![](https://sivilisasjonen.no/wp-content/uploads/2025/06/banner-2025-nytt-magasin.jpg")
Jeg påstår slett ikke at alt var bedre før 1914, men en lekse vi burde lært av det århundret vi nå har lagt bak oss er at det å blindt forsøke å skape en ny og annerledes verden, adskilt fra historiens oppbygde tradisjon og erfaring, er noe vi kanskje burde være litt mer forsiktige med å gjøre, skriver Kåre Jørgensen.
Å si at verden før og etter Første verdenskrig ikke er den samme blir en grov underdrivelse. Den moderne verden startet på mange måter med kollapsen av den verden som eksisterte før 1914, og søken som kom etterpå etter hva som skulle erstatte den.
Verden av i går
Når man skal forstå hvordan vår verden har blitt slik den er, er det viktig å forstå betydningen av Første verdenskrig. Endingen fra klassisk til moderne estetikk er en del av et større paradigmeskifte rundt den tiden, hvor man i større grad enn før ønsket å ta avstand fra tidligere tider. Idéer som hadde vært marginale før krigen ble mer dominerende, og hvordan fremtiden skulle være ble mye mer åpent og usikkert.
Med min bakgrunn i historie synes jeg det interessant å forsøke å forstå mentaliteten i tidligere tider så godt jeg kan, selv om det selvsagt er begrenset i hvilken grad man kan det, så lenge etterpå. Men vi har noen perspektiver fra den tiden. En interessant bok her er Verden av i går (1942) av Stefan Zweig. Han beskriver stort sett verden før 1914 som selvsikker og stabil, med tro på stabil utvikling mot en bedre fremtid. I et intervju med en aldrende Bertrand Russell beskriver han verden før 1914 som en solid verden hvor alt mulig som senere har forsvunnet så ut til å skulle vare for alltid.
Det generelle inntrykket man kan få av verden rundt forrige århundreskifte blir som et samfunn preget av den generelle freden i Europa etter Napoleonskrigenes slutt i 1815 (og særlig etter den fransk-prøyssiske krigen i 1871), og av den teknologiske fremgangen til industrielle revolusjon, og av innflytelsen fra romantikken og viktoriansk moral. Det var et samfunn hvor århundregamle dynastier fortsatt satt på sine troner, og man dyrket arven fra eldre kultur og estetikk, samtidig som man også hadde revolusjonerende teknologisk og industriell utvikling, og gradvise liberale reformer politisk, på tvers av kontinentet i varierende tempo.
Man forsøkte å kombinere tradisjon på noen områder, med stor endring på andre. Man hadde i denne tiden en stor grad av trygghet på at verden skulle gradvis utvikle seg på en ordnet og stabil måte i retning av en bedre fremtid. I lys av hvordan det 20. århundre skulle vise seg å bli, er det vanskelig å ikke se tilbake på denne holdningen med en viss grad av vemod. Man skulle ønske de hadde rett, men dessverre var det naivt.
En ny type fremtidsoptimisme
For så kom Første verdenskrig. Krigen begynte med at ivrige unge menn marsjerte med romantiske idéer til fronten om all den æren krigen skulle gi dem. Deretter døde de i milliontall, uten at det egentlig var helt klart hvorfor. Den kolossale industrielle og teknologiske fremgangen gjorde bare at de ble drept desto mer effektivt. Etter krigen hadde den gamle ordenen kollapset, Russland hadde fått et kommunist-regime, og stabiliteten og klarheten man hadde følt tidligere var borte. Deretter fulgte kampen om hvilke idéer som skulle erstatte den, og her det det mangelen på gode idéer som er påfallende.
Mange idéer hadde begynt å ta form i tiårene før krigen om hvordan verden burde forandres. Innen alt fra sosiale normer til estetikk og til politiske ideologier. Men disse var marginale før krigen. Men nå skulle en ny æra fødes. Blant annet tenkte mange at en lekse man hadde lært i fra Første verdenskrig var hvordan staten kunne organisere samfunnet ovenfra under total krig, og at dette burde overføres til fredstid. Dette slo ut i økt byråkratisering av samfunnet, og i verste instans, i totalitære ideologier som kommunisme og fascisme som nå konkurrerte om makten.
Byråkratisering var en tendens som i mindre grad eksisterte tidligere, men nå ble kraftig forsterket. Det samme gjelder endringer på flere andre fronter, hva enn man synes om hver av dem. I estetikken slo opprøret mot ornamenter igjennom. I arkitektur er endringen påfallende rask. Den ble i stor grad moderne i løpet av 1920-årene, og både kommunister og fascister var blant de som tok det til seg. I det generelle opprøret mot det gamle samfunnet kan vi legge inn nedgangen i religiøsitet, og overgangen fra mer viktorianske holdninger over til de brølende 20-årene.
Fremtidsoptimismen tok en ny form, og man skulle nå erstatte alt det gamle, heller enn å bygge på det. En interessant bok som observerte tendensene i tiden er Brave New World (1932) av Aldus Huxley, som beskriver en verden styrt av et totalitært, byråkratisk og modernistisk byråkrati som avskyr den gamle verden, viser hva menneskene i denne nyskapte verden har mistet av ting som gir livet og tilværelsen mening. Den er desto mer påfallende lesning i dag, i lys av hvor gammel den er blitt nå.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Retningsvalg
Kort sagt tok verden i denne tiden en stor dreining av i retning av det gjenkjennelig moderne rundt denne tiden. Zweig i Verden av i går beskriver også hvordan han opplevde at holdningene rundt ham til mange ting forandret seg. Akkurat hvorfor dette skjedde blir vanskelig å gi et klart svar på, og dette essayet er egentlig først og fremst grubling på det fra en som var født svært lenge etterpå.
Men det virker som at mange hadde et slags håp om at etter den tragedien som var Første verdenskrig så skulle det bygges noe nytt og bedre i ruinene, men uten å ha noe klar forestilling om hva dette skulle være, og hva konsekvensene kunne bli av eksperimenteringen. Og det var klare uenigheter i hvilken retning den nye verden skulle bygges i. Noen ville at krigen skulle gjøre slutt på alle kriger, og promoterte pasifisme. Andre ville bygge en ny orden gjennom vold. Etter hvert begynte som kjent de mørke skyene å samle seg, og de moderne totalitære ideologiene tok verden inn i enda en verdenskrig som skulle bli desto mye verre enn den forrige.
Troen man hadde ved inngangen til det 20. århundre på menneskehetens stabile og uunngåelige fremgang kunne dessverre ikke vært mer feil. I vakuumet etter Første verdenskrig tok idéene som førte til neste krig makten. Den moderne totalitære tenkningen til både nazistene og kommunistene, bygget på bitterhet og aggresjon, som tilba en ny allmektig og kollektivistisk stat, medførte ødeleggelse og grusomhet på en spektakulær skala.
Nazistenes grusomheter var heldigvis over etter nederlaget i Andre verdenskrig, men kommunistenes fortsatte under Stalin, Mao, Pol Pot og resten av gjengen etterpå. Vi er heldigvis forbi disse regimene nå, men det som er skjedd er en tragedie. Og selv om dette aspektet er forbi, så er mye av annet av det paradigmeskiftet som kom med Første verdenskrig fortsatt med oss, deriblant en overdreven avvisning av verden før 1914. Og denne avvisningen skulle generelt tilta i styrke utover i det 20. århundre, og opp mot vår egen tid.
Ikke alt var bedre før, men…
Jeg påstår slett ikke at alt var bedre før 1914, men en lekse vi burde ha lært av det århundret vi nå har lagt bak oss er at det å blindt forsøke å skape en ny og annerledes verden, adskilt fra historiens oppbygde tradisjon og erfaring, er noe vi kanskje burde være litt mer forsiktige med å gjøre? Alt som er moderne er ikke nødvendigvis positivt, og enhver ny samfunnsorden legger nye feller for oss som vi bør være varsomme for.
I min forrige artikkel i Sivilisasjonen skrev jeg om problemene med å automatisk anta at det som er kronologisk moderne må være positivt. Kanskje vi nå kan se på fremtiden med litt kaldere hoder, og velg med litt mer omhu hvilke aspekter ved den moderne verden vi vil omfavne og hvilke vi eventuelt vil forkaste? Hvis vi kan lære å skille mellom positive og negative aspekter ved det gamle, og ved det nye, så kan vi forhåpentligvis lære oss over tiden hvordan vi kan bygge en verden som vil være et bedre sted for våre etterkommere.
