Trendy Buddha-bowls og vegansk kosthold har blitt symboler på en moderne livsstil. Men hvor kommer egentlig ideen om at plantebasert mat er både sexy, sunt og klimavennlig fra?
Chiagrøt, rødbete og spinat i lange baner: Vår tids kvinneideal
Vi har alle observert henne: Sekstiåtternes barnebarn. Nonchalant henslengt på en av Grünerløkkens hippe spiserier. Yogamatten, sammenrullet, står støttet mot et vinglete kafébord. Hun har bestilt en gigantisk Buddha-bowl, proppet med babyspinat, syltet rødbete, chiligratinerte kikerter med syrlig gurkemeiedressing. Hvor sexy går det an å bli, på en skala fra én til ti, spør hun stilltiende de forbipasserende.
Ikke stort mer, svarer de med lengt i blikket.
Gudsfrykt, tradisjonskost og bygdeliv er tilbakelagt. Hun er urban, i tiden, og selve symbolet på den fribårne kvinne. Hun er ikke kun et vakkert skue. Neida, hun er politisk våken, hun har innsett at pengekreftene styrer verden. Egen helse setter hun høyt. Men aller mest vil hun redde kloden fra flom og flammer. Tilfreds med sine konklusjoner om hvordan frelsen oppnås, gyver hun løs på det bærekraftige måltid.
Men hvor har hun det fra – idéene om at spinat og belgvekst er sexy? Hvem har fôret henne tanken om at plantekost er vennlig for klima? Har hun sugd ideologien fra eget bryst, eller er hun, den lekre feminist, intetanende deltakende i en religiøs vekkelsesbevegelse?
Es tut einem oft leid, dass man in einer Zeit lebt, in welcher einem noch nicht bewusst ist, wie die neue Welt aussehen wird. Eines aber kann ich den Fleischfressern sagen: Die neue Welt wird vegetarisch sein!
Adolf Hitler
Den store skuffelsen: Kristus var nær, men glapp
Spenningen var til å ta og føle på da tidspunktet nærmet seg, 22. oktober 1844. De oppmøtte var ikke i tvil. Grundige beregninger tilsa at det måtte skje, han ville vise seg. Men han kom ikke, ei heller året derefter. For mange i predikanten William Millers drabelige følgeskare av adventister, ble året 1844 et solid nederlag. Året omtales siden som den store skuffelsen i historiebøkene, året da Jesus, dessverre, ikke vendte tilbake til jorden.
Feilkalkuleringen førte til oppbruddstemning i forsamlingen rundt Miller, folk gikk hvert til sitt. Noen, derimot, kunne ikke gi slipp. Iblant dem som ikke lot seg overmanne av skuffelse, finner vi den karismatiske, og efter hvert så innflydelsesrike, Ellen G. White: 110 år etter hennes bortgang, forblir hun ukjent for de fleste. Likevel har hun mer enn par fingre med i spillet, hva gjelder alt fra våre daglige valg, til statenes handelsbalanse og menneskehetens videre skjebne.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
En storkrig på trappene: Så sivilisert som det går an
Krig er mer enn bomber og granater, mer enn våpenkappløp og atomtrusler. En annen form for krig, en som aldri hviler, har pågått siden sivilisasjonens begynnelse. Kampen om definisjonsmakten og, ultimat sett, sannheten. På denne krigssti står menneskets påvirkelige sinn i skuddlinjen, for den som vinner denne krig, skriver ikke bare historien, men også nutiden.
Vi antar vi vet hvorfor vi mener og handler som vi gjør. Vi liker å tro, som frie borgere, at vi fatter egne beslutninger basert på vårt gode skjønn. Jeg tror, derimot, at de som måtte ønske å ha makt og innflydelse over oss, vet bedre: For så lenge man styrer menneskenes ideologi og holdninger, kan de få beholde sin «frie vilje».
Apropos sivilisasjonens morgen – alt har en begynnelse, sivilisasjonen ligeså. Ser man tiden under ett – hele vår slekts historie –, begynte vår «siviliserte» tidsalder for omtrent ti minutter siden. Mye endret seg i den forbindelse: Vi ble byborgere, slaver av tiden og herskerklassens restriksjoner. Og mest inngripende: Vi ble krigere, og vi ble plantespisere. Den saftige ettårige planten, korn, endret alt; vår historie og vårt legeme.
Alt har konsekvenser, og den totale kostholdsendring kom ikke foruten. For med dét, ble det høyreiste vesen kortere, fikk elendige tenner, svekkede knokler, og mens hjernen krympet, vokste krigslysten. Særlig hardt gikk det utover kvinnemennesket. For henne ble svangerskapet kvalmende, emosjonene tok overhånd, og barna som skulle oppfostres, ble urolige.
Man skulle tro det var utkastelsen av Edens have som hadde funnet sted, og riktig nok – idet mennesket tok en dugelig bit av den forbudne frukt, meldte problemene seg. Alt dette kan sees i slektens efterlevninger: Skjelettene røper raskt om det er tale om et steinaldermenneske, eller en der har vært utsatt for sivilisasjonens kostholdsregime. Få forskere fornekter det; idet mennesket gikk bort fra sin animalske diett, dukket noget nytt og underlig opp: Det som siden er blitt kjent som livsstilssygdom.
Siden sivilisasjonens inntog har vi også kriget, kontinuerlig. Beveggrunnene har jevnt over vært de samme: Det knives om landjord, og om ideologisk overtak. Hva gjelder sistnevnte, står det, efter min mening, intet mindre enn en storkrig og truer på trappene. Denne krigs slagmarker blir å finne i mediene, akademia, familiemiddagene, og kapitalmarkedet.
Det står meget på spill: Storkapitalen har milliarder å tape, vi som menneskekropper har alt å vinne. For verdens mest lukrative industri er ikke narkotikum, våpen eller petrolium. Det som smører verdenshandelen er snarere helse, og alt hva det innebærer, fra mat- og drikkevarer, til legemidler, medisinsk utstyr, kosttilskudd, eteriske oljer og biohacking-apparater. For hva betaler vi ikke for vår helse og levealders skyld? Og hvor langt er ikke de som selger oss ideologier, med tilhørende varer og tjenester, villig til å strekke seg for å nå innholdet i våre lommebøker? De kan strekke seg lengre enn langt, for den som vinner definisjonsmakten over hvordan god helse oppnås, kan skrattle hele veien til banken.
Masturbasjon, frokostblanding og visjoner om frelse: Som hånd i hose
Den store skuffelsen skapte splittelse i ansamlingen rundt William Miller. Hans profetier hadde overbevisningens kraft, men da Jesus ikke møtte opp, som lovet, rekte mange av hans tilhengere hjemover.
Noen var sterkere i troen enn som så. De påpekte at profane aspekter, som tidspunktet for frelserens komme, ikke var poenget; sakens kjerne var at han skulle komme. Ellen Harmon, som hennes pikenavn var, var blant dem som holdt håpet og fanen høyt. I tiårene efter skuffelsen kom visjonene til henne, som perler på snor, som fra oven: Kristus ville tilbakevende. Når? Jo, først når jorden og dens menneskebarn var rede for å ta imot den guddommelige frelse.
Frøken Harmon ble av flere ansett som et smågalt fruentimmer, med en pådratt hjernerystelse. Andre ble fascinert. Blant de sjarmerte, finner vi James White, en av Millers tilhengere som ikke vendte forsmådd hjem fra vekkelsesfesten. Han oppfattet frøken Ellens visjoner som høyst reelle, fridde, og sammen med åndsfrender stiftet ektefolkene kirkesamfunnet Syvendedags adventistene.
Menigheten som mønstret desillusjonerte millerister, og andre søkende, startet i det små. Relativt raskt fikk de fotfeste, økonomisk såvel som i menneskemassenes sinn. I dag er Adventistkirken blant verdens raskest voksende trossamfunn, og, vel så viktig, en betydelig privat leverandør av helsetjenester og utdannelse for helsepersonell.
I en alder av tolv år søkte en ung mann arbeid hos Whites. I husholdningen var der adskillige oppgaver å ta tak i, blant annet transkribering av fru Whites åpenbaringer fra Gud. Den unge mann leste i husfruens notater at det var synd og skam med kjønnsdrift, og enda verre enn attråen, var den mest ugudelige av alle aktiviteter: Masturbasjon – en handling så bunnløst umoralsk at traséen var strak til Satans strøk. I fruens opptegnelser var dog håp å skimte: Dersom kjøttmat ble skydd som kolera, vil begjær og attrå roe seg. Vegetarisme, især veganisme, var ikke bare et middel for å buktes med kjødets laster, det var selve forutsetningen for Kristus retur. For først den dagen når menneskeslekten livnærer seg på plantekost, får Guds gjenkomst sin fulle effekt.
Sannelig fikk den unge lærling servert kraftig kost i ekteparet Whites husholdning.
Senere, da gutten vokste til, punget Whites ut for guttens gode utdannelse. Den unge lovende skulle bli medisiner, hvilket viste seg å bli et fornuftig valg. Det ventet ham nemlig en rikholdig karriere som lege, videnskapsmann, oppfinner, eugenist, og ikke minst fremgangsrik businessmann.
Forretningsidéen passet som hånd i hose med hans ideologiske oppfostring: Å produsere næringsmidler som både var regningsgivende og teologisk forsvarlige. Vi snakker om ingen ringere enn mannen bak en av tidenes mest lønnsomme og lengstlevende merkervare: John Harvey Kellogg.
I en tid hvor ernæringsfysologi ennu ikke var en etablert fagdisiplin, ble Kellogg med sine nyvinninger, hvoriblant cornflakes og nøttesmør, en foregangsmann. Kellogg, White og øvrige idealister med bakgrunn fra Adventistkirken, la selve grunnlaget for vår tids ernæringsfag. Vennegjengen etablerte med liv og lyst de første klinikker, utdannelser og lærebøker innen faget – læreverk som fremdeles brukes, i nye opplag og utgaver.
Å være først ute, har sine fordeler. Man får gleden av å slå fast hvor tabernakelet skal stå. Paradigmet om at kjøttmat er syndig og usunt har siden vært krevende å bli av med. Især da de religiøse har sine kontakter, vertikalt som horisontalt. Grunnen for ernæringsfagfeltets stagnasjon skyldes imidlertid ikke utelukkende åndelig fabulering. Det viste seg temmelig raskt at det var langt flere enn Adventistene som hadde interesse av at mennesket holdt fingrene av kjøttfatet.
Plantekost, i alle dens variasjoner og utallige forpakningsmuligheter, er nemlig prima for business. Med påtegning fra både Gud og videnskapen, fikk den fremvoksende matindustrien straks raske ben å gå på. Og som kjent: Regner det på presten, drypper det på klokkeren. En hel økonomisk fauna vokste frem i miksturen av mediumskap og frokostblanding. Øverst på tronen i denne næringskjeden, sitter, den dag idag, den hellige treenighet: Adventistene, big pharma og big food.
Alt er lov i krig og kjærlighet. I takt med at stadig flere leger, videnskapsfolk og hvermannser spør seg om karbohydrater, både de kjappe eller mer langsommelige, er nødvendig, ei heller hensiktsmessig, å innta, og om det er en fysiologisk mulighet å utvikle diabetes fra kjøttvarer og smør, skaper den hellige treenighet stadig nye lignelser. Treenigheten legger seg sjeldent til på latsiden. Det som nu beveger seg i tiden, er longevity – målet å leve lenge. Trioen surfer på bølgen, for der er både kjappe og langsiktige kontantstrømmer å hente.
De med levealderambisjoner har med interesse fått med seg «blue zones». De blå soner er områder på kloden hvor folket angivelig lever uhyre lange og makeløst lykkelige liv. Alle vil ha en flik av visdommen disse stedene byr på, og reiselivsaktørene og andre foretak legger gladelig opp til en god handel med helsereiser, kosttilskudd og kokebøker. Alt for at folk fra hele verden skal kunne lære å nå de hundre.
Fascinerende er dermed å erfare at den meget lukrative merkevaren BlueZone™ forvaltes og eies, i sin helhet, av fru Ellens etterfølgere, våre venner i Syvendedags Adventskirken. Blant de opprinnelig fem blå soner finnes der til og med en vakker småby i California, med det sjarmerende navn Loma Linda. Dette er intet hvilket som helst sted. Byen har sin historie. Nevnes kan at Ellen G. White anla sitt eksperimentelle sanatorium her i 1906. Tilknytningen byen har til adventistene stopper imidlertid ikke der.
Forskning som tilsier at blåsonenes høye levealder skyldes plantekost, er også kortreist. Slike resultater øses ut fra adventistenes universiteter, herunder det i Loma Linda. Deretter spres funnene ut i verden, hvor de siteres i stadig nye studier, blant annet dem finansiert av de mest aktive mesener for kostholdsforskning, som Coca Cola og Nestlé. Pussig nok, foretrekker heller ikke industrikonsernene at verdensbefolkningen spiser lokalt og ubearbeidet kjøtt.
Bærekraft er et vakkert ord, så fremt man ikke får det i halsen
Hun har hørt ryktene, sekstiåtternes barnebarn. Riktignok er hun inne i en periode med detox fra sosiale medier. Men det er ikke til å unngå: Det bables om keto, lavkarbo og carnivore overalt på internett. Hvorvidt planter er næringsfattige og prøver å drepe en, bryr hun seg minimalt om. Klima er tross alt viktigst. Hun mener, og det ettertrykkelig, at det er uansvarlig å predike et kjøttfyldig kosthold, og det imens kloden tar fyr.
Det skjer sjelden, ikke én gang i skuddåret. Men det skjer denne dagen, på Grünerløkken, ved et vinglete kafébord på fortauskanten. Den lekre feminist møter en mann, en hun liker. Han virker intelligent, og grei, på samme tid. Han ler en del, men ikke for mye. Det går nesten galt; hvert fiber i hennes kropp ønsker å gi seg hen, men idet hengivelsen er i ferd med å skje, begynner han å stille underlige, heller uønskede spørsmål. Øyeblikkets magi brister.
Han spør om hun ikke er klar over at drøvtyggerne kan redde kloden. Visste hun ikke det, spør han undrende, litt bebreidende, at det er drøvtyggerne, ja, kuen og de andre, som kan bygge opp igjen jordsmonnet som ettåringene har rasert.
Ettåringene, spør hun forsiktig. Ja, sier han, som om det var allmennkunnskap; de ettårige plantene, som suger all kraft og næring ut av jorden, som korn og grønnsaker. De må ha kunstgjødsel, altså et petroliumsprodukt, for å vokse. Hvis hun vil ha slutt på oljeboring, konfronterer han henne med, hvordan kan hun da forsvare å spise quinoa, rødbete og spinat? Det er jo ikke bærekraftig!
Ikke det, gisper hun. Gurkemeiedressingen slimer seg til i halsen, chilien klør i neseboret. Nesen renner, øyene vil det samme.
Å Jesus, jeg har syndet, utbryter hun.
Det er ikke for sent å vende om, beroliger han henne. Og kan hende du ikke har syndet nok, smiler han, flørtende, og strekker frem en inviterende hånd.
Hva vil han, vil han ha henne med? For hennes indre øye ser hun for seg to scenario. To liv – hennes ene liv som går i to ulike retninger. Hva nå .
Hun kan enten gi ham kurven. Denne farlige mann som farer med antividenskapelig tankegods. Hun tenker seg om, nei, hun vil ikke ha ham, hun vil saktens ikke ha noen mann. De er alle egoister. Ei heller vil hun ha barn. Én ting er i hvert fall sikkert, barn er ikke bra for klimaet.
Men det er vanskelig å tenke. Blodet bruser, hun svimler. Han er som et kjempemessig kjøttstykke, og hun kjenner seg sulten. Hvorfor det, hun har da nettopp spist. Kan han ha rett? Hun prøver å resonnere i tanketåken: Der mennesket først begynte å dyrke korn, det fruktbare triangel, er det ørken blitt, kommer hun på. Og det er sikkert et poeng at å spise en lokal ku, som visstnok kan fø et menneske et helt år, gir mindre utslipp enn avokadoer, mandler og kiwifrukt fra fjerne kontinenter.
Det blir for mye for henne: Men hva skal vi gjøre for planeten, roper hun ut. Hele hjernen hennes vrir seg i smerte. Hodet må stokkes om; den verden hun trodde hun kjente, raser sammen. Hvem er han, Satan eller redningsmann?
Slutte å krige, kjære deg. Krig er den største miljøkatastrofen.
Ånei, hjertet synker i hennes bryst, han støtter Russland. Denne mannen er dårlige nyheter. Hun må flykte før hun blir radikalisert.
Det er som om han leser hennes tanker: Nei, jeg er ikke på russernes side, men planetens.
Oj, han er en romantiker, en idealist. Hun ler, og klarer ikke slutte. Hun vet ikke hvor hun har det fra, men hun skratter: Divina commedia.
Den nysgjerrige leser kan ha interesse av arbeidet til Zoe Harcome, Belinda Fettke, og Lierre Keith for videre informasjon om tekstens ulike tema.
