Arbeidslivet krever spesialisering. Men det er viktig at den ikke kommer for tidlig, skriver Julian Tepfers.
Dagens utdannelsessystem har spesialisering som sitt endelige mål. Derfor blir man tidlig tvunget til å velge nettopp hva man vil spesialisere seg i. Dette er ikke nødvendigvis positivt. For når det kommer til utdannelse er det faktisk mulig å komme for fort i mål.
Utdannelse er en utelukkende positiv kraft. Den innstiller i oss en tørst etter kunnskap der hvert nye fag er en unik linse å forstå verden igjennom. La oss derfor ikke unødig begrense denne kraften. Utdannelse er utelukkende positiv i at den legger til mer kunnskap. Den gir oss flere puslespillbrikker som vi kan granske i seg selv, og sette sammen med andre for uante synergier mellom læringens mange grener. Å samle opp og sette sammen disse puslespillbrikkene er det det er å lære å lære. Det er et nødvendig kunnskapsgrunnlag. Det er dannelse. Men det varer altfor kort.
Tidlig i utdannelsesløpet introduseres en negativ kraft – spesialiseringen. Her skal puslespillbrikker velges bort og ikke lenger kombineres. For nå skal én enkelt isoleres og bli en verden i seg selv. De neste årene skal brukes på å lære alt det er å kunne om denne ene brikken. Den skal settes under lupen for å dykke dypt ned i alt den inneholder. Spesialiseringens dykkerklokke ignorerer alt rundt til fordel for dypdykket. Men idet vi dykker dypere ned i vår utvalgte kunnskapsgren, blir alt rundt mørkere. Alt man ser der nede er det som er rett foran, og helheten vi puslet sammen på overflaten er langt borte.
Utdannelse kan være et tverrfaglig puslespill, eller det kan være en spesialiseringens dykkerklokke. I dag er det faktisk begge deler. Tidlig i utdannelsen danner vi det nødvendige grunnlaget og vekker interessen for alle de feltene man kan utforske. Men altfor tidlig brytes grunnlaget opp i små isolerte fag-øyer der man må klamre seg til den ene man tror man har størst sjanse å overleve på.
Denne spesialiseringen vil uunngåelig komme. Arbeidslivet krever den. Men det er viktig at den ikke kommer for tidlig. Det er viktig at man først får et glimt av det totale puslespillet som er kunnskap, som er dannelse. For med denne grunnleggende dannelsen, kommer forståelsen og respekten for andre fag. Med det totale puslespillet i grunn, kommer en naturlig tilpasningsevne. Med denne tanken om at puslespillbrikker hører sammen og blir meningsløse i isolasjon, kommer et ønske om samarbeid og et empatisk perspektiv for andres måte å forstå verden på. Fordi man da vet at det er et av mange perspektiver som sammen danner helheten.
Den franske forfatteren Georges Perec skriver at «man kan betrakte en bit fra et puslespill i tre dager og tro at man vet alt som er å vite om dens ytre form og dens farve, og likevel har man ikke kommet et eneste skritt videre.» Dette er dykkerklokken. «Bare når brikkene er samlet, får de preg av å være lesbare, får de en mening». Dette er puslespillet. Perecs bok heter Livet bruksanvisning, og forfatterens innsikt i livet som puslespill bør også være bruksanvisningen for utdannelse.
For den som først har sett puslespillet, kan både dykke dypt ned i en enkelt brikke, og skue bredt utover mot hvordan den henger sammen med helheten over. Men den som har blitt plassert i dykkerklokken for tidlig, vil aldri kunne returnere til overflaten.
