– Metanhemmere er grønnvasking med både bivirkninger og bismak

Metanhemmere utgjør ikke bare et tåpelig eksperiment – de kan potensielt velte hele tilliten til norsk matproduksjon. De kan svekke landbrukets omdømme, og undergrave det komparative fortrinnet vi faktisk har: utmarksressursene våre, skriver Adara Ryum Høeg.

---

Fra 2026 blir norske melkebønder pålagt å gi dyrene sine metanhemmere – en kjemikalie utviklet av en global industrigigant. Tiltaket selges inn som et klimavennlig fremskritt. Men sannheten er at vi står overfor et eksperiment – på dyr, på mat og på tilliten mellom folk og forvaltning. Det er ikke bare uforsvarlig – det er udemokratisk.

Litt bakgrunnshistorie for de som ikke har fulgt med

Etter lanseringen av «klimavennlig» melk fra TINE og Q-meieriene raste debatten om metanhemmere i norsk melkeproduksjon – fra sensommeren til godt utpå vinteren 2024. Flere fagfolk, blant andre professor Jan Raa og høyskolelektor Marit Kolby, uttrykte kraftig bekymring. De beskrev det hele som et «vanvittig eksperiment» med drøvtyggeres fordøyelsessystem. Forbrukerne svarte kontant: Ingen ville ha «klimamelk». Produktet ble, for å si det mildt, en flopp.

Debatten toppet seg i desember da Q-meieriene trakk seg – de avsluttet produksjonen og satte bruken av metanhemmere på pause. TINE tok en annen rute: De fjernet merkelappen «klimavennlig» fra kartongene, men fortsatte like fullt å fylle dem med den samme melken som ingen ville ha. I stillhet. Dette ble legitimert med at tilsetningen var godkjent av Mattilsynet, og visstnok hverken påvirket smak eller kvalitet. Ifølge TINE er det helt uproblematisk – fordi «all forskning viser» at det er trygt.

Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.

Men folk flest lot seg ikke overbevise. Kanskje fordi Mattilsynet over tid har vist en forbløffende dårlig vurderingsevne når det kommer til dyrevelferd. Eller kanskje fordi uttrykket «all forskning viser» har blitt en tom frase – en floskel brukt til å selge inn alt mulig rart som senere har vist seg å være både skadelig og direkte uansvarlig.

Da medietrykket roet seg etter nyttår, virket det som debatten døde ut. Jeg – norsk borger og venninde av det norske landbruket – trodde metanhemmerne var ute av bildet. At dette tullet var avblåst, avvist av både fagfolk og forbrukere. Men den gang ei.

Det viser seg nå at metanhemmerne bare har tatt bakveien inn igjen. Via landbruksoppgjøret. Uten offentlig debatt, uten ærlig varsling – og på det jeg vil kalle et direkte svikefullt og udemokratisk vis.

Et prosjekt basert på føleri og virkelighetsflukt

Spørsmålet som må stilles – til politikere, til samvirkene, til landbruksorganisasjonene og nå også til bonden selv – er: Hvorfor?

For det finnes, etter mitt syn, hverken tall eller faglig grunnlag som kan rettferdiggjøre at man skal eksperimentere med norske dyr og folks helse på denne måten. Det finnes ingen fornuftig forklaring på hvorfor staten skal bruke svimlende summer av våre skattepenger på dette prosjektet. Ingen logisk grunn til at bønder skal pålegges enda mer byråkrati, rapporteringsplikt og kontroll – eller at de skal fôre dyrene sine med kjemikalier de selv må bruke verneutstyr for å håndtere.

Det retoriske grepet som brukes – der «vitenskapen» skal rettferdiggjøre det hele – minner mer om overtro enn forskningsformidling. Det vi ser, er et alvorlig misbruk av begrepet forskning. For når resultatene er gitt på forhånd, og rapportene er bestilt for å passe en bestemt politikk – da er det ikke vitenskap. Det er dessverre intet annet enn propaganda.

Etter mitt skjønn er hele prosjektet basert på føleri og virkelighetsflukt – akkurat som så mye annet som trumfes gjennom i vår tid. Men dette føleriet hører ikke hjemme i et land som liker å tenke om seg selv som rasjonelt, humant og demokratisk.

Og metanhemmerne? De utgjør ikke bare et tåpelig eksperiment – de kan potensielt velte hele tilliten til norsk matproduksjon. De kan svekke landbrukets omdømme, og undergrave det komparative fortrinnet vi faktisk har: utmarksressursene våre.

Derfor er det på høy tid at vi tar opp igjen denne debatten – ikke i lukkede møterom, men ute i offentligheten, der den hører hjemme. Vi er tross alt et melkedrikkende folkeslag, og vi har både rett og plikt til å være med og bestemme hvilken mat vi vil ha – og hvilke eksperimenter vi sier nei til. For i dette forsøket er det vi – og dyrene våre – som sitter igjen som forsøkskaniner. Og det er på høy tid å spørre: Hvem tjener egentlig på det? 

Fakta på bordet: Dagros og Litago i et globalt og langsiktig perspektiv

FNs klimapanel har pekt på landbruket som en betydelig kilde til klimagassutslipp, særlig med fokus på metan. Metan omtales ofte som en «potent klimagass» – langt kraftigere enn CO₂ på kort sikt. Dermed har kuen – sammen med andre drøvtyggere – blitt utpekt som syndebukk.

Norske politikere har ikke latt sjansen gå fra seg. De har kastet seg på klimabølgen og samtidig løftet pekefingeren: Landbruket må omstilles – og det haster. Ifølge regjeringen, TINE og andre sentrale aktører skal hele næringen nå gå i en «grønnere» retning. Begrunnelsen er, som så ofte i vår tid, Parisavtalen – og Norges brennende ønske om å fremstå som et klimaideal på papiret.

Landbruksoppgjøret 2025–2026 ble inngått 16. mai mellom Landbruksdepartementet og jordbrukets organisasjoner, og skal vedtas i Stortinget 18. juni.

Som mye annet i vår tid, er årets oppgjør preget av klimapolitisk retorikk. Samtidig er det blant de mest sjenerøse på flere tiår. Man må muligens tilbake til 1982 for å finne et tilsvarende løft i inntektene til norske bønder – året da bonden angivelig tjente like godt som en industriarbeider. For å parafrasere landbruksministeren: Norsk jordbruk er inne i en gullalder.

Spørsmålet er om ministeren misforstår, og om årets jordbruksavtale i realiteten markerer slutten på en gyllen epoke. Norsk melke- og kjøttproduksjon har vært en suksesshistorie – med selvforsyning på meieriprodukter nær 100 prosent, og kjøtt ikke langt bak. Dette er strålende i en verden med begrensede ressurser og økende behov for næringsrik mat.

Men i årets avtale ligger en alvorlig kursendring: Obligatorisk innføring av metanhemmere i fôret, i første omgang for melkekyr. Planen er at alle drøvtyggere – alle – skal fôres med stoffet Bovaer innen 2027. Økologiske produsenter kan heller ikke nødvendigvis slippe unna.

Hva er så dette middelet forbrukerne vendte ryggen til i 2024?

Kort fortalt er metanhemmere tilsetningsstoffer som reduserer metanproduksjonen i dyrenes vom. Den mest kjente er Bovaer, utviklet av kjemikjempen DSM-Firmenich, med virkestoffet 3-NOP. Dette hemmer enzymene som produserer metan. Hvordan Bovaer fremstilles er hemmelig – men hvordan metan dannes i vommen, og hvorfor det skjer, vet vi en hel del om. Og nettopp det gjør bruken kontroversiell.

TINE og DSM-Firmenich hevder at Bovaer er trygt for dyrene. Det er en påstand som ikke holder. Det stemmer ikke at «all forskning» viser at produktet er trygt – det finnes studier som dokumenterer svekket næringsopptak og konsekvenser for immunforsvaret. Stoffet øker også nivået av propionsyre – en syre brukt i dyreforsøk for å fremprovosere autisme hos rotter. Det finnes i tillegg flere ukjente sider ved stoffet, særlig med tanke på dyrenes mikrobiota og langtidsvirkninger. Vi vet imidlertid at forhøyede doser er dødelige for drøvtyggere. For mennesker kan mikroskopiske mengder være akutt dødelige – derav verneutstyr.

Foreløpig er det bare kjemikaliekonsernet DSM-Firmenich som produserer Bovaer kommersielt. Det gir dem en maktposisjon, og økonomisk gevinst, i det som fremstilles som en politisk klimaløsning.

Fra neste år risikerer bønder som ikke bruker metanhemmere, kutt i produksjonstilskudd – og som kjent er norske bønder i stor grad avhengige av statlige overføringer. Hvordan skal staten kontrollere etterlevelse? Ved hjelp av skjemaveldet, og andre former for kontroll – et tydelig tegn på at klimapolitikken i landbruket er på vei fra frivillighet til tvang.

Hvorfor protesterer ikke flere bønder, særlig når tiltaket hverken gagner dyrevelferd, matsikkerhet eller klima?

Delvis kan svaret ligge i den økonomiske gulroten. Årets oppgjør er gavmildt. Mange bønder – ikke minst de som sliter økonomisk – våger ikke å bite hånden som mater dem. I likhet med store deler av befolkningen er de forgjeldet, og dermed sårbare for statlig press. En mørkere forklaring kan være frykten for hva som kommer dersom metanhemmere avvises. I Landbrukets klimaplan nevnes slike stoffer som et alternativ til både utslippsavgift og kutt i dyretall.

Vi står dermed overfor sterke, irrasjonelle politiske krefter som truer med drastiske sanksjoner – ikke bare mot bøndene, men mot oss alle. Tilgangen på den mest næringsrike maten vi har, skal begrenses dersom landbruket ikke bøyer seg for klimaindustriens krav og et ideologisk narrativ uten forankring i virkeligheten.

For å legitimere tiltaket er prosjektet MetanHUB opprettet, initiert av TINE. Målet er å teste metanhemmere under norske forhold. For disse forholdene skiller seg ut: Norske drøvtyggere spiser mye grovfôr – høy og gress – som har vært vårt komparative fortrinn. Nå ses det som et klimaproblem, fordi grovfôr gir mer metan enn importert kraftfôr.

I tillegg krever metanhemmere hyppig dosering – annenhver til tredje time – noe som er umulig når dyrene beiter fritt i utmark. Per i dag er den eneste løsningen på dette å ha storfe på bås, året rundt – for å sikre at dyrene får i seg metanhemmere regelmessig dagen lang. Det stikk motsatt av det som er naturlig for dyrene. For ikke å nevne det stikk motsatte av det som er godt for jordsmonnet og naturmangfoldet – som næres av drøvtyggernes gjødsel. 

Ironisk nok framstilles nå importert kraftfôr av soya og raps som mer «klimavennlig» enn naturlig beite. Det er dårlige nyheter for et land som har satset på utmarksressurser hvor Dagros har gresset på viltvoksende kløvereng på gamle setervoller. 

Og hva med forskningen? MetanHUB skal forske på metanhemmere mens de rulles ut i full skala. Ikke i forkant. Og forskningen skal ikke vurdere helsekonsekvenser for dyr og mennesker – men kun hvor mye metan som kuttes. Tryggheten er allerede «fastslått» – ikke av uavhengige forskere, men via industrifinansierte og industriinitierte studier.

Kostnaden? MetanHUB har fått 40 millioner i støtte – i tillegg til flere bevilgninger via jordbruksavtalen. Hva sluttsummen blir, er det ingen som vet. 

Tallenes tale

Men før vi melker kyrne for mer klimaskyld, bør vi se hen til tallenes tale:

Det finnes om lag fire milliarder tamme drøvtyggere i verden – hvorav 1,5 milliarder er storfe. I Norge er tallet beskjedne 313  173 kyr (mars 2025), hvorav litt over 200 000 er melkekyr. Til sammenligning har India 300 millioner kyr.

Og ville drøvtyggere? Anslagene varierer, men ligger mellom 30 og 50 millioner globalt – som ytterligere reduserer Norges andel.

Drøvtyggere produserer metan gjennom mikrobielt nedbrutt fiber i vommen – fordi de, som oss, ikke kan fordøye fiber direkte.

FN, IEA og Global Carbon Project har rapportert økende globale metanutslipp de siste 20 årene, spesielt mellom 2020 og 2023. Årsakene er uklare – men én ting er sikkert: Antall melkekyr i Norge har falt med 73 prosent siden 1960. Det er ikke Dagros og Litago sin skyld.

Mellom 20 og 40 prosent av verdens metanutslipp kommer dessuten fra naturlige kilder: våtmarker, innsjøer, jord og jordens indre. Og metan fra krig og våpenindustri? Ikke medregnet. Nord Stream-lekkasjen alene slapp ut mer metan enn alle verdens kyr på 150 år, ifølge beregninger fra Jan Raa.

Norges totale metanutslipp utgjør 0,05 prosent av verdens totale (innrapporterte) utslipp (sett bort fra krig og krigsindustri). Bare 10–12 prosent av dette stammer fra jordbruket. Melkekyr i Norge står dermed for noe slik som 0,003 prosent av verdens metanutslipp – og bare 0,0011 prosent av globale klimagassutslipp.

Selv om vi oppnår 15 prosent kutt med Bovaer – gitt året rundt-dosering hver tredje time – vil det redusere globale utslipp med 0,00014 prosent. Det er så marginalt at man knapt kan forklare det uten vitenskapelig notasjon og lupe.

Og mens verden fortsetter å øke utslippene, skal norske kyr trues til å svelge kjemikalier for å pynte på politikernes klimaregnskap – et regnskap med null global betydning. Ingen vet hva totalomstillingen vil koste – og ingen tror vel egentlig at det vil ha effekt. Dette handler åpenbart ikke om klima. Det handler om symbolpolitikk, og muligens noen karrierefordeler og smøreturer, hva vet jeg.

Det store – nærmest filosofiske – spørsmålet er dette: Er det egentlig verdt å bruke metanhemmere i norsk landbruk, når klimaet ikke får noe igjen for det?

«Ja,» svarer noen. Blant dem finner vi vårt eget Kongelige Landbruksdepartement – og TINE, samvirket som juridisk sett eies av norske melkeprodusenter. De står urokkelig på sitt: Det er verdt å påtvinge hele den norske drøvtyggerbestanden metanhemmere – på tross av kunnskap som taler imot, og på tvers av befolkningens vilje.

Neste spørsmål gir seg selv: Hvem er det egentlig som har fått dem til å tenke slik? For la oss være ærlige – både ideologien og maktviljen som kommer til syne her, er ikke bare udemokratisk, men bærer preg av noe langt mer ekstremt.

For å nærme oss et svar på dette tilsynelatende ubegripelige, må vi begynne å nøste. For hvis hverken klimaet, dyrene, bøndene eller forbrukerne tjener på denne omstillingen – hvem gjør det?

Det ideologisk-politiske industrikomplekset: Hvem er DSM-Firmenich, som nå står klare til å tjene stort på grønnvasking?

Det er både interessant og høyst relevant å undersøke nærmere hva DSM-Firmenich er, hva selskapet driver med, og hvilke verdier det representerer. 

DSM-Firmenich ble etablert i mai 2023, som et resultat av en fusjon mellom Royal DSM (Nederland) og Firmenich (Sveits). Før fusjonen var Royal DSM en global leder innen produksjon av vitaminer, mineraler, dyrefôr og såkalte bærekraftige løsninger for landbruket. Firmenich var samtidig et av verdens største private parfymeselskaper, med sterk posisjon innen naturlige aromaer og smaksstoffer til mat- og drikkeindustrien.

Etter fusjonen har Norges Bank Investment Management (NBIM), bedre kjent som Oljefondet, blitt en av de største aksjonærene med en eierandel på ca. 4,9 prosent. Fondets investering er del av en strategi for langsiktig vekst. Blant øvrige eiere finner vi kjente institusjoner som BlackRock og Vanguard Group.

Selskapet har nå hovedkontorer i både Maastricht, Nederland og Kaiseraugst, Sveits. Med virksomhet i nærmere 60 land og over 30 000 ansatte hadde selskapet en samlet omsetning på over 12 milliarder euro i 2024. DSM-Firmenich er i dag en global kjempi innen helse, ernæring og skjønnhet – og blant verdens største produsenter av vitaminer (A, B-kompleks, C, D, E), mineraler (jern, sink, kalsium) og mikronæringsstoffer. Selskapet leverer også ingredienser til kosttilskudd, funksjonelle matvarer, dyrefôr og legemidler, samt probiotika og enzymer.

En viktig observasjon er at DSM-Firmenich også satser tungt på plantebaserte produkter og alternative proteinkilder. Etter oppkjøpet av blant annet Vestkorn Milling i Norge, har selskapet befestet sin posisjon innen produksjon av erte- og bønnebaserte ingredienser. Det profilerer seg som en pådriver for klimavennlige, veganske matvarer, og fokuserer på å utvikle smak og kvalitet i plantebasert kost.

Sett i dette lyset er det nærliggende å stille spørsmål ved deres motivasjon for å engasjere seg i melk- og kjøttproduksjon – et segment de ellers tilsynelatende arbeider imot. For hvorfor skulle et selskap med så tydelig plantematprofil, og som aktivt markedsfører et vegansk kosthold, ønske å være involvert i animalsk produksjon?

Svaret kan ligge i økonomiske interesser. DSM-Firmenich er eneste produsent av en godkjent metanhemmer (Bovaer) i EU. Selskapet står dermed i en unik posisjon til å kapitalisere på innføringen av klimatiltak i landbruket. Det gjelder dermed uansett om metanhemmere blir en suksess eller ei. Hvis metanhemmere får uforutsette helsemessige konsekvenser – enten for mennesker eller dyr – eller viser seg ineffektive, vil det styrke markedet for plantebaserte produkter som selskapet selv tilbyr. Dermed kan man hevde at selskapet først bidrar til å skape problemer, for så å tilby løsningen.

Selskapet driver også omfattende lobbyvirksomhet, både opp mot offentlige myndigheter og utdannings- og forskningsmiljøer. DSM-Firmenich er svært aktive i å påvirke regelverk og politiske beslutninger, særlig i EU og Norge, blant annet for å få metanhemmere innført som del av klimapolitikken. Samtidig samarbeider de tett med aktører som TINE og Felleskjøpet for å få produktene implementert i norsk landbruk. Det foreligger dokumentert dialog med myndigheter og fagmiljøer som inkluderer deltakelse i ekspertutvalg, høringer og finansiering av forskning som støtter deres løsninger.

Flere fagpersoner og organisasjoner har uttrykt bekymring for at beslutningstakere lar seg presse til å handle før tilstrekkelig forskning på langtidseffektene er tilgjengelig. Kritikken går også på at DSM-Firmenich har sterke kommersielle insentiver i å ramme omdømmet til melk og kjøtt, samtidig som de fremmer egne plantebaserte produkter. Jeg vil trekke kritikken lengre. DSM-Firmenich, har i likhet med farma- og matvareindustrien stor interesse av å svartmale animalske produkter – sett både fra et klimaperspektiv og fra et ernæringsperspektiv. 

Historisk har både mat- og farmasøytisk industri hatt økonomiske interesser i et kosthold basert på ultraprosesserte matvarer, kosttilskudd og medisiner. Et slikt kosthold gjør oss mer avhengige av deres produkter – ikke mindre. Narrativet om at plantemat er mer bærekraftig og sunnere enn animalsk føde, bygger i stor grad på antagelser og ideologiske føringer, mer enn forskning. Likevel ser vi, igjen og igjen, at verden vil bedras – særlig myndigheter.

Det er også påfallende at produkter som er fremstilt på ett kontinent, prosessert og tilsatt kjemikalier på et annet, og deretter fraktet over hele verden, hevdes å være mer klimavennlig enn lokalprodusert kjøtt og melk. Det faktum at kroppen nyttiggjør seg næringsstoffer fra hel mat bedre enn fra kosttilskudd, er godt dokumentert. Likevel lever forestillingen om den veganske supermaten videre – og gir grobunn for en industri der DSM-Firmenich spiller en sentral rolle.

Med andre ord, har Norge noen grunn til å hverken stole på eller støtte DSM-Firmenichs virksomhet?

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe: Gullalderen i norsk landbruk som kom inn bakveien

Det sitter langt inne for meg å ønske en forbrukerboikott av TINE den dagen metanhemmere innføres i all melk. En boikott av TINE er i praksis en boikott av norske bønder – og med det av nasjonal matproduksjon, bærekraft og beredskap.

Det man kan håpe på, er at stadig flere forbrukere bevisst velger melk og kjøtt fra bønder som tar dyrehelse og folkehelse på alvor. Disse bøndene finnes – og de blir stadig flere. Kanskje vil nettopp den politiske overkjøringen vi nå ser, føre til et uventet gode.

Mitt håp er at bøndenes motstand mot metanhemmere – og deres vilje til å si nei til produksjonstilskudd – kan gi ringvirkninger i form av større mangfold, lavere matvarepriser og høyere kvalitet. Jeg tror ikke jeg er alene om å ville støtte de produsentene som våger å si nei takk, og jeg vet jeg ikke vil være alene om å støtte opp under de som tar naturen på alvor. 

For hvis vi som forbrukere støtter bønder som står imot klimaindustriens propaganda-maskineri, kan det umulige plutselig bli mulig: at bønder blir økonomisk uavhengige av staten som følge av økt etterspørsel etter ærlige og rene matvarer.

Det er en inspirerende tanke. For hva skjer den dagen bøndene løsriver seg fra det politiske balletaket staten har hatt på dem i generasjoner? Jordbruksoppgjørene har vært en livbøye – men også et styringsverktøy, som har presset næringen i retninger som ofte hverken har vært fornuftige eller bærekraftige.

Kanskje vil en friere og mer uavhengig gruppe bønder få rom til å slippe til med visdom og kreativitet. Kanskje vil vi se fremveksten av et alternativt norsk landbruk – ett som tilbyr en helt annen bredde av smaksrike råvarer, matvarer og måltider enn det TINE eller Nortura noen gang har klart. 

Politikerne, byråkratene og TINE & Co derimot, får ikke være med på gildet. De fortjener å sitte i timelange byråkratmøter på kontorer i Brussel, hvor de kan gomle kjemisk fremstilt jerntilskudd og seige linseburgere med 59 ingredienser. Man får leve som man lærer, si.