KrFs nylige vedtak om å nekte heising av regnbueflagget på norske skoler ikke bare som et politisk feiltrinn, men som en bevisst forglemmelse av vår sivilisasjons historiske hukommelse, skriver Christïn Von Löwendotter.
Regnbueflagget er ikke et moderne brudd, men en fortsettelse av menneskets eldgamle kamp for å bli sett, forstått og verdsatt. Når det forbys på skolene, glemmer vi ikke bare vår historie – vi svikter også fremtiden.
Helt siden mennesket reiste sine første templer og malte sin historie på klippevegger, har vi levd med – og i – et mangfold av kropper, sjeler og kjærligheter. Fra Platons dialoger, hvor kjærlighet mellom menn ble sett som en høyere form for intimitet, til Indias eldgamle anerkjennelse av tredje kjønn og det mytiske idealet om det androgyne, har variasjonen i menneskelig natur alltid vært til stede. Det er ikke Pride som er nytt – det er forbudet mot det som er gammelt.
Derfor fremstår KrFs nylige vedtak om å nekte heising av regnbueflagget på norske skoler ikke bare som et politisk feiltrinn, men som en bevisst forglemmelse av vår sivilisasjons historiske hukommelse. I stedet for å anerkjenne mangfoldet som en grunnmur i den menneskelige tilværelsen, velger partiet å skyve det ut i kulden. Men mangfoldet lar seg ikke fjerne. Det er en livskraft som strømmer gjennom historien, uavhengig av lover, doktriner og bekvemme definisjoner.
Regnbueflagget er ikke et moderne påfunn. Det er en fane for det eldgamle, en påminnelse om at mennesket ikke lar seg redusere til én form, én norm, én vei. Det flagget symboliserer det samme som de greske skuespillene, renessansens filosofiske undring og romantikkens frigjørende impulser: retten til å være menneske, i hele sitt spekter av uttrykk.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Barn trenger ikke å beskyttes fra kjærlighet, forskjellighet eller åpenhet. Det de trenger, er voksne som tør å vise dem at det finnes verdighet i det å være annerledes. Skolenes flaggstenger burde ikke knebles av ideologisk redsel, men strekke seg mot himmelen som en hyllest til fellesskapet – også det som sprenger rammene for det konvensjonelle.
Regnbueflagget er ikke en politisk provokasjon, men et estetisk og etisk uttrykk for respekt. Det representerer ikke én gruppe, men alle dem som i historiens løp har blitt presset ut i skyggene – og som i dag søker lyset. Det er et flagg for dem som i antikkens Athen ikke fikk tale, for dem som i middelalderens klostre elsket i stillhet, for dem som ble diagnostisert, straffet eller tiet i vår egen moderne tid. Og det er et flagg for barna våre, som skal vokse opp i et samfunn vi er med på å forme – ikke bare med lover, men med holdninger.
Å tro at et flagg kan true verdier, er å tillegge tekstiler større makt enn ideer. Et samfunn styrkes ikke ved å skjule sitt mangfold, men ved å løfte det frem i lyset, slik kunsten, filosofien og religionene alltid har gjort når de er på sitt beste.
At et parti som KrF, med sin lange tradisjon for å tale menneskeverdet og fellesskapets sak, nå velger å kjempe mot dette symbolet, er ikke bare beklagelig – det er historieløst. For den som kjenner sitt Platon, sin Kierkegaard, sin Ibsen – vet at det alltid er motet til å stå i sin egen sannhet som fører mennesket fremover. Ikke frykten for det ukjente.
La skolene få flagge for fremtiden. La barna våre se at fellesskap er noe vi bygger – ikke bare med lover og budsjettposter, men med symboler, språk og åpenhet. La oss, med respekt for sivilisasjonens dype røtter og dens evne til forvandling, si: dette flagget er også vårt.
