De etablerte partiene drog opp stigen etter seg… trodde de | Valgåret 2025 kan bli småpartienes revansj

Den 1. mai i fjor trådte den nye valgloven i kraft, som stiller høyere krav til partier for å kunne stille til valg. Først så det ut til at det ene småpartiet etter det andre skulle legge ned, men noe skjedde. Nå ligger flere småpartier an til å gjøre det overraskende godt. Det vil i så fall være et velfortjent smekk på lanken til de etablerte partiene. 

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Det så lenge grelt ut

Det høres nærmest ut som en scene fra en noe tragikomisk roman: De etablerte partiene i et land stemmer for å gjøre det vanskeligere å etablere nye partier. Begrunnelsen? Å styrke demokratiet. 

Dette var den offisielle fortellingen da den nye valgloven ble vedtatt i fjor. Mange av de norske småpartiene responderte med at loven i praksis gjorde det umulig å drive et lite parti, for ikke å snakke om å bygge opp ett fra grunnen av. Et av de første partiene som vedtok å legge ned var Liberalistene, som i snart ti år har vært en frisk stemme i norsk politikk. 

Gitt den politiske stemningen i fjor, ville jeg dengang ikke blitt overrasket om andre småpartier fulgte etter, enten det var Norges kommunistiske parti eller Norgesdemokratene. «Like greit» ville nok noen ha sagt. Selv kunne jeg knapt vært mer uenig. Småpartiene er en av de mest velfungerende delene av det norske demokratiet.

Det var ikke en oppfatning stortingspartiene delte i 2024. 

Det norske demokratiet er langt fra perfekt, men…

Man kan strides over om den norske demokratimodellen, med flerpartisystem, er den beste. Den er langt fra perfekt, og én av nedsidene er at modellen kan gi uforholdsmessig stor makt til småpartier som utgjør tungen på vektskålen i regjeringsdannelse. Som for eksempel den uforholdsmessig store makten Venstre og KrF fikk i Solberg II-regjeringen. Eller da Kjell Magne Bondevik endte opp som statsminister til tross for at KrF ikke var største parti i regjeringssammensetningen. 

Gresset kan vitterlig se grønnere ut på andre siden av gjerdet, der de i praksis har et enkelt topartisystem. Da Stortinget vedtok å gjøre det vanskeligere å etablere nye partier, beveget Norge seg et steg mot topartisystemet i praksis. For selv om vi har en rekke stortingspartier å stemme på – er det ikke i realiteten et valg mellom Arbeiderpartiet og Høyre? 

Når vi først har et flerpartisystem, mener jeg imidlertid at det er nettopp småpartiene som er en av de største styrkene ved systemet. Småpartiene kan oppfylle deler av funksjonen til et direktedemokrati, i den forstand at velgerne kan stemme på énsakspartier og protestpartier.

Da den nye valgloven ble vedtatt, var et av hovedargumentene at man slik ville unngå at for mange stemmer gikk til det som på meningsmålingene heter «Andre». Dette er partier som ligger an til å få et vesentlig antall stemmer, men likevel havne under sperregrensen. Med færre småpartier skulle velgerne «skånes» fra å «kaste bort» sine stemmer på partier som ikke får makt. 

Dilemmaet rundt den nye valgloven var i realiteten en debatt mellom verdiene i det representative demokratiet og i det mer direkte demokratiet. Det første skulle styrkes og det siste lå an til å svekkes. 

Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.

Har partiene som drar opp stigen glemt sitt opphav?

Listen over partier grunnlagt på én enkelt protest eller en utbrytertrang, som i dag er etablerte partier av betydelig størrelse, er lang. Sosialistisk Venstreparti som ble grunnlagt som et utbryterparti (først som SF) fra Arbeiderpartiet, i protest særlig mot synet på NATO og utenrikspolitikk. Eller det som i dag er landets nest største parti, Fremskrittspartiet, som ble grunnlagt som et lite protestparti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Nærmest samtlige partier som i dag er store har hatt sitt spede opphav, grunnlagt på en protest eller overbevisning.

At de samme partiene valgte å dra opp stigen opp etter seg er i beste fall ignorant. Hvordan forsvarer de at en stemme til kategorien «Andre» er bortkastet, og således svekker demokratisk representasjon, når partiet de selv tilhører har vært i samme båt?

Protest innenfor sunne rammer

Før mulighetene til å danne politisk parti ble innskrenket, vokste det frem små og store bevegelser som resulterte i dannelsen av politiske partier. Politisk støy, vil noen si. Jeg kaller det en ypperlig måte å protestere på – en form for direktedemokrati innenfor rammene til det representative demokrati.

Ta for eksempel Folkeaksjonen Nei til Bompenger (FNB). Partiet hadde kort levetid, grunnet interne konflikter og løftebrudd der partiet kom i posisjon, men partiet forårsaket en politisk endring. Da FNB var som størst, fikk det FrP til å skjelve i buksene, hvilket resulterte i at partiet truet med å forlate regjeringen hvis de ikke fant en løsning. Bompengepakken ble resultatet, som er en ekstraordinær pengebevilgning utenfor statsbudsjett. 

FNB representerte en misnøye i samfunnet. Den ble fanget opp og gjort noe med. Med den nye valgloven heves terskelen for énsakspartier. Det er godt mulig at dette fører til et mer stabilt demokrati, for énsakspartier og andre utbryterpartier medvirker til uorden, men innskreningen har noen betydelige nedsider.

Misnøye i samfunnet lar seg ikke diktere bort gjennom lovgivning. Hvis de misfornøyde ikke lenger får utbryterpartier å stemme på, hva blir alternativet? Det er godt mulig at alternativet blir å ty til gatedemonstrasjon, som De gule vestene i Frankrike, eller andre mindre kontrollerte former for protest. 

Den store overraskelsen

Man kunne lett forventet at den nye valgloven ville resultert i betydelig mindre konkurranse for de etablerte stortingspartiene. Men den gang ei, sa Tordenskiold! 

I våres konkluderte Liberalistene med at de ikke ville legge ned partiet likevel, men snarere fortsette kampen for et mindre regulert samfunn. Riktig nok ligger de med brukket rygg etter blandede signaler om partiets fremtid, men avgjørelsen sender et tydelig signal.

Samtidig stiller det splitter nye Generasjonspartiet stortingsliste for første gang og gjør det overraskende godt på meningsmålingene. Også Industri- og næringspartiet stiger betraktelig på meningsmålingene. 

Ennå er ikke noen av partiene i nærheten av å bli innvalgt på Stortinget, men de kan utgjøre en maktfaktor – enten ved å påvirke retningen til partiene de «stjeler» stemmer fra, sett at de får såpass mange stemmer at det vipper et parti under sperregrensen eller velter en regjering, eller ved å danne grunnlaget for en større og voksende bevegelse. 

Felles for flere av disse nye småpartiene er at de oser av et oppriktig engasjement for forandring. Det reklameres med at hvis man virkelig ønsker forandring, nytter det ikke å stemme på de samme gamle partiene. Og kanskje har de rett. 

Kan det hende at de nye småpartienes engasjementet delvis er skapt i sunt trass over forsøket på å ødelegge deres eksistensgrunnlag i fjor? Kan det hende at da de etablerte partiene vedtok den nye valgloven, vedgikk de samtidig at de klatrende småpartiene er såpass utfordrende at det er verdt å legge prinsipper til side og dra opp stigen etter seg? Kan det hende at den nye valgloven ironisk nok ender opp med å styrke småpartiene?

Man skal ikke se bort fra at valgåret 2025 ender opp med å bli småpartienes revansj. Det ville i så fall vært en god dag for det norske demokratiet og en passende smekk på lanken for de etablerte partiene som synes å ha glemt sine røtter.