![](https://sivilisasjonen.no/wp-content/uploads/2025/06/banner-2025-nytt-magasin.jpg")
Store utslipp i krig er høyst relevante for oss, og for politiske beslutninger. De setter våre egne tullete klimatiltak i perspektiv, skriver Adara Ryum Høeg.
Det synes nærmest umulig for store deler av norsk presse å rapportere om naturkatastrofer som flom, skogbrann, jordras eller tørke, uten å legge til en moralsk fotnote: Dette, folkens, er konsekvensen av menneskeskapt global oppvarming. En ekspert hentes inn, og bekrefter: Ja, dette må vi forvente mer av – nå slår klimaendringene til for fullt.
Ingen ser ut til å kreve dokumentasjon for at nettopp denne flommen, eller akkurat denne brannen, skyldes global oppvarming. Det holder at en ekspert bekrefter fortellingen – gjerne uten noen skisse, kalkyle eller årsakssammenheng. Publikum skal lytte, ikke stille spørsmål.
Selv om klimavitenskapen i grove trekk er etablert, betyr ikke det at mediedekningen er nøytral eller respektfull. For mange står i sorg og krise når naturen rammer. Det hadde vært mulig – og anstendig – å vente med moralen til folk har funnet sine nære, eller kommet i sikkerhet.
Derfor er det desto mer påfallende når de samme mediene, og de samme ekspertene, er tause når det skjer utslipp som åpenbart er menneskeskapte – og enorme. Ta for eksempel sabotasjen av Nord Stream-rørledningen. Ifølge professor Jan Raa førte den til et metanutslipp større enn hva verdens drøvtyggere slipper ut på hundre år. Hvor var oppslaget på NRKs forside?
Det samme gjelder krigen i Ukraina. Eller Gaza. Eller de nylige angrepene mellom Iran og Israel. Vi får se bilder av røykskyer over oljeraffinerier og kraftverk. Vi vet at kraftrelatert infrastruktur rammes. Men ingen snakker om hva dette betyr for utslippene. Ingen klimakommentator sier: Dette er også global oppvarming, folkens.
Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.
Burde vi ikke få vite det? Burde det ikke tallfestes – eller i det minste anerkjennes – at slike utslipp finner sted? Selvsagt. Store utslipp i krig er høyst relevante for oss, og for politiske beslutninger. De setter våre egne tullete klimatiltak i perspektiv. Hvis ett enkelt bombeangrep slipper ut like mye som hele det norske landbruket gjør på hundretusenvis av år, må vi faktisk få vite det. Hvis ikke, blir klimapolitikk enda mer noe som ligner på svermeri enn realpolitikk.
Men her støter vi på et annet problem: Krigsutslipp regnes ikke med. Under Kyoto-protokollen (1997) og Parisavtalen (2015) ble det åpnet for å unnta militære utslipp fra nasjonenes klimaregnskap. Rapportering er frivillig – og de fleste lar være.
Forklaringen er ikke vanskelig å forstå. Militæret og krigsindustrien er blant verdens største forbrukere av fossilt brensel. Skal vi regne det med, blir det politisk ubehagelig. Skal vi velge klima – eller forsvar?
Men denne unntakstilstanden gjelder ikke journalistikken. NRK, Aftenposten, Klassekampen – og andre medier som hevder å være uavhengige – har ingen plikt til å dekke klimarelaterte spørsmål selektivt. Tvert imot: De burde gjøre oss bevisst på omfanget av utslipp i krigssoner. Det er å være moralsk – uten å være dobbeltmoralsk.
