![](https://sivilisasjonen.no/wp-content/uploads/2025/06/banner-2025-nytt-magasin.jpg")
Onde tunger vil sikkert klare å lese denne teksten som en langefinger til mangfoldet. Det er den bestemt ikke. Den er en pekefinger til den naive, grunnløse og totalt historieløse fortellingen om at alt mangfold er godt – at vi skal være slaver av pathos, mens ethos og logos sulter i hjørnet, skriver Roger Valestrand.
Den 27. april, i det nådens år 2025, skriver Christin Von Löwendotter i Sivilisasjonen at det å nekte heisningen av regnbueflagget i norske skoler, er en bevisst forglemmelse av vår sivilisasjons historiske hukommelse.
At vi skulle glemme vår sivilisasjons historie, ved å nekte heisning av regnbueflagget, må nesten stå som et postulat for historieløshet i seg selv. Regnbueflagget, i sin nåværende form, ble først designet i 1978 på opfordring fra aktivisten Harvey Milk, en av de første åpne homofile politikerne i USA. Flagget var ment som et symbol for skeiv stolthet.
Flaggets historie, vel å merke med et annet design, går lenger tilbake enn 1978, men i helt andre sammenhenger.
Vi finner flagget på 1400-tallet, brukt av kristne, for å symbolisere Guds løfte til menneskeheten, etter syndefloden.
Vi finner det tidlig på 1500-tallet, hvor den tyske bondehæren brukte et regnbueflagg som symbol på håp under bondeopprøret.
Fra 1600 til 1900 tallet var flagget en del av pasifistiske og religiøse strømninger, spesielt i Sveits og Italia.
At flagget, i sin nåværende form, ble designet på 70-tallet, burde ikke overraske de mange, da 70-tallet, fra et kulturperspektiv var preget av motkulturens etterdønninger. Flower power og hippiebevegelsen, samt ideene fra 60-tallet levde videre, men med en god dose ekstra desillusjon. Det var også på 70-tallet individualismen for alvor begynte å ta sine første steg på livsfilosofiens karrierestige, da selvutvikling, selvterapi og personlig frihet smeltet sammen i såkalte «new age»-bevegelser, som fortsatt kaster sitt schizofrene mørke over menneskelige sjeler som beveger seg på brede stier.
I dag sitter strømningene fra 70-tallet ved selve djevelens venstre hånd – der de i større og større grad får mennesker til å tro at selve tilværelsen er en stor subjektiv suppe, krydret med en god kvast relativisme – som alt blandes sammen med en stålbørste av mangfold.
Christin Von Löwendotter ser regnbueflagget som et symbol på mennesker som kjemper for å få være mennesker, i hele sitt spekter av utrykk. Personlig blir jeg skjelven bare ved tanken på en fremtid hvor vår sivilisasjon åpner opp for stadig mere toleranse for «spekteret av menneskets utrykk».
Hvor tenker Von Löwensdotter at hun vil sette grensen for spekteret av måter å være menneske på? Jeg tar det som implisitt i Von Löwendotters tekst (skal man kalle det for en rasjonell fordom?), at Von Löwendotter forkaster all form for objektivitet. Det finnes ikke noen objektiv moral. Det finnes ikke noen objektiv skjønnhet, sannhet eller godhet. Alt er en stor personlig preferanse – ergo forsøker man å bygge en sivilisasjon på et fundament som er i stadig bevegelse. Du trenger ingen mastergrad i arkitektur, design eller ingeniørskap for å se at dette vil rase sammen. Du trenger derimot mastergrad i «ulogisk» for å tro på muligheten.
Von Löwendotter bringer selv selveste Platon på banen, når hun skriver om kjærlighet mellom menn. Hun nevner ikke med et ord, at Platon siktet til kjærlighet rettet mot sjelen og ideenes verden, ikke kroppen. Man kan sikkert argumentere for at Platon ville vært åpen for forskjellige former for kjærlighet. Man kan ikke argumentere for at disse formene for kjærlighet fritt kunne spille seg ut, på hele menneskets spekter, uten tanke for indre utvikling og åndelig skjønnhet. Det seksuelle var sekundært for Platon. Det åndelige kom først. Derav får hele teksten til Von Löwendotter karakter av enda mere post-modernistisk tankegods, som forsøker å kle seg ut til noe annet.
Jeg ser ingen skjønnhet, ei heller noen indre utvikling i å kle seg i lakk og lær og danse opp Karl Johan med en dildo i munnviken, og regnbueflagget i høyre hånd. I det bildet blir det vanskelig å finne undertrykkelsens vesen også, da individet får lov til å paradere gjennom det offentlige rom.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Jeg ser ingen skjønnhet, ei heller noen indre utvikling, i å feire kastrasjon og psykiske lidelser som ophavet til et nytt liv. I hvilken sivilisasjon lever vi, hvor kastrasjon, blir sett på som kilden til nytt liv? La meg besvare mitt eget spørsmål: Vi lever i mangelen av en. Djevelen selv kunne ikke forfatte noe verre.
Onde tunger vil sikkert klare å lese denne teksten som en langefinger til mangfoldet. Det er den bestemt ikke. Den er en pekefinger til den naive, grunnløse og totalt historieløse fortellingen om at alt mangfold er godt – at vi skal være slaver av pathos, mens ethos og logos sulter i hjørnet.
La meg komme de onde tunger i forkjøpet, for psykologisk er det allerede godt utredet hva som skjer i oss, når våre bilder av virkeligheten blir utfordret. Jo sterkere selvbilde man har av sin egen gruppe som utvalgte bærere av den rette renhet i lære og liv, desto større blir behovet for et entydig og ondt fiendebilde, som hjelper til med å opprettholde ens eget revolusjonære selvbilde. Fiendene kan komme i mange utkledninger, og være meget forskjellige.
Jeg er ikke fienden, men jeg begynner å få kraftige gnagsår av å gå rundt i en verden der individuelle menneskers følelser er blitt opphøyd til den øverste autoritet. Å argumentere mot følelser og selvopplevde historier er umulig. All kunnskap ser ut til å komme nedenifra. Dette samtidig med at verden i stigende grad mister sin skjønnhet, både i arkitektur, kunst og musikk, i takt med at mennesket forsøker å ta plassen til Gud. Det sekulære projekt er på vei til dødsriket, hvor fergemannen ikke kommer til å kreve en krone. Lyspæren har gått. Opplysningstiden famler i mørke.
Regnbueflagget må gjerne symbolisere mangfold i konteksten av at alle mennesker er et bilde av Gud, og at vi av dette kan trekke konklusjonen at alle mennesker har en iboende likeverdig verdi. Det ser jeg også som viktig lærdom for barn av denne jorden. Dette må derimot ikke mistolkes til å samtidig bety at alle menneskers handlinger og levemåter på spekteret av menneskets natur innehar likeverdig verdi for en sivilisasjon. Det er åpenbart i seg selv at dette ikke kan være tilfelle, og trenger ingen nærmere forklaring.
I det nådens år 2025, står regnbueflagget (dessverre) også som et symbol på et integrasjonsforsøk jeg inderlig håper vil feile. Forsøket på å integrere det unaturlige med det naturlige, det ufornufitge med det fornuftige og det usanne med det sanne. Om dette vinner frem, vil vi ikke lenger ha noen sivilisasjon å bry oss om. Det vi står tilbake med er en relativistisk og derav totalt meningsløs samling av mennesker, hvor viktigste opgave i livet er å kunne få leve på den delen av spekteret som tiltaler dem selv, mens de dyrker dem selv.
Jeg tror ikke det finnes mange historikere, som mener at vår sivilisasjon er bygget på pathos. De latinske ord, skrevet inn i byggningsmassen til den vestlige sivilisasjons eldste universiteter, (som i dag er forvandlet til ideologiske marerittfabrikker) snakker sitt tydelige språk om hvilken vugge vår sivilisasjon fant sin styrke i: «Sannhet» (Harvard), «Herren er mitt lys» (Oxford), «Herfra kommer lys og hellige drikker» (Cambridge), «Lys og sannhet» (Yale), «Under Guds forsyn blomstrer det» (Princeton), «Her og over hele verden» (Sorbonne), «I Ditt lys, skal vi se lys» (Columbia).
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Hjørnesteinen i vår sivilisasjon har vært selve fornuften som gjennomsyrer universet, og også mennesket. Gjennom denne kan vi forankre prinsipper som rettferdighet, felleskap og selvbeherskelse. I naturloven, innskrevet i våre egne hjerter, råder denne kosmiske orden som binder sammen det jordlige og det himmelske. Vi ser den i skaperverket, i treet som er rotfestet til jorden, men orienterer seg mot himmelen. I årstidenes teater, som gjør det krysstalklart for oss alle, at ingenting spirer i mørke, hverken rose eller ånd.
La meg avslutte med ordene til de uteksaminerte elevene ved Vine Classical Hall for noen år tilbake:
«En god måte å forstå den moderne kulturen vi nå lever i på, er som en verden formet av og gjennomsyret av en forvrengt og vanhellighet fantasi, hvor vi ikke nøyer oss med å se det gode som ondt – vi forestiller oss også det onde som godt. Vi ser seksuell perversjon som åndelig frigjøring og en kilde til spesiell innsikt. Vi forestiller oss plyndring og opptøyer som en øvelse i sosial rettferdighet. Vi ser drapet på ufødte barn som helsehjelp og kvinnens firgjøring. Den moderne forestillingsevne er nå vendt nærmest fullstendig opp og ned, vrengt ut og inn».
