, kan vi som ønsker fred, puste lettet ut. Våre to utsendte til Washington gjorde god figur. Båndet til vår allierte storebror synes forsterket; en storebror vi, enten vi liker det eller ikke, gjør klokt i å stå på godfot med.
Det har vært krig altfor lenge nå. Skal fred kunne bli en realitet, er det på tide å gi ved dørene. Hvilket Jens og Jonas gjorde. De tok president Trump i hånden, i enighet om at fred er målet. Det var en stor dag for demokratiet Norge. For i denne krigens navn, har vi vært nære ved å forkaste en demokratisk samfunnsform. Når krigen blir historie, kan vi heller forkaste både ekstraordinære fullmakter, sivil arbeidsplikt og en naturødeleggende sprengstoffabrikk.
